Historieportal

Forfatteren Helge Krog.

Innledning:

Helge Krog, (1889-1962), var ferdig utdannet til økonom i 1911, men slo seg på journalistikken og deretter på dramatikken. Som venn av forfatterne Gunnar Heiberg og Olaf Bull utviklet han seg til samfunnsrefser på 1920-tallet. Noen arbeiderdikter ble han aldri, og vi kan si at arbeiderklassen ikke spiller den samme rolle i skuespillene hans, i motsetning til Oskar Braaten og Rudolf Nielsen. Allerede i 1924 reknes han som medlem av den ultraradikale sosialistiske organisasjonen Mot Dag.

Her beskrives han som en del av ”den røde troika”, de øvrige var Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. Felles med Øverland var angrepene på kristendommen. Da Mot Dag gikk i oppløsning på 1930-tallet, gikk de fleste medlemmene til Det norske arbeiderparti, men ikke Helge Krog som fant sin nisje i det trotskyistiske tidsskriftet ”Oktober”. Etter krigen førte han det politiske engasjementet videre som skribent i ”Orientering”-kretsen. Utviklingen har fellestrekk med Trygve Bull og Knut Løfsnes, som begge kom til å bli SVere.

Helge Krog flyktet etter det tyske overfallet 1940 til Sverige og oppholdt seg i Stockholm til etter krigen. I det internasjonale pressemiljøet i det nøytrale Sverige tilegnet han seg informasjon sensuren i det okkuperte Norge ble berøvet for. Han ble spesielt kritisk til storindustriens rolle i dens støtte til okkupasjonsmakten. Det er artikkelens hovedpoeng. Slik hadde seg at han i 1944 distribuerte en pamflett, kalt ”6te kolonne”.

Opplysningene ble videreformidlet anonymt gjennom den illegale presse i Norge. Det ble gjettet på hvem som hadde skrevet manuskriptet. Pamfletten beskylder ledelsen i hjemmefronten for dobbeltspill. Slik mistanke måtte jo være naturlig, siden den rommet industriledere som var sentrale i overgangsorganet ”Kretsen”. Dobbeltmoralen kom til syne i angrepet på quislingene som handlet med tyskerne.

Som kjent for leserne 60 år seinere, var den norske industrien lydige redskaper for naziregimet under hele verdenskrigen. Han gjorde et poeng av at Milorg aldri kom i gang med sabotasje mot tyske krigsmål som omfattet industrielle installasjoner knyttet til gruvedrift og elektrokjemisk storindustri. Følgen var at RAF måtte bombe på Herøya, mens allierte commandos måtte utføre sprengninger på Rjukan, Glomfjord og Orkdal.

At Jens Christian Hauges Milorg ikke startet med industrisabotasje, er utvilsomt ganske påfallende. Argumentasjonen mot iverksetting av sabotasjeaksjoner fra London-regjeringas side, under  henvisning til potensielle represalier, er syltynn, og bruker i dag i stikk motsatt hensikt, som legitimering av Arbeiderpartiets maktspill ved regjeringsdannelsen i 1945. Hvordan kunne det ha seg at det stort sett var kommunistene som under krigen udiskutabelt var villige til å krige mot tyskerne? Ikke til å undres over at AP-politikerne følte seg rammet. Kritikken forsterkes ved at Krog mente de store fiskene, de anonyme profitørene i Industriforbundet, slapp for lett unna i etterkrigstidens oppgjør med okkupasjonsmakten.

Etter krigen sto Helge Krog omsider fram med ”6te-kolonne”-pamfletten, som mest fortoner seg som en serie dagboknotater. Da forleggerhuset Aschehoug skulle vurdere materialet, uttalte magister Mads Nygaard: ”Kommer dette på trykk, blir De den mest forhatte mann i Norge i minst to generasjoner”. For kollaboratørene måtte han bli folkefienden. Den konservative presse, spesielt næringslivsbladet ”Farmand” tolket Krogs bidrag som kommunistisk undergravningsvirksomhet.

Bladet kalte Krogs pamflett for ”en utilgivelig indiskresjon”, ”et bakholdsangrep” og ”en kriminell uforsiktighet”. Aftenposten og Arbeiderbladet fant heller ikke mye etterrettelig i pamfletten. Peder Furubotn i kommunistbladet Friheten ville gjerne trykke Krog til sitt bryst, men han var kritisk til deres linje. Dagbladredaktøren Einar Skavlan var skeptisk og beskyldte Krog for tankeløshet og fantasiløshet. Den intellektuelle eliten var mindre bombastisk. Forfatteren Johan Borgen uttykte seg sterkt kritisk og mente pamfletten var litt misvisende, bortsett fra at norske krigsleveranser hadde forlenget verdenskrigen.

Men Misund-journalisten i Dagbladet, Anton Beinset, han med psevdonymet ”Gammel-Uri på Naustloftet”, forsvarte Krog i artikkelen ”Skal vi blø?” 15. mai 1945. En annen, Dagbladspaltisten N. Chr. Brøgger sendte på sin side ut kraftsatsen at: ”Hele folket arbeidet i årevis for tyskerne uansett stand og klasse”. Olav Gullvåg i ”Norsk Tidend” bekreftet i et innlegg 8. mai 1945 at Norge hadde vært større leverandør av krigsviktige råvarer og halvfabrikata enn Sverige. Og han fortolket opplysningene slik at internasjonale pengeinteresser sto bak både regjeringa i London og hjemmefrontens ledelse og hyttet med fingeren: ”Rør bare ikke denne siden av Hitlers krigsmaskin”.

Helge Krog er en stringent logiker og behandler argumentasjonskunsten som en erfaren vitenskapsmann. Kritikerne vil ha vansker med å sette ham på plass gjennom formell argumentasjon. Kritikken må settes inn på hans reelle kunnskaper om krigføringen, på verdensscenen eller på det nasjonale plan. Sterkest vil han støte an mot den sanksjonerte norske historieskrivningen, Grimnes- & Skodvin-tradisjonen på 1960-tallet. Det er så, men det vipper ikke Krogs hovedteser av pinnen.

Vi kan godt hevde at historieforskningen slett ikke har kunnet avsanne sannhetsgehalten i Helge Krogs gamle pamflett fra 1944 og seinere. Men han forteller ikke seierherrenes versjon av krigen. Det er ingen grunn til å anta at hans kritikere forandret sitt inntrykk og modererte språkbruken om historieforfalskning. Noe annet skal en heller ikke vente så kritisk han var til Arbeiderpartiets utvikling. Noen politisk omvendelse som i tilfellet Einar Gerhardsen i Kråkerøy-talen, ble det aldri tale om. Artiklene i ”Orientering” vitner om at Krog var antistalinist, men sterkt kritisk til et NATO-medlemskap.

Noen siste ord i denne saken må bli at dagens lesere bør kunne lytte til personligheter som Johan Scharffenberg og Helge Krog, så sentrale de var i sin samtid. Den nyeste historieforskningen vil kanskje rokke ved Krogs utgangstese, for vi hører stadig at tyskerne ville komme England og Frankrike i forkjøpet gjennom forkjøpskrig på norskekysten.

Det såkalt ”nazistiske svar, som ingen fornuftige mennesker tar alvorlig”, som han nevner i utgangspunktet, mangler syn for verdenskrigen innebar hemmelige planer på begge sider, og Krogs syn minner på sett og vis om de tilsvarende illusjonene til utenriksminister Halvdan Koht i de skjebnesvangre aprildagene i 1940. Som på grunn av sine unnlatelsessynder kom i unåde hos statsministeren etter at regjeringen hadde etablert seg i London. På dette punktet virker Helge Krog like desorientert som den pasifistiske Oslobiskop og ”Kretsen”-medlem, Øyvind Berggrav, som i krigens første fase propaganderte for at nordmennene måtte legge våpnene ned.

Også Krog manglet gangsyn for at tyskerne, så vel som de allierte, hadde lagt invasjonsplaner, og jamvel reserveplaner, i tilfelle deres opprinnelige strategier for nordfronten skulle mislykkes. Vi kan godt med rene ord hevde at stormaktene Storbritannia og Frankrike med sitt noteutvekslingsdiplomati lurte regjeringen Nygaardsvold opp i stry, og at norske politikere lot seg lure som fantasiløse passasjerer inn i verdenskrigen. Norske  historikere har gjennomgående latt være å anlegge et internasjonalt retrospektivt perspektiv på Norges innsats under andre verdenskrig. Mens tyske og engelske historikere nettopp utfordrer vanetenkingen som utdyper saksforholdene og torpederer den norske selvtilstrekkeligheten.

Så slipper vi endelig forfatteren Helge Krog selv til orde:

P.G.

Krogs forord til førsteutgaven:

Her framlegger jeg for offentligheten tre aktstykker av politisk art og innhold, og som ble til under mitt eksil i Sverige: en artikkel ”Nazi-Tysklands krigspotensial og den 6te kolonne i Norge”, som jeg skrev i september-oktober 1944, en postscript (PS) til denne artikkel, og et brev til den norske regjering i London, begge datert februar 1945.

I en etterskrift klarlegger jeg motivene til at disse aktstykker offentliggjøres nå og på denne måten, forsøker å stille dem inn i deres rette politiske sammenheng og gjør rede for en del eiendommelige virkninger av mitt initiativ fra høsten 1944.

På forhånd kan jeg innskrenke meg til følgende: Hoveddokumentet, den opprinnelige artikkel, ble under pseudonymet ”Ingeniør A. Normann” trykt i to numre av det illegale blad ”Alt for Norge”, januar-februar 1945. Jeg hadde intet annet ønske om å dølge at jeg hadde skrevet artikkelen, og hvorfor pseudonymet ble anvendt vet jeg ikke; kanskje visste ikke utgiveren at jeg var forfatteren.

Personlig sendte jeg ikke artikkelen til ”Alt for Norge” eller noen annen hjemlig adresse. Jeg vet heller ikke hvem som sendte den, men fikk vite at det var gjort, bl.a. gjennom opplysninger om at kopier av artikkelen var kommet i retur fra Norge til vår legasjon i Stockholm.

Når artikkelen ble spredt blant nordmenn i Sverige, var det jo uunngåelig at den også måtte komme til Norge. Men jeg bør kanskje poengtere at jeg selvsagt ikke hadde noe imot dette, tvert om: når jeg skrev artikkelen, så var det for at den skulle leses, og den hadde jo ikke bare adresse til London-regjeringen, men også til hjemmefronten.

Som antydet i artikkelen var jeg oppmerksom på at en del av den illegale presse allerede den gang,(høsten 44) hadde hevdet oppfatninger som lå på linje med mine – om enn på en mer spredt og mindre systematisk måte.

Men først da jeg i juni 1945 kom hjem fra Sverige, fikk jeg vite at ”Alt for Norge” fire måneder tidligere hadde trykt hele artikkelen, og at den innen arbeiderbevegelsens mer radikale sjikt hadde vakt livlig interesse og bifall. Dette gledet meg så meget mer som denne enighet umulig kunne bunne i egeninteresser. Tvert imot, hvis vår felles linje var blitt fulgt, hvis man hadde konsentrert sabotasjen på mer sentrale og for tyskerne livsviktigere områder og objekter, ville dette medført større ofre for arbeiderne enn for bedriftenes eiere og ledere. – Så sant et tap av det nødvendigste er større enn et tap av overflod, er de fattiges tap alltid større enn de rikes.

Men samtidig som jeg gledet meg over dette, gikk det opp for meg at den innbyrdes forbindelse mellom hjemmefrontens forskjellige grupper ikke kunne vært tilnærmelsesvis så livlig og tett og nær som de fleste flyktninger med meg hadde forestilt seg, og som man i patriotisk reklameøyemed ville ha det til. Denne slo meg da jeg etter min hjemkomst til Norge traff en mengde mennesker som alle snakket om artikkelen, de fleste i hytt og vær: nesten ingen hadde lest den, men alle hadde hørt om den. Og hva hadde de ikke hørt -!

Det var vel strengt tatt en feil at jeg ikke også, strakt og personlig, sendte artikkelen til den norske delegasjon i Stockholm. Sikkerlig berodde denne forsømmelse på en følelse av at delegasjonen (og da særlig rettskontoret) i forstokket betydning representerte nettopp de politiske og privatøkonomiske interesser artikkelens brodd var rettet mot – og på en forutanelse om at artikkelen på dette hold bare kunne utløse taktiske mottrekk for å diskreditere mitt innlegg og svekke dets slagkraft.

I mitt brev til regjeringen nevner jeg at rettskontoret i Stockholm under et forhør ”beskyldte” en nordmann for å være opphavsmann til artikkelen, og at dette åpenbart ansåes for å være meget graverende. Det kan kanskje ha sin interesse at den som holdt dette forhør var en person med navn Trydahl, som nå er under rettsforfølging for landssvik. Han anklages for å ha arbeidet i legasjonen som nazistisk spion.

H. K.

Nazi-Tysklands krigspotensial og den 6te kolonne i Norge:

Nazi-Tyskland okkuperte Norge – hvorfor? Merkelig nok har dette enkle spørsmål ennå ikke fått noe fyldestgjørende svar. Det nazistiske svar, at tyskerne kom for å beskytte landet mot et forberedt engelsk angrep, har aldri noe fornuftig menneske tatt alvorlig. Mer plausibelt er svaret at Wehrmacht ville sikre seg den norske kyst som utfallsport mot England, altså som basis for fly og ubåter, kanskje endog for en invasjonsflåte. Men hvis dette var tyskernes avgjørende motiv, søker man forgjeves en forklaring på to viktige kjensgjerninger.

For det første: hvorfor besatte tyskerne hele Norge? (Sverige tilbød på et for de tyske tropper kritisk tidspunkt for å overta forvaltningen av Nord-Norge – men omtrent samtidig evakuerte de allierte tropper fra Narvik, og der kom aldri noe tysk svar på det svenske forslag).

For det annet: hvorfor trakk ikke tyskerne besettelsestroppende tilbake fra Norge etter at Wehrmacht hadde nådd fram til havet i Holland, Belgia og Frankrike? Norge var jo dermed blitt ganske overflødig som baseområde; etter Dunkerque var det heller ikke lenger noen fornuftig mening i snakket om at Tyskland måtte trygge sin ”nordlige flanke”, og Wehrmachts prestisje var så enorm at den ikke kunne svekkes av en frivillig evakuering av norsk territorium, helt eller delvis.

En langvarig okkupasjon av et fattig land med stor geografisk utstrekning er, militært og økonomisk, en så dyr historie at den brutaleste utplundring av land og folk ikke kan dekke mer enn en brøkdel av omkostningene. Når Wehrmacht og Gestapo ikke desto mindre, og etter at alle reelle eller foregivne militære hensyn var bortfalt, fortsatt holdt Norge besatt med opptil 300.000 mann, må dette vare begrunnet i ganske bestemte og konkrete kalkyler. [Ved kapitulasjonen viste det seg at tyskernes samlede militære og sivile mannskapsstyrke i Norge var 400.000. Sannsynligvis har den på tidligere tidspunkter vært enda større].

Av nazistenes forskjellige og delvis innbyrdes uforenlige begrunnelser for overfallet på Norge og den fortsatte okkupasjonen av hele landet, blir, som vi ser, enkelte godtatt, andre forkastet. Men glemmer at nazistene aldri, prinsipielt aldri, røper sin innerste bevegrunn til en voldshandling. Det siste 10-års europeiske historie utgjør en sammenhengende kjede beviser for denne sats. Når Hitler sier at dette gjør vi av den eller den grunn, så er ingenting sikkert unntagen ett: at dette ikke er grunnen.

Men hva er så i dette tilfelle grunnen? Et raskt tilbakeblikk på det hele tiden labile forhold mellom okkupasjonsmakten og quislingene, samt begges forhold til hjemmefronten, kan kanskje lede oss på rett spor.

Under selve overfallet hadde tyskerne stor nytte av sin 5te kolonne, som gjennom år i forveien var trimmet for sin egenartede misjon. Til takk for hjelpen fikk da også den norske major, som ikke lenger har noe egennavn, tyskernes tillatelse til å utrope seg til regjeringssjef. Men allerede før den militære motstand var brutt, kvittet tyskerne seg med sine norske agenter. De hadde gjort det arbeid de var betalt for, nå var de nærmest til besvær; ingen kunne lenger tvile på at deres formaninger til nordmennene om å vise takknemlighet for okkupasjonsmaktens storsinn virket mot sin hensikt. Hjelpe- og vennskapspropagandaens fiasko var allerede fyndig fastslått i det nye norske ordtaket” Når hjelpen er størst, er nøden nærmest”.

I okkupasjonens første periode arbeidet tyskerne ut fra den forutsetning at krigen ville bli kortvarig. Helt konsekvent beskjeftiget de seg derfor fortrinnsvis med rent praktiske problemer, militære og forsyningstekniske. De ofret ingen eller anvendelige krefter på å omvende sine ”nordiske” frender til den nazistiske frelsningslære. Seieren var sikker, og i et tusenårsrike har man tiden for seg; evangeliet kunne vente.

Men utover høsten 1940 ble det klart for alle at krigen ville trekke i langdrag. Da fikk tyskerne på nytt bruk for sin 5te kolonne i Norge. Under en langvarig okkupasjon måtte jo territoriet på sett og vis forvaltes. Man trengte da folk som talte landets språk og var fortrolig med de lokale forhold, innfødte. Hvem?  De villige: stymperne og undermålerne, inkompetente og – endog i tyske øyne – foraktelige, men de eneste. Quislingene ble på nytt mobilisert. Men for at arbeidet skulle gå med liv og lyst var det nødvendig å stimulere disse mindreverdiges selvfølelse. Man måtte tildele dem en ”ideell” og tilsynelatende selvstendig oppgave, som kunne gi dem en slags illusjon om at de gjorde en egen framtidssvanger innsats, og ikke bare var okkupantens lakeier.

Denne oppgave, som quislingene inntil nylig, da krigskonjunkturen ble engstende, nidkjært viet seg til, bestod vesentlig i å drive propaganda for Norges redning gjennom glad tilslutning på den nazistiske front, samt å utstede og søke gjennomført forordninger med sikte på befolkningens nazifisering. Det viste seg snart at dette ideelle verv kunne skjøttes jevnsides med en virksomhet, som både var innbringende og høyst tilfredsstillende for tendenser, hvis utslag tidligere medførte langvarig fengsel

Hvis nordmennenes omvendelse hadde ligget okkupasjonsmakten sterkt på hjerte, ville de neppe betrodd denne misjon til landets meste kompromitterte krapyl. Nå fikk forræderne, bunnfallet, den besynderlige dobbeltfunksjon som politisk politi og frelsningsprofeter. Ved denne uhørte provokasjon skapte eller frammante i virkeligheten tyskerne den egentlige, sammenhengende og omfattende norske hjemmefront. Og helt logisk har da også hjemmefrontens kamp i første rekke gått ut på å motarbeide og sabotere alle tiltak fra nazistenes og quislingenes side, som hadde til hensikt å ensrette befolkningen på ”nyordnings”-linjen.

Selvsagt visste tyskerne hva de gjorde, da de ga hjemmefronten dette tidlige startsignal. De hadde tilstrekkelig erfaring for at linjen ”sich systematisch beliebt zu machen” ikke førte fram, og mente vel at de på dette punkt og på dette tidspunkt ikke lenger hadde noe å tape. Men denne folkeforbitrelse som Quislings første opphøyelse utløste, må på den annen side ha overbevist dem om at intet kunne være mer egnet til å aktivere nordmennene enn en gjentagelse av eksperimentet.

Når okkupanten ikke desto mindre på nytt, og denne gangen for godt, ga sin 5te kolonne i oppdrag å trakassere befolkningen – da spør man først: Var disse gesellers tjenester så verdifulle for tyskerne at de oppveide den skade en aktivisering av befolkningen, en sammensveiset hjemmefront, uunngåelig måtte påføre dem?

Dernest spør man kanskje: kan det når alt kommer til alt, tenkes at selve hjemmefronten,.ved siden av de ulemper den voldte tyskerne, indirekte også var dem til en viss nytte – at hjemmefronten simpelthen hadde sin på forhånd beregnede funksjon i den nazistiske Kriegsplanwirtschaft? Det kan meget vel tenkes.

Hjemmefronten har vist seg å være ukuelig. Hundrer ser drept og myrdet. Tusener er blitt fengslet, torturert og deportert. Sakesløse gisler er henrettet. For hvert overgrep, hver voldshandling, hvert mord,.ble hjemmefronten bare sterkere og sikrere i sin sak. – Heller enn å bøye seg for ordren om å drive nazistisk forkynnelse i skolen. Lot lærerne seg stuve sammen i lasterommene på båter, som midt på vinteren transporterte dem til arbeidsleirene i Finnmark. Den samme faste holdning har utmerket nesten alle som kom i faresonen. Uvissheten om egen og angsten for pårørendes skjebne, trusler og løfter, tap av stilling, hjem, sparemidler – intet kunne skremme eller friste denne sivile og anonyme hær til å svike sin overbevisning, forråde sin samvittighet eller vakle i sin tro på framtiden, folkets framtid.

Denne uanfektelige forvissning, denne hårdnakkede fasthet gjennom katastrofens forbitrede år hadde stor internasjonal betydning: Hjemmefronten gjorde Norge til et av de land som i den mest kritiske tiden, da alle svakeste ledd i det europeiske demokratis kjede myknet eller brast, bidro til å holde motet opp blant Nazi-Tysklands ofre og fiender. Og for nordmennene selv er kampen på hjemmefronten. I dag og gjennom slektsledd framover, av ubereknelig moralsk og nasjonal verdi, et indre aktivum uten like. Men ingen er vel naiv nok til å tro at dette store nasjonale overskudd inngår med et tilsvarende underskudd i de tyske rekneskapene -?

Nazi-Tyskland kan ha mange interesser å vareta. Men alle tenkelige formål og hensikter må være underordnet det primære hensyn til krigføringens effektivitet – selvsagt, for med krigens utfall står og faller alt annet. Og for den tyske krigføringen spiller den del av motstandsbevegelsen som vesentlig ligger på den ideologiske front en forsvinnende liten rolle. Wehrmachts og dermed naziregimets alt overveiende interesse i Norge er den krigsviktige norske industri. Og denne industris leveranser gir i den tyske bokførselen et overskudd som ikke alene tusenfoldig oppveier det bryderi hjemmefronten kan volde, men også med mange hundre prosents renter betaler det tilsynelatende spill av krefter som beskyttelsestroppende og det tyske politi i Norge representerer.

Innser man dette, har man dermed også svaret på vårt første spørsmål. Tyskernes motiv til å okkupere Norge og til å opprettholde okkupasjonen etter at alle underordnete eller fingerte beveggrunner var bortfalt – det var, og det er, å sikre seg fullstendig rådighet over den krigsviktige norske industri, og uhindret tilførsel av dens produkter. [Et moment er i denne framstilling oversett. Skjønt tyskerne da de besatte Norge utvilsomt gikk ut fra at krigen ville bli kortvarig, overveide de etter alt å dømme allerede på dette tidspunkt, trass i ”vennskapspakten” et senere anfall mot Russland. De kunne derfor anse det praktisk, like godt først som sist, å sikre seg kontrollen over ishavskysten, og dette har kanskje vært et viktig bimotiv til straks å besette hele Norge].

En rask oversikt over de vareslag og varemengder Tyskland henter i Norge, kan være tjenlig som veiledning for dem som fremdeles måtte tvile på at dette er sakens sanne sammenheng.

Norge er en større leverandør av krigsviktige råvarer og halvfabrikata enn Sverige – rent bortsatt fra at varene fra Norge leveres mot sedler som tyskerne lar trykke i Norges Bank og som i arbeidsomkostninger kommer på ca. 13 øre pr 1000 kroner (Besettelsen av Nord-Norge sikret jo dessuten den viktige utskipningskanal for svensk jernmalm over Narvik).

[Så tidlige som i første halvdel av april 1940 ytret den franske statsminister Reynauld som kjernepunktet i sitt syn på Skandinavias rolle: ”.. den strid som nå er innledet, og hvis utgang kan avgjøre hele krigen, er kampen om jernet.”.

En del meget store krigsviktige bedrifter i Norge arbeider med tysk kapital (vesentlig stjålet i Frankrike) og under tysk ledelse. Det gjelder for eksempel Norsk Hydro, Norsk Nitrid, Zinkkompaniet og enkelte gruveselskaper. Skjønt også disse bedrifter holdes i gang med norske arbeidere, ingeniører og funksjonærer, bortser vi her fra dem.

Den rent norske industri er i første rekke elektrometallurgiske bedrifter og gruveindustrien – leverer til Tysklands krigsforbruk pr. år:

20-25000 tonn kobber og ca 2000 tonn svovel fra Sulitjelma, Orkla og Foldal. De norske leveranser av svovel er Tysklands eneste utenlandske tilgang på dette viktige råstoff.

Ca 150000 tonn ferrolegeringer (ferrocilicium, ferrokrom) fra Sauda, Odda, Fiskå og Porsgrunn.

Ca 30000 tonn aluminium fra Høyanger, Eydehavn og Vigeland. – Et vitnesbyrd om den vekt tyskerne tillegger denne import, er den kjensgjerning at de til Norge sender egne råstoffer som er nødvendige for produksjonen av aluminium.

Dynamitt og trotyl fra Norsk Sprengstoffindustri, Engene og Gullaug fabrikker. Disse bedrifter forsyner tyskerne med hva de trenger til sine befestningsanlegg i Norge, ammunisjon etc.

En meget vesentlig del av Tysklands krigsbehov av molybden og vanadium dekkes av Knaben-gruvene (svensk kapital) og Christiania Spikerverk. Normalt har Norge svart for 75 % av Tysklands behov for molybden. Spikerverket leverer dessuten jernprodukter til okkupasjonshæren. Og meget annet fra mange andre større og mindre verk under norsk bedriftsledelse, med norsk styre og norske aksjonærer.

Og dog får man ikke et helt dekkende bilde av den norske eksports betydning for Tyskland, hvis man ikke tar i betraktning at de nevnte og mange andre leveranser ikke bare er en ren materialeksport, men også innenærer en eksport av elektrisk kraft, som for den tyske industri er et mangelproblem.

Bedrifter som Askim (gummivarer), Norsk sprengstoff, Elektrokjemisk, m. fl. leverer de produkter som setter den mer utpregede eksportindustri i stand til å holde det gående. Fiskå (Elektrokjemisk) leverer for eksempel elektroder til hele den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri. Samtlige bedrifters kapasitet utnyttes maksimalt. Og gir sine interessenter større gevinst enn noen sinne.

De såkalte ”norske” handelsavtaler med Sverige har hatt, og har fremdeles, vesentlige til hensikt å sikre de samme bedrifter den nødvendige tilgang på halv- og helfabrikata, særlig jern og stål – varer som tyskerne for norsk regning tilkjøper seg uten bruk av den verdifulle svenske valuta. (Det har i denne forbindelse sin interesse at norsk storindustri i motsetning til norsk shipping ønsker den norske krone stabilisert på et høyt nivå i forhold til punk og dollar). Den samme industri har sine faste envoyéer i Stockholm og London, og representanter for den reiser nå og da – på tysk pass – til Sverige, blant annet for å bytte til seg råvarer og maskiner mot den lille delen av norske fiskeprodukter som tyskerne ikke konfiskerer til egen fortæring.

En enkelt ting fortjener å nevnes som særlig karakteristisk for den andelspolitiske tysk-norske (i realiteten tysk-tyske) trafikk, som formidles gjennom Sverige: En stor del av den aluminium som for tysk regning produseres i Norge, har tyskerne – med norske mellommenn – brukt som betaling for svenske maskinleveranser til den krigsviktige industri i Norge. To à tre tusen tonn norsk aluminium er for tiden lagret i Sverige som garanti for slike transaksjoner. Disse lagre betyr depositum på ca. 10 mill. kroner.

Alt dette foregår knirkefritt, uforstyrret og så godt som upåaktet. Det er et veloljet, lydløst og perfekt fungerende maskineri. Omfattende og mangesidig teknisk, finansielt, militært, politisk. Og dette mektige maskineri arbeider utelukkende til fordel for den tyske krigføringen.

Men hjemmefronten? Hva sier den til dette? Så besynderlig den kan lyde: hittil har den nesten ikke sagt noe. I hvert fall har den ikke grepet effektivt inn for å hindre, enn si stoppe denne organiserte utnyttelse av norsk produksjon til styrkelse av fiendens krigspotensial. Hjemmefronten har utrettet store ting: framfor alt har den med beundringsverdig konsekvens sabotert tyskernes og quislingenes mange forsøk på å mobilisere norsk ungdom til tysk tjeneste, direkte og indirekte, militær som sivil. Men effektiv sabotasje mot den krigsviktige norske industri har praktisk talt ikke forekommet.

Hjemmefrontens villighet et ethvert offer i kampen mot Nazi-Tyskland er hevet over enhver mistanke. – Men hvordan henger så dette sammen?

På hjemmefronten kjemper lærere, leger, jurister, arbeidere, forretningsfolk prester, vitenskapsmenn, studenter, sportsungdom – ja endog skolebarn. Men når det heter at hjemmefronten omfatter alle grupper av befolkningen, er dette tross alt ikke hundreprosentig sannhet. En gruppe mangler: de industrielle, gruvene og storbedriftenes ledere og eiere.

Dette er et faktum. Et annet faktum er at den samme gruppen, de industrielle, har samarbeidet med hjemmefronten. Men et tredje faktum er at de industrielle samtidig har samarbeidet med tyskerne, og at dette samarbeid har krysset hjemmefrontens kamp og innbrakt den tyske krigsmakt stor gevinst.

Ved hjelp av firmaregisteret kan enhver bringe på det rene hvem som eier og leder de norske gruver, anlegg og fabrikker, hvis produksjon er av krigsviktig betydning for Tyskland. Det finnes dem som har notert navnene og som mener at de dermed har skaffet seg en liste over en særegen gruppe av tyskernes 5te kolonne. Det er avgjort ikke riktig – det er ikke forræderne det dreier seg om, motivene kan være mangeartede og tvilsomme, men ikke forræderiske i den quislingske betydning: at det norske demokrati bør underkastes den tyske nazisme. Men mange som frikjenner de industrielle for å tilhøre den 5te kolonne, stiller spørsmålet: Står vi ikke her overfor en 6te kolonne? Og denne beskyldningen kan ikke uten videre avvises.

Inntil nylig – det er tegn som tyder på en forandring – har meget få nordmenn nært noe mistanke om at de dyktige, betydelige og høyt aktede eiere og ledere av den krigsviktige industrien utgjør tyskernes 6te kolonne i Norge. Og om mistanken er berettiget, deles den avgjort ikke av de menn den er rettet mot. De finner, om nødvendig, moralsk dekning bak motiver som – faktisk eller tilsynelatende - er påfallende respektable: å holde virksomheten gående av omsorg for arbeiderne, å bevare verdifulle bedrifter intakte til etter krigen, m.m.

Under ingen omstendigheter kan denne postulerte 6te kolonne sidestilles med den 5te. Den er for det første fåtalligere, til gjengjeld desto verdifullere. Og i motsetning til den 5te kolonne består den dels av særdeles kompetente, delvis framrakende menn. Dens rekker er ikke rekruttert av misunnelige stympere, som i den nasjonale krisen så en plutselig sjanse til oppreisning for forsmedelse og forakt, til hevn og triumf over sine overmenn.

Tvert om, disse industrielle er i sine egne og i majoritetens øyne utmerkede patrioter og jøssinger. I hjemmefrontens ledelse er de godt representert ved jurister, forretningsfolk og ingeniører, som alle har anseelse som uklanderlige nordmenn. De har på mange vis effektivt støttet motstandsbevegelsen, og fra dem utgår ofte de paroler hjemmefrontens menige med livet som innsats arbeider etter. Disse paroler spres lojalt over hele den illegale presse, som hittil bare sporadisk har tatt opp spørsmålet om sammensetningen av hjemmefrontens ledelse og det grunnlag den bygger på. Men hittil har ingen av disse paroler gått ut på at den krigsviktige industrien skal saboteres.

Dette siste setter tyskerne så stor pris på at de gladelig lukker øynene for de storindustrielles betydelige patriotiske innsatser, de har ikke grepet inn mot dem. På de rettslige og administrative områder ble det gamle personale skiftet ut med rekrutter fra 5te kolonne – med kjent resultat; forvaltningsmessig kaos. Men industrien har hele tiden arbeidet videre under sin gamle kyndige og erfarne ledelse – der har man unngått enhver friksjon, der måtte arbeidsrutinen vernes og arbeidstakten forseres. Overalt ellers stimulerte tyskerne sin 5te kolonne til å gripe inn, også i næringslivet – men industrien var, og er, forbudt område for dem. Ingen quisling har fått noen som helst andel i ledelsen av den krigsviktige industrien.

Like dårlige psykologer, like plumpe, taktløse og ironiforlatte som tyskerne er, når de enkeltvis vil innsmigre seg, etter oppskrift gjøre seg gemyttlige og inntagende, like snedige på lang sikt, like fint kalkulerende er de som politiske taktikere og spekulanter.

Betrakter vi forholdet mellom hjemmefronten og, henholdsvis, den 5te og den 6te kolonne i Norge – videre det av tyskerne etablerte innbyrdes forhold mellom 5te og 6te kolonne – og endelig den teknikk de har anvendt for dels å tilfredsstille begge parter, dels å lokke, friste og true dem til å tjene tyske interesser – ja, da står vi i virkeligheten overfor et mesterstykke av forutseende tysk-nazistisk metode og underfundig beregning.

I avsløringen av denne beregning ligger svaret på vårt spørsmål nr. 2, hvorfor tyskerne ved hjelp av quislingene så tidlig aktiverte motstandsbevegelsen og dermed skapte hjemmefronten.

Selvsagt forutså tyskerne at reaksjonen mot det nazistiske regimet etterhånden ville ta form av organisert motstand: hjemmefronten måtte komme før eller senere. Men det var bedre at den kom før og tok sikte på mål av sekundær betydning, enn at den kom senere og rettet sine aksjoner mot mål av primær og vital betydning for den tyske krigshusholdning.

Altså: Ved å pusse quislingkoblet på befolkningen etablerte tyskerne hjemmefronten, men fikk samtidig begrenset feltet for dens aktivitet. Jo skjendigere quislingene, stimulert av tyskerne, for fram, desto sterkere ble hjemmefrontens oppmerksomhet henledet nettopp på de områder som var avdelt for deres herjinger og avledet fra det særlige område tyskerne ønsket fredet, industrien. Gruppe etter gruppe ble angrepet på ett eller annet, ofte temmelig tilfeldig grunnlag – og hjemmefronten svarte, helt naturlig med mottrekk nettopp der hvor angrepene ble satt inn. Så lenge industrien uantastet fortsatte under uforandret og umiskjennelig norsk ledelse, forelå ingen iøynefallende grunn til å foreta seg noe akkurat der. Hjemmefronten hadde jo også hele tiden mer enn nok å gjøre med å forsvare de posisjoner som etter hvert kom i ildlinjen.

Man kan, en smule paradoksalt, si at tusener og atter tusener av gode nordmenn ble fengslet, deportert, skutt og pint til døde, fordi de heltemodig kjempet på en front som fienden hadde opprettet for dem.

Det er innlysende at denne undersøkelse er skjematisk. I livets spill medvirker mangfoldige og udefinerbare krefter, som nedsliper alle klare linjer og trosser alle skarpe distinksjoner. Men uten abstraksjon kan ingen prinsipper ekstraheres av en forvirret virkelighet. Uten skjema er det ugjørlig å trekke opp hovedlinjene i et virvar av historiske tildragelser.

Mot den analyse som her er forsøkt, vil enkelte kanskje innvende at den svever i luften. Men dens riktighet bekreftes – som ved en slags historisk kontraprøve – av en sammenlikning med utviklingen i Danmark.

I Danmark tillot ikke okkupanten sin 5te kolonne å få noen som helst andel i den politiske og administrative ledelse. Danskene ble ikke som nordmennene gjennom blodige utfordringer provosert til motstand. Lammelsen etter overfallet ble i Danmark langvarigere, fordi tyskerne ikke på lenge skaffet befolkningen en bestemt, iøynefallende skive for dens vrede, og dermed utgangspunkt for samling om en konkret og avgrenset plan for forsvar og angrep.

Følgen ble at hjemmefronten, som i Norge daterer seg fra høsten 1940, i Danmark ikke ble fast organisert før tre år senere, høsten 1943. Men da ble den til gjengjeld – ved den retning den tok – så meget farligere for den nazistiske valdsmakt. Den var ikke lumskelig penset inn på et sidespor, den rettet straks og målbevisst sitt angrep med det som for fienden var av konkret, materiell verdi, mot industrier, fabrikker og verksteder, som direkte eller indirekte tjente den tyske krigføringen.

Og vel å merke, disse danske bedriftene som nå en etter en, dag etter dag, ødelegges eller lammes, de har ikke tilnærmelsesvis så stor betydning for Tysklands krigspotensial som de direkte råstoffproduserende, hittil så godt som intakte norske gruver, anlegg og fabrikker.

Man kan på den annen side gjøre denne refleksjon: Tysklands største interesse i Danmark er kjøtt og flesk, melk og ost, smør og brød – og eksporten av disse varer er bare i ringe grad blitt sabotert, hittil.

Allerede fra den stund storkrigen for alvor tok fart – etter at besettelsen av Norge var så godt som tilendebrakt – utgjorde den norske industri en viktig post i den tyske krigshusholdning. Men etter hvert som Tysklands øvrige utenlandske råstoffkilder er gått tapt, har de norske tilførslers betydning fort det tyske krigspotensial øket enormt.

Algeries fosfat, Italias svovel, Russlands mangan, Frankrikes jern, Romanias Olje, Finlands nikkel er gått tapt. Tyrkia har innstilt sin eksport av krom, Spania og Portugal har redusert sine leveranser av wolfram, Sverige har trukket sin tonnasje ut av malmeksporten. Norge er snart alene om å forsyne tyskland med krigsnødvendige råvarer.

Det er et faktum at den uopphørlig avtagende tilgang på mineraler og metaller har tilføyd den tyske krigsmakt en farlig, og stadig farligere, svekkelse.  Hvis den norske kontingent uteble, kunne dette kanskje medføre den fullstendige og endelige lammelse.

For å spare menneskeliv er et hensyn som bør veie tungt, meget tungt. Man må regne med at en effektiv sabotasje av den krigsviktige norske industri vil bli møtt med tyske represalier og koste liv, kanskje mange nordmenns liv. Men hvis hjemmefronten fortsatt avstår fra sabotasje mot krigsviktige industrier, er det mulig, ja sannsynlig, at dette vil koste flere liv. Eisenhowers budskap til nordmennene, at befrielsens time snart er inne, er samtidig et faresignal. Og hvis Norge ikke snart følger Danmarks eksempel, er det sannsynlig at allierte bombefly besørger det nødvendige. Det blir uunngåelig grovarbeid, som vil kreve store ofre, stadig større ofre.

Dette er ikke sikkert; det kan betviles og bestrides. Men én ting kan ikke bestrides. Hver time krigen forkortes med, sparer flere liv enn en effektiv sabotasje av et lite lands krigsindustri kan koste i en måned. Norske sjøfolk, marinesoldater og flygere er blant dem hvis blodofre forminskes ved en forkortelse av krigen.

Nazismens sluttelige likvidering og varig fred – det er i hele verdenshistorien den største oppgave menneskeheten hittil har vært stillet overfor. Den norske hjemmefronts kjernetropper er fullt klar over at ingen selvpålagte ofre – om de settes inn i rette øyeblikk, så de ikke bare blir et spill av krefter – kan være for store hvis de bringer løsningen av denne oppgaven et skritt nærmere. Hjemmefronten avventer lojalt ordre fra høyere hold.  Men forskjellige ytringer i en del av den illegale norske presse har i den senere tid vitnet om at det innen store grupper av hjemmefronten råder en viss utålmodighet. Det er den øverste krigsledelses sak å bestemme tidspunktene for åpent opprør i okkuperte land. Men den norske Londonregjering påstås å ha det avgjørende ord i de taktiske spørsmål som er brennende for den underjordiske motstandsbevegelsen i Norge. Hvis London, hvor den 6te kolonne utvilsomt er fyldig og verdig representert ---- hvis London snart endret signaler og ga ordre om hemmelig, men effektiv sabotasje av den krigsviktige norske industri, så ville sannsynligvis hele hjemmefronten hilse denne ordre velkommen, som en befrielse.

Stockholm, september-oktober, 1944.

Så følger Krogs P.S. fra februar 1945:

Siden høsten 1944 har krigsutviklingen i Europa gitt kt vekt til et sentralt argument i artikkelen om Nazi-Tysklands krigspotensial og den 6te kolonne i Norge.

Polens gruver og industrier er gått tapt for Tyskland, Russland er i ferd med å legge under seg Schlesiens industriområder, Rhinland og Ruhr er truet, og bombekrigen hemmer i stigende skala hele den tyske produksjonen. Alt dette innebærer ubestridelig at eksporten av krigsviktige råstoffer fra Norge til Tyskland prosentuelt er blitt meget større og har fått en tilsvarende ytterlige økt betydning for Nazi-Tysklands krigspotensial.

Under utarbeidelse av artikkelen – et langt og ganske besværlig arbeid, som krevde stor omsorg og gjennomløp mange stadier – forela jeg på forskjellige tidspunkter mitt materiale og mitt resonnement for nordmenn i Stockholm, hvis judisium jeg hadde tillit til, og hvis råd jeg søkte. Skjønt ingen av disse personer tvilte på mine faktiske opplysninger, bestred holdbarheten i mine påstander eller avviste muligheten av at mine hypoteser holdt stikk, hadde enkelte av dem visse innvendinger å komme med. Under det fortsatte arbeid med artikkelen tok jeg hensyn til de innvendinger jeg fant berettigede, eller som jeg mente kunne være berettigede.

Blant de innvendinger jeg ikke tok hensyn til, var den at Nazi-Tysklands sammenbrudd var så nær forestående at landets import av råstoffer ikke lenger kunne få nevneverdig innflytelse på krigens varighet. Jeg delte ikke denne optimisme.

Det var for ca. 5 måneder siden. I dag møter en den samme innvending. Den er nå unektelig mer plausibel, men dementeres ikke desto mindre fra aller høyeste hold – på forskjellig vis og med stort ettertrykk.

Ansvarlige allierte autoriteter, politiske og militære, regner med at krigen, tross alle seirer, kan komme til å vare ennå et halvt år. Men de samme autoriteter regner også med at krigen kan forkortes hvis det lykkes ytterligere å innskrenke importen til Tyskland av krigsviktige råstoffer og varer. Et talende bevis for dette er den kjensgjerning at de allierte nettopp nå øver et meget sterkt press på Sveits for å tvinge dette land til å sperre all eksport og transitt til Tyskland.

Videre møter man i dag – som for et halvt år siden – den innvending at Tyskland p.g.a. tonnasjemangel og alliert bevoktning av de norske kyster og Skagerak knapt nok lenger har noen mulighet for å skipe større mengder av norske produkter til danske eller tyske havner. Også denne antagelse innebærer en farlig undervurdering av Nazi-Tysklands resterende kapasitet og dementeres av ubestridelige kjensgjerninger. Hver uke sendes der på disse ruter skip som er på vei sørover fra Norge, ofte mange og undertiden store skip. Det innløp nylig telegram om et helt ”konvoislag” i samme farvann. Men det sier seg selv at den senkede tonnasje er ubetydelig sammenlignet med den som når bestemmelsesstedet – ellers måtte trafikken for lengst ha opphørt, ganske automatisk. Et par eksempler blant mange: Da ”Westphalen” ble senket, var den i følge med flere andre fartøy, de gikk fri. Da ”Halfdan” i begynnelsen av november gikk ned, var den i følge med fire andre båter, de fortsatt Sørover [Meldingene om slike konvoislag ble i de følgende måneder hyppigere og fyldigere.]

Ingen kan vel innbille seg at skip fra Norge til Tyskland går i ballast. Det er overflødig å imøtegå den populære forestilling at denne flåte utelukkende besørger troppe- og fangetransporter. Et skip som ble senket omkring 20. november, var lastet med svovel, som Norge for lengst er alene om å forsyne Tyskland med. Ellers får man sjelden vite hva last de senkede (enn mindre de ikke senkede) skip førte. Men det er heller ikke nødvendig for vår orientering: det sier seg selv at skipene frakter de råstoffer og varer som er mest uunnværlig for den tyske krigføringen, og som Tyskland lider den farligste mangel på.

Jeg benytter anledningen til å aksentuere et vesentlig punkt i min artikkel. Det er et faktum at mangelen på krigsviktige råstoffer allerede lenge, og i stadig økende grad, har hemmet og svekket den tyske krigsmakt, og det hersker ingen tvil om at disse mangelproblemer under alle omstendigheter må bli en medvirkende årsak til Nazi-Tysklands sammenbrudd. Men det er altså mulig at råstoffmangelen kan bli så akutt at den tidligere enn alle andre faktorer definitivt kommer til å bestemme tidspunktet for krigens slutt.

Erkjennes denne mulighet, må det framstille seg som en bydende plikt for nordmennene å gjøre sitt ytterste for, så langt det er mulig, å stoppe en eksport av råstoffer som kan forlenge Nazi-Tysklands dødskamp med en måned, en uke, en dag. En eneste dags forkortelse av krigen sparer flere tusen menneskeliv, også norske menneskeliv.

I løpet av de siste månedene er sabotasjen i Norge blitt intensere. Men den er fremdeles ikke rettet mot selve råstoffkilene, gruvene og den store kjerneindustrien – til tross for at en slik sabotasje av kyndige folk kan utføres med små midler (ødeleggelse av transformatorer, m.m.) og uten at selve attentatet koster menneskeliv. De industrielle anlegg i Norge som er blitt ødelagt eller varig skadet – Knaben-gruvene og Herøya – er ikke blitt ofre for norsk sabotasje, men for allierte bombefly. Kraftverket i Glomfjord ble våren 1942 ødelagt – ikke av norske men av allierte sabotører. Det er heller ikke fra norsk side gjort effektiv innsats til forhindring av nazistenes tvangsevakuering av verdifullt norsk maskineri, deriblant verktøysmaskinger, som utgjør en livsbetingelse for norsk produksjon etter krigen. Hafslund Karbidfabrikk i Sarpsborg går for full fres med en daglig produksjon av 20-40 tonn, som skipes til Tyskland. (1942-43 gikk disse leveranser gjennom Sverige til den finske fronten). Karbid er meget nyttig ved frontene – hovedsakelig til belysning. Endelig kan det også være grunn til å nevne at tyskerne fra Norge fremdeles eksporterer store mengder sildolje, råstoff for glyserin, som er sp verdifullt for produksjonen av sprengstoffer at man neppe har råd til å anvende den som smøreolje eller til mat.

Den norske motstandsbevegelsen har i det siste trekvart år fått mer og mer direkte militære former. Men tilbake står likevel det spørsmål som enhver nordmann må stille seg selv: har representantene for den norske storindustri  tatt – og tar de i dag – den  fulle konsekvens av det faktum at Norge er i krig med Tyskland?

Krogs brev til London-regjeringen i februar 1945:

Til Den norske regjering i London.

Jeg tillater meg herved å oversende regjeringen et par kopier av en artikkel jeg skrev i fjor høst, samt et P.S. qv februar i år.

Ett, eller et par kopier av artikkelen, er kommet til Norge – gjennom hvem og på hvilke veier, er meg ukjent. Det er mulig at bruddstykker av artikkelen er blitt referert eller anvendt som kildemateriale i en eller to aviser i den norske illegale presse, men jeg vet ikke noe bestemt om dette. I sin helhet er den ikke blitt trykt verken i Sverige eller Norge, [Feiltagelse, for som nevnt ble artikkelen trykt i ”Alt for Norge” – i to numre og nettopp i januar-februar 1945], men hjemme er den, etter hva jeg hører, meget omtalt, likeså blant norske flyktninger i Stockholm. Både hjemme og her (i Stockholm) er det oppstått de besynderligste rykter i forbindelse med artikkelen. Disse rykter – som etter hva jeg hører, også har nådd London – gjelder dels artikkelen selv, dens omfang og innhold, dels dens opprinnelse og dens hensikter.

Det er klart at enkelte nordmenn, hjemme og uten, kan føle seg ille berørt av en del av artikkelens faktiske opplysninger, samt av visse ledd i dens fra gjengs oppfatning avvikende analyse av kampen på hjemmefronten og dens utviklingsfaser. Det later da også til at den rykteflora som har oppstått omkring artikkelen – som har kunnet blomstre så meget frodigere som mange har hørt om artikkelen,, mens meget få har lest den – undertiden har hatt bevisst politisk-taktisk bakgrunn, tendens og hensikt.

Det har selvsagt ikke et øyeblikk falt meg inn å legge skjul på at jeg er artikkelens forfatter eller at jeg – og jeg alene – nærer det fulle ansvar for den. Ikke desto mindre har man på visse hold hårdnakket villet ha det til at forskjellige andre personer er artikkelens opphavsmenn eller er delaktige i den, eller er politisk og moralsk ansvarlige for den. Denne eiendommelig påståelighet synes i visse tilfeller å ha hatt et dobbelt formål: på den ene siden å diskvalifisere artikkelens resonnement, vederheftighet og tilgrunnliggende motiver, for derved å svekke dens slagkraft; på den annen siden å mistenkeliggjøre eller kompromittere de personer hvem man falskelig tilla forfatterskapet, og som da uten videre forutsattes å ha handlet ut fra rent egoistiske, lumske eller tvilsomme beveggrunner.

Jeg nevner en episode:

Det sies at Den norske legasjon i Stockholm har fotografiske kopier av artikkelen. I hvert fall kjennes den på Stockholm-legasjonens rettskontor – om i autentisk eller forvansket form vet jeg ikke. For en måneds tid siden ble en nordmann under forhør på rettskontoret ”beskyldt” for å være opphavsmann til artikkelen, hvilket åpenbart ansåes for å være en graverende omstendighet. Gjennom et brev til høyesterettsadvokat Scheel meddelte jeg da rettskontoret at jeg var artikkelens forfatter. Jeg ventet deretter å bli innkalt til rettskontoret for å avgi nærmere forklaringer. Hittil er dette ikke skjedd. [Det skjedde heller ikke senere, verken i Stockholm eller i Oslo]. Hva rettskontoret for øvrig foretar seg, eller måtte ha foretatt seg, er min artikkel (eller med bruddstykker av den) er et av de byråkratiske mysterier, som jeg ikke en gang har gjort meg noen illusjon om å få oppklart.

En ting nør kanskje berøres, Det er fra mange kanter blitt meg meddelt at man på mer eller mindre offisielt norsk hold i Stockholm – i den utstrekning man overhodet godtar meg som artikkelens forfatter – har funnet for godt å gå ut fra som en selvfølge at artikkelen er blitt il i dulgt samarbeid med ”Norske Patrioters Forbund”, eller med kretser som står i intim forbindelse med denne organisasjon. Når denne antagelse underhånden men flittig formidles fra mann til mann, skjer også dette som regel i den hensikt å utnytte en visstnok ganske utberedt stemning til å diskreditere min artikkel og mistenkeliggjøre dens motiver.

Jeg ønsker ikke i denne forbindelse å avgi noen erklæring om mitt standpunkt til det program eller den politikk som denne sammenslutning har gjort seg til organ for, men nøyer meg med å slå fast at jeg ikke har eller har hatt den minste forbindelse med Norske Patrioters Forbund eller kretser som er tilsluttet dette forbund.

På grunn av de forskjellige omstendigheter som her er nevnt, har jeg funnet å burde ta et antall kopier av artikkelen for i autentisk utgave å spre den blant interesserte nordmenn i Sverige og England. Jeg finner det da riktig samtidig å oversende Den norske regjering et par kopier. Jeg tilstiller også herr minister Esmarch gjenparter av artikkelen, dens P.S. og dette brev, samt meddeler ham skriftlig at jeg når som helst står til hans rådighet for besvarelse av hvilke som helst spørsmål han måtte ønske å stille meg i tilknytning til denne Sak. [Minister Esmarch ekspederte lojalt artikkelen til London, men innkalte meg ikke og stilte meg intet som helst spørsmål.]

Hva angår de tallmessige og andre opplysninger om den norske produksjon og eksport av for Tyskland livsviktige varer, så kan disse sikkert bekreftes gjennom de rapporter som via legasjonen i Stockholm er sendt fra Norge til Det handelspolitiske kontor i London.

Stockholm, februar 1945

Ærbødigst

Helge Krog

(signert)

Etterskrift:

Den 6te kolonne i politisk belysning.

I:

I et kapitalistisk samfunn er pengemakten den sterkeste makt, og da navnlig den organiserte pengemakt, finans- og industrikapitalen – det vet enhver som er fortrolig med kapitalismens økonomisk-politiske struktur. For øvrig bekreftes denne truisme så uavlatelig og så iøynefallende, at det vel egentlig må være forholdsvis få som ikke mer eller mindre klart innser at det forholder seg slik, sel om det er mange som ikke vil innse det.

Om valgene er aldri så demokratiske, om regjeringen er eller kaller seg en arbeiderregjering – så lenge det kapitalistiske system råder i landet, vil statsmaktene se seg tjent med eller nødsaget til å avfinne seg med kapitalen. Spørsmålet er bare hvor stor ettergivenhet man mener å burde eller måtte vise den konsoliderte pengemakt – og for en arbeiderregjering blir dette et spørsmål om politisk karakter og moral.

Under okkupasjonen oppsto den ekstraordinære situasjon at den hjemlige motstand mot nazismen, og da navnlig sabotasjen, ble underlagt to sideordnede myndigheter, Londonregjeringen og hjemmefrontens ledelse. Londonregjeringen var en arbeiderregjering. I hjemmefrontens ledelse var industrikapitalen så sterkt og godt representert, at dens talsmenn fikk en dominerende innflytelse. To myndigheter altså, hvis interesser åpenbart ikke kunne falle helt sammen. – Hvem var den sterkeste av de to? Hvorledes fordeler seg ansvaret for sabotasjens retningslinjer og omfang mellom Londonregjeringen og hjemmefrontens ledelse? Hvor langt handlet hjemmefrontens ledelse selvstendig, hvor langt fulgte den bare direktiver fra London?

Ennå den dag i dag har det norske folk ikke fått noe greit svar på disse sentrale spørsmål! Det er vanskelig å forestille seg at Londonregjeringens motstandskraft overfor kapitalistiske innflytelser skulle ha vært særlig sterk eller seig. Det var jo, stort sett, den samme regjering som sluttet ”kriseforliket” med det fascistisk fargede bondeparti, kaksepartiet som tok Quisling inn til seg og beredte jordbunnen for hans virke. Den samme regjering som, når den hadde noe ekstra betenkelig i sinne, søkte å fortynne sitt ansvar ved å delegere hele sin myndighet til erklærte fascister som statspolitisjef Jonas Lie og sjefen for sentralpasskontoret Leif Konstad, mens partiets mektigste mann Martin Pontius Pilatus Tranmæl, gjorde Arbeiderbladets lederspalter til et dampvaskeri for politisk besudlede hender. Og i London fant den samme regjering å burde betro sitt eksilorgan ”Norsk Tidend” til Mussolini-dyrkeren Jonas Schancke Jonassen, som kapitalsterke herrer i Fedrelandslaget nylig hadde påtvunget ”Tidens Tegn”, først som utenriksmedarbeider, deretter som sjefredaktør…

Ingen bør bli målløs av forbauselse, om det skulle vise seg at denne regjering har latt seg påvirke av privatkapitalistiske interesser i sin vurdering av krigsinnsatsens midler og metoder på vårt hjemlige frontavsnitt.

Den største kapitalen, monopol- og trustkapitalen, er i følge sitt program og sin organisatoriske teknikk erklært og prinsipielt fedrelandsløs. Men all storkapital er i sin natur internasjonal, bare betinget nasjonal, og dette er i det alminnelige omdømme – i dag mer enn noensinne – dens mest diskrediterende egenskap, altså den egenskap som det er mest om å gjøre å skyggelegge.

Jeg visste derfor hva jeg innlot meg på, da jeg skrev en artikkel som beskyldte en gruppe blant industrikapitalens eiere og forvaltere for å bidra til krigens forlengelse ved altfor store og villige leveranser til Nazi-Tysklands krigsindustri. Jeg visste at kapitalen som samlet makt, ville være lykksalig fri for alle hemninger, når det gjaldt å avsvekke et angrep rettet mot det punkt som alltid og over alt har vært dens ømmeste, den medfødte brist og svikt. – Dette trass i at kapitalistene enkeltvis og som privatpersoner ofte er meget elskverdige folk, fortreffelige borgere og endog ”nasjonalt fortjente” menn.

For å gi saken dens rette bakgrunn og dermed redusere den til dens naturlige dimensjoner (de blir store allikevel!) kan et innskudd her være på sin plass.

De norske kapitalister var i krigsårene mer solidariske med folket som helhet enn deres feller i de fleste land – derom vitner oppgjøret etter krigsavslutningen for eksempel i Frankrike og Belgia. De var også mer solidariske med folket enn sine forgjengere under tidligere nasjonale katastrofer i et hvilket som helst land.  – Den viktigste årsak til dette ligger i dagen. Norge skulle i følge naziprogrammet rykke 50 år tilbake i materiell utvikling, reduseres til et stortysk oppland, industrielt til en leverandør av rene råvarer til den sentraliserte mellomeuropeiske foredlingsindustri. Det ble derfor på et tidlig tidspunkt innlysende at folkets nasjonale undergang automatisk ville medføre de norske finans- og industrikapitalisters økonomiske undergang. Hvor overdådig de enn – nå som i 1914-18 – i visse fall tjente på krigen så lenge den pågikk, var det følgelig en livsinteresse for dem at den skulle slutte med Nazi-Tysklands nederlag. Derfor bidro de også sitt til å oppnå dette sluttmål, selv om de ikke på veien kastet vrak på krigsprofitten eller gjorde hva de kunne for at veien skulle bli kortest mulig. – Dette utelukker naturligvis ikke at også edlere motiver kan ha vært medvirkende, tvert om. En gåtefull lovmessighet i den menneskelige natur gir hårdnakket til resultat at edle motiver aldri blir sprekere enn når de går i spann med interessene og blir lønnsomme trekkdyr.

Som sagt, jeg visste hva jeg gjorde, Og følgene ble omtrent som jeg hadde forutsett. En rykte- og hviskekampanje, som begynte høsten 1944, så snart de første eksemplarer av artikkelen var spredt, og som har pågått inntil denne dag, i halvannet år – ikke avtagende men tiltagende i omfang, ondsinnethet og variasjonsrikdom. På enkelte punkter ble mine forventninger overtruffet. Hetsen gikk stundom til ytterligheter. Skjønt de overraskelser den beredte meg, jo ikke var udelt behagelige, var de ikke desto mindre gledelige. De vitnet om hvor maktpåliggende det var å svekke angrepet på de storindustrielle, med andre ord, om hvor hardt og dypt angrepet hadde rammet.

Det kunne være fristende punktvis å gjennomgå de løgnaktige påstander og besynderlige insinuasjoner, som artikkelen om den 6te kolonne er blitt møtt med. Det kunne ha sin interesse som en demonstrasjon av hvor målbevisst kapitalen i det dulgte bearbeider opinionen – hvor fint forgrenet og sinnrik kanalisert dens virksomhet kan bli, når den, anonymt, på den underjordiske sladders baner, går til motangrep for å mistenkeliggjøre anklager som den ikke åpent kan møte og motbevise.

Men de problemer dette skrift berører, er så alvorlige at jeg ikke ønsker å bringe min egen person mer i forgrunnen enn selve stoffet nødsager meg til. Jeg innskrenker meg derfor til å belyse et par ”innvendinger”, påstander og beskyldninger som kan ha saklig interesse, eller som kan tjene til motangrep på prinsipiell basis.

En av de første innvendinger som ble meg rapportert, gikk ut på at jeg hadde fornærmet motstandsbevegelsen, at artikkelen måtte virke støtende på hjemmefronten, vekke misstemning og endog framkalle tvil og splid. Til dette er for det første å svare at artikkelen jo utgjør en uforbeholden hyllest til hjemmefronten som helhet, kanskje litt lunken til ledelsen, men desto varmere til de menige og navnløse som satte livet på spill.

For det annet at det ville være utilbørlig om man i en sak av så vidtrekkende betydning hadde tatt hensyn til en formodet prippenhet innen hjemmefrontens rekker. For det tredje: hvis artikkelen kunne vekke tvil og splid, så måtte denne tvil eller splid på forhånd være latent til stede, og den oppskrytte enighet et fortielsens skalkeskjul for kvalte uoverensstemmelser. Om den slags nagende konfliktstoff ble luftet ut i et åpent meningsbytte, kunne virkningen på hjemmefronten bare bli befriende og styrkende.

Senere ble jeg konfrontert med en grotesk forsterket variant av de samme innvendinger. Det var skammelig, ja forræderisk, å angripe og dermed utlevere det svakeste ledd i hjemmefrontens rekker. I oversettelse, den største svakhet og farligste svikt kan rolig tåles så lenge den kan dølges; først når svakhet og svikt blir omtalt er ulykken ute! Mer konkret, tyskerne som hadde fordel av den norske industris tjenestevillighet, kunne jo umulig føres bak lyset. Hva det så gjaldt, var altså å drive narrespill med våre store allierte og våre egne stridende landsmenn ute og hjemme, og for dem dølge det som fienden for lengst visste!

Jeg må i takknemlighet erkjenne at en så dundrende stadfestelse av mitt innleggs betimelighet og nytteverdi hadde jeg aldri våget å håpe på. Det var vel litt vanskelig å få innbilt folk at jeg hadde skrevet artikkelen om den 6te kolonne for egen vinnings skyld. Imidlertid var det jo om å gjøre å få folk til å tro at angrepet på de storindustrielle skrev seg fra grumsete kilder. Man grep da til den påstand at hvis jeg overhode hadde skrevet artikkelen (også det ble fra først av benektet!), så hadde jeg bare vært redskap for andre, som på denne måten forfulgte private, hevngjerrige og lumske formål – forskjellige personer som sladderen navnga, og som hadde nærmere eller fjernere forbindelse med norsk storindustri.

Denne hypotesen har sannsynligvis en viss sammenheng med en av de plumpeste men samtidig mest ondartede beskyldningene, at artikkelen om den 6te kolonne hadde brakt folk innen hjemmefrontens ledelse i fare. – Dette ble etterhånden ryktespredernes sterkeste anklage mot min artikkel, og til slutt knyttet de endog språkets styggeste ord, angiver, til mitt navn. Alt har sin logikk, og etter hvert fant man ganske riktig også eksempler på at jeg hadde brakt bestemte personer innen hjemmefrontens ledelse i ulykke – først var det bar en, så ble det to, og nå er det sikkert mange.

Vil noen gjøre meg den tjeneste å framlegge disse eksemplene offentlig, skal det være meg en smal sak å påvise at de savner enhver beviskraft. Inntil videre er det tilstrekkelig å fastlå at selve anklagen er absurd, ettersom den trosser den enkleste logikk.

Artikkelen om den 6te kolonne konstaterer dokumentarisk at tyskerne hadde den største nytte av visse storindustrielle tjenester. Okkupanten var selvsagt klar over dette, og for å unngå enhver minsking i den krigsviktige industris kapasitet, fikk denne industri beholde sin erfarne og kyndige ledelse. Og så vil man altså ha det til at tyskerne skulle gå til aksjon mot personer hvis uforstyrrede arbeid var av så stor verdi for dem – ene og alene fordi en uvedkommende tredjemann hadde ymtet om at også han forsto sammenhengen! Det er åpenbart nonsens.

Men kanskje de storindustrielle ønsker å tro at tyskerne var uvitende om deres støtte til hjemmefronten? – I så fall er vel dette deres religion. I katekismen het det i min tid at tro er en fast overbevisning om det man ikke vet. Med tanke på de storindustrielle burde man kanskje forandre teksten og si at tro er en fast overbevisning om det motsatte av det man vet.

For å forebygge at man skal kunne se sitt snitt til også å beskylde meg for skinnhellighet, skal følgende uttrykkelig sies: Om jeg hadde tenkt meg muligheten av at artikkelen virkelig kunne bli en fare for enkelte hjemmefrontsledere, så ville det neppe hindret meg i å spre den. Det må være et visst forhold i alle ting. Jeg skrev mitt innlegg i håp om å kunne bidra – om aldri så beskjedent – til en forkortelse av krigen, som kanskje kunne reddet hundretusener av menneskeliv. Det ville da vært en skam og jeg hadde unnlatt å skrive den av omsorg for et par industriherrers personlige sikkerhet.

I artikkelen om den 6te kolonne er det et avsnitt hvis riktighet ingen, så vidt jeg vet, har forsøkt å bestride – og det er det viktigste, det avgjørende avsnitt: det som inneholder de faktiske opplysningene om krigsviktige bedrifters leveranser til Nazi-Tyskland.

Denne påfallende forsømmelighet kommer av at det for fagfolk er så lett å bevise at disse opplysningene er korrekte. De fleste av dem ble opprinnelig skaffet til veie på anmodning av den amerikanske legasjon i Stockholm, som kontrollprøvde dem og fant at alt stemte.

Men for indirekte å svekke disse opplysningers kompromitterende beviskraft, grep man til en karakteristisk utvei. Man hevdet at utvalget av de bedrifter som uttrykkelig nevnes, var vilkårlig og tendensiøst, og at nettopp dette vitnet om mine påståtte oppdragsgiveres lumske hensikter.

For å kunne gi denne påstand et skinn av troverdighet, må de som har lansert den, med flid ha lagt skjul på at utvalget uttrykkelig er begrenset, endog i to forskjellige retninger. Artikkelen innskrenker seg for det første til å gi oppgaver over eksporten av de produkter som var av den største og mest direkte betydning for Tysklands krigspotensial, for det annet til å gi oppgaver over eksporten fra den rent norske industri. [En unntagelse er Knaben-gruvene, for så vidt som de verken arbeider med norsk eller tysk, men med svensk kapital.] – Men for den som ikke ønsker å være oppmerksom på denne tydelig angitte, dobbelte begrensning, kan det falle lett å tro, og enda lettere å få andre til å tro, at utvalget er tendensiøst.

Innenfor den opptrukne ramme er de eksempler som anføres, objektivt valgt. De er sentrale, de er fyllestgjørende, og de dekker godt og bredt formålet, som er å peke på leveransenes karakter av krigsforlengende faktor.

Men skulle det nå allikevel kunne påvises at artikkelen har forsømt å ta med rent norske bedrifter som vid sine ytelser støttet Wehrmacht like effektiv som de omtalte, så kan dette umulig frikjenne de i artikkelen siktede gruver og anlegg. Det kan bare bevise at de medskyldige av samme høye rang, og som søkelyset i så fall snarest bør rettes mot. – Den anvendte forsvarsteknikk bygger på den populære forstilling at den enkeltes skyld blir mindre, jo flere medskyldige han har, og er i virkeligheten forbløffende barnslig. Når Lillegutt får skjenn for å ha gjort noe galt, sutrer han rent automatisk: ’”Ja, men når Olemann gjorde det, så …”

Den som med en smule omtanke betrakter påstanden om at utvalget av nevnte bedrifter er tendensiøst, kan neppe kunne se at beskyldningen med stor kraft slår tilbake på dem som har framsatt den. Den innebærer for det første en indirekte erkjennelse av at anklagen mot de uttrykkelig siktede er underbygd. Den utgjør for det annet en overilt forsikring om at den norske industris bidrag til styrkelse av den tyske krigsmakt var mer omfattende enn artikkelen gir uttrykk for.

Etter tyskernes kapitulasjon avslo jeg et par oppfordringer til å offentliggjøre aktstykkene av oktober 44 og februar 45. Stoffet hadde ikke lenger sanne aktualitet, og visse avsnitt hadde nå mest historisk eller hypotetisk interesse. Derimot tenkte jeg på å ta opp igjen det som i den opprinnelige artikkel var mest sentralt og fremdeles var fullt aktuelt, kjerneindustriens samarbeid med tyskerne, og i en helt ny framstilling å gjøre dette forhold til gjenstand for en mer inngårende analyse.

Når heller ikke denne plan ble iverksatt, var det fordi jeg antok at et slikt innlegg fra min hånd måtte være overflødig. Jeg gikk nemlig ut fra at de forhold artikkelen om den 6te kolonne påtaler, måtte bli gjenstand for en uttømmende gransking i rettslige former og under ledelse av folk, som da ville råde over et langt fyldigere materiale enn jeg kunne tilveiebringe. Jeg anså det som en selvfølge at oppgjøret med etterkrigstidens ansvarlige myndigheter aller først måtte stille seg dette spørsmål: hvilke nordmenn har ytt fienden den mest verdifulle motstand? Hvem har vært mest nyttig for Nazi-Tyskland?

Tre kvart år er gått, og ennå er det ingenting som tyder på at dette vil skje. Det er grunnen til at dette skrift offentliggjøres nå. Som et mottrekk mot de angrepne parters iherdige forfalskningstaktikk er det på dette tidspunkt blitt nødvendig i et slikt skrift også å framlegge sakens opprinnelige dokumenter i autentisk form. Ikke for å rehabilitere meg selv – det forekommer meg overflødig og er i alle fall underordnet inntil likegyldighet. Men fordi forfalskningsartikkelen er en kontramanøvrer som har til hensikt å forebygge, i nødsfall forplumpe, en mer objektiv undersøkelse av kjerneindustriens økonomiske politikk under okkupasjonen – en undersøkelse som, hvis den ble iverksatt, kan hende ville bringe for dagen grovere tilfeller av tjenestevillighet overfor fienden enn de som under krigstidens avsperring kunne registreres utenfor Norges grenser.

II:

Storindustriens samarbeid med fienden er selvsagt ikke noe frittstående fenomen uten paralleller på andre felter eller røtter i dypereliggende politiske, økonomiske og sosiale konstellasjoner.

Her skal bare et forhold berøres, den intime sammenheng mellom kapitalistenes holdning på det økonomiske og våre statsmyndigheters holdning på det politiske område i tiden etter 9. april 1940. Lukker man øynene for denne sammenheng, er det ugjørlig å danne seg et tilnærmelsesvis riktig totalbilde av Norges situasjon som krigførende land.

I en artikkel ”Oppgjør nå” i Samtiden for juni 1945 gir Johan Scharffenberg et referat av forhandlingene 10. april 1940 med dr. Bräuer og konstaterer at ”Koht var her utvilsomt inne på kapitulasjonslinjen. (Uthevelsen er Scharffenbergs). [Utgangspunktet for Scharffenbergs artikkel var et arbeid av en nordmann, ingeniør Nils Kåre Dahl: ”det politiske felttog om Norge sommeren 1940”. Under psevdonymet Harald K. Johansen og tittelen ”Den norske tragedin” utkom boken på Federativs forlag, Stockholm 1943. Forfatteres synspunkter er nær beslektet med de som gjøres gjeldende i nærværende skrift, om enn hans materiale delvis er et annet. Boken ble tidd i hjel av svensk presse, og i Norge er Scharffenberg den eneste som har omtalt den. Enda større symptomatisk interesse har det faktum at den norske etterretningstjeneste i London forlangte at forfatteren skulle stilles for riksrett, samt at saken ble frafalt før det kom for retten.]

Scharffenbergs dom rammer dessverre ikke bare utenriksministeren, men også stortinget og resten av regjeringen. Skjønt Koht hadde erklært at Norge befant seg i krig med Tyskland, oppnevnte stortinget enstemmig et utvalg til å forhandle med fienden. Dette foregikk den 9. april. Den 10. april fant forhandlingene med dr. Bräuer sted. Den 11. april forsøkte tyskerne å myrde kongen og regjeringen ved luftbombardement på Elverum og Nybergsund. Men ikke en gang denne udåd kunne bevege regjeringen til definitivt å slå døren igjen for alle videre forhandlinger.

Det er en dårlig og beskjemmende trøst at våre høyeste militære myndigheters holdning var enda svakere. De gikk på dette tidspunkt inn for en betingelsesløs kapitulasjon. En bedre trøst er det at regjeringens holdning i de følgende ukene ble meget fastere enn i den første forvirrede tiden.

Allerede i løpet av de nærmeste dagene innså tyskerne hvor farlig Quisling var. Ingen kunne som han samle det norske folk til motstand mot okkupasjonsmakten. En deputasjon fra de store norske næringsorganisasjoner i Oslo hadde til overflod gjort fienden oppmerksom på dette. [Deputasjonen meddelte den tyske minister ”at hvis ikke Quisling og hans uniformerte bande forsvant, ville det sikkert bli opptøyer og formodentlig gatekamp i Oslo, hvilket kunne bli farlig mer enn i én henseende. Dr. Bräuer så realiteten i dette (uthevet her), og lovde at Quisling skulle bli trukket tilbake”. [Kilde: C. J. Hambro: ”De første måneder”, side 49], og den 15. april kvittet tyskerne seg med Quisling. Med Paal Berg som arrangør tilsatte dagen etter administrasjonsrådet, også kalt regjeringskomitéen.

Skjønt landets folkevalgte regjering var en arbeiderregjering, satt der i administrasjonsrådet utelukkende personer som representerte borgerlige partier eller kapitalistiske interesser. De delte fiendens frykt for en bred nasjonal folkereisning. En slik reisning ville ført til store ødeleggelser av norsk eiendom. Man bortså fra at den samtidig kunne få katastrofale følger for fienden, at den ville forlenget krigen i Norge, kanskje med et par måneder, at den ytterligere ville forrykket Hitlers tidstabell, gitt våre store allierte en ekstra frist av uberegnelig verdi. Og sannsynligvis bidratt til å forkorte den annen verdenskrig. Derimot var man åpenbart oppmerksom på at nasjonale folkereisninger mot fremmed åk erfaringsmessig har en tendens til også å få sosialrevolusjonært innhold. – Flere av administrasjonsrådets medlemmer ble senere prominente deltagere i hjemmefrontens ledelse, hvor de fortsatt representerte borgerlige og kapitalistiske, deriblant storindustriens interesser.

Med administrasjonsrådets opprettelse hadde Høyesterett og de økonomisk mektige i de besatte områder definitivt slått inn på samarbeidslinjen – mildt uttrykt. Administrasjonsrådets virksomhet ble høytidelig innledet med en tale av Paal Berg.  Høyesteretts justitiarius takket Quisling for at han på ny (!) hadde vist sin ansvarsfølelse og sitt nasjonale sinnelag. Denne talen var en politisk uhyrlighet, som objektivt ikke forminskes av at det smertet Paal Berg å holde den. Og når det til hans unnskyldning anføres at han befant seg i en tvangssituasjon, er det grunn til å minne om at han selv hadde vært den ivrigste for å få etablert samme tvangssituasjon. – Det er ikke overraskende at så mange landssvikere til sitt forsvar hevder at de ble villedet av Paal Bergs hyllest til Quisling. Så sant de på forhånd var tvilrådige, måtte de bli det. [Mange landssvikere påberoper seg også at de etter kapitulasjonen i Nord-Norge måtte tro at krigen mellom Norge og Tyskland var slutt. Ikke helt uten grunn. I avskjedsproklamasjonen til det norske folk, den 8. juni 1940, nevner ikke regjeringen et ord om fortsatt militær motstand. Regjeringen handlet også som om krigen var slutt. Ingen militære styrker fikk ordre til å gå om bord i de engelske krigsskipene som evakuerte regjeringen. Bare en del frivillige fulgte med. De norske offiserer og soldater som befant seg i Sverige, ble av vår delegasjon sendt tilbake til Norge – til en påtvunget uvirksomhet. Først senere ble stridsdyktige nordmenn, som (dels for annen gang) søkte seg inn i Sverige, sendt videre til England, og da med økonomiske ofre (opp til 6000 kr per mann), som langt oversteg omkostningene ved viderebefordring sommeren 1940, da ruten over Petsamo ennå var åpen. Og først våren 1941 ga Londonregjeringen klart til kjenne at Norge fremdeles og i egentligste forstand var krigførende.

Merkelig nok har, så vidt jeg vet, ingen av de siktedes forsvarere gjort oppmerksom på at landssvikerne hadde den svenske regjerings intense støtte i sin oppfatning av at krigen for Norges vedkommende var slutt i juni 1940. På denne oppfatning bygde den svenske regjering sitt forsvar for transitteringstrafikken. Se for eksempel Per Albin Hanssons ”Svensk hållning och handling”.]

Den verste ulykkesfuglen på norsk side, nest rettsvesenets første mann, ble kirkens første mann, en hul og emmen prelat, sin egen tusenfryd. Eivind Berggrav drev det til å misfortolke folkeretten til gunst for tyskerne, og hans defaitistiske propaganda i april 1940 var så skandaløs, så løsaktig og betent, at mange på litt avstand, blant dem Torgny Segerstedt, ganske naturlig oppfattet ham som tysk agent. [Like tankevekkende som påfallende er det at den norske Hvitboken unnlater å referere Kohts angrep på Oslo-bispen gjennom BBC i mai 1940]. Men også Berggrav ble jo senere en toppfigur innen hjemmefrontens ledelse.

Administrasjonsrådet var, fra første til siste stund, et redskap for fienden. Det framgikk allerede av det første dekret til pressen, den 15. april, fire dager etter mordbombingen mot Elverum. Regjeringskomitéen har avgitt sin forsikring om lojalitet overfor okkupasjonsmakten, medlemmene overtar ansvaret for at okkupasjonsmaktens formaninger e etterleves. Og ved ”Hitlerforordningen” av 24. april og Terbovens tiltredelsesproklamasjon av 26. april ble administrasjonsrådets funksjon som tysk tjenerskap ytterligere innskjerpet. Rikskommissæren kan benytte seg av rådet til å gjennomføre sine forordninger og utøve forvaltningen. Han kan gjennom forordninger skape ny rett, hvilket innebærer at rådet forpliktes til å følge fiendens anvisninger også når disse strider mot norsk lov og velter norsk lov.

En trist komedie: Paal Berg forkynner glad (i et brev til kongen) at Quisling har forsikret administrasjonsrådet om sin lojalitet; minister Bräuer konstaterer bistert at administrasjonsrådet har forsikret okkupasjonsmakten om sin lojalitet. Elimineres mellomleddet, blir fasit at Quisling har forsikret okkupasjonsmakten om sin lojalitet. – Og dette er ikke et muntert regnestykke, det motsvarer tvert om en sørgelig realitet. Faktisk var jo administrasjonsrådet bare et foreløpig mellomledd som når som helst kunne elimineres, og som ble eliminert så snart det passet fienden. For Quisling passet det på et hvilket som helst tidspunkt.

Når det atter og atter – især av Paal Berg – hevdes at administrasjonsrådet bare er en rent sivil myndighet, er dette en formalisme av temmelig betent karakter. Terboven anser det uttrykkelig som sin viktigste oppgave å tilveiebringe alle forutsetninger for de militære behov. Når Hitler da allerede på forhånd, og uten et fløyt av protest fra administrasjonsrådet, har dekretert at rikskommissæren etter forgodtbefinnende kan betjene seg av rådet for sine formål, betyr dette at rådet lover å medvirke til at norsk produksjon og norsk arbeid medgjørlig stiller seg til tysk rådighet også for militære formål – for eksempel frakt og lossing av krigsmateriell, uhindret transport av tropper, bygging av kanonfundamenter, bunkers og andre befestninger, anlegg av nye kaier, av flyplasser og ”sivil” betjening av dem, og – ikke minst – bistand til å forhindre at den militære motstand forsterkes ved tilsig av mannskap fra de besatte områder. Men framfor alt inngikk det i rådets forpliktelser å forhindre enhver sabotasje og sørge for at industrien – og da naturligvis især den krigsviktige industri – arbeidet uforstyrret videre til fordel for den tyske militærmakt.

Da Quisling den 9. april utropte seg selv til regjeringssjef, manet han alle nordmenn til ro og besindighet. Da han den 15. april demisjonerte, forsikret han at hans hensikt med å danne regjering hadde vært å redde land og folk fra kaos. Disse vendinger tok administrasjonsrådet i arv og anvendte dem – som Quisling – til sin rettferdiggjørelse, åpenbart uten at denne overensstemmelse vakte rådets mistanke om karakteren av hans misjon. Men enda underligere er det at man den dag i dag fra forskjellig hold kan høre at administrasjonsrådet innla seg de største fortjenester med sin selvoppofrende ivaretakelse av norske interesser.

Det faktiske forhold er selvsagt at administrasjonsrådet varetok norske interesser nøyaktig i den utstrekning fienden fant seg tjent med å tillate at norske interesser ble varetatt, med andre ord, nøyaktig så langt som de påståtte norske interesser falt sammen med de tyske. Dette sier seg selv. Fienden hadde administrasjonsrådet i sin hule hånd og kunne etter behag begrense området for dets virksomhet. Det er følgelig utelukket at rådet kunne volde fienden noen skade. Det kunne derimot bli ham til stor gagn, og det ble det også, på flere måter.

At folket viste ro og besindighet, at der ikke oppsto kaos, at hjulene ble holdt i gang, etc. etc. – det var alt sammen en primær tysk interesse. Det var den nødvendige forutsetning for at fienden, i den for ham mest krevende første tiden, skulle bli i stand til uten fare for bakhold å sette all sin kraft inn på å løse sin militære oppgave, hurtigst mulig å knuse Norges militære forsvar. – Administrasjonsrådet tilveiebrakte denne forutsetning og sparte derved fienden for en mengde kraftspillende og tidskrevende besvær og meget alvorlige bekymringer.

Administrasjonsrådet kunne støtte seg på de ledende borgerlige politikere, og bak dem igjen sto det store kapitalinteresser – dessverre med LO på sørgelig slep. Det betyr naturligvis ikke at rådet ikke handlet i god tro. Tvert om, som alle ”åndelige” faktorer er troen et miljøprodukt, og den hellige toenighet mellom borgerlig politikk og kapitalens interesse var selve ur-dogmet i administrasjonsrådets trosbekjennelse. Rådets stiftere og medlemmer var – ut fra sine konservative forutsetninger, som verken var folkets eller regjeringens – hva Jules Romains med besk ironi kaller ”menn av god vilje”. Men dette blir til slutt bare en stadfestelse av deres mangel på politisk overblikk og fantasi, og især av deres bristende samfølelse med folket. Og når man ennå den dag i dag møter den sløvt gjengitte lovprising av administrasjonsrådets velsignelsesrike nasjonale innsats – ja, da får man en måpende følelse av å bli presentert for et gjenferd og høre røster fra en fjern og lengst begravd fortid. Alt det administrasjonsrådet gikk inn for, var jo det stikk motsatte av det som, bare et halvt år etter dets avgang ble forpliktende norsk program, å sabotere tyske tiltak, gjøre den sivile forvaltning så besværlig som mulig for fienden osv. osv. – en motstandslinje som flere av administrasjonsrådets medlemmer senere fulgte, om enn med stor og pinlig moderasjon.

Men aldri senere, ikke en gang i krigens siste fase var betingelsene til stede for at norsk sabotasje kunne bli et så effektivt og langtvirkende kampmiddel, som den ville blitt i den første tiden, mens krigen ennå pågikk i Norge. Da var dette kampmiddel forbudt – av norsk myndighet på tysk ordre.

Alt som er nevnt her, regjeringens svake holdning i de første dagene, den militære myndighets selvoppgivelse, Paal Bergs hyllest til Quisling, Eivind Berggravs forvirrede defaitisme, administrasjonsrådets overtagelse av Quislings pasifiserende rolle og dets underkastelse under okkupasjonsmakten – alt dette måtte nødvendigvis svekke soldatenes moral og drive de nasjonalt tvilrådige, de politisk nærsynte og mange av de eiendomskjære over i den indre fiendes rekker. Enda verre, det måtte virke til å forville og mislede hele folket, framkalle tvil og spre usikkerhet, avle farlige illusjoner og forventninger, splitte opinionen og bibringe menigmann en bunnfalsk og sløvende forestilling om at nordmennene ennå hadde et ord med i laget, og at tyskerne (Berggrav priste deres ridderlighet!) trass i alt var rimelige folk, som man burde se å komme til en forståelse med – alt sammen måtte kort sagt virke til å underminere folkets nasjonale selvfølelse, svekke dets motstandsvilje, lamme dets motstandskraft.

Når motstandsbevegelsen trass i alt dette kunne organiseres så tidlig som høsten 1940, så er dette et imponerende vitnesbyrd om folkets sunne politiske instinkt og indre ufordervethet.

Så snart regjeringen hadde innskipet seg, ble tyskernes høfligst anmodet om å utvide administrasjonsrådets virksomhetsområde til å omfatte hele landet. Svaret ble et krav om at kongen og regjeringen skulle avsettes og en ny regjering utnevnes. Stortinges presidium og administrasjonsrådets formann anmodet da om tyskernes tillatelse til å be kongen om frivillig å abdisere. Skulle kongen si nei, forpliktet de seg underhånden til å utvike at han trådet tilbake.

Ennå i tre måneder fikk administrasjonsrådet beholde et slags skinnliv. Etter dets endelige totale og demoraliserende kapitulasjon regnet tyskerne kanskje med at rådet var så mørt at det kunne bli nyttig som en formidlende instans til iverksettelse av den planlagte, mer konsekvente undertrykkelse av folket. Ellers hadde tyskerne ikke lenger synderlig bruk for administrasjonsrådet. Krigen i Norge var lykkelig tilendebrakt, dermed var rådets sivile (og indirekte militære) bistand i overgangstiden blitt overflødig. Med quislingenes hjelp mente tyskerne selv å kunne makte landets forvaltning. Resultat: administrasjonsrådet fikk sparken, og støvelen var Terbovens. Mohren hadde gjort sin plikt.

Riksrådsforhandlingen i juni og september 1940 utgjør det mørkeste kapittel i nyere norsk historie. Men de endte den 25. september med at Terboven utnevnte 13 kommissariske statsråder til å avløse administrasjonsrådet – og fra den stund ble det friskere luft i landet. Administrasjonsrådet hadde oversmurt alle nasjonale og politiske veivisere så mange vanskelig kunne tyde skriften. Nå sto skriften plutselig midt på veggen i hver manns hus. Stillingen var omsider blitt klar, alle som ville kunne se hvor landet lå, enhver visste ha han hadde å holde seg til. Folket ble aktivisert, og motstandsbevegelsen satte inn.

Enn regjeringen? Da Høyesterett utnevnte administrasjonsrådet, falt den regjeringen i ryggen. Mens regjeringen førte en fortvilt kamp mot Wehrmacht, påtok administrasjonsrådet seg å tilrettelegge betingelsene for at Wehrmachts militære innsats kunne bli maksimal. Mens regjeringen søkte å forsvare de ubesatte områder, samarbeidet administrasjonsrådet med de kreftene som sto bak rådet med fienden i de erobrede deler av landet – en desperat situasjon, ladet med eksplosivt konfliktstoff.

I sin proklamasjon av 13. april retter Kongen ”en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten …”, et ordvalg som, hvis det overhodet skulle ha noen mening, måtte utlegges som en oppfordring til sabotasje. Den 15. april får okkupanten administrasjonsrådets løfte om å forebygge enhver sabotasje. Den 17. april kunngjør regjeringen at administrasjonsrådet ”er nødt til å styre etter anvisning av den makt som med brutal vold har trengt seg inn i landet. Det representerer ikke norsk folkevilje, og det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov”.

Samtidig retter Paal Berg en anmodning – halvkvedet, men ikke til å misforstå – til Kongen om å innlede nye forhandlinger med fienden. ”Han (Bräuer) kan ikke ta noe nytt initiativ til forhandlinger. Initiativet må komme fra norsk side.  Jeg har trodd å bringe dette til Deres Majestets kunnskap”. Justitiarius formidler endog en anmodning fra anonyme ”private hold” om at kronprinsen i radio bør oppfordre folk til å ”avholde seg fra sabotasje og ødeleggelseshandlinger”. Kongen svarte at ”den myndighet som administrasjonsrådet utøver er i vesentlige ting avhengig av fremmed makt og blir ikke utøvet på mine eller den norske regjerings vegne”. Og til slutt: ”Men ingen kan vente at jeg eller kronprinsen skal oppfordre folket til lydighet mot tysk myndighet”.

Motsetningen mellom regjeringens og administrasjonsrådets politikk er så tilspisset at notevekslingen mellom de to norske myndigheter nær sagt virker som opptakten til en borgerkrig.

Mer enn overraskende virker det da, når kongen – og gjennom ham regjeringen – den 26. august fra London ”uttaler en varm takk til administrasjonsrådets medlemmer for det uselviske og oppofrende arbeid de har påtatt seg, – ikke minst fordi de derved har oppnådd å opprettholde ro og orden”.

Utviklingen i mellomtiden forklarer dette tilsynelatende så forbløffende omslag. En underliggende grunn til at administrasjonsrådet (og presidiet) den 27. juni anmodet kongen om å abdisere, var sikkert dets frykt for senere å bli trukket til ansvar for sin samarbeidspolitikk i april-mai. Hadde kongen abdisert, ville både han og regjeringen, de ”lovlige” norske myndigheter, dermed ha godkjent denne politikk, og administrasjonsrådet ville vært uangripelig.

På den annen siden var også regjeringens prestisje svekket. Under inntrykket av det håpløse i ethvert forsøk på norsk forsvar og av tyskernes stormløp på vestfronten, mistet de motet – det ville være urimelig å bebreide den det. Da regjeringen deretter, i en kritisk situasjon, fikk beskjed om at de allierte hjelpetroppene måtte evakueres var dens moralske kraft uttømt. Den hadde ikke lenger karakter til å fastholde sin politiske linje som før. I løpet av sine siste dager på norsk grunn gjorde regjeringen en rekke nervøse og konfuse forsøk på å få opptatt forhandlinger med fienden. Forhandlingsgrunnlaget var ydmykende, og hvis forsøkene hadde ført fram, ville resultatet blitt katastrofalt for folk og land. [Se for øvrig her tidligere note om landssvikerne].

Ved disse manøvrer tapte regjeringen sitt ansikt. Den slo i siste øyeblikk inn på administrasjonsrådets linje. Og takken til rådet er i virkeligheten innledningen til et kompromiss mellom to svake parter som frykter hverandre. De lovlige norske myndigheter nekter å tre tilbake, men forsøker å tilkjøpe seg de ulovlige myndigheters (administrasjonsrådet og presidiets) goodwill ved å godkjenne d.e. legalisere deres betenkelige atferd i april-mai. Regjeringen håper at de ulovlige myndigheter til gjengjeld skal skrinlegge alle planer om å avskjedige de lovlige. Like for like.

Det viktigste for oss er imidlertid at London-regjeringen gjennom kongens takk til administrasjonsrådet bifalt det politiske samarbeid med fienden. Om den da også har bifalt storkapitalens økonomisk-industrielle samarbeid med fienden, så er det ingen ting å falle i staver over.

Motstandsbevegelsen begynte allerede høsten 1940. Først i 1942 trådte hjemmefrontens ledelse i funksjon. Både etter sin sosiale sammensetning og sine taktiske linjer kan hjemmefrontens ledelse betraktes som administrasjonsrådets arvtager.

Det politiske samarbeid med fienden var brutt – av tyskerne, vel å merke. Det økonomiske samarbeid fortsatte. Londonregjeringen bøyde seg høsten 1940 for administrasjonsrådets politikk. I 1942 kom den til forståelse med hjemmefrontens ledelse. Men hjemmefrontens ledelse var ikke fullt representativ for motstandsbevegelsen eller for hjemmefronten som helhet.

Under avhøringen av grosserer Odd Nielsen erkjente denne, at firmaet Ingwald Nielsen hadde gitt anbud på installasjonsarbeid i barakker. Dommeren spurte da siktede om han var oppmerksom på at Norge var i krig med Tyskland og om han syntes det var riktig å drive handel med tyskerne. Men her brøt forsvareren advokat Wiersholm, inn og gjorde oppmerksom på at administrasjonsrådet den gang oppfordret bedriftene til å holde hjulene i gang. (Gjengitt etter avisreferater).

Forsvarerens innpass var så vel beføyet, at han ville forsømt sin plikt om han ikke hadde kommet med det – en pliktforsømmelse som andre forsvarere har gjort seg skyldig i.

Folk glemmer så fort, og i dag vil nesten alle, rent uvilkårlig, fordømme ethvert samarbeid med fienden, uansett tidspunktet. Våren og sommeren 1940 tenkte folk helt annerledes. Administrasjonsrådet, den høyeste norske myndighet i de besatte områder, hadde innskjerpet at det var norsk borgerplikt å stille norsk arbeid, norske varer og norsk produksjon til tyskernes rådighet. Hele borgerskapet hadde gått inn for administrasjonsrådets arbeidsprogram. Firmaet Ingwald Nielsen fulgte dette program.

Våren og sommeren 1940 formidlet dette firma salg av store varepartier fra Christiania Spikerverk og O. Mustad & Søn. Disse bedrifter kunne umulig sveve i uvitenhet om hvor varepartiene til slutt havnet.

Hvis sjefene for Ingwald Nielsen anses straffskyldige for denne mellomhandel, da må de opprinnelige leverandører, fabrikkenes eiere og ledere, anses minst like straffskyldige. Men både leverandørene og mellomhandlerne kan med all mulig rett påberope seg administrasjonsrådets direktiver til norsk arbeidsliv. De handlet begge i overensstemmelse med dem.

Foreløpig er bare det tredje ledd i kjeden – mellomhandlerne – blitt trukket til ansvar. Når dette er skjedd, må det neste, i all logikks navn, bli at også det annet ledd, leverandørene, trekkes til ansvar. Men det ville opprøre folkes rettsfølelse og svekke dets tillit til rettsutøvelsen, om der da ikke også ble gjort ansvar gjeldende mot det første ledd i kjeden, administrasjonsrådet. Det ville være utilbørlig, og det ville virke demoraliserende, om våre domstoler gikk løs på dem som under administrasjonsrådets regime handlet til beste for fienden, men samtidig skånte dem som ikke alene legitimerte, men også tilskyndet til disse samme handlinger, og som derfor i siste instans er de ansvarlige for dem, administrasjonsrådets stiftere, medlemmer og medarbeidere.

Man kunne kanskje latt være å kreve firmaet Ingwald Nielsen til regnskap for dets virksomhet i administrasjonsrådets regjeringstid – og det ville man kanskje latt være, hvis man ikke overskuet de logisk ufravikelige konsekvenser? – Men har man i dette kapittel sagt A, må man i all redelighets navn også si B og C. Gjør man ikke det, betyr det tilbakeslag for norsk lov og rett.

For øyeblikket er situasjonen høyst egenartet. På den ene siden trekkes de små og mellomstore profitører, brakkebaroner, entreprenører, mellomhandlere, for retten. (Ingwald Nielsen er bar et eksempel blant mange, og hva dette firma senere kan ha bedrevet, er i denne forbindelse uten interesse.)

På den annen siden er det nedsatt en kommisjon til å undersøke våre myndigheters forhold før og etter 9. april 1940. Går kommisjonen alle agerende etter i sømmene, kan resultatet forhåpentlig bare bli ett, riksrett. Det bør også være et ønskemål for de impliserte som mener å ha ren samvittighet. Og bare en riksrettsbehandling kan kaste fullt lys over dette ytterst kritiske avsnitt i norsk historie.

De små og mellomstore profitører trekkes for retten, all right. Politikerne forhold er under gransking – utmerket! Men ennå er det ingen ting som tyder på at den tredje part, de store profitører, den krigsviktige industris eiere og ledere vil bli trukket til ansvar. Hva kan det bero på?

Administrasjonsrådets politiske og storindustriens økonomiske samarbeid med fienden er to sider av samme sak. Der besto en fullkommen harmoni mellom de ledende politikeres og de store industriherrers nasjonale svikt.

Men i full utstrekning gjelder dette bare for tidsrommet 9. april til 25. september 1940. I denne perioden hersket der, innen alle grupper og lag av befolkningen, en forvirring og uvisshet, sin var så allmenn at den til nød kan tjene som unnskyldning både for politikerne og industriherrene – bare til nød, for begge parter bidro selv til å vedlikeholde forvirringen.

Annerledes etter 25. september. Da ble situasjonen fullt oversiktlig. Okkupanten satte politikerne i Norge ut av spillet og loset dem derved fram til en slags forundret sans og samling. Londonregjeringen propagerte forsiktig for en pyntelig nasjonal motstand.

Etter den 25. september er det ikke mulig å finne noen som helst unnskyldning for dem som frivillig utførte eller lot utføre arbeid, de visste kom fienden til gode. Men kjerneindustriens leveranser til fienden fortsatte uforminsket helt fram til krigens slutt – det er anklagen og den er overordentlig alvorlig. I denne lange tiden var politikernes holdning gjennomgående fastere enn industriherrenes, det skulle ikke meget til. Men alene i den utstrekning politikerne – i hjemmefrontens ledelse eller fra London eller Stockholm – bifalt leveransene til Wehrmacht, kan de stemples som industriherrenes medskyldige.

På den første dypt naturlige, spontane og ekstatiske gledesrus over freden og friheten, fulgte et jubelhalvår som ble litt for langt. Den store heiafryd under den nasjonale fellesferie ble anstrengt, krampaktig og til slutt temmelig slitsom. Da ferien var forbi, og folk på ny måtte møte hverdagens virkelighet, kom reaksjonen. Den ble langvarig, den behersker fremdeles hele folket og dens utslag er den ”dagen- derpå”-følelse av allment uvelbefinnende, en beklemt stemning av mismot og inderlig ulyst. I hver tredje spalte i en hvilken som helst avis finner man i dag, i mangfoldig varierte former, uttrykk for denne ulyst, så omseggripende er den blitt. Og den avtar ikke, den tiltar.

Det er iøynefallende at denne reaksjon skyldes brustne illusjoner og svekne forventninger, skuffelse. Skuffelsen kan være av mange slags og gjelde mange ting, men det er åpenbart at den hos stadig flere tar seg sitt sterkeste uttrykk i tiltagende mistillit til rettsoppgjøret.

Under krigen ble det uavlatelig hevdet at kampen for Norges selvstendighet var uatskillelig forbundet med kampen for rettsstaten. Vi har gjenvunnet selvstendigheten, men hvordan er det med rettsstaten?

Likhet for loven er et av rettsstatens fundamentale prinsipper. Dette prinsipp har umistelig verdi, selv om der i praksis naturligvis har rådet noen betingelsesløs likhet for loven, enten i Norge eller noe annet kapitalistisk land, hvor den fattiges forsvar alltid er svakere, hans straff hardere, hans rett uvissere enn den rikes forsvar, straff og rett.

Men siden embetsmannsveldet ble brutt, har det i Norge (unntatt okkupasjonstiden) aldri rådet større ulikhet for loven enn etter frigjøringen.

Det er også mange ting som tyder på at en gammel historisk erfaring er i ferd med å bekrefte seg også her og nå – den nemlig, at de overvunne under sin dødskamp smitter seierherrene, slik at de beseiredes syn og moral tas i arv av de seirende og får et fortsatt liv hos sine opprinnelige dødsfiender.

Alle de mest synlige forbryterne rammes hardt. Quislings nestkommanderende og offentlige medarbeidere, NS-ministrer, NS-dommere, tyskernes mest aktive håndlangere og de groteske norske eller tyske torturister eller angivere. Det er i sin orden, men ellers? —

Helt fra først av fikk man en beklemmende følelse av at de små tyver ble hengt, mens de store gikk fri. Det er ingen tilfeldighet at dette ordtaket stadig hyppigere har vendt tilbake i den offentlige debatt, den beklemmende følelsen er etterhånden blitt en beskjemmende visshet, som stadfestes av altfor mange skandaløse kjensgjerninger.

Myndighetene har det travelt med å jage opp alskens landsvikerisk småvilt, underordnede funksjonærer, sjåfører, telefondamer, som i fjerde, femte eller tiende ledd var mektige folks umyndige, hjelpeløse eller forvirrede redskaper. De dømmes til kraftige fengselsstraffer, mens deres fristere, forledere og kjøpere skjermes av fine forbindelser foran og bak, til høyre og til venstre, og ofte går fritt omkring, undertiden endog med fjær i hatten. Forlorne fjær, stjålne fjær, men fjær.

Yrkesoffiserer som arbeidet for tyskerne, beholder sine stillinger, enkelte har endog avansert. Generalkonsuler og banksjefer som har vært med i ledelsen av tyske eller tysk-norske foretagender, tiltales ikke. En av Terbovens kommissariske statsråder har i sin tidligere egenskap av handelsråd fått utbetalt full lønn, 1000 kr i måneden. Sterkt kompromitterte embetsmenn og kommunepolitikere gjenvelges uhindret til sine tillitsverv. Firmaer som har tjent formuer på tyske bestillinger, utfører nå arbeid for offentlige norske myndigheter. Men det er overflødig å regne opp eksempler, de er blitt så mange at alle kjenner en del av dem. Dessuten bringer avisene hver eneste dag nye eksempler.

Det går mange frontkjempere på en stor økonomisk landssviker, har riksadvokat Sund uttalt. Den som ikke er enig med riksadvokaten, må være en idiot eller en slyngel.

Frontkjemperne var ofte 16-17-års gutter da de meldte seg til tjeneste, umyndige barn, hvis politiske begreper ikke kunne være annet enn et produkt av foreldrenes eller miljøets innflytelse, villfarne idealister som erklærte seg rede til å sette livet inn for det som voksne personer hadde innbilt dem var landets redning og folkets frelse. Disse unge guttene er blitt dømt til tre, fire, fem års fengsel. Samtidig går brakkebaroner og andre profitører, erfarne og lure folk, som vel visste hva de gjorde, fritt omkring. Trekkes de for retten, blir kanskje en del av deres fortjeneste inndratt; kommer de høyt, får de noen måneders fengsel som er avsittet i varetekten.

Ingenting har skjerpet mistilliten til rettsutøvelsen så sterkt som den skånsomhet, ja velvilje, profitørene er blitt behandlet med. Likevel har den uro som behersker store deler av befolkningen en dypere grunn. Folk flest har en følelse av at heller ikke disse, de pyntelig behandlede pro9fitører, er de i siste instans mest skyldige. Folk er ikke fullt klar over hvem som har det egentligste og innerste ansvar, men aner instinktivt at der bakenfor de profitører, som inntil i dag er framvist for offentligheten, står enda større menn og mektigere krefter, som ennå dekkes av sin anonymitet.

Dette folkelige instinktet er rettvisende. De største, de virkelig store profitører, er ikke trukket til ansvar, de er knapt nok blitt nevnt, og den store allmennhet har ennå ikke fått øye på dem.

Hva kan det komme av? Forklaringen er enkel. I det rene politiske oppgjøret er det, som påpekt, de mest synlige forbryterne lovens arm først har rammet. Det samme gjelder de økonomiske landssvikerne, profitørene. Men der er en forskjell. Når det gjelder profitørene, står man overfor det paradoks at de største er de usynligste.

Også her er sammenhengen enkel. De små eller middelstore profitørene, brakkebaroner, grosserere, entreprenører, de måtte nødvendigvis opptre på markedet og vise seg offentlig; de ble fullt synlige. Men de største profitørene, storbedriftenes styremedlemmer og ledere, opptrådte ikke personlig på markedet. De satt i skjul, innerst inne i store etater og omfattende administrasjoner, dekket av en stab av funksjonærer, formummet bak en mektig byråkratisk apparat av kontorer, avdelinger og filialer, til pulverisering av ethvert ansvar. Dem er det vanskelig å få øye på. Og jo større virksomheten var, desto tykkere og tettere ble spinnet omkring dem som satt innerst inne, og de ble en slags overmette, sakrosankte Buddha-figurer i produksjonstemplenes aller helligste, beærede, høyaktede, utilnærmelige og usynlige for mannen i gaten, kvinnen i butikken, funksjonæren på kontoret, dessverre også oftest for arbeideren på arbeidsplassen.

Kan så være, vil man svare, men de erfarne og innsiktsfulle personer som dirigerer rettsoppgjøret – de kan vel ikke være blinde for hvem som til syvende og sist høster de saftigste fruktene og bærer det tyngste ansvaret?

Nei. Men de vil helst ikke se det. Og da er det til god hjelp for dem at folk flest ikke kan se det. Fordi kontrollen nedenfra, den demokratiske kontroll, på dette område er så sviktende, kan de uten fare for sin prestisje lukke øynene for det de ser, og det de vet. – Og det har de god grunn til å gjøre.

Vårt rettsvesens høyeste representanter har krav på å få seg godskrevet de samme formildende omstendigheter som tale til unnskyldning for mennene i og omkring administrasjonsrådet. De er personlig hederlige og så kaldt ”rettenkende” menn. De er i ”god tro”, eller det lykkes dem å være det. Man kan innvende at spillerommet for den hensiktsmessige gode tro bør være snevrere i rettslige enn i politiske vurderinger, som fullt legitimt er underkastet personlige sympatier og individuelt skjønn. Men i dette tilfelle blir den rettslige vurdering i bunn og grunn også en politisk vurdering, så forskjellen bortfaller.

Saken er jo den at rettsvesenets ledende menn, i kraft av sin stilling i samfunnet, selv i høy grad er parter i saken. De er på mangfoldig vis, økonomisk og sosialt, innfiltrert i og innforlivet med den kapitalistiske mekanisme, som henger de små tyvene og dekorerer de store. Selve deres borgerlige eksistens er så helt og holdent beroende av denne mekanismen at det for dem ville være selvmorderisk å kondemnere den. Derfor kan de heller ikke tillate seg klart å erkjenne hva og hvem denne mekanismen tjener.

Enhver er seg selv nærmest, og man kan ikke vente at den som sitter trygt på en god gren skal ha noe hastverk med å sage den over. Men instinktivt – stadig i god tro – passer de på at det blir litt mellomrom, litt plass til glemsel, mellom disse to punktene i forsvaret. For lovens fornemste fortolkere og rettens høyeste håndhevere blir det halvbevisste selvbedrag en samvittighetens nødverge, og de gjør hva alle herskende klassers talsmenn alltid og overalt har gjort. De identifiserer sitt eget miljøs interesser med hele samfunnets, sin egen og sin egen klasses selvbevarelse med hele folkes trivsel.

Hvis man, med et uttykk fra Nils Kjær, oppfatter de minste profitører som filipenser på samfunnslegemet, utslag av ”urent blod”, så blir de største profitører å anse som alarmerende symptomer på en total blodforgiftning. De små profitører kan kanskje fjernes ved ufarlige midler, piller og tabletter – nye lovparagrafer og overflatiske reformer. En effektiv kur mot de største profitører ville derimot medføre farlige og voldsomme konvulsjoner i samfunnslegemet. Den måtte bli et angrep på kapitalens overutviklede organer og det kapitaliske samfunns innerste struktur. Konsekvent gjennomført ville kuren bety en omveltning.

Og dett er den  siste og avgjørende årsak  til at den krigsviktige industris eiere og ledere fremdeles får lov til å sitte så lunt i så uskiftet bo — trass i at de gjorde Nazi-Tyskland langt større tjenester enn Quisling, Hagelin og hele banen av ”norske” ministere, dommere, embetsmenn StaPo, hird, frontkjempere og tyskarbeidere tilsammenlagt.

Der står vi. Men kan vi bli stående der? Ulysten i landet tiltar. Den kommer til å bli farlig, sunnhetsfarlig, demoraliserende. Ulysten kan i det lange løp forgifte hele folket. Men den fortar seg ikke før folket har krevd den 6te kolonne til regnskap for dens gjerninger.

Den annen verdenskrig var som et jordskjelv, den vrengte grunne under oss og veltet dulgte ting opp i dagen. Den blottla misforhold som nylig lå i mørke, den tilspisset og aktualiserte konflikter som for seks år siden var latente og hvilende. Det er en stigende gjæring i tiden, og i gjæringens bunnsats lever revolusjonære basiller, som kan bli virulente. Aspektene i den politiske almanakk har forandret seg.

Avstand måles i tid, tid i avstand, vår planet er blitt mindre, vårt hastverk større. Epokene vil bli kortere og hissigere. Ingen vet hva som kan komme ti å skje, kanskje snart.

Oslo, mars 1945

slutt