Krigshistorie

Per Gjendem: Naziforbryternes Fluktrute Nord

Hvordan Vatikanet, nordiske Røde Kors, politi og rettsvesen i skandinaviske land hjalp flyktende krigsforbrytere med å unnslippe rettsforfølgelse.

Foto: Den argentinske journalist og forfatter Uki Goni.


Jeg er førstemann her til lands som kan presentere en artikkel om nazistenes fluktrute fra Skandinavia til Argentina etter krigen. Hvordan framkom de endelige brikkene i beviskjeden for eksistensen av ”Odessa”? I et bortstuet arkiv ble den belgiske kollaboratøren Pierre Dayes dagbok funnet av Uki Goni. Pierre Daye hadde sin bakgrunn som fraksjonsforstander for det pro-nazistiske rexistpartiet. Daye var alt dødsdømt for krigsforbrytelser i 1946. Etter dette kunne det knyttes et fluktapparat direkte til president Juan Peron og pave Pius 12. Han hadde sammen med ei rekke prominente naziflyktninger besøkt Juan Peron i Casa Rosada I Buenos Aires i 1947 og kommentert hendelsene i dagboka. NATOs samarbeid med nazister og terrorister er er blitt avslørt gjennom publiseringer 2004-2007. Også norske myndigheter bør nå bekjenne seg til den nye Historiske åpenheten og beklage sitt unøvendige hemmelighold av vår Egen etterkrigshistorie som har allmennhetens interesse.


Innledning

Denne artikkelen handler om ”Organisation der ehemaligen SS-Angehörigen oder SS-Mitglieder”, i følge etterforsker Uki Goni en paraplybetegnelse, forkortet ”Odessa”. Middelet var fluktruter (”ratlines”) for nazistiske krigsforbrytere. Med baser i Roma, Genova, Madrid, København og Stockholm hjalp organisasjonen de verste, Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke, Aribert Heim og Eduard Roschmann å flykte. Alliert etterretning konspirerte grovt med Den romersk-katolske kirke, Røde Kors og dessverre, med de fleste vesteuropeiske myndigheter. ”Nøytrale” stater deriblant Sverige og Sveits. I noen mindre grad også Norge, ble de reneste spionasjereir og transittland for naziforbrytere. Lahlum-affæren viser at Oslo også for ”Abwehr” ble gjort til en tysk spionasjesentral. ”Odessa” skal dessuten ha smuglet 10.000 tidligere tyske militære eller ”eks-nazister” til Sør-Amerika. Historikerne fordeler det tyngste ansvaret på Vatikanet, de sveitsiske og skandinaviske regjeringer, samt hjelpeorganisasjonen europeiske Røde Kors for assistanse til Perons unnsetningsorganisasjon. Pave Pius 12 og hans kardinaler utstedte transittvisa for ledende nazister og kroatiske fascister. Kroatene fikk også med seg store jødiske formuer til Argentina, som deres fascistregjering hadde stjålet fra 600.000 jødiske og serbiske ofre. Spesielt hviler det en klam skygge på Røde Kors som ikke maktet å passere pålitelighetstesten under Andre verdenskrig. For Røde Kors unnlot da det var mest påkrevd, å hjelpe jødiske flyktninger, angivelig fordi de ikke tilhørte kategorien ”stridende parter”, eller som det sies, ”krigskombatanter”. Diktatoren Juan Peron gjenstår for ettertida som en avskyelig og samvittighetsløs banditt som dyrket tett kontakt med kremen av europeiske fascister og krigsforbrytere, fransktalende Vichy-kollaboratører og de tyranniske kroatene fra Ustacha-bevegelsen. Argentinske myndigheter nektet så seint som i desember 2002 anmodningen fra det internasjonale ”Wiesenthal-senteret” om å frigi 58 kjente dossierer om flyktede nazister som gjaldt Argentina. Men de måtte etter internasjonalt press til slutt krype til korset i juli 2003 da ”Resolusjon 235” ble vedtatt i parlamentet etter framlegg fra president Nestor Kirchner. Landets nazivennlige, hemmelige direktiver i argentinsk lovgivning av 1938, som tok sikte på at diplomatiet skulle unnlate å utstede visa til flyktende jøder, ble omsider trukket tilbake 8. juni 2005 som direkte følge av Uki Goni bok ”The Real Odessa” (revidert utgave, Granta 2003). Dette var den første innrømmelse av at den argentinske utenriks-politikken etter 1945 hadde vært styrt av ideologisk antisemittisme. Ut fra politisk blindhet hadde Argentina fått en fabrikkert og bunnfalsk historieskrivning. Argentinske myndigheter hadde som hos oss i Norge bevisst destruert alt belastende materiale de kunne komme over i to vendinger, 1955 og 1976. Har norske myndigheter foretatt liknende arkivsaneringer? Haakon Lie har åpenbart et forklaringsproblem. Etter dette er det sikkert heller ingen grunn til at ikke også Norge skal revurdere sine hemmeligstemplinger i etterkrigstida når det gjelder aspekter rundt Andre verdenskrig og alt som skjedde etter 1945. FNs konvensjoner tilsier nemlig at krigsforbrytelser generelt, og spesielt forbrytelser mot menneskeheten, aldri foreldes til fordel for de skyldige. Dermed må hensynet til politisk og individuell bekvemmelighet vike, slik at muligheter for dekkaksjoner kan unngås i framtida. På dette punktet har norske myndigheter lenge vært på kollisjonskurs med folkeretten og verdens-opinionen. Juridisk sett er det ikke holdbart med en nasjonal ubetydelig, særnorsk paragraf som setter tappenstrek for juridisk relevans ved året 1976. For Norge er nemlig bundet av signeringer tilknyttet EU-konvensjoner. Politisk koker det ned til et spørsmål om våre myndigheter fortsatt ønsker å tale med troverdighet i internasjonal sammenheng. Sannheten, hvor pinlig den kunne være for politiske myndigheter i etterkrigstida, har en innbitt tendens til å komme for dagen til slutt.

Foto: President Juan Domingo Peron.

Nazister på flukt ut av Europa, prosa eller fakta?

La oss starte vår framstilling med ei kjent spenningsbok fra 1976.

Espelandsleiren

Da AKP-er og ”Oktober”-mann Jon Michelet lanserte den sterkt forhåndsreklamerte boka ”Jernkorset” på forlaget Gyldendal (1976), var Dagbladets kritikk overstrømmende ”over drivende godt romanhåndverk hele veien”. Michelets marxistleninisme markerte seg ikke bare i angrepsstoff på det kapitalistiske systemet, men desto tydeligere i overskriften ”en roman mot nazisme og nynazisme”. Opptakten til boka bygger på begivenheter som skjedde 3. juli 1947 da ei gruppe landssvikere fra Espelandsleiren i Arna ved Bergen hadde rømt fra sitt fangenskap og dro til Argentina med skuta ”Solbris”, Christian Michelsens gamle lystfartøy. I det ytre er boka en halvdokumentarisk thriller. Målet er forfattermessig politisk, å overbevise og skaffe seg meningsfeller. Opplagt for å skjerpe fiendebildet blant vanlige lesere. For oppgjøret med norske nazister hadde av gode grunner dabbet av etter kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. Omslaget kom med mordet, eller framprovoserte selvmordet, på utenriksminister Jan Mazaryk. I den norske opinionen var ikke nazistene lenger fienden, men kommunistene. Håkon Lie var kommet i gang med kommunistjakta. Omskiftet er slik Winston Churchill forklarer det, at sovjetdiktator Josef Stalin senket et ”jernteppe” gjennom Europa og styrte med jernhand. Dette var begynnelsen på et sovjetisk terrorregime i undertrykte østeuropeiske land.

Solbris

”Norges-Lexi”, tilgjengelig på internett, beretter nøkternt om ”Solbris”, første skuta med naziflyktninger med kurs for England, Spania og Latin-Amerika. Den forlot Askøy 3. juli 1947, og ankom Brasil 25.august. Om bord var det 11 landssvikdømte nordmenn, hvorav 4 hadde rømt fra Espeland i Arna. Anslagsvis må et dusin andre skuter ha lagt i veg på tilsvarende strabasiøse turer fra Norge til Sør-Amerika. ”Rex”, ”Nord”, ”Huldra” og ”Ida 2” ble stort sett oversett i pressen. Et sensasjonelt førsteoppslag var knyttet til ”Solbris” som ble den største interessen til del på sin upopulære ferd over Nordsjøen og Atlanteren. Da ”Solbris” kom til Brasil, startet norske myndigheter utad et sterkt diplomatisk press og protesterte mot at folk med NS-bakgrunn var blitt hjulpet under påberopelse av at de var kriminelle. For et elementært falskspill for galleriet, bør vel tilføyes. Lederen av ”Solbris”-operasjonen, Roar Astrup-Nielsen, skreiv siden ei mindre betydelig bok om ferden. Han besøkte også Norge flere ganger etter at hans sak var foreldet. Seinere deltok han i en norsk reportasjefilm på NRK der han provoserte mange seere med sin tilsynelatende mangel på anger.


Perspektivet

I en dokumentarisk første del av ”Jernkorset”, tar Michelet for seg biografiske opplysninger angående et knippe ”Solbris”-flyktninger, i første rekke Karsten Isachsen, tidligere SS-offiser i Kroatia, hustruen Ingeborg og sønnen Jorge, for Georg, Iverson, med Otto Skorzeny og Adolf Eichmann som ”onkler” i hjelpeorganisasjonen ”Kameradenwerk”. Dagbladet roser forfatter Michelet for som opplysningsmann samtidig å ha fått med at 3638 norske sjøfolk omkom i allierte krigsforlis, at 366 motstandsfolk ble henrettet av tyskerne, at 164 soldater falt i strid, at myndighetene sendte 760 norske jøder til utryddelsesleirer, og at 8 nordmenn ble SS-offiserer. Det skal ikke mye dokumentarisk til før det hele blir beskrevet som informativt kulturstoff. Men dette skal langt fra være noe reinskåret litterært bidrag, men bør snarere betraktes historisk-sosiologisk.

Naziflukt, et kulturtema?

Nå er ikke venstreradikalt engasjement lenger like populært og moderne som i 1976, og de fleste holder sikkert primitiv sjangerblanding for en faglig svakhet. Heller ikke har forfatter Michelet fått med seg opplysninger om at norske myndigheter hadde hatt hemmelige forhandlinger med Carlos Schulz, og derfor hadde snudd ryggen til når det gjaldt rømningsplanene. Vi forventer at norske myndigheter nå etterkommer sine forpliktelser om åpenhet om forholdet til nazistene i den tidlige etterkrigstida. ”Federal Bureau of Investigation” (FBI) som har frigitt etterretnings- og spionasjestoffet som angår Norge, angir klart hvor historikere og journalister kan finne frigitt stoff om amerikansk etterretning i Norge. Aftenpostens ”scoop-team” har hittil presentert det beste reportasjene og imøtekommer publikumsinteressen. [Studer kildelista].

Fiksjon eller fakta?

I grunnen virker det som om Michelet ikke kan bestemme seg for sjanger; Det blir liksom to uforsonlige beretninger på samme tid. Beretningen om ”Hird”-sjefen Karsten Iversen, NS-byråkraten Karsten Langholm, provokatøren Ragnar Eyolf Karlsen, tyskerarbeideren Arvid Nicolai Farstad, sjøkapteinen Jens Thomas Landgraff og banksjefsønnen Hallvard Aubert-Andersen beskrives vagt og sjablongmessig. Selv om navnene er autentiske. Litterært sett blir derfor den tidsmessige koloritten heller middelmådig. Mest verdifullt er de avsluttende biografiske kapitlene i Del 1. Michelet tilkjennegir i kp. 11 fra side 87 at Hallvard Aubert-Andersen, ”den grå eminense og hjernen” i fluktplanene, er hans hovedkilde. Ja, hvor har han det ifra? Selvsagt var det flere. Boka hadde nok blitt vesentlig endret om forfatteren hadde kjent til allierte dokumenter, nedgradert etter den amerikanske ”naziforeldelsesloven av 1998” (hvor 30 års bandlegging oppheves), og den generelle internasjonale foreldelsesregelen (50 år).

Kildespørsmålet

Aubert-Andersen var en av fire som rømte fra Espeland tvangsarbeidsleir 3. juni 1946, De andre tre som ikke lot seg stanse av E-tjenestens ”provokatører”, innsatt i leiren for å spionere, var Iversen, Langholm og Farstad. Michelet går god for at NS-folk som hadde maktet å rømme fra leiren like fra arrestasjonen etter frigjøringa 1945,”gikk i dekning, skaffet seg falske papirer og reiste helskinnet til Argentina” (s. 88) Han kjenner til en hjelpeorganisasjon ”som ikke kan sammenliknes med ”Odessa”, selv om ”Odessa” aldri vi virkeligheten hadde slik betydning som mytene har tillagt den. Andre tyske nazistiske organisasjoner var mer effektive og hadde et nett som nådde lenger. ”Kameradenwerk” var en slik organisasjon. ”La Arana” var en annen. ”Kameradenwerk” smuglet ”nazikoryféer” ut av Europa, ofte ved Vatikanets hjelp, til Latin-Amerika. Der sørget ”La Arana” – ”Edderkoppen” – for beskyttelsen. De norske nazistiske hjelpeorganisasjonen var lagt opp etter mønster av disse to organisasjonene og hadde sikkert kontakter med dem”. [samme sted] Sånn sett er Michelet kjent for å utføre grundig forarbeid. Presentasjonen ser med første blikk prangende ut, uten at inntrykk av overvettes saklig innsikt bekreftes i utlegningen.


Farkostene

Uki Goni bekrefter i sin bunnsolide avhandling, som på uvanlig kort tid har rukket å bli verdensberømt, at dette er navn som virkelig sorterer under den argentinske paraplyen ”Odessa”. Lars L’Abeé Lund bekreftet i et presseklipp i 1948 at ”innpå 30 landssvikere unndro seg straffen og forsvant fra norske leirer (s. 92) Ved årsskiftet 1947/49 var det nedlagt påstand om dødsstraff for 131 tiltalte nazister. Bare 43 fikk endelig dødsdom. Av disse ble 31 skutt mens 4 ble benådet. Også andre skuter kom seg bort. En 30-fots seilbåt ”Mi Casa” brakte 4 mann til Spania i 1947. En skrøpelig motorbåt ”Rex” fraktet 7 nazister til Tanger via Lisboa. Mens redningsskøyta ”Nord” med 3 mann om bord ankom Buenos Aires i 1949 og hadde underveis også tatt med blant andre de fra ”Rex”.

Delaktighet

Det vakte også oppsikt i september 1948 i norske aviser da stabssjefen i Rikshirden Trygve Tomter forliste i en seilbåt utenfor Vest-Jylland. På samme tid ble det også kjent at nazimedisineren dr. Arne Høygård og Quisling-ministeren Finn Støren hadde rømt til Argentina. Noen flukt kan det egentlig ikke kalles, for begge var satt fri mot meldeplikt. Norske myndigheter var glade for å bli kvitt dem, for oppmerksomheten kunne falle på andre med tvilsom fortid. Rykteflommen har sammenheng med begivenheter som førte fram til arrestasjonen av den argentinske spionen Carlos Schulz. Oppbringelsen av naziskuta ”Huldra” i Oslofjorden skapte litt brudulje, men fikk ikke større presseoppslag enn etter ei dramatisk oppbringing på Stadthavet sør for Ålesund. ”Ida 2” som forsvant våren 1949, ble den siste fluktskuta. Den ankom Buenos Aires 29. januar 1950. Dermed var en dramatisk epoke på sett og vis slutt i etterkrigstidas historie.

Rømningssentralen

Dagbladet hadde på dette tidspunkt gravd fram opplysninger om at nazistene ble utstyrt med pass og penger for emigrasjon til Sør-Amerika gjennom en rømningssentral i Stockholm. Var det hold i ryktene om et etterretningskontor i den svenske hovedstaden? Spesielt danske kilder var sikre på dette i 1945. De danske journalistene Harly Foged og Henrik Krüger ikke bare antyder, men dokumenterer i boka ”Flugtrute Nord” (1985) hovedpersonene på dansk og svensk side med navn og bilde. [Se kildelista].”Falken”-affæren høsten 1947 røkte de viktigste revene ut av hiet. Da viste det seg at et norsk-svensk-tysk nazistisk konsortium hadde kjøpt et tidligere militært øvelsesskip med 24 kahytter. Blant de avslørte var SS-folkene Ludvig Lienhardt, Carlos Schulz, Bror Folke Nystrand, nettets mann i Helsingborg, Per Engkvist, nettets mann i Malmø, ekteparet Anne Marie og Lennart Lagermann, hovedagentene i Stockholm. Den norske SS-agenten var ”Bamse” Øistein Johannesen som under en fuktig nazifest i Stockholm fikk et vådeskudd i beinet. Med pressens søkelys var ”Rute Nord” avslørt og handlingslammet. Blant annet forteller Harley Foged om den såkalte ”Edderkopp”-affæren, om mordet på et sivilt dansk ektepar tilknyttet menneskesmuglingen, som DR for øvrig gjorde til tv-serie i 2002.

Peronismen

Juan Domingo Peron (1895-1974) var argentinsk president og diktator fra 1846-1955, etterfulgt av et kort comeback 1973-1974. Hans politikk, ”peronismen”, blir kort fortalt framstilt som høyreekstrem balansegang mellom ”plutokratisk” kapitalisme og sovjetisk kommunisme. Han var overbevist at en 3. verdenskrig sto for døra i sin samtid, og han tok sikte på som Fugl Fønix å skape Det tredje rike av Hitler-rikets aske. Peron satset på vennskap med Hitlers kollaborerende regimer. Dette var i hovedsak de belgiske rexistene, den kroatiske Ustacha-bevegelsen, den slovakiske Hlinka-garden og den rumenske jerngarden. Et slikt sammenrasket redselskabinett utgjør et speilbilde av NSDAP, blir det hevdet. Slik gikk det også til at belgiske Pierre Daye, René Lagrou, Charles Lesca, Georges Guilbaud, Jacques de Mahieu, Branko Benzón, Radu Ghenea, og brødrene Ferdinand og Jan Durcansky ble samlet på et brett hos Juan Peron i 1947 i et makabert vennetreff på Casa Rosada. Endelig kunne nazijegerne oppvise kildebelegg.

Overmenneskene

Peron stiftet sammen med denne uhyggelige samlingen av NS-kollaboratører året etter organisasjonen SARE, ”Organisasjon for mottak av europeiske innvandrere”. Samtlige betraktet seg som ”overmennesker” og del av innvandrereliten. Målet var å gjøre Argentina til en teknologisk og industriell verdensmakt med blant annet våpenproduksjon, jetflyfabrikker og kjernekraft. Avstanden blir betraktelig fjern til det nordiske sosialdemokratiet. I det korrupte og tyskvennlige Argentina kunne Heinrich Himmlers ”Sicherheitsdienst” (SD), før krigen etablere et brohode for internasjonal spionasje. Faktisk var de argentinske militære så seint som 1944 sikre på at aksemaktene ville vinne krigen. Kombinasjonen av hispanisme, katolisisme og antikommunisme skulle føre til at Johan og ”Evita” Peron satte i verk en redningsaksjon for at de verste naziforbryterne skulle kunne unnslippe fra alliert justis i det frigjorte Europa.

Passforfalskning

Symbiosen mellom katolisisme og fascisme startet alt før 1945 med at argentinske diplomater og agenter distribuerte falske pass til ublu priser i Barcelona til hvem som helst. Men det skjedde en dreining i praksisen. Følgen skulle bli at for eksempel nazilegen Josef Mengele, den belgiske nazilederen Pierre Daye, dem notoriske Vichy-redaktøren Charles Lescat, SS-funksjonæren Ludwig Lienhard, den styrtrike industrialisten Ludwig Freude, slakteren fra Lyon Klaus Barbie, Adolf Eichmann, dødsengelen fra Auschwitz, hans assistent ved dødsleiren Treblinka, Franz Stangl, slakteren fra Riga, Eduard Roschmann, morderkommandanten fra Ardeatiner-hulene ved Roma, Erich Priebke, Ustacha-bøddelen Milan Stojadinovich, den danske nazilegen i Burchenwald Carl Værnet og en lang rekke mindre fisker, kunne sluses bort, utforstyrret av en plagsom, kritisk offentlighet. En krigslei befolkning var dessuten mer opptatt av fjørlett underholdning, feiende musikaler med iørefallende slagere og den europeiske velferdsstaten, enn alt som smakte av gårsdagens grenseløse lidelser, ragnarok og blodbad.


Nazisympatier

Penger hadde noe med menneskesmuglingen å gjøre. For grådige søramerikanske diplomater i Europa var kjent for å selge pass for store summer til desperate mennesker, ute av stand til å returnere til et hjemland. Hvis det i det hele tatt kunne sies å eksistere et hjemland. Andre verdenskrig hadde jo nettopp startet ved at den tyske diktatoren med kravet om ”Lebensraum” tok sikte på å tegne Europakartet på nytt. Herrefolket skulle danne kolonier over alt i det nye tyske storriket. Tsjekkoslovakia gjensto etter krigen som en løs konføderasjon, der marskalk Titos personlighet skulle bli limet som holdt det hele sammen. Overalt gikk det frasegner om sovjeternes blodige oppgjør med den tapende part i Øst-Europa. Flyktningene fra Øst-Europa satte på den annen side sin lit til vestmaktenes humanisme. Argentinernes store humbug gjaldt ikke minst desperate jøder på flukt fra konsentrasjonsleirene. Denne kyniske praksisen utviklet seg til florerende menneskehandel. Hva flytningene ikke fikk nyss om, var eksistensen av direktivet utstedt i Buenos Aires i juli 1939, som sørget for at jødiske flyktninger omgående måtte bli returnert til gasskamrene på Kontinentet. Sveitsiske myndigheter var som kjent nidkjære i denne tjenesten. Svenskene returnerte også de to første krigsårene unnslupne norske kommunister over grensen til Gestapos handlangere. Vi bør erindre at vanlig norsk politi i 1942 var minst like nidkjære i innsatsen for å deportere våre jødiske landsmenn.

Argentinsk fascisme

Direktivet stammet fra en ”Human potensial kommisjon” med sikte på å opprettholde rasens renhet i Argentina. Hypokonderen Adolf Hitler overførte sine traumer til samfunnet. Nazistene betraktet samfunnet som en biologisk organisme. Hitler så biologien og medisinen som virkemidler til å kontrollere samfunnsutviklingen. Ut fra dette utgangspunktet gjaldt det for Hitler-tilhengerne å skape ”rasestaten”. Humanitet ble dermed bortdefinert som svakhet. I dagens medisin må humaniteten gjenreises. I 1936 var mer enn halvparten av alle tyske leger medlemmer av DNSP. Mot slutten av krigen økte tallet sterkt, for ”ariske” kriterier var en forutsetning for å få seg beskjeftigelse. Fascistiske medisinere kom dermed praktisk sett til å overfokusere på lønn, privilegier, karriere, misunnelse og forakt for andres svakhet. Hitler ville styre evolusjonen eller eugenikken gjennom tvungen sterilisering, frivillig authanasi, (dødshjelp, blant annet med gift, eller slå av respirator t.d. for hjernedøde), genocid (folkemord) og eksperimenter med internerte ”undermennesker” (jøder, slavere, avvikere og pasienter med arvelige defekter). Lista over sådanne var lang.


Nazimedisinen

Rasens renhet var vel også motivasjonen til den norske legen dr. Ørnulf Ødegård (født 1901), kjent for sine usmakelige lobotomeringer, eksperiment med kutting av hjernebroen, ved Gaustad Sjukehus i Oslo i perioden 1938 til 1972. Hvor stammet praksisen fra? En kumulativ, forsterkende effekt gjorde at nazimedisinens prinsipper måtte bli sterkest i etterkrigstida, hevder medisineren Michael Riddiss i en artikkel. [se kildelista]. Av denne grunn kom de fleste steriliseringene og lobotomeringene til å skje etter 1945. Har ikke professor Einar Kringlen gjort oppmerksom på fenomenet? Norske nazistiske leger som ikke endret sin praksis, blir stadig beskyttet gjennom foreldelsesregler når det gjelder kastrasjoner av sigøynere og ”reisende”. Ingen skal innbille seg at ikke medisinsk nazipraksis ikke fant sted også i Norge. Det viser de mange (foreldede?)erstatningskravene fra ”tatere” og ”reisende”, tyskerbarn, barnehjemsbarn og andre grovt mishandlede i etterkrigstida. Eksistensen av avvikere og ”undermennesker” ble tolket som tegn på et anormalt samfunn. Da aksemaktene etter slaget ved Stalingrad nokså raskt ble forvandlet til krigens tapende part, fant ”peronistene” det opportunt å proklamere på liksom-støtte til de allierte. Motivet var ønsket om å bevege seg fritt og utøve utvidet klandestin aktivitet i Europa. Det første som ble gjort, var iverksettelse av forberedelser til ei fluktrute for hjertevennene.

Dobbeltspill

Argentina kunne mot slutten av krigen late som de holdt med de allierte, og landet kunne under dekke av den falske nøytraliteten operere fritt innenfor de proklamert ”nøytrale” Sveits og Sverige, foruten et nedkjempet Italia. Som nøytralt land kunne argentinerne fritt reise inn og ut av Tyskland. Vatikanet og Røde Kors var deres villige hjelpere. I 1947 kunne Vincent La Vista rapportere til Washington at europeiske Røde Kors produserte ukontrollerte pass til naziforbryterne, og at en god del prester var delaktige i trafikken. Alt i 1950 kunne en i tyske aviser lese at biskop Alois Hudal, rektor ved det tyske College of St Maria dell’Anima, den kjente naziprelaten i Roma, hadde hjulpet SS-offiseren Otto Scorzeny, med tysk heltestatus fra bergingsaksjonen for Benito Mussolini, å rømme til Argentina. Nazijegeren Simon Wiesenthal på sin side gikk så langt som til å utnevne Hudal ”som hovedmannen i en klandestin organisasjon som stadig forberedte ulovlig utvandring av nazistene”. Dermed ble det blest om en temmelig åpenlys allianse mellom Den katolske kirke og en mektig naziorganisasjon kalt ”Odessa”.

Odessa

Det kryptiske navnet ”Odessa” symboliserer kort og godt ”Organisation der ehemaligen SS-Angehörigen”. Matteo Sanfilippo forsøker langt på veg å gjøre organisasjonen for tidligere SS-medlemmer til et fata morgana. Samtidig påstår han at begrepet stammer fra fiksjonslitteraturen og burde begrenses til dette område. Han gir uttrykk for at han har studert kildene kronologisk og mener det hele begynte med spenningsforfatteren Frederick Forsyths fiktive bok ”The Odessa File” (Danesbrook, 1972), i oversatt utgave i regi av Den norske bokklubben. ”Varulv”, (1982), oversatt av Gerd Hoff. Filmet på Columbia Pictures som ”The Odessa File”, 1974, med Jon Voigt som journalist Peter Miller og Maximillian Schell som SS-general Eduard Roschman fra utryddelsesleiren Riga. Blant oppfølgerne nevnes William Goldmanns bok ”Marathon Man”.og Iva Lewins ”The Boys from Brazil”, hvor den etterlyste nazidoktoren Josef Mengele reiser på skummelt oppdrag til USA.

Mytedannelse

Etterforskeren John F. Loftus, tenker som katolikken Sanfilippo og kom til å hevde at noe nazinettverk ”Odessa” aldri hadde eksistert, og at det var tull at tyske ubåter hadde fraktet nazigull til Argentina. Ja, nazistene hadde gode sveitsiske og svenske bankforbindelser, så helst ble størstedelen overført gjennom transaksjoner. Men det gjenstår at flere navngitte tyske ubåter ankret opp utenfor Brasils kyster. Beskrivelse av passasjerer og last mangler selvsagt. Det hele hadde foregått på subtilere måter, mener også Loftus. Tvert imot, vedgikk han, hadde Frankrike, Storbritannia og USA hjulpet tidligere naziforbrytere på flukt knyttet til Den kalde krigen. Med ett var verden snudd på hodet i 1945. Uansett hvor overbevisende det låter, bedriver også Loftus synsing. Selv om Loftus har delvis belegg for sin avvisningsteori, vitner derimot Uki Gonis forskning om at Loftus, like lite som Michelet, aldri maktet å tilegne seg det hele og fulle bildet av trafikken.

Omslaget

Den katolske kirke nekter å samarbeide med verdenspressen og opprettholder 70 års båndlegging av informasjon knyttet til Pius 12 og hans kardinalers virksomhet. Ikke minst de argentinske regimene i etterkrigstida dekket sine spor i støvsugende saneringer og foretatt altomfattende makuleringer i de avslørende arkivene fra etterkrigstida. Kan Norge sies å være noe bedre enn Argentina i dette? For i E-tjenesten ble det makulert store mengder gradert arkivmateriale så seint som på 1980-tallet. ”Eriksenrapporten” (NOU 1990:7) beklaget dette sterkt på samme vis som Lundkommisjonen. Vi erindrer den bitre striden som oppsto mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie, da Hallvard Lange tok sikte på å skaffe Norge innplass i NATO fra 1948 av. Hvor påfallende var det ikke da Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Konrad Nordahl og Håkon Lie med ett ble de ivrigste NATO-propagandistene i landet. Dekkaksjoner er hva Jens Chr. Hauge beskyldes for å ha administrert innen ”Milorg”.

Norden eller NATO?

”Sersjanten” Ronald Bye var en av de første som lettet på lokket med sine avsløringer i ”Sersjanten, Makt og miljø på Youngstorget” (Gyldendal, 1987) og oppfølgeren ”Oppgjør”, (Tiden 1992). Hvordan gikk det til at Einar Gerhardsen la bort sine sovjetsympatier og nordismen i Kråkerøy-talen for å kunne gutere forestilinnen om et forsvarssamband, ”North Atlantic Treaty Organisation”, fra 1949 av? Ronald Bye hadde fått moralske anfektelser om syntes det var for galt at Jens Chr. Hauge og Haakon Lie uimotsagt skulle fortsette å forlede norsk offentlighet. Hvor ble det av dokumentene som viser aktivitetene til gestapistenes beryktede politimester Jan Rød og den ondsinnede sjefen Konstad ved det nazivennlige sentralpasskontoret i Fremmedpolitiet? Dette var folk som Jens Chr. Hauge beskyttet. Her kan vi godt si at mye interessant er blitt skjøvet under teppet. Jens Chr. Hauge må ha benyttet effektive korrekturlesere når det gjelder biografien og memoarene fra hans embetstid.  Willy Brandt og Rolf Nesch’s biografier vitner ganske annerledes avslørende om at norske myndigheter langt fra var noen humanitære prakteksemplarer mot slutten av krigen og etter krigen.

Hemmelige sluser

Colm Tóibín karakteriserer Uki Goni som en utrettelig og modig journalist i sitt sensasjonelle oppnøstingsarbeid. Tross mytedannelsen i fiksjonslitteraturen, gjenstår en substansiell kjerne av historisk sannhet, og dokumentasjon som viser at det i etterkrigstida eksisterte et topphemmelig nettverk, nettopp ved navn ”Odessa”. Navnsettinga hadde sin egen utviklings-historie. ”Odessa” gjorde seg skyldig i blant annet å sluse Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og Klaus Barbie til Argentina. ”Odessa” hadde, lik blekkspruten, fangarmer til Skandinavia, Sveits og Italia, godt beskyttet av Pave Pius 12, president Juan Peron, og til vår store forundring også i det skjulte, av europeiske myndigheter. I vårt eget land ble fenomenet kjent som ”Stay Behind”. Disse hemmelige smuglingsrutene for kroatiske, belgiske, tyske og østerrikske krigsforbrytere til Argentina gikk gjennom Spania, Sverige, Danmark og Sveits.

Paradokset
 
 I Norge hadde bankvesenet og industrien jobbet på spreng for nazistene. Det samme gjorde Wallenberg-konsernet i Sverige. Svenske myndigheter profiterte selv grovt på handel med nazistene. Svenskene og sveitserne tok betaling i gull som stammet fra ran av jødeformuene. Selskaper som det nederlandske flyselskapet KLM tilhørte de som utnyttet muligheten for profitt maksimalt, etter krigen langt mer inn under krigen. Ja, nazimentaliteten demonstrerte seg så forbausende åpent. Mange svensker holdt med Hitler i likhet med den nazivennlige svenske kongen. Det fantes til og med nazistiske syklubber i landet. Amerikanske forskere blant andre Noam Chomsky hevder at ”nazistene vant krigen”.

Hjertevennene

Rollen spilt av de katolske kardinalene etter 1945 er direkte avskyelig. Men heller ikke seierherrene er så uskyldige. Uki Goni har gjennom nitidig, gravende journalistikk mesterlig kunnet trylle fram dokumenter hvor britene anmoder Vatikanet om assistanse for å hjelpe nazivenner å flykte. Mens amerikanerne sågar hjalp Klaus Barbie med fritt leide til Bolivia med kommunistisk informasjon som motytelse. Litt av en hestehandel! I det hele tatt var det ei rad søramerikanske regimer som var villige til å huse naziforbryterne. Ikke bare Joan Peron’s Argentina, men også Augusto Pinochets Chile og Alfredo Stroessers Paraguy. Andre med brun fortid ble hjulpet på tysk hjemmebane, som Kurt Georg Kiesinger som avanserte til vesttysk kansler 1966-1969, Hans Globke som ble Konrad Adenhauers nasjonale rådgiver 1960. Otto Albrecht von Bolsching, Eichmanns assistent, ble etter krigen innrullert i ”Organisation Gehlen”, forløperen for BND. Nazistenes vitenskapsmenn havnet stort sett i USA etter å ha blitt rekruttert av CIA gjennom de nær tilknyttede ”Operation Safehaven” og ”Operation Paperclip”.

Nazivitenskapen

Blant de fremste var dr. Kurt Blome som i 1951 ble postert i US Army Chemical Corpse som ekspert på kjemisk krigføring. Dette forhindret ikke at han omsider fikk 20 års dom i Frankrike og måtte sone til sist. SS-major Wernher von Braun, raketteksperten og opphavsmannen bak V-1 og V-2-rakett-teknologien under krigen, ble en sentral person i NASAs rakettoppskytingsprogrammer som muliggjorde månelandingene. Hans von Ohain, ekspert på jetdyser, var i 1975 sjef for vitenskapsmennene ved US Air Force Aeronautical Research Laboratory. KZ-legen Walter Schreiber var ikke fullt så heldig med sin omskolerte karriere. For han ble avslørt som naziforbryter i en nådeløs avisartikkel i 1952 og rømte etter dette til sine venner i Argentina.


Org. Gehlen eller BND

Reinhard Gehlen som var generalmajor for ”Wermacht” under krigen, var den ansvarlige for etterretningen på Østfronten. Da den militære etterretningen (”Abwehr”) ble snudd etter 1945, støttet amerikanerne etableringen av ”Organisation Gehlen”. 350 tidligere tyske agenter ble rekruttert. Tallet vokste raskt til 4000 klandestine agenter. Alt i april 1956 utgjorde Gehlens folk kjernen i ”Bundesnachrichtendienst” (BND) med Gehlen som sjef til 1968. Det hevdes med pålitelighet at Reinhard Gehlen hadde vært en nøkkelperson i ”Odessa” det første tiåret etter krigen. Han hadde neppe de samme positive aspekter som Wilhelm Canaris, siden han i praksis ble hans avløser. Uki Gonis største scoop skjedde da han fikk kloa i Friedrich Schwends oversette kartotek, sikret av en belgisk bibliotekar. Ved hjelp av dette framkom det bevis for Vatikanets patologiske antikommunisme, samarbeidet mellom internasjonale Røde Kors og CIC, (forløperen for CIA), som etter jernteppets tilblivelse hadde fått bruk for spionasje mot Sovjetunionen.


Operation Paperclip

Operation ”Paperclip” 1945-1948 som ble stemplet ”Cosmic Top Secret”, rammer de allierte seiersmaktene ved ”akilleshælen”. Å hyre folk som Klaus Barbie og Josef Mengele som ”konsulenter”, hører ingen steds hjemme som framtidig defensiv strategi overfor kommunistene i øst. For en skamplett for de allierte seiersmaktene å kompromisse med inntil da de verste krigsforbryterne verden hadde sett.  I dag er vi mindre sikre siden Pol Pot og Stalin kanskje var enda mer bestialske. Denazifiseringen av SS-general Reinhard Gehlen var et tvilsomt prosjekt på bakgrunn av avtaler inngått mellom Churchill, Roosevelt og Stalin på Jalta-konferansen. Dette gikk ut på at alle krigsforbrytere skulle tilbakeføres og domfelles der forbrytelsene ble begått. I 1945 skysset amerikanske styrker Gehlen til Fort Hunt i USA. Her forsikret han at han aldri hadde vært noen nazist, men en dedikert soldat og kommunistjeger. Mer skulle det ikke til for at SIS, senere CIA-direktør Allen Dulles kunne sende ham tilbake til Vest-Tyskland i 1946 som øverste sjef for spionasjenettverket ”Gehlen”.

Naivitet

Ikke bare den nåværende amerikanske presidenten George W. Bush jr har begått forsvarsmessig strategiske blundere med å akseptere tvilsomme råd fra etterretningstjenestene. Amerikanernes parlamentariske system hører til de beste, siden også tjenestemennene må gå om deres parti har gått på tap hvert fjerde år gjennom offentlige valg. Et slikt aspekt borger for åpenhet og ryddige nedgraderinger når tida er moden etter år og dag. ”Vi visste hva vi gjorde. Det var nødvendig at vi brukte hver svinehund. Hovedsaken var at han var antikommunist”. Ordene stammer fra CIAs Russlandsekspert Harry Rositzke. I 1998 satte direktør Steven Garfinkel i IWG i gang med deklassifisering av 8 millioner etterretningsrapporter tilknyttet krigsforbrytelser. 18 måneder seinere ble antallet økt betraktelig. Dermed avsløres det enorme antallet nazister som arbeidet for ”Org. Gehlen”, styrt av James Critchfield i CIA inntil 1955. Blant naziforbryterne som ble gode CIA-funksjonærer hører for eksempel Oberführer Willi Krichbaum, sjefen for ”Geheime Feld Polizei” som deporterte 300.000 ungarske jøder i 1944 og blant annet feilaktig nevnt som mannen som skjøt Raul Wallenberg. Denne siste endte nok  heller sine dager i en Lubjanka-celle i Moskva. Han ble nær medarbeider av SS-standartenfüher Walter Rauff, først ansatt i Afrikakorpsets etterretning. Han var konstruktøren av gassingsbiler som etter overgivelsen i Italia 1945 ble Allan Dulles’ rådgiver for etterretningsoperasjonen ”Sunrise”.


Scorzeny

Da egypterne i 1953 ba USA om hjelp til å utvikle en etterretningstjeneste, ble det den arrete eks-nazisten Otto Skorzeny, Mussolinis befrier, som fikk oppdraget. Det første han gjorde, var å engasjere Alois Brunner, den mest ettersøkte krigsforbryteren etter opphavsmannen til ”die Endlösung”, Adolf Eichmann som skulle løse ”problemet” med jødene. Først etter 1979 begynte USA å åpne for et selvoppgjør med sin klanderverdige fortid innen etterretningen. Da var det slutt på regimet til diktatoren Juan Peron, som ved hjelp av nazistene mente å kunne gjøre Argentina til en stormakt. For Vest-Tysklands del var egentlig ”Odessa” unødvendig, siden naziforbryterne stort sett kunne leve i fred uten sjenanse fra tyske myndigheter. Helt til i 1999 ble SS-mannskapenes hjelpeorganisasjonen ”Stille Hilfe”, ledet av Heinrich Himmlers datter Gudrun Burwitz, bevisst oversett så den fortsette å eksistere inntil den omsider fratatt sin status som allmennyttig organisasjon.

København-Stockholm

I 1947 satte Perons ”Information Bureau”, på spansk kalt ”Divición Informaciones”, i gang et utredningsarbeid med ei fluktrute i Nord-Europa. Presidenten etablerte selv denne tjenesten ved oppstarten i 1946 med Rudolfo Freude som sjef. Dette var en sønn av den tysk-argentiske millionæren Ludwig Freude, medlem av Abwehr og personlig venn av Peron. På dette tidspunktet gjaldt det å smugle jetfly-ingeniører ut av Tyskland via Danmark til Sverige der de kunne stige om bord i rutefly til Argentina. For å få sving på sakene hyrte Carlos Schulz den danske SS-offiseren Günther Toepke til oppdraget. Det vanlige var å frakte nazistene fra København til Malmø i Sverige, deretter med fly Stockholm-Genova og videre til Buenos Aires. Siden Toepke i etterkrigstida var ansatt i dansk etterretning, var det ganske enkelt å gjøre oppdrag på si for Peron. Også Caritas-representanten, presten Georg Grimme, som befant seg på Ludwig Freudes lønningsliste, var behjelpelig. Carlos Schulz behøvde ikke en gang skryte av det, for hans rekneskaper viste at han hadde vært i stand til å sluse mer enn 1000 nazister ut av Skandinavia gjennom den nordlige ruta.

Hans beste medarbeidere var de argentinske konsulene Pineyro og Mouret som ble avslørt som hovedmenn i passforfalskningen.

Arrestasjonen

Perons dyktigste nazismugler var nok Carlos Fuldner. Som SS-kaptein var han tilknyttet SS-etterretningen. Liksom i Norge hadde stridskreftene sin separate etterretning. SD var faktisk i besittelse av en SD-Vaterland og en korresponderende SD-Ausland. I 1945 befant Fuldner seg i Madrid på spesialoppdrag. I 1947 konspirerte han stadig med sveitsiske myndigheter om losing av krigsforbrytere til Argentina. Parallelt jobbet også ei gruppe tilknyttet den tyske forretningsmannen Friedrich Schlottmann, eier av et gigantisk tekstilfirma i Argentina. Her var Carlos Schulz hovedmannen. Denne tyskargentineren ble sendt til Skandinavia for å redde skinnet til så mange flyktende krigsforbrytere som mulig. Ved hjelp av dedikerte og hensynsløse unge agenter kom den første rutenettet i Skandinavia i gang.

Foto: Svenske Statspolitiets arrestasjon av Carlos Schulz.

Carlos Werner Eduardo Schulz

For retten innrømte SS-spionen, som forsvarte seg på flytende tysk, at han virket for det argentinske immigrasjonskontoret. Svenske pass-forfalskere, innbefattet kjente SS-folk, ble straffedømt i saken. Den største fisken, Carlos Schulz, ble likevel løslatt, innforstått at han var ”persona non grata”. Etter utvisningen fra Sverige av Carlos Schulz og medarbeiderne, var ikke spillet tapt. Fra da av gjaldt det å satse på den sørlige fluktruta. Professor Holger Meding ved Köln-universitetet intervjuet personlig Schulz i 1990. Særlig i Sverige kunne Schulz reklamere med løfter om arbeid hos Schlottmann og brakte med seg tusenvis av innreiseløyver utstedt av Perons ”Informajonsbyrå”. Han viste også for seg diplomatiske anbefalinger utstedt i hjemlandet av den rabiate immigrasjonssjefen Santiago Peralta. Vanligvis presenterte Carlos Schulz seg som representant for den evangeliske kirke i La Plata. Hjelp til baltere var skalkeskjulet. Uki Goni godtgjør at Carlos Schulz ved hjelp av frekkhetens nådegaver oppsøkte norske myndigheter i Oslo og: ”var i stand til å overbevise dem til å løslate fengslede nazister så de kunne unnslippe til Argentina” (side 128). Kanskje er det på høg tid at norske myndigheter nå frigir opplysninger om hvordan ”Milorg”-sjef Jens Chr. Hauge og AP-apparatet rundt hans person deltok i ”Operation Paperclip” og annet hemmelighold.

Humanitær begrunnelse

I Stockholm fikk Schulz tak i lister over flyktende tyskere som ble sendt til Juan Perons ”informasjonsbyrå”. Og disse ble tilbakesendt i godkjent stand. Det eneste som så behøvdes, var gyldige stempel fra den argentinske konsulen Carlos Pineyro på klargjorte Røde Kors-pass. Passene var oftest så grovt forfalskede at passbilde var det eneste som manglet. Røde Kors var påfallende velvillig innstilt overfor naziflyktningene i Nord-Europa. Etter krigen var det vanlig at tyskere ble fraktet over grensa til Danmark, og deretter videresmuglet til Sverige i Røde Kors-sjukebiler. Argentina ble nazismens trygge havn. Falskskjegg ble erstattet med falske pass. Josef Mengele ble utstaffert med Røde Kors-pass pålydende Dr. Helmut Gregor. Slik ankom også Adolf Eichmann og Josef Mengele på en luksusdamper kun med en måneds mellomrom. Passnumrene ligger så nær hverandre at en mener de må ha stått på samme liste. Fred fikk de ikke. Mengele måtte rømme videre til Paraguay, og Mossad kidnappet Adolf Eichmann i 1960. Før Carlos Schulz forlot Sverige, slo han sine tamper sammen med SS-offiseren Ludwig Lienhardt som var etterlyst for krigsforbrytelser i Sovjetunionen som medlem av Alfred Rosenbergs såkalte ”Østministerium”. Gjennom Lienhardts medarbeidere kunne ca 1000 nazister fra åtte nasjoner sikre seg innreisepass til Argentina gjennom Stockholms-kanalen.

Falkenaffæren

Som i Norge var de argentinske spionene interessert i muligheten for båtflukt. Slik gikk det til at ei gruppe nazister forlot Stockholm havn om bord i ”Falken”, et gammelt seilskip. Bortsett fra løyvet til tysk gjennomreise med tog til Narvik-avsnittet, skulle ”Falken”-affæren bli svenskenes største blunder under 2. verdenskrig. Avgangen fikk nemlig høvelig forhåndsomtale i svensk presse. I følge artiklene tok russiske torpedobåter sikte på å avskjære flyktningene med arrestasjon som følge. Men Schulz og Lienhardt var heldige, for en storm i Det baltiske hav forhindret den sovjetiske marineoperasjonen. Etter ni måneder i sjøen kunne skuta ankre opp i Buenos Aires 26. juli 1948 til en storslagen mottagelse. Schulz derimot var steget av under mellomlanding i London. Her satte han seg på første og beste fly til Madrid der han møtte hos SS-kaptein Carlos Fuldner som sendte ham videre til hjemlandet der han ble mottatt som en nasjonalhelt av en mottagelseskomité ledet av oberst Dominico Mercante. Bare en av Stockholms-teamet ble etterlatt da ”Falken” forlot havn. Dette var SS-kaptein Arthur Gronheim som under krigen var SD-sjef i Oslo. Etter krigen ble han rekruttert svenske ”Informasjonsbyrån” (IB) med å avdekke SDs aktivitet i Skandinavia under krigen. Her hadde FBI mye å lære om klandestin aktivitet i Sverige og Norge. Det var jo bare å starte opp igjen på nytt etter et navnebytte. I 1948 ba Sverige Argentina om å akseptere et innvandringsløyve til Argentina for Gronheim, og han ankom Buenos Aires på damperen ”Orinoco” 20. august 1948. Også i dette tilfellet hadde alliert etterretning og nordiske myndigheter gjort en lyssky hestehandel.

Gronheim-dossieret

Liksom USA har frigitt Groenheim-dossieret for norsk innsyn [se kildelista], har også Danmark frigitt et berg av dokumenter som omfatter den argentinske Stockholmsruta. Det meste av dette stoffet har relevans for Norge. Avisa ”Københavnsposten” kunne hevde (17/12-1999) at både Justisdepartementet og Utenriksdepartementet lenge hadde sammenholdt kjennskapen til den argentinske nazismuglingen gjennom Danmark. Jyllandsposten hadde vært først ute med å presentere nedgradert materiale fra ”Det danske nasjonal-arkivet”. Kontraspionasjen valgte å la Günther Toepke holde fram fritt inntil november 1947. Det endte med et møte 6. desember 1947 mellom utenriksminister Gustav Rasmusen og det argentinske sendebud Bessone, som ”ikke ville ødelegge det gode forholdet mellom de to nasjonene” i København. Her ble det gitt uttrykk for at det var blitt avsagt en hemmelig dansk dom over Günter Toepke som gikk ut på fire måneders fengsling for passforfalskninger. Dette viste seg i ettertid bare var pro forma, for Toepke ble fraktet til Forsvarets Overkommando der han var delaktig i å utarbeide forsvarsplaner for øya Bornholm med bakgrunn i muligheten for et sovjetisk overfall. Etter ”denazifisering” i USA ble slikt personell etter et års tid gjerne stasjonert i Berlin.

Sovende celler

Alle nasjoner som knyttet seg til NATO, opprettet hemmelige motstandsorganisasjoner i tilfelle landet skulle bli overkjørt av ”Warsjawapakten”. Vi kan uten å nøle beskrive dem som ”Stay Behind” sponset av CIA. Hemmelige armégrupper i Østerrike og Tyskland hadde hemmelige våpendepoter i private bunkere og garasjeanlegg. Et slikt våpenlager ble sprengt åpent av norsk politi i skipsreder Alf Martens Meyers private bunker i 1978. Den italienske statsminister Giulio Andreotti måtte i 1990 innrømme at Italia hadde huset organisasjonen ”Gladio” (Sverdet), det mest berømte ”Stay Behind”-nettet i Europa. Britenes kaltes ”Auxiliary Units”, danskenes ”Absalon, franskmennenes ”Plan Bleu”, tyskernes ”Werwolf” eller ”TD BJD”, det norske ROC, på amerikansk ”Regional Operation Center”. Svenskene hadde et ”Stay Behind”-nettverk knyttet til IB. Her var 3-4.000 personer kontrollert av SÄPO. CIA-agenten William Colby trente de skandinaviske ”Stay Behind”-nettene på 1950-tallet. I Sverige skjedde det for øvrig 1953 en skandale da nynazisten Otto Hallberg ble avslørt som leder av en ”Stay Behind”-celle. Anklagene ble på mystisk vis frafalt om mannen satt fri.

Nazidiplomatiet

Juan Peron instruerte etter 1945 sine diplomater om å organisere effektive fluktruter i Skandinavia. Carlos Schultz ankom med over 1000 immigrasjonstillatelser fra Perons immigrasjonskontor på en gang. Bent Blüdnikow i Berlingske Tidende sier rett ut at Carlos Schulz hadde suksess i Norge og Sverige med å få løslatt tyske fanger og videresende dem til Argentina. Det nazifiserte politiet ble bare i liten grad skiftet ut etter krigen. Falsk identitet på midlertidige Røde Kors-pass var døråpneren. I det hele tatt var Røde Kors mistenkelig nazivennlige. Hvor ble det av stifteren Dunants etiske prioriteringer?

Røde Kors-ambulanser

Organisasjonens ambulanser fraktet stadig på hemmelig vis nazister over grensen fra Tyskland til Danmark. Så åpent som menneskesmuglingen foregikk, kunne skandinaviske myndigheter i lengden ikke late som om de var uvitende om hva som foregikk. Til tross for at Stockholm hadde vært det fremste spionreiret under Den andre verdenskrig, innså svenskene at landets nøytralitet måtte forsvares mer effektivt etter krigens avslutning. Etter anbefaling fra IB, (”svenske Informasjonsbyrån”) var arrestasjonen av Carlos Schulz i en razzia 17. november 1947 en bevisst og ønsket handling fra svenske myndigheters side. [kfr. arrestasjons-rapporten]. Presset fra årvåkne danske journalister, representanter for et handverk som på sitt beste kan fortone seg som en tredje statsmakt, førte til at offentligheten virkelig lyttet til budskapet. Utgjør kanskje den norske opinionen en mer selvgod materie, eller er vår presse for dorske, opptatt som de er av markedsføring og trivialiteter?

Værnet-affæren

Carlos Schulz og Carlos R. Pineyros aktiviteter i København og Stockholm har vært kjent blant historikerne fra tidlig etterkrigstid og er således ingen overraskelse. Men nye detaljer kompletterer etter hvert bildet om hvordan det kunne skje. Hans Davidsen-Nielsen røper i sin bok ”Værnet” (2002) hvordan den danske SS-doktoren Carl Peter Værnet ble assistert av Schultz og Peneyro. Ved reneste slump ble en tysk ingeniør Karl Thalau arrestert av utreisepolitiet på Kastrup 22. november 1847. Pressen fikk raskt nyss om at mannen hadde kommet seg illegalt til Danmark, og at myndighetene også tidligere hadde loset SS-lege C. P. Værnet til Argentina. Saken var pinlig for danske myndigheter og ble derfor ettertrykkelig dysset ned. Men hva skal vi si når det også dokumenteres fra flere kilder at også vårt eget land fostret nazidoktrer? Legasjonsråd Carlos Pineyra ble skuffet ut av landet uten ståhei, ”for at forholdet til Argentina ikke skulle lide overlast”. Slik lød den offisielle begrunnelsen bak bortvisningsvedtaket fra de danske myndighetenes side.


Pineyro-affæren

”Berlinske Tidende”-journalist Bernt Blüdnikow har grepet fatt i de danske kildene som ikke er ubetydelige, samtidig som Uki Goni har studert de enda mer interessante latinamerikanske kildene. Carlos Pineyra var opprinnelig født i Europa og hadde vært argentinsk konsul i Danzig, så i København etter 1945 med fredsslutningen. I 1947 ble han hjemkalt til samtaler med Immigrasjonsbyrået og Juan Peron selv. Pineyros storfangst var berging av SS-kaptein Kurt Gross, nazistenes mesterspion i Spania og Sør-Amerika. Gross ble smuglet til Danmark i oktober 1945. Danskene arresterte ham i desember. Men han ble løslatt mens myndighetene behandlet saken om hans oppholdstillatelse. I januar 1947 ble søknaden avslått, og han ble satt i interneringsleir. Men han rømte, kontaktet Peneyro og meldte seg for danske myndigheter med argentinske innreisepapirer i handa. København-politiet ble da anmodet om å rette blikket til side. Justisministeren mente ansøkningen måtte bifalles da argentinerne hadde ”gjort oss visse tjenester, spesielt i tilfelle med noen ukrainere, som vi ikke ønsket, og som de mottok”. ”Lazzes-faire”-mentaliteten skjøv alle hensyn til internasjonale forpliktelser og konvensjoner til side.


Varulvkorpsene

Vi merket oss det merkelige at Forsyths spenningsbok ”The Odessa File” ble finurlig oversatt til ”Varulv”. Forlaget mente navneskiftet hadde større appell til nordmenn. Bortsett fra tida like etter 8. mai 1945, var ikke Norge et transittland i samme utstrekning som Danmark. På den annen side hadde Quisling-partiet NS langt flere aktive sympatisører enn hos danskene. Mange som hadde deltatt i det nazistiske undertrykkelsesapparatet hadde grunn til å rømme landet. Både i Danmark og Norge ble det siste krigsåret opprettet en ”varulv”-organisasjon. De tiltenkte oppgavene med sabotasje bak fiendens linjer etter at landet er invadert, vitner om fellesskapet med ”Stay Behind”-systemet. Tidligere frontkjempere, som hadde deltatt i ”Zerstörungskurse” på Kontinentet, utgjorde kjernen i korpsene. Vilhelm Evang i E-tjenesten sendte alt 3. mai 1945 telegram til Stockholm med ønske om opplysninger om de danske ”varulvene”, tettest observert i Sønderjylland. Her gjaldt det nok heller å trekke lærdom til oppbygningen av ”Stay Behind”, enn å søke mottiltak for å beskytte landet mot samfunnsfiendtlig virksomhet.

Danske varulver

Ideen med ”varulv”korpsene stammer fra Martin Bormann. Gjennom SS-sjefen Heinrich Himmler gav han SS-offiserene Otto Scorzeny og Hans Prützmann i oppdrag å trene egnede mannskaper. I Danmark dannet Scorzenys assistent Otto Schwerdt den første varulvgruppa som fikk navnet ”Peter-gruppa”. Den inkluderte den beryktede ”Brøndumbanden”, ledet av SS-mannen Henning Brøndum. Til mordofrene hører danskenes elskede nasjonalhelt, dikterpresten Kai Munk. Til banden hørte 50-70 mann som fikk spesialutdanning i Tyskland. Hovedmannen Brøndum selv ble grepet av motstandsbevegelsen 4. mai 1945, dødsdømt og henrettet omgående. Danske varulver samarbeidet tett med sine norske kollegaer. Så seint som i 1948 ble en varulvcelle på 10 mann arrestert i Sønder-Jylland. Fra årsskiftet 1944/1945 ble danske varulver ledet av SS-Gruppenführer Hans Prützmann, tidligere ansvarlig for mord på 200.000 jøder i Kiev. Han ble ansvarlig for at to unge varulver ble satt til å myrde Essen-ordfører Franz Oppenheim 29. mars 1945 før han selv overgav seg til de Allierte og prøvde å berge skinnet ved å selge opplysninger om varulvbevegelsen.

Werwölfe

Bombeanslaget i Bolona, Italia for 28 år siden, utført av ei NATO-kontrollert ”Gladio”-gruppe, ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. Den Zürich-baserte forskeren Dr. Daniele Ganser avslørte 2004 hvordan ei italiensk ”Stay Behind”-gruppe tok sikte på å forsvare sin posisjon gjennom terror mot egen befolkning. Dermed gikk en epoke mot slutten i amerikansk etterretning. Følgelig deklassifiserte CIA sitt ”Stay Behind”-nett i Tyskland, i Berlin kalt ”Pastime” og i Sørvest-Tyskland kalt ”Kibitz”. Målet var å kunne operere bak fiendens linjer i tilfelle sovjetiske styrker invaderte. ”Kibbitz”-operasjonene ble ledet av SS-folkene Heinrich Hoffmann, Hans Rues og Walter Kopp. Ei celle kalt ”Kibitz-15” måtte avvikles i april 1953 da pressen hadde avslørt at gruppa under Kopp var blitt en nasjonal sikkerhetsrisiko og levde sitt eget, ukontrollerte liv og innbefattet opp til 125 nynazister. Allan Dulles måtte evakuere mange tyske ”varulver” til Canada og Australia i 1955, fordi Hans Globke (1898-1973), Konrad Adenhaugers nasjonale sikkerhetsrådgiver, var på nippet til å bli avslørt som delaktig i USA-styrte ”Stay Behind”-operasjoner i Tyskland.

Adolf Eichmann

Utrolig nok ble storforbryteren Eichmann (1906-1962), hovedansvarlig for ”Endlösung”-kampanjen som tok livet av millioner europeiske jøder, skysset til Buenos Aires av Juan Peron, Vatikanet og Røde Kors. Her levde han 10 år under psevdonymet Ricardo Klement, før han ble bortført til Tel Aviv og henrettet 1962. Nedgraderte CIA-dokumenter viser utenom den minste tvil at både Allen Dulles og Konrad Adenhauer kjente til Eichmanns alias alt før 1952, men beskyttet sine folk i ”Gehlen”-apparatet. Alvorligst var det selvsagt at redaksjonen i ”Life”-magasinet, som på et tidlig tidspunkt hadde maktet å kjøpe et sett av Eichmanns memoarer, hadde latt seg presse til å utelate referanser til Adenhauers høyeste sikkerhetsrådgiver Hans Globke da de var i ferd med å publisere stoffet. Da Reinhard Gehlen besøkte Allen Dulles 20. september 1960, foreslo han å starte en svertekampanje om at Eichmann ”hadde konvertert til kommunismen”, da ble imidlertid forslaget tilsidelagt som nytteløst. Når slikt kunne skje bak kulissene i europeisk storpolitikk, hvor patetisk blir da ikke Jens Chr. Hauges snurte arroganse i sluttmerknaden til Lund-rapporten i mai 1995. De store avsløringene, innledet av Chr. Christensen, Finn Gustavsen, Ronald Bye og Alf R. Jacobsen, var på dette tidspunkt kommet godt i gang.

Schellenberg

Også SS-general Walter Schellenberg, som var en personlig venn av grev Folke Bernadotte, forsøkte etter at han kom seg til Stockholm, å forhandle fram amnesti for seg selv og toppnazistene.[kfr. kildelista] For han mente de Allierte ikke kunne unnvære deres kjennskap til sovjetiske forhold. Schellenberg bodde flere måneder i Bernadottes bolig i Stockholm før han kom seg videre til London. Vi kan si at ”Fluktrute Nord” alt var etablert med vestmaktenes samtykke. For en dobbeltmoral!. Tross avtalen av april 1944 om tilbakeføring, ble det inngått en hemmelig avtale ikke bare mellom briter og amerikanere om å beskytte krigsforbryterne fra Øst-Europa. Av 200 kjente forbrytere fra Jugoslavia ble bare 10 utlevert. Generelt sett ble samtlige utstedt som ”baltere”. Carlos Schulz’s forklaring er typisk. Dermed kunne skandinaviske myndigheter late som om det dreide seg om humanitær assistanse til ”grannefolk”. Samholdet hylles av ”Foreningen Norden”. Min far. Sverre Gjendem, var i sin tid organisasjonens stedlige representant i egenskap av LO-leder for Handel og Kontor i Molde. Selv om passbetegnelsen ”baltere” innbefattet baltiske SS-legionærer, kunne en til nød si de var gode anti-kommunister, selv om de i det ytre var eksnazister. Men utad var franskmenn, briter og amerikanere skinnhellige og krevde rettferdighet og straff over krigsforbryterne.

Stay Behind

Allerede ved krigsavslutningen var det blitt aktuelt for skandinavisk øvrighet å ”snu”, innforstått å reorganisere det lokale ”Abwehr”, det nazistiske Statspolitiet (”SP”) og handplukkede hemmelige tyske etterretningsorganisasjoner, nå endelig utforsket av historieprofessor Tore Pryser. Den tyske kapitulasjonen, slik den artet seg 7. mai 1945 styrt av øverstkommanderende admiral Carl Dønitz, gjorde sabotasje-handlinger på norsk jord uaktuelt. Omtrent da var det at Jens. Chr. Hauge sendte ”Direktiv nr. 1” til forsvarsminister Karl Steinum og fire andre om at det skulle opprettes en ultrahemmelig organisasjon ”Stay Behind”, parat til å aktiviseres etter en eventuell sovjetinvasjon. Hvor paradoksalt var det ikke at kommunisten, motdagisten og AP-politikeren Vilhelm Evang skulle få oppdraget som E-sjef, så byråkratisk ustrukturert hans personlighet var. Dette var å sette bukken til å passe havresekken. Blant annet innsatte han mot all fornuft egenrådig en russisk avhopper i E-staben. Slik måtte jo fortone seg som å invitere KGB inn i regjeringen. Lundrapporten skriver om ”cowboy”-kultur i E-tjenesten, og at Vilhelm Evang var selveste ranch-eieren. Helst skulle E-tjenesten bestå av ivrige tillitsmenn i Arbeiderbevegelsen. Overvåkningssjef Asbjørn Bryhn, som stod i et innbitt motsetningsforhold til Evang, derimot var glødende antikommunist. Gjennom hard tortur ble han kjent med Gestapo på Østlandet og organisasjonens effektivitet.


Sambandsavdelingen

E-tjenesten rådet over ei liste på 92.000 mann mistenkt for landsforrederi. Her var oberstløytnant Trond Johansen i E-staben i følge Morgenbladets redaktør C.C. tjenestens ”gråblå eminense” gjennom mer enn en mannsalder. Under ham ble tjenesten LO og Aps eget apparat siden landssviksavdelinga trengte en ”sambandsavdeling”. Motivasjonen var at AP ønsket hand om tjenesten ”fordi de ikke ville at enhver sosialist skulle kunne stemples som kommunist”. Det er reine ord for pengene. Einar Gerhardsen var selv delaktig i å stigmatisere medlemmene i NKP. For han oppfattet Stalins bandlegging av Øst-Europa som jamngodt med Hitlers ekspensjon i Tyskland på 1930-tallet. Derfor handplukket de kandidatene for E-tjenesten fra egne rekker. Det ga status å ha fått en fot innenfor. Arne Hjelm Nilsen som en tid var leder, må ha vært med på å bygge opp ”Stay Behind” under NATO-paraplyen.

Lundkommisjonen

Under utspørringen overfor Lundkommisjonen i mai 1995 uttalte Jens Chr. Hauge at han oppfattet det som en forsmedelse å måtte stå til rekneskap for sitt lederskap under frigjøringen og granskingen. Han måtte gjerne være snurt personlig, men hva med AP, CIA, POT, og Sjømannsforbundets oppførsel over for ”Northraship”-gastene og deres etterlatte enker og barn? For en mottagelse ”utefrontens” folk ble forunt da de igjen besteg norsk grunn etter innsats på de ulike frontavsnittene. Vi føler oss sikre på at en av de fire som fikk oppgaven med å bygge opp ”Stay Behind” var Jan Didriksen fra ”Milorg” i Østfold, kanskje også Kristen Ringvold tilknyttet det så ”stripede” Industriforbundet under krigen. Han var i alle fall nevø av Hans Ringvold som bygde opp organisasjonen om var sjef da oberstløytnant Sven Ollestad tok over i 1958. Det er også kjent at Karl Steinum og Hans Ringvold bygde opp ”Stay Behind”-apparater parallelt. Lundkommisjonen konkluderer med at Industrivernet gikk utover sine fullmakter i overvåkning av norske statsborgere. Gro Harlem Brundtland må vi kunne si har også en tvilsom holdning når hun kunne hevde de overvåkede ikke hadde vondt av hva partiapparatet holdt på med.

Partiovervåkning

På 1960-tallet skjedde det et generasjonsskifte da Vilhelm Evang, Jens Lien, Alf Martens Meyer, Adolf Harbitz og Hans Ringvold gikk for aldersgrensen. Hvor lang tid skulle det ikke ennå gå før Rolf Hansen og Anders C. Skjåstad skulle propagandere for et åpnere samfunn. Hvor hermetisk lukket ble ikke ”Sambandsavdelingen” organisert da den startet sin virksomhet etter krigen! Personellet kom til å bestå av folk som hadde deltatt i ”Milorg”, mens noen kom fra Sikkerhetspolitiet (”SP”), slik som Hauge-kandidat, den to ganger frikjente nazipolitimesteren Jan Rød (1900-1986). Nå til advarsel for framtidige generasjoner av billedhoggeren Victor Lind montert på sokkel ved Holocaustsenteret i Villa Grande på Bygdøy. Etterretningen må ikke ha vært ledet av en lukket, homogen vennekrets, men en tvilsom samling ”apparatnics”, som samlet utgjorde en sprikende, ukontrollert stat i staten. Statuen er en klar protest mot den hykleriske dobbelte frifinnelsen av Knut Rød i det norske rettsvesenet. For Knut Rød var som leder av jødearrestasjonene i Oslo 1942, alt annet enn uskyldig. Dekkaksjoner overfor et nazifisert ordinært politikorps kan ikke lenger skilles fra Statspolitiet.

”Victor”-gruppa

Tilsynelatende naivt søkte E-tjenesten opplysninger hos sine danske kollegaer. Svaret de fikk gikk, ut på at de hadde hørt om en ”hovedorganisasjon” av varulver i Oslo. Dens eksistens lyder troverdig. I dag kan vi forutsette at norske ”Abwehr”-agenter ble, noe som for lengst er dokumentert av norske journalister, til NATO-lønnede ”Stay Behind”-representanter. Hvor mange som ble loset ut av landet gjennom ”Odessa”-nettverket, har en ikke tall på. L’Abeé Lund anslo overfor pressen bare båtflyktninger. Nesten oversett ble Léon Degrelles flukt i Albert Speers fly fra Fornebu, og et ukjent antall passasjerer om bord i U-977. Det er kjent at ubåten var innom Norge for å ta folk om bord. Som U-530 nådde den fram til Argentina. U-977 var skadd og seilte bare i overflatestilling. Den seilte om natta og lå neddykket om dagen. U-977 kom fram etter 90 døgn i rom sjø. Men dette er bare toppen av isfjellet. Norske nazister klekte ut egne fluktruter til Sverige hvor det ble behov for det, spesielt i Nord-Norge, og de samarbeidet med Carlos Schulz og hans argentinsk-dansk-svenske fluktnett. Best kjent var den nazistiske ”Victor”-gruppa. Nødvendigvis kjente ”Sambandsavdelingen” vel til hvordan denne opererte i Sverige.


Infiltrasjon

Klokelig forsøkte E-tjenesten å benytte norske krigsforbrytere til å infiltrere nettet. Dette var velkjent prosedyre innen etterretningen siden Gestapo-sjef Gerhard Flesch i Trondheim hadde gjort et slikt etterretningsframstøt mot XU i Stockholm. Jeg har omtalt forholdet i en artikkel om Knut Løfsnes. Henry Oliver Rinnan var for øvrig en mester i ”det negative spill”. I et tilfelle ble det arrangert ei ”pro-forma”-flukt fra en straffarbeidsleir, og provokatøren fikk dekknavn ”Thor Eriksen”. Gjennom Stockholm-kontakter ble en del av ”Victor”-gruppa avslørt, og dermed kurerer og kontakter i Norge. Da svensk politi deretter rullet opp gruppa, var ”Eriksen” alt på toget tilbake til Norge. Han fikk en mild dom for sin innsats som kontraspion for norske myndigheter. ”Samarbeids-avdelingens” suksess må ha vært begrenset. Sikkerhetstiltakene innen nettet må ha vært bastante. For gruppas svenske hovedkontakter, fotograf Torkel Lindeberg, Folke Nystrand og ekteparet Lagermann fikk politiet ikke tak i.


Omslaget

Den fremste norske krigsforbryteren i denne sammenheng gikk under pseudonymet ”Bamse” Øistein Johansen. Hans virkelige navn var Thorbjørn Birger Johan Johansen. Som terroragent i Henry Oliver Rinnans ”Sonderabteilung Lola”, blant nordmenn oftest kalt ”Rinnanbanden”, fungerte han under dekknavnet ”Thorbjørn Ek”. Som overfor ”Organisation Gehlen”, skjedde omslaget fort i de fleste europeiske land. Forløpet skjedde i Norge på samme måte som i Danmark. Med NATO-regi skulle kampen mot kommunismen overskygge innsatsen mot nazismen. Da ”Sambandsavdelingen” ble oppløst av de antydede grunner i oktober 1947, ble tjenesten omregulert og satt til nye oppgaver under ”maccartheyismen”. Dette ble brumlebassen Haakon Lies glansperiode i norsk politikk. Han var mannen som gav uttrykk for at han skulle ”kverke Einar Gerhardsen som ei lus”.

Kommunistjakt

Under den rabiate polskfødte senator Joseph MacCarthey og den ekssentriske CIA-sjefen fra 1924 fram til sin død 1972, John Edgar Hoover, skulle kommunistjakta på 1950-tallet gå over alle støvleskaft. Homoseksuelle, journalister, kunstnere og kultureliten ble plutselig ansett som en sikkerhetsrisiko og potensielle sovjetagenter. Hoover selv skal ha vært ”skap-homse” og dermed utsatt for utpressing fra mafiaen. I ly av slik heksejakt kunne vårt eget AP konsolidere sin maktposisjon i det norske samfunnet, godt hjulpet av de hemmelige tjenestene, noe Lundkommisjonen har avslørt omsvøpsløst. Da den kalde krigen kunne avskrives etter endringer i internasjonal politikk gjennom russisk ”perestroika”, gjorde avspenningen slutt på behovet for gigantiske byråkratier knyttet til etterretning. Elektronikk erstattet mannskapsbehovet. Med krympingen av forsvaret har også E-tjenesten og POT måttet finne seg i en betydelig slanking. Forsvarsbehovet er forskjøvet fra ”ondskapens akse” til terrornettverk som al Queda, knyttet til de tette muslimske innvandrermiljøene i de europeiske storbyene.

Foto: Billedhogger Victor Linds protest mot Knut Rød.

Kilder:

1: Uki Goni: “The Real Odessa. How Peron brought the Nazi war criminals to Argentina”. Granta Books,2002. Revised edition, London, 2003. (www.granta.com) ISBN 1-86207-552-2.

2: Harley Foged & Henrik Krüger: ”Flugtrute Nord. Nazisternes hemmelige flugtnet gennem Danmark”. Bogan forlag AS 1985,DK-3540 Lynge, Danmark. ISBN 87-7466-070-5.

3: Jon Michelet: ”Jernkorset. En roman mot nazisme og nynazisme”. Den norske bokklubben, Gyldendal, 1976. ISBN 82-525-0665-8.

4: Richard Breitman, Norman J.W. Goda, Timothy Naftali, Robert Wolfe: “U.S. Intelligence and the Nazis”. Cambridge University Press, 2007. ISBN-13: 9780521617949.

5: Jared Israel: Editor Emperor’s Clothes. “The US Recreated the Nazi War Crimes Machine”. (Six decades of cover-up and still going strong. The Nazi war crimes apparatus was recruited lock, stock and barrel and secretly redeployed worldwide. It became US Intelligence). 4 January 2004. on: http://emperors-clothes.com/coverup/summary.htm.

6: Martin A. Lee: ”Newly declassified files confirm United States collaboration with the Nazis”. San Francisco Bay Guardian, May 7, 2002. breaking news on http://commondreams.org/cgi?file=/views01/0508-05.htm.

7: Carl Savich: “US Recruitment of Nazis and Croatian Ustacha. Krunoslav Draganovic, Klaus Barbie, and the Rat Lines”. Article, 18. February 2007 at: http://www.serbianna.com/columns/savich/087.html.

8: Scott Shane: “CIA hid Nazi’s identity”. Article in Sidney Morning Times on June 8, 2006. http://www.smt.smh.com.au/news/world/cia-hid-nazis-identiyt/2006/06/07/1149359882073.

9: Noam Chomsky: How the Nazis won the war. An interview of Noam Chomsky by David Barsamian from the book “Secrets, Lies and Democracy” (1994). Commenting on Chris Simpson’s book Blowback (“Operation Paperclip”). http: www.thirdworldtraveler.com/Chomsky/ChomskyOdonian_Nazis.html.

10: The Copenhagen Post: “Ministries condoned Nazi escape route”. Article 17.12.1999. http://www.cphpost.dk/print.jsp?o_id=58732

11: Mark Falcoff: Excerpts from Prologue to Peron: “Argentina in Depression and War, 1930-43”. Times Magazine International, Latin America. November 9. 1998. 152 No. 19. http://www.time/magazine/1989/int/1998/int/981109/latin_america.perons_na30b.html

12: Ronald Sanders: “Nazi hunting: trials than never grow cold”. The New York Times, May 13 1990. Finnes på websiden: http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9C0CE1DF133FF930A25756C0A96

13: Roar Astrup Nielsen: “Eventyret om Solbris” (1952. Ny utgave: ”Solbris Ohoi”, 1985.

14: Bernt Bludnikow: ”Flugten til Sydamerika”: Berlingske Tidende 16. februar 2005. Bokanmeldelse av Uki Gonis bok. http://www.berlingske.dk/popup.print=255634

15: James L. Meader: “The Labyrinth. Memoirs of Walter Schellenberg, Hitler’s Chief of Counterintelligence”. (N.Y.C. Da Capo Press 2002). Commenting in Military Intelligence Professional Bulletin., April-June 2004. Kan nedlastes hos:

http://findarticles.com/p/articles/mi-m0IBS/is_2_30/ai_n6365534/print.

16: Magazin Stern: ”Das Verschwinden der Nazis. Nazis auf der Flucht”. Heft 1, 2005. Kan nedlastes fra nettstedet: http://www.stern.de/politik/historie/index.html?id=538051&q=uki.

17: Georg Hodel: “Evita, the Swiss and the Nazis”. iF magazine, January-February 1999, Arlington, USA. Kan nedlastes hos: http://www.thirdworldtraveler.com/Global_Secrets_Lies/EvitaNazis.html

18: Holger M. Meding: ”Flucht vor Nürnberg? Deutsche und Österreichische Einwanderung in Argentinien, 1945-1955”. Köln, Bohlau Verlag 1992. [Også spanskspråklig utgave: La ruta de los nazis en tiempo de Peron, Buenos Aires, Emecé, 1999]

ISBN 3412111910.Band 19 in the Lateinamerikanische Forschungen- series

19: Theo Bruns: “Massenexodus von NS-Kriegsverbrechern nach Argentinien. Die grösste Flurchhilfeoperation der Kriminalgeschichte”. Pressebesprechung über: Uki Goni: Odessa – Die wahre Geschichte – Fluchthilfe für NS-Kriegsverbrecher.Übersetzung: Theo Bruns und Stefanie Graefe: Assoziation A. Berlin/Hambrug 2006, ISBN 3-935936-40-0). Fins: http://www.ila-web.de/artikel/ila299/massenexodus.htm

20: CIA (“Central Intelligence Agency”: “Forging an Intelligence Partnership: CIA and the Origins of the BND (“Bundesnachrichtendienst”), 1945-1949”.Contains: Declassified documents on the Gehlen Organisation.

21: FBI (”Federal Bureau of Investigation”). Deklassifiserte dokumenter som gjelder Norge: Records of the Federal Bureau of Investigation (Record Group 65): FBI Records Declassified under the Nazi Disclosure Act 1998. Title (Arthur Gronheim, Class# 065, File# 57124, Nara Box 001, Location 230 86/09/o4, FBI Class Name Espionage.

22: John Crossland: “The Great Escape”. Bokanmeldelse: The Real Odessa. How Peron broutht the Nazi War Criminals to Argentina. (Uki Goni, Granta). The Sunday Times, London 13 January 2002.

23: Wikipedia: (the free encyclopedia): “Odessa”. 1: History, 2: Argentina’s Nazi files, 3. References 4: External links.

http://en.wikipedia.org/wiki/ODESSA

24: Wikipedia: (the free encyclopedia): “Ex-Nazis”.- 1: Nazis judged during the Nuremberg Trials, 2: Nazis judged during the Doctors’ Trials, 3: Subsequent Nuremberg Trials, 4: Prominent ex-NSDAP Members. Kan nedlastes hos:

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of:living_Nazis.

25: Wikipedia: (the free encyclopedia). ”Uki Goni”. Biografiske opplysninger etter 2003. Referanse til hans webside. http://en.wikipedia.org/wiki/Uki_Go%C3%B1i

26: Robert K. Logan: “. The Perons: Argentina’s Populist Power Couple” Kan nedlastes fra: http://www.freewebs.com/realfascism/fascismexplainedalsohisto.htm

27: Matteo Sanfilippo: “Ratlines and Unholy Trinities”. (The Vatican Files.net)

http://www.stiftung-sozialgeschichte.de/index.php?selecton=17&zeigebeitrag=14

28: Christopher Simpson: “Blowback: America’s Recruitment of Nazis and its Effects on the Cold War”. New York, Wedenfield & Nicolson, 1988

29: Jorge Camarasa: “Odessa al Sur”. Buenos Aires, Planeta., 1996.

30: John F. Loftus: ”La immigración de criminales de guerra nazis a Norteamérica. Fra boken Klich og Rapoport (editors): Discriminacíon y racismo en América Latina. pp 445-464.

31: Herbjørn Sørebø: “Ei trist historie”. Dag og Tid, Nr. 22,.1996: Lastes fra: http://www.dagogtid.no/arkiv/1986/22/herb.html

32. Hans Davidsen-Nielsen (utg.): ”Værnet». Den danske SS-læge i Buchenwald. (2002). Tysk utgave: H.D-G: ”Carl Vaernet. Der dänische SS-Arzt im KZ Buchenwald. Edition Regenbogen. Wien 2004. Paperback. ISBN 3050050727.

33: Michael Biddiss: ”Disease and dictatorship: the case of Hitler’s Reich”. Journal of the Royal Society of Medicine. Volume 90, June 1997 p. 342-346.

34: Daniele Ganser: “NATOS Secret Armies. Operation Gladio And Terrorism I Western Europe”.- Frank Cass. London, 2004. I utdrag:D.G. “Secret Warfare. Operation Gladio and NATOs Stay-Behind Armies. Ecoterra Intl. 17. Dec 2004, kan nedlastes:

http:www.buergerwelle.de/pdf/secret_warfare_and_natos_stay_behind:armies-htm.

35: Timothy Naftali (University of Columbia): “New information on Cold War CIA Stay-Behind Operations in Germany and on the Adolf Eichmann Case. Foreløpig rapport før den store avsløringen 2007. http://www.fas.org/spg/eprint/naftali.pdf.

Foto: Forsiden på Uki Gonis bok (2002) Jeg benytter den utvidede 2003-utgaven som også fester Pius 12 i klisteret.

Slutt

En tilbakemelding på “Per Gjendem: Naziforbryternes Fluktrute Nord”

  1. Bokomtale: Frimureriet og de skjulte makteliter Bind 1 « Plausible Fremtider : den som lever får se sier:

    […] Referanser: ”Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940” av Lars Borgersrud 2000. ”Offiserer i Krig og Fred” av Svein Blindheim 1981. ”Militæretaten og den ”indre fiende” fra 1905 til 1940” av Nils Ivar Agøy 1993. ”De var Furre var: maktspill og spionmistanke – et hemmelig nettverk i selvforsvar” av Hans Henrik Ramm og  Johan M. Setsaas 1999. ”Av hensyn til rikets sikkerhet” (1990) og ”Vår hemmelige beredskap, historien om Alf Martens Meyer” (1988) av Christian Christensen. ”Norges hemmelige hær” av Finn Sjue og Ronald Bye 1995. “Vi som styrer Norge” av Finn Sjue, Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen 1996. ”Larvik-hvalbåten som ble spionskip” og ”Avslører havets hemmeligheter” om Alf Martens Meyers. Se også Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie (SNO) og “Naziforbryternes Fluktrute Nord” av Per Gjendem. […]