Historieportal

Innledning:

”Gamlekara” i Milorg, så få de enn etter hvert er blitt, gjør sitt beste for å holde kruttet tørt siden treningsoppholdet i Skottland under krigen med påfølgende commandoraid på Norskekysten. Som oftest underslår de at de norske styrkene var underlagt alliert kommando, og kun i sjeldnere tilfelle norske militære. Ved den forståelige oppløsningen av ”Kompani Linge”-klubben som fant sted sist uke i Heimevernsleiren på Dovre, ble opplysningen bekjentgjort at skarpskyting til det siste hadde vært fast innslag på deres møter. Alt av denne oppbyggelige opplysning forstår vi at Linge-klubben finner tida moden til overgang til mer avgrenset, symbolsk sportsskyting, med skoddelapper mot deres ”unge” revisjonistiske motstykke, Vibeke Løkkeberg, kunstneren som fokuserer på det prinsipielle fenomenet, muligheten for en såkalt ”human” krigføring i tilfellet krig mellom moderne industrinasjoner. Krigsveteranenes perspektiv, ”smalsynet”, eller ”sneversynet” om vi kan si det slik, stammer åpenbart fra stridsforberedelsenes psykologi, med rutinemessig skjerping av fiendebildet på skotske øvingsfelt, slik det alltid vil finne sted i stridstreningen i forbindelse med militære konflikter. Ikke til å undres over at det fortoner seg viktig for den ene og andre å stå fram og demonstrere avdelingens kollektive ’”morale”, eller lagånd, i ettertid. Linge-klubbens sekretær byrettsdommer August Rathke bestreber seg på å forklare et ”overgrep” fra Løkkebergs side som et varslingsproblem. At den anklagede kan trylle fram vitner i retten, imponerer ikke krigsveteranene. De er selv det eklatante beviset. Tilsvarene røper dessverre nok at Løkkebergs resonnementer faller for døve ører. Filmkunstnerens tema er krigens langsiktige virkning på sivilbefolkningen.

Noe hun sier fra første setning i sitt første innlegg i Aftenposten. Mest er hun opptatt av fenomenet ”fobi”, knyttet terrorbombing. Mer er det kanskje ikke nødvendig å si foreløpig. Leserne bør undersøke krigerens versus kunstnerens ulike utgangspunkter ved å studere de to siste utspillene i ”Løkkeberg-debatten”, slik Aftenposten uttrykker seg om den uforsonlige konfrontasjonen mellom partene. Avslutningsvis har jeg tenkt å presentere min egen analyse av Laksevåg-bombinga, foruten å se på motstandsbevegelsens allvitenhet, knyttet til bydelens ofre og framstillinga av krigstraumene, foruten de alliertes agenda ved bombetoktene mot fienden. For vi merker oss hva representantene for Churchills krigskabinett og RAF-ledelsen har å fortelle. Et slikt begrenset forsett innebærer prinsipielt også differensiering mellom seierherrenes krigsskildring i forhold til tapernes traurigere ståsted. Var ”total krig” bare noe der Führer syslet med? Hvilke tanker gjorde de allierte seg om flyangrep som ikke kunne unnlate å meie ned sivilister en masse? Nynazistenes holocaust-revisjonisme som hører inn under propagandaens svikefulle felt, har jeg personlig liten sans for. Med et slikt utgangspunkt lar jeg meg ikke imponere av holocaust-fornekteren David Ervings tvilsomme og lite anbefalings-verdige bok: ”The Destruction of Dresden” (Kimber, London 1963). Selv ville jeg foretrekke å legge til samme perspektiv som til Adolf Hitlers ”Mein Kampf”, om jeg skulle finne på å studere den. Like lite ville jeg nok bli imponert, som overfor det merkelige fenomenet at det skal måtte ta to generasjoner med hemmelig-stempling av krigsdokumenter før den ubehagelige sannheten kommer åpent til uttrykk. Folkemord lar seg ikke bortdefinere til evig tid med subtilere formuleringer. Heller ikke ”friendly casualties”, nemlig at mislykket krigføring eller feil strategi, fører til tap på egen side. På motsatt hold bør vi heller erindre at David Irvings revansjistiske historiesyn ble dømt straffbart ved en østerriksk domstol. Nå er det meningsløst å forby meninger. Løkkebergs tematikk, må vi si, er ganske annerledes sosialt og humanistisk preget enn den platte motpropagandaen. Liksom den baskiske kunstmaleren Pablo Picasso med sitt Guernica-bilde, diskuterer kunstnerinnen Vibeke Løkkeberg krigens barbari i lokalsamfunnet med bred pensel, og knytter indirekte an til den tyske historikeren Jörg Friedrich som analyserer hvorfor historisk, journalistisk framstilling av krigsforbrytelser, slik som den allierte terrorbombinga i Europa, kunne bli et 60-årig tabuemne for den tyske offentligheten. Ja, også nordmenn liker seierherrenes versjon best. Helst skal andre verdenskrig lett beskrives, analyser får de spesielt interesserte befatte seg med. Også i Norge har det siden krigen vært upassende for folk flest å klandre de allierte for å ha forårsaket sivile ofre, som på Laksevåg i Bergen. Laksevåg-bombinga som bakteppe er kunstneren Vibeke Løkkeberg vel kvalifisert til å tolke metodisk, ut fra solidaritet med de unge liv som gikk tapt under toktene, sett med barndommens øyne. Utvilsomt må kulturminister Trond Giske også måtte vurdere et slikt kulturprosjekt som av nasjonal verdi. I alle fall bedre enn alskens sommerlige rockefestivaler med øldrikk og svir. La oss så frimodig lytte til enda en Milorg-røst med krav på å forvalte den hele og fulle sannheten om norsk lokalhistorie.

Jan H Reimers: Milorg kunne ikke varsles
(Aftenposten, 20.06.2007. Kan lastes ned fra hjemmesiden:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article 1847678.ece )

Løkkeberg-debatten

Jeg anser det som høyst usannsynlig, ja. Umulig, at Milorg ble forhåndsvarslet om luftangrepet på Laksevåg, 7. oktober 1944.

Gale tolkninger

Vibeke Løkkebergs artikkel i Aftenposten 18. mai baserer seg på så mange gale tolkninger av alliert krigføring og norsk deltagelse at den ikke kan stå uimotsagt. Som en av de få gjenlevende deltagerne i etterretnings- og planleggings-arbeidet i London og på Shetland under krigen kan mine kommentarer kanskje være av interesse.

Laksevåg som krigsmål

For den britiske marineledelsen var den tyske krigsmarines aktiviteter i Bergensområdet av stor interesse,.og angrep på konsentrasjon av skip i tysk tjeneste ble forsøkt utført fra Shetland, men uten hell. Den tyske marine bygget under krigen en bunker i Laksevåg med flere meter tykt jernbetongtak for å beskytte Bergens-baserte ubåter. Den ble et viktig krigsmål. Det britiske flyvåpen utførte så flere bombeangrep på Laksevåg-bunkeren fra oktober 1944 til januar 1945. Ubåtbunkeren ble ikke ødelagt, men mange norske sivile ble drept, og viktige bygninger ble ødelagt. Det er grunn til å kritiskere disse raidene fordi Royal Air Force gjentagende ganger hadde angrepet samme type bunkere i de tyske ubåtbasene på den franske Atlanterhavskysten med de kraftigste bomber som den  gang eksisterte, uten å ha greid å ødelegge dem., også der med store tap på sivile menneskelig og eiendom.

Regjeringens ansvar

Påstanden om at bombingen av Laksevåg var godkjent av den norske regjering i London, er grunnløs. Etter de store tap av menneskeliv og verdifulle norske industrianlegg som fulgte med de store amerikanske flyangrep på Rjukan og Herøya sommeren 1943, reagerte den norske regjering og forlangte at Storbritannia og USA skulle forelegge planer om framtidig bombing av norske sivile mål for de norske myndigheter til godkjennelse. Det ble blankt avvist. Prinsipielt ville de store allierte bestemme sin bombepolicy uten innblanding fra eksilregjeringen i London. Derfor er det ikke trolig at den norske regjering kunne ha avverget bombingen av Laksevåg.

Milorgs kunnskap

Milorg i Bergen var sikkert oppmerksom på betydningen av Laksevåg-bunkeren og mulighetene av flyangrep mot dette målet. Milorg i Bergen hadde kontakt med SOE i London via radiostasjonen Redwing, men det finnes en rekke grunner til at en beskjed om det nøyaktige tidspunktet for et slikt angrep ikke kunne komme fram til Milorg i tide for å kunne evakuere sivilbefolkningen fra Laksevåg før bombene falt. For å være til nytte måtte beskjeden komme fram til Milorg innen noen få timer etter at den endelige beslutning om tidspunktet ble tatt ved flybasen hvorfra bombeflyene ble sendt; Det vil si tidlig om morgenen før flymannskapene ble ”briefet” (instruert), eller i beste fall aftenen før. Det var ikke mulig å få frem en beskjed fort nok til å være til nytte for Milorg på grunn av den mange ledd på veien. Det var her sannsynligvis tale om dager og ikke om timer, og en melding, om det var blitt sendt, ville ikke nå Milorg i tide for å få evakuert Laksevågs befolkning.

Kunne ikke rekke

I en annen artikkel: ”Bråk om bombing i Bergen”, i samme nummer av Aftenposten nevnes muligheten for at Milorg ble varslet på basis av ”observasjoner i Nordsjøen”, men forklarer ikke hvordan man fra slike observasjoner kunne slutte at de observerte flyene skulle til ett bestemt mål i Laksevåg. Flyene fløy normalt ikke i rett linje til målet, men i omveier for å unngå radarstasjoner, antiluftskytsbatterier o.s.v. Observasjon av luftstyrken når den var kommet over land ved innflygningen til Bergen, ville være altfor sent å varsle folk i Laksevåg før flyene ville være over Laksevåg bare noen minutter senere.

Umulig å tro

Så jeg anser det som høyst usannsynlig, ja umulig, at Milorg ble forhåndsvarslet om luftangrepet på Laksevåg 7. oktober 1944. Jeg finner det også umulig å tro at Milorg ville selektivt redde sine slektninger og venner i Laksevåg og la de andre i stikken. *Det er fullstendig å underkjenne den ånd og fellesskap og disiplin som den gang hersket i Milorg. En annen sak er det at folk som bodde nær et åpenbart viktig tysk anlegg ville flytte lenger bort fra det hvis de hadde anledning til det.

Vibeke Løkkeberg: England må beklage


(Kilde: Aftenposten, Debatt,lørdag 23. juni 2007. Nedlastes :http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1852349.ece)

Hva visste Milorg om bombingen av Laksevåg 4. oktober 1944. Og hvem tok beslutningen? Det hevdes bastant at de ikke visste, selv om områdesjefen for Milorg på Minde i Bergen, Arnfinn Finne, bekjenner at det gjorde han. Bombingen ble gjentatt 29. oktober samme år. Flere nålevende vitner forteller at de visste. Disse to angrepene kostet over 200 mennesker livet. Helt unødvendig. Men det springende punkt er ikke hva Milorg visste eller ikke visste. Det er om de uansett ville ha agert annerledes. Forsvarsanalytiker John Berg sier det ganske klart: De tragiske valgene de måtte ta, kostet mange sivile liv, men var nødvendig for at de allierte skulle lykkes. Det er et særlig ille standpunkt når vi vet at toktet var militært dødsdømt og helt uten mening. Dersom det er rett som berg sier, at livsfarlige ubåter var under bygging – hvorfor kunne man da tro at 190 fly, men bare én bombe stor nok til formålet, skulle løse krisen? Hvilket formål hadde de store mengdene med 450 kilos bomber? Kan noen forklare at flyene i tillegg på toktet før tok feil by og bombet Trondheim i stedet? Hvis det da var en feil? Var alt dette et helt annet storpolitisk spill enn en uferdig ubåt i en uinntagelig bunker? I denne krigen ble det knust mange liv, men få problemer ble løst. Bergs machiavelliske resonnement om å knuse egg for å lage omelett, har dessverre gått inn i vår kultur som en slags nødvendighetens onde. Bare tankemåten er nok til å starte krig. Liten oppmerksomhet får de mange traumer enkeltmennesker går rundt med. Det er ikke heltemodig nok. I Aftenposten 20. juni sier et sentralt etterretnings-medlem at den norske regjering ikke visste om bombingene i Norge i 1944. Mens Milorg visste. Hvem definerte de da sin lojalitet til? Neppe til den norske regjering, som fikk sin suverenitet overkjørt av England. Sannheten er at det er den engelske regjering som skylder de etterlatte en unnskyldning. Bombingen av Laksevåg er i norsk målestokk et symbol på en krigs meningsløshet.

Moderne krigføring blir stadig umenneskeligere!(v.undertegnende)

 

En bokanmeldelse, med overskriften” Tyskarar og andre krigsforbrytarar”, forfattet av Ivar Bakke i tidsskriftet ”Dag og Tid” nr. 51, lørdag 21. desember 2002, gir et godt bilde av den prinsipielle tematikken som her behandles. Aksemaktenes nederlag i 1945 førte ikke bare til skamkjensle på nasjonens vegne, men samtidig også en nasjonal fortrenging av historiske kjensgjerninger. Den gamle kulturnasjonen Tyskland hadde på det skammeligste sviktet den humanistiske arven fra Goethe og Schiller. Tyskerne hadde med andre ord blitt offer for et freudiansk skyldkompleks, siden de hadde svermet for nazistenes propagandaløfter knyttet til ”total krig”-begrepet. Boomerang-effekten, ja dette at stridshandlinger gjerne slår hardere tilbake, ble ikke erkjent i tide. Betydningen av maktspill og overraskelsesmomentet ved et førstehandsangrep var like oversett og må avskrives på risikokontoen. Få nasjoner har samtidig i ettertid tatt et så radikalt, men så misforstått oppgjør med nazismen som venstreradikale tyske intellektuelle etter krigen. I sin ytterste konsekvens resulterte selvforakten i Bader-Meinhof-banden. Ennå er ikke alle deltagerne i morderbanden benådet. Den tyske nasjonen var i den samstemt fordømmende situasjonen tilbøyelig til stilltiende å ta inn over seg kollektiv skyld. Appellering til samvittigheten kan gi de merkeligste praktiske utslag. De fleste tyske sivile følte kanskje fiendens hevn for galskapen berettiget. Vi undret oss i min studietid over hvor lenge tyskerne ville henge med hodet over nazismens galskap. Men endelig skjedde brått et omskifte i opinionen, i og med publiseringen av Jörg Friedrichs analytiske sensasjon: ”Der Brand, Deutschland im Bombenkrige 1940-45” (Propyläen, 2002). Dermed ble det som ved et trylleslag igjen stuerent å kunne diskutere overgrep og terrorbombing, også rettet mot den tyske sivilbefolkningen. For den tyske nasjonen ble det en kvasireligiøs åpenbaring. Tyskernes bevissthet var lenge lammet av den offisielle historieskrivningen. (Merk deg det Ole Chr. Grimnes og slutt med provokasjonene!). Boka fikk gjenklang hos intellektuelle over hele Europa. Med utgangspunkt i den østtyske storbyen Dresden, en by uten militære anlegg, men desto flere østflyktninger, ble den en gedigen opinisjonsvekker. Den åpnet på kort tid for en prinsipiell skyld- og/eller krigsdebatt både i England og Tyskland. Med ett fant opinionen at nullstilling av det tyske ansvaret for andre verdenskrig hvor alle ble gjort like skyldige eller uskyldige offer, måtte ses som et ubrukelig utgangspunkt. Krigshistorie ble snarere definert som seierherrenes innsnevrende beretning. I Tyskland hadde historikernes tenkeevne lenge lammet av hjernevasken som tynget den tyske felleskjensla som ble så effektivt kuet av den allierte propagandaen. Dette måtte selvsagt arte seg som et ekko overfor Linge-soldatene i Skottland, som måtte være toppmotiverte før møtet med fienden i en stridssituasjon. For ”tjenestemenn” gjelder det å være tøff, bite fra seg maksimalt og selge skinnet dyrest. Soldatens fremste dyd er ”character”. Evnen til å resonnere er farlig. Her hjemme ble Ole Chr. Grimnes-versjonen, d.v.s. Nygaardsvold-regjeringens fortelling,kjent under slagordet ”Vi har vinni”, den plagsomt sanksjonerte. Andre røster skulle fram til nå i det store og hele overses eller diffameres. Jörg Friedrich budskap er at han ikke lenger unner nynazistene monopol på historiekritikk knyttet til 2. verdenskrig. Alternative, nøytrale historikere må stå fram med nye tenkesett, mener han. Jeg unner mot normalt det uærbødige ”Alternativt forum” noen vennlige klaps fra likesinnede. Analysen tilsier at den våpentekniske utviklinga kom til å barbarisere krigens forløp. Nesten lovmessig omvendt proporsjonalt blir krigføringen mer inhuman, i takt med at drapsvåpnenes teknologiske standard forbedres. Jeg tenker i dette på klasevåpen og ”tenkende” kybernetisk programmerte raketter som selv korrigerer defensive handlinger fra fienden. For ikke å nevne atomvåpen i miniatyrformat og amerikanske ”starwars”-programmer knyttet til rakettskjold i Øst-Europa. Følgelig ble også krigens tradisjoner som hadde vernet sivile fra middelalderens tid satt ut av kraft. En slagen fiende skulle ikke lenger møte skånsomhet. Krig er ganske enkelt politikk med militære midler. Men rettferdiggjør militær seier bruk av alle virkemidler? Det Jörg Friedrich egentlig bidrar mest til gjennom sitt forfatterskap, er å dokumentere hva bombekrigen hensynsløst gjorde med folks holdninger i Tyskland og England. Den allierte bombinga kostet om lag en halv million mennesker livet, for det meste sivilister. Den britiske filoosofen A. C. Grayling hevder i boka ”Among the Dead Cities: The History and Moral Legacy of the WW2-bombing of Civilians in Germany and Japan” (Walker) at bare ett eneste bomberaid over Tyskland krevde 600.000 tyske sivile liv, mens et annet over Japan krevde 200.000 japanske sivile liv. Atomvåpen eller ikke blir da en bisak; det er revnende likegyldig om offeret dør av pest eller kolera. Var det ikke en krigsforbrytelse å pøse brannbomber over Tokio? Kan atombombene over Nagasaki og Hiroshima forsvares på annet vis enn at det var ønskelig å spare amerikanske ungdommers liv med utsikt til kamp for hver meter fra den ene øya i Stillehavet til den neste, før erobringen av det japanske øyriket var innen rekkevidde? Hvis dette kan tolkes som skremselsbombing, ja da blir også De allierte per definisjon å betrakte som krigsforbrytere gjennom sin terrorbombing. Krigføring har sin egen filosofi. I krig gjelder det å overvinne fienden uansett, ellers taper du selv. Så vidt meg bekjent, stammer ikke ordspråket; ”En må knuse egg for å kunne lage omelett” fra renessansedespoten Machiavelli, men fra Mao Ze Dongs ”Lille røde bok”, AKP-ekstremistenes oppbyggelige ”reservebibel”. Doktrinen arter seg slik: Sivile tap er sørgelig, men uunnværlige sideeffekter av den nødvendige bombinga av militære mål, nettopp slik krigsanalytiker John Berg forklarer i sitt relevante innlegg i Aftenposten. Egne tap og lav presisjon ved samtidige siktemidler, gjorde det nødvendig for bombenavigatørene med teppebombing fra stor høgde. Erfaringer fra krigføringsstrategien førte dermed til at større sivile bostedsområder måtte bli utradert. På dette punkt lider forklaringene av mangel på overensstemmelse med bombepraksis. Gode forsetter står i kontrast til barbariet. For Jörg Friedrich kan dokumente at bombepilotenes ordrer ikke var aktverdige. ”Area Bomber Directive” fra 14.februar 1944 vitner om at Milorg-representantene bare kan gjøre krav på begrenset innsikt i alliert krigføring, for det heter: ”Målet skal være bostedsstrøkene, og ikke for eksempel verft og luftfartsindustri. Dette må bli gjort helt klart”. Helst var det amerikanerne som begynte å skjelne mellom strategisk og taktisk bombing. Den strategiske er et opplegg for total krigføring hvor en forsøker å ødelegge motpartens økonomiske fundament og påføre et forfall av stridsmoral med kapitulasjon til følge. Slik bombing er systematisk organisering av massive luftangrep. Noe avgjørende skille mellom taktiske og strategiske mål er uansett illusorisk. Strategisk bombing inkluderer fabrikker, jernbaner, oljeraffinerier og byer. Taktisk bombing derimot rettes gjerne mot troppeansamlinger, kommandoposter, flyplasser og ammunisjonslagre. Forskjellen mellom de to typene for flykrig ligger i hensikten med angrepet. Dermed vil de som liker Løkkeberg, kunne hevde at Laksevåg-bombinga psykologisk tok sikte på å undergrave fiendens evne til å føre krig. Spørsmålet om varsling blir fra denne vinklingen mindre viktig. Nürnberg-tribunalet av 1946 som stilte tyske krigsforbrytere til doms, var uinteressert i de millioner bomber som haglet over den tyske sivil-befolkningen. Engelskmennene var fullstendig klar over at å bombe sivilbefolkningen var i strid med internasjonal lov knyttet til Geneve-konvensjonen. Statsminister Neville Chamberlain uttrykte seg 15. februar 1940 slik: ”H.M. regjering vil aldri ty til overlagte angrep på kvinner og barn, og andre sivile i hensikt å oppnå ren terrorisme. Men alt 12. mai var en tøffere bombefilosofi tatt i bruk da the War Cabinet uttalte om ”bombestrategien” at statsministeren ”ikke lenger skulle være bundet av våre tidligere skrupler med hensyn til å iverksette ”ubegrenset” krigføring”. J. M. Spraight ved Ministry of Air. som fryktet den psykologiske virkningen av at det var de allierte som innledet den strategiske bombinga, uttalte i ettertid at den nye målsetting var blitt en ubetinget suksess. Det ble nok også den tyske Condor-divisjonens bombing i Baskerland også i 1939. Luftmarkalk Arthur (”Bomber”) Harris tok overtok ledelsen av ”Bomber Command” 22. februar 1942 bare ei uke etter at et ”Air Staff”-direktiv slo det fast ”at det gjaldt å svekke sivilbefolkningens moral eller stridsvilje, og spesielt industriarbeiderne”. I mars 1942 fikk Winston Churchill sin krigsregjering til å vedta den såkalte ”Lindemann”-planen som gjorde bombing av sivile mål til offisiell alliert strategi, siden terrorbombing ville framskynde en krigsavslutning. Slik ble hykleriet satt i system på alliert side, og som endte i propagandakomedie hos Josef Göbbels. Etter dette kunne Bomber-Harris skryte av at han ”drepte tusenvis av menneskeliv hver eneste natt”. Nå var han utstyrt med maktmidler til rive hjertet ut av det industrielle Tyskland. Under og etter krigen måtte Lindemann-planen bli hemmeligstemplet. Derfor skårer Vibeke Løkkeberg best i driblingen med Linge-soldatene. Samtidig ble også begrepet ”terrorbombing” luket bort fra krigshistorikernes vokabular.For politikerne gjorde verdiladede honnørord seg bedre i krigsretorikken. Offisielt gjaldt det at krigsforbrytelser ikke hadde skjedd på alliert side. Hitler was the ”big bad wolf” Problemer ble derfor skjøvet under teppet, før begrepet ”terrorbombing” igjen ble luftet under Nürnberg-tribunalet da defensoratet stilte motspørsmålet: Hva er forskjellen fra Battle of Britain (”London Blitz”) og utradering av Jugend-byen Dresden? Hvorfor var det nødvendig å definere angrepene på tettbefolkede industriområder som strategiske mål, når den psykologiske virkningen av demotivasjon var viktigere? Med ”Lindemann”-planen av 1942 ble industriområder med tilstøtende arbeiderboliger foretrukne mål, ut fra hensynet til psykologisk krigføring og realpolitisk effektivitet. Dermed ble opptil 50% av alle tyske hjem utradert gjennom konsentrerte luftangrep. Parlamentets forsiktige opposisjon prøvde å tale om nasjonal skyld knyttet til unødig maktutøvelse mot sivilister, og da svarte kaptein Harold Balfour, undersekretæren i Luftfartsdepartementet, at han kunne gi Underhuset ”det løfte at våre bombemål overfor fienden var industrier, transport og krigspotensial. Der er ingen forandring i vår linje. Vi bomber ikke kvinner og barn med vilje i hensikt å ramme dem. Det er ingen vei tilbake. Hvis uskyldige mennesker, kvinner og barn lider ved at vi utfører vår politiske linje i Tyskland, så ligger boterådet hos den tyske befolkningen selv”. Viktigst av alt var å avskrekke og passivisere den tyske folkesjela, for gjennom psykologisk krigføring til slutt å gjøre slutt på Hitler-regimet gjennom misnøye med tingenes tilstand. Uttrykk for gode forsetter, var selv i krigstidens London ikke nok til å berolige engelskmennene om det motsatte. Heller ikke at Dr. Bell, biskopen av Chichester, 9. februar 1944 forsikret at bombinga på kontinentet ikke var innsiktet på sivile liv, men på å minske aksemaktenes stridsevne ved å hindre våpen-produksjon og infrastruktur. RAF hadde aldri begitt seg inn på reinspikka terrorraids. Men kritikken holdt ufortrødent fram. Journalisten Richard Stokes stilte ubehagelige spørsmål til ei melding fra nyhetsbyrået ”Associated Press” om at dagslysbombing nok hadde forekommet uten å ha møtt luftmotstand på konsentrasjoner av fordrevne østflyktninger som heller burde ha krav på beskyttelse for overgrep. Var ikke dette heller uttrykk for bevisst terrorbombing mot tettbygde strøk? Har ikke terror nå blitt en integrert bestanddel av den taktiske krigføringen når Dresden kunne utpekes som bombemål?, spurte Richard Stokes. Svaret kom fra Kontre-Admiral Sir Murray Sueter: ”Alle mål er svært nøye utplukket av the ”Bomb Committee”. Hvert enkelt mål blir analysert ut fra militær betydning som setter prioriteten for hvilke mål som velges”. Debatten om hva som kunne være adekvate bombemål, fortsatte helt fram til fredsslutningen 1945. Da hadde bombestrategien som var iverksatt fra det første angrepet på Mannheim 16. desember 1940 til krigsavslutningen på kontinentet fått råde i stillhet i fem lange krigsår. Først i 1961 ble det allierte hemmelighetskremmeriet avskrevet om terrorbombing av tyske byer fra mars 1942 til mai 1945, i samsvar med den referete ”Lindemann”-planen.(Kfr. H.M. Stationary Office: ”The Strategic Air Offensive”, London, 1961). Det ville være naivt å tro at de allierte skulle ha annerledes bombestrategier for Norge enn andre besatte områder. Realistisk sett måtte det benyttes ”blockbusters” for å gjøre kål på ubåtbunkeren ”Bruno” i Laksevåg. Valg av bombetype kunne bare ha med infrastruktur å gjøre. Engelske ”demolition-squads” maktet ikke en gang å sprenge bort portveggene i fredstid i tilfellet ”Dora”-anlegget i Trondheim. Vi kan under ingen omstendighet se bort fra at de allierte måtte ty til sekundære virkemidler for å demotivere fienden også på norsk jord.Ventet britene historiens dom for inhuman krigføring? Anklager om folkemord var uunngåelig i et åpent samfunn hvor fri presse var til stede. Winston Churchill fryktet opinionens dom hvis sannheten snarlig skulle lekke ut til allmennheten; derfor aktet han selv å stå for den nasjonale historieskrivningen. Ikke til å undres over at etteraperne i det norske Arbeiderpartiet tok lærdom av krigsherren Winston Churchill. Milorg, i betydningen Jens Chr. Hauge-ledede hjemmestyrker, har aldri våget å rokke ved de allierte seierherrenes krigsberetning. For også Milorg tilslører sannheten om den andre verdenskrig. Hemmelig-stempling er blitt flittig brukt om utallige begivenheter under krigen. Norsk krigshistorie ble frisert så det monnet. Siden våre allierte har åpnet sine krigsarkiver etter femti års utilgjengelighet for forskerne, blir vi i dag kjent med nye glitrende historieforskere som graver fram mye sensasjonelt nytt. Argentineren Uki Goni er ei lysende stjerne blant krigshistorikerne. Den unyanserte bitre striden om hva Milorg visste eller ikke visste om Laksevåg-raidene, kan dermed dessverre bare bli typisk norsk og provinsielt, så traumatisk som bombinga ble for bergenserne. En frisk debatt skaper i det minste blest om korrekt formidling og kan bidra til større åpenhet om unødvendig båndlagt informasjon. På dette feltet er Norge til vår fortvilelse fremdeles jevngod med den mest primitive bananrepublikk.

Kilder:

1: Paul Gallagher: Was Winston Churchill a war criminal. German victims cry out against Allied bombing. The Scotsman, Friday 22. November 2002.

2: Norbert Frei: 1945 und wir. Das Dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen. C.H. Beck Verlag, 2005.

3: Dr. Douglas Pfeifer: Der Brand, Deutschland im Bombenkrieg, 1940-1945. Air & Space Power Journal. US Airforce 2004. Finnes: http://findarticles.com/o/artuckes/mi_mONXL/is-1-18/ai_n6120622/print).

4: F.J.P. Veale: Advance to Barbarism. The Development of Total Warfare from Sarajevo to Hiroshima. Mitre Press (London, 1968 pp 13-23.Kan nedlastes fra:(http://www.heretical.com/miscella/veale.html).

5: Frida Berrigan: The Nightmare Weaponry of Our Future. Independent Media Institute, Tomdispatch.com. Printed June 23, 2007. Kan nedlastes fra (http://alternet.org/story/46545).

slutt