Historieportal

Aftenpostens Theo Findahl som øyenvitne til Berlins fall.

Foto: Theo Findahl (1891-1976).

Kilde: Aftenposten, Innsikt Berlin 1945. Fredag, 29. april 2005.

Relevant litteratur:

Theo Findahl. Undergang. Berlin 1939-1945. Oslo 1945. Annet opplag. Oslo 1946 (Forlagt av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard). Nyopptrykt 2006 i paperback-utgave 171 sider på Aschehoug forlag, ISBN 9788203233692.

Theo Findahl. Letzter Akt Berlin. Hammerich & Lesser Verlag, Hamburg 1946. (Tyskspråklig versjon av ovenstående).

T.F. Lange skygger. (1964)

T.F. Alltid noe uventet. (1971)

Innledning.

Theo Findahl var journalist og Aftenpostens Berlin-korrespondent fra 1939 og gjennom hele krigen. Med sin antinazistiske grunnholdning gjorde han sitt beste for å formidle nyheter mellom linjene som kunne passere den tyske sensuren. Slik formulerer pressehistorikeren Rune Ottesen seg om reporteren. Under hele krigen skal Findahl ha vært involvert i en britisk etterretningsoperasjon. Våren 1945 ble han tatt til fange av sovjetiske soldater i Berlin og satt fire måneder i fangenskap utenfor Moskva. Etter krigen var han Aftenpostens korrespondent i London, New York og Roma der han døde i 1976. Sentralt plassert i Berlin var han også i stand til å følge opptakten til 2. verdenskrig fra orkesterplass. Riktig nok var han ilagt strenge restriksjoner fra nazistenes side, men på sett og vis kunne han gjennomgående likevel telefonere hjem meldinger til Aftenposten-redaksjonen om ting av betydning som var i vente. Tyske historikere tillegger utenlandskorrespondent Theo Findahl den aller største betydning som kilde til Hitler-regimets “indre liv”, siden han tilhørte den nærmeste omgangskretsen til Dr. Paul Schmidt, Ribbentrops presseattaché i Berlin, og i denne egenskap stadig var å treffe på “Tanzerei chez Paul”, til rikelig utvalg med drinker, propagandanyheter, vanligvis dandert med eksklusive bevertninger som om krigen ikke eksisterte. 5. april 1940 kunne han referere et rykte som stammet fra det britiske presseorganet “Daily Telegraph”, ledet av den Churchill-vennlige Sir James Derry i London, og som ymtet at 40.000 soldater var konsentrert rundt Østersjøen fra Kiel til Swinemünde, og at sørnorske havner kunne være destinasjonen. Det ble samtidig minnet om at hensikten kunne være å komme en Britisk invasjon i forkjøpet. Samtalen antydet at hele 1.500.000 mann var innblandet, og den ble avsluttet slik: “De kommer. Gi beskjed snarest mulig”. Forvrengningen av antallet med en ekstra null er selvsagt ingen unnskyldning for å neglisjere advarslene om det tyske angrepet på Danmark og Norge. Den ordrette beskjeden ble meddelt Kommanderende Admiral i Norge kl. 20.55. Deretter skjedde noe merkelig som i ettertid avstedkommet spekulasjoner om at norske myndigheter stilte dørene åpne for tysk invasjon. Admiralitetet fikk via DU stoppet meldingen i Aftenposten og videre anmodet NTB og NRK om ikke å nevne forlydendet. En siste merkverdighet bør nevnes i denne sammenheng; daværende vakthavende kaptein Willoch meddelte etter krigen at han fant meldingen for fantastisk til å kunne forstås seriøst. Forklaringen er blitt opphav til en mengde kommentarer og oppblussende pressekonfrontasjoner i nyere tid. Argumenter bør gis anledning til å møtes med motargumenter. Historisk debatt bør prinsipielt ønskes velkommen i vestlige demokratier som bekjenner seg til prinsippet om det åpne samfunn og den frie meningsutveksling.

P.G.

“Lysere dager”.

Hva hadde nazipressa å si om krigens siste dager 1945? “No bærer det enno en gang mot lysere dager, og selv det maltrakterte Berlin kan smile en vennlig i møte”, rapporterte SS-krigskorrespondent Arne Jerdem i den nazikontrollerte Aftenposten 24. januar 1945. Det var på samme tid som Den røde armé rykket over Oder, få mil øst for Berlin. 16. april innledet russerne den forrykende sluttoffensiven. Men først 30. april erkjente Hitler at krigen var tapt, før han tok sitt liv i bunkeren. 2. mai kapitulerte Berlins kommandant general Weidling. I natten mellom 8. og 9. mai undertegnet generalfeltmarskalk Keitel den betingelsesløse kapitulasjons-erklæringen.

Foto: Forsiden på paperback-utgaven 2006.

“Tror min siste time er kommet!”

29. april 2005 kunne Aftenpostens Innsikt-redaksjon under overskriften “Berlin 1945), minne om at 60 år var gått siden Adolf Hitler begikk selvmord i Führer-Bunker under Rikskanselliet i Berlin. Aftenpostens Berlin-korrespondent fulgte dramaet på nært hold fra dag til dag. Findahls nærgående og nervepirrende øyenvitneskildring kom ikke på trykk i nazi-kontrollerte Aftenposten, men er hentet fra boka “Undergang som han utgav i 1945.

Ettersom bombe- og granat angrepene inne i sentrum ble stadig heftigere i de siste aprildagene, fikk Findahl husly hos sin finske koillega Ada Norna i den fornemme forstaden Dahlem, der de sovjetiske styrkene rykket inn fra sørvest.

21 april:

“Fra de østlige bydeler strømmer flokker av flyktninger inn mot sentrum, man ser de selsomste gatebilder, som nå den vesle gutten som driver en stor svart-og-hvit ku over Potsdamer Platz mens stenspruten etter granatnedslagene fyker omkring dem.

Det er som selve atmosfæren i Berlin i de siste dager har fått folk til å vende vrangsiden ut. Alle er blitt så irritable, hypernervøse at de minste puff er nok til å få dem til å eksplodere. Været er visselig praktfullt, en herlig blå ettermiddagshimmel over alle de knoppende trær, men det føles som en hån”.

22. april:

“Jeg setter meg for å skrive sammen noe om drønnene fra prosjektilene som nå suser inn over midtbyen fra øst, om flyktningtogene gjennom gatene, om køene foran matutsalgene etter at det er kunngjort ekstra fordeling av en rekke matvarer, om fuglekvitteret i parkene..”

23. april:

“Flammene fra krigsbålet begynner å slikke lenger og lenger innover mot hjertet av den store by. Noen sier russerne nå står bare to og en halv kilomenter unna Alexanderplatz. Adolf Hitler selv har tatt kommandoen i sin hovedstad, blir det meldt, men ingen vet hvor han holder til.

I Berlins eneste Avis “Der Panzerbär” forkynner føreren at “enhver som billiger forholdsregler som svenner vår motstandskraft” er en forræder. Han bør skytes eller henges”. Det betyr rett og slett at hvem som helst kan drepe hvem som helst bare på mistanke om nederlagsånd. Det villeste kaos”.

24. april:

“Villaen i Podbielski Allé 4 ligger i en deilig hage, full av nyutsprungne blomster, grønne trær og busker. Utover kvelden dundrer kanonene verre og verre, men større fare truer oss fra tyske soldater som vil forsvare huset. Etter midnatt stiger krigsbrølet jevnt og sikkert. Villaen rister under eksplosjoner fra granater og bomber rundtomkring. Krigsbarometeret står nå på orkan”.

25. april:

“En redselsfull dag. Ikke før er bombeeksplosjonen fra en flybølge dødd hen, før en ny serie eksplosjoner braker løs. Stormangrep! Tause og stille holder vi oss nede i kjelleren, jeg legger den ene kabal etter den andre for å døyve min nervøsitet. De minuttene vi er oppe i kjøkkenet, har vi lykken med oss. Skudd fra maskingeværer lager sirkelrunde hull i rutene i stuen, men oss rammer de ikke, Det verste sjokk gir en artillerigranat som streifer ytterveggen og løsner murstein i entreveggen. Jeg tror min siste time er kommet”.

Natten 25.-26 april:

“Vi må ha døset av, for ved halv ett-tiden farer vi plutselig opp av halvsøvne. Tunge kolbeslag på entredøren. Den røde armé – et spennende møte. Russerne i jordbrune uniformer, svarte, støvete som alltid i et slag, væpnet til tennene, ser seg skarpt omkring. Adjutanten brekker opp en kasse med bajonetten, ulykkeligvis fylt til randen med vin og spirituosa. Russerne stråler over hele ansiktet, “schnaps”. – endelig, endelig!

“Hjelp, hjelp”, skriker en stemme fra nabohagen, en eller annen såret soldat? Tyskerne er noen svin, sier russerne, de sørger ikke for sine sårede”.

26. april:

“Den sårede soldaten stønner om hjelp, meget svakere nå, og til ingen nytte. To russiske soldater sleper ham hen til vår gatedør og legger ham der, en ung gutt med et gapende kjøttsår i låret. Hjelp den tyske kameraten, sier vår venn fra natten.

(Gutten) lever ennå og er ved bevissthet og stammer et slags takk til den russiske kamerat. Offiserene rister på hodet. Bli her, sier én av dem myndig, han går ut alene. Vi hører tre skudd og forstår at soldaten er død. Litt senere går jeg ut og tar den døde soldatens papirer i lokken. Walter Reckling, 18 år, fra Berlin. Snekkerlærling. Foreldreløs”.

Natten 26.-27 april:

“Utpå morgensiden blir stemningen helt apokalyptisk, da villaen skjelver som et aspelauv under skuddene fra et uhyre av en krigsmaskin i naboens hage, Et Stalinorgel. Et brøl om undergang for Stalins fiender.

Vi kan ikke la den døde Walter bli liggende. Én av soldatene slår et tau i en løkke om den dødes ben, sleper ham over grus og glassbiter hen til en av de dype små skyttergraver som russerne har laget. Vi lager et lite trekors, og over graven legger vi en frisk gren som en granat har revet av pæretreet”.

28. april:

“Røyksignalene fra det brennende Berlin er ikke fullt så tunge i dag, kanonaden ikke så ustanselig og voldsom. Slaget om Berlin må nærme seg slutten”.

29. april:

“Underlig er det å se de russiske steppehester beite i Dahlems villahager, nippe til syrin- og Forsythia-buskene.

Men enda selsommere er det å se en flokk kameler vagge inn gjennom hageporten – de kommer vel helt fra Turkestan, eller et annet fjernt asiatisk land – så umåtelig stor av omfang er krigen”.

30. april:

“Det har vært min første rolige natt. Det eneste som er å utsette på våre flyktige gjester, er at de på russisk vis har sølt slemt til i toalettene”.

1.    mai:

“Ennå vet vi jo ingenting om det som foregår ute i verden, men innbiller oss at 1. mai er den dag Stalin vil proklamere seieren over Berlin, over nazismen”.

2.    mai:

“At Hitler er død, blir bekreftet fra alle kanter, men det er uenighet om måten”.

8. mai:

“På veien ned til byen i dag … møter vi to nordmenn med små norske flagg på armen. De forteller at Hitler er rømt til Norge og at Quisling holdt en radiotale i går om fortsatt motstand i Norge”.

Berlin-fakta:

I 1939 var Berlins folketall ca. 4,3 millioner. Under 2. verdenskrigen ble byen utsatt for mange store flyangrep. Til sist var det kamper i selve byen; de endte med fullstendig sovjetisk erobring 2. mai 1945.

I løpet av sommeren 1945 overtok USA, Storbritannia og Frankrike hver sin sektor i den sørlige og vestlige del av Berlin; resten av byen ble besatt av russerne. Etter hvert oppsto det et skarpt motsetningsforhold mellom de russiske myndigheter og vestmaktmyndighetene.

24. juni 1948 iverksatte russerne fullstendig blokade av byen. Som svar åpnet vestmaktene 28. juni en luftbro, og russerne hevet blokaden 12. mai 1949.

Forholdet mellom den vestlige og den østlige del av byen ble sterkt forverret i 1961, da østtyskerne sperret grensen mot Vest-Berlin med en mur tvers gjennom byen.

I løpet av 1990 ble muren fjernet. De fire seiersmaktene sa fra seg myndighet over Berlin, og byen ble formelt samlet i oktober 1990.

I 1991 vedtok Forbundsdagen at Tysklands regjering for forbundsdag skylle flyttes fra Bonn til Berlin.

SLUTT