Historieportal

Moldenserne Ingvald Schrøder-Nielsen og Eystein Randers, kjendiser i sør-afrikansk historie.

Bilde: Første skandinaviske kontingenten umiddelbart før avreise fra Pretoria etter etableringen i oktober 1899.

Norrønafolket det vil fara!

Emigrasjon fra Nordvestlandet til Sør-Afrika er gammelt nytt, og slett ikke noe særsyn. Men stoffet begynner for dagens nordmenn å bli fjern historie, etter at den store utvandringsbølga kulminerte med utbrottet av 1. verdenskrig i 1914. For til å begynne med å ta et eksempel fra egen slekt, kan jeg vise til ei bok av Sverre Lyngnes: ”Dalsfjord – bygda – gard og ætt” (1967). Her leser vi på side 60: ”Peder Pedersen Helset, gift med Sicilie Pedersdtr. Bjørkedal, fekk bruket (Brune nr. 4 Hoggåsen) i arv etter foreldra sine, 18. mars 1881; en svær regndag, kom ei snøfonn og tok Sicilie. Det var straks fram for løa, men Sicilie var død då dei fann henne. Peder selde så bruket den 30. mai 1882 til Ola Olsen Høydalsnes og reiste til Afrika. Sonen Peder reiste til Afrika saman med faren”. Deres videre skjebne på det afrikanske kontinent har jeg ikke undersøkt.

Som alternativ til førstevalget, som var De forente stater, var Sør-Afrika også aktuelt for romsdalinger med utferdstrang, ikke bare de som forlot landet på grunn av nød og armod. Et sted leste jeg at Molde-panoramaet prydet baksida på sakristiet i ei kirke i Transvaal. Nils Parelius satte også fantasien i sving med uttalelser i sogelags-artikkelen ”Brev fra Molde i 1820-1830-årene fra Johan Wichberg og Knut Andreas Bjørset” (1980 s. 139). Her skriver han at ”Beate Antonette Bjørset, født i Molde 12. oktober 1845. Døde 8. desember 1923. Hun ble 14. oktober 1872 gift med daværende sakfører i Molde, Ole Jørgen Christopher Randers. Født 1. november 1845, død i Molde 14. februar 1898. Han ble 1890 politimester i Bodø, men tok avskjed et års tid før sin død og flyttet tilbake til Molde. Faren, Christian August Randers, var fra 1868 til 1887 sokneprest i Bolsøy og prost i Ytre Romsdal.

Det var fire døtre og tre sønner i ekteskapet. Den eldste datteren, Sigri(d) var gift med telegrafbestyrer i Molde, Ingvald Schrøder-Nielsen, kjent for sin bok ”Blant boerne i fred og krig” (1925) som jeg skal sitere fra. Eystein Randers (1875-1942), deltok i boerkrigen på boernes side og bodde senere i USA, hvor han døde, gift men barnløs. – Aslaug Randers (1882-1940), drev i sin tid Moldes eneste og første damefrisørsalong. Gunnar Randers (1877-1963), overingeniør, gift med Magna Fernanda Brodtkorb. Deres sønn er atomforskeren, direktør Gunnar Randers født 1914, som således er oldebarn av sakfører Knud Andreas Bjørset. Et annet oldebarn av ham er Arne Randers Heen. Det er altså bare etter sakfører Bjørsets yngste datter det i dag lever etterslekt”. Så knapt kan statsadvokaten servere fakta at det kan virke gåtefullt på uinformerte lesere.

Forundring vekker granskersjela, så det gikk over til langsiktigere handling, og jeg tok for meg danske kilder som førte Randers-slekta tilbake til 1600-tallet til en rådmann i Randers i Sønder-Jylland. Beate Bjørset og ei datter bodde i Molde i folketellinga for Molde 1900. Likevel fordufter Randers-familien etter hvert sporløst fra kirkebøkene for Molde med vielsen til Ingvald Schrøder-Nielsen og Sigri(d) Randers som skjedde i 1905. Selv om slektshistorie kanskje lar seg dokumentere lettere i nåtid enn for hundre år siden, ser det ut som om de to svogerne Ingvald Schrøder-Nielsen (løslatt fra Bermuda) og Eystein Randers (løslatt fra St. Helena) kom tilbake til Molde i 1902, eller året etter, for å treffe slekt og venner etter frigivelsen fra det traurige oppholdet i engelske fangeleirer. Felles skjebne førte Ingvald og Øystein sammen i det norske utvandrermiljøet. Kanskje oppholdt Ingvald og familien seg rundt 1925 i Lillesand eller Horten.

Ingvald Schrøder-Nielsen som historieforteller.

Ingvald Schrøder-Nielsens afrikanske selvbiografi utgjør et unikt kildemateriale. Boka beflitter seg på å anlegge en objektiv og tilknappet stil. Her er det ikke plass for skryt eller overdrevent svulstige vendinger. Den unge landmåleren minnes sitt Afrika like sødmefylt som den danske adelige forfatterinnen Karen Blixen, og han gjør seg varme tanker om sine boervenner og deres ublide skjebne under kolonimaktens tyranni. I beste forfattertradisjon blir de bibeltro bondeaktørene tegnet som ganske provinsielle og noe troskyldige hverdagshelter. Krigserfaring skaffet de seg under zulukrigene. I forordet sier han at boka ble skrevet etter opptegnelser han gjorde under sitt engelske krigsfangenskap og umiddelbart etter hjemkomsten til Norge. Til 1902 hadde all kommunikasjon med familien og hjemlandet mislyktes i mer enn to år, selv om han hadde prøvd å smugle ut brev gjennom mellommenn. Med 25 års distanse er mange hendelser fra boerkrigen naturligvis halvt glemt og til en viss grad fortegnet. Jaktopplevelsene florerer. Idealet er dessuten å skjerme privatlivet selv om de begge svogerne hadde kunnet briske seg av beundrende kommentarer fra boernes ledere under den såkalte 2. boerkrig. Forfatteren er kledelig beskjeden i analysene og faktabeskrivelsene.

For et par år siden fikk jeg uventet en henvendelse fra historieinteresserte Per-Ole Reite som hadde besøkt hjemmesiden. Per-Ole dro i 2007 på ferie til Sør-Afrika, og i den anledning besøkte slagstedene og de engelske og nordiske minnesmerkene som ble reist i ettertid. I henvendelsen som han sendte til meg, listet han opp kjente deltagere i Det skandinaviske kompaniet, og hovedaktørene var: Norman Randers (befal fra Molde), Abraham Abrahamsen, Jakob Allum (fra Drammen), Anders Andersen (fra Lillesand), Johannes Dahlen (fra Larsnes i Sande, drept i slaget), Adolf Hansen (fra Trondheim), Hjalmar Kjelland (fra Kristiania), Charles Knutsen (fra Ålesund), Hans Larsen (fra Hjelmby, Sandefjord), Oluf Nielsen (fra Drammen), Einar Olsen (fra Mandal) og Sigurd Ucherman (fra Kristiania). Jeg skylder også å nevne sjefen for ambulansetjenesten, dr. Wilhelm Biedenkap fra Kristiania.

Per-Ole var kommet i tvil, og han grunnet på om begge de to søsknene Norman og Eystein Randers deltok i krigen mot engelskmennene. Min forskning skulle raskt vise at H.E. Uddgrens ”Minneskrift. Hjältarna vid Magersfontein” på side 87 hadde gitt opphav til en skandaløs myte i ”Førteckning över Skandinaviska kårens medlemmar’”. 1. Flygare, Johannes, Natal, kaptein el.veldkornett, svensk, død 11/12-99. 2. Stålberg, Erik Sundsvall, 1. løytnant, svensk, såret og fanget 11/12-99. 3. Bærentsen, William., København, såret og fanget 11/12-99, 2. løytnant, dansk, 4: Appelgren, Carl David, Oscarshamn, fältkommisarie, svensk, død 13/12-99. 5: Claudelin, Adolf, Ljugarn, Gottland, biträdande fältkommissarie, svensk, fanget 27/2-1900. Etter slaget vid Magersfontein valdes i stället for de fallne officerarne: 6. Friis, Jens, Kolding till veldkornett, dansk, 7. Fägerskiöld, Baron H., Stockholm, til løytnant, svensk, 8. Johansson, Charles O., Gøteborg, sergeant, svensk 9. Randers, Norman Egstein, Molde, sergeant Norge, fanget 27/2-1900. 10. Christensen, Gotthardt, sergeant, dansk, 11. Wiklund, Johan Niklas, Munsala, Weksala, sergeant, finnländare.

Et nettsøk på ”rootsweb.com” gav fast fisk for Hjalmar Kielland, sønn av NSB-ingeniøren Alfred Kielland (1840-1923) og kona Clotilde Pauline Lovise (1840-1917). Hjalmars biografi er typisk og likner moldensernes. Født 18. desember 1872 i Guldalen. Død 9. august 1907 i Potgiterrust, Swaziland og begravd i Pretoria. Eksamen fra Christiania Handelsgymnasium 1891, deretter ansatt i Christiania Handelsbank. Dro 1893 til Cape Town der han var bokholder, videre 1895 til Pretoria i Transvaal som landmåler. Deltok i boerkrigen som medlem av det skandinaviske korps under general Cronje, ble tatt til fange og satt 3 år i krigsfangenskap på St. Helena. Hjemsendt til Norge der han ankom i desember 1902, men reiste etter en måneds forløp tilbake til Kappstaden hvor han avla eksamen som autorisert landmåler. I Pretoria fikk han sammen med sin tidligere sjef Watermejer kontrakt på måling av 1/3 av Swaziland, men døde under oppdraget. Han var ugift, og fikk etter hvert også britisk statsborgerskap.

Eystein Randers og krigsinnsatsen:

Det er lite som tyder på at svogerne Ingvald og Eystein hadde noe med hverandre å gjøre før frigivelsen i 1902. Kildematerialet er ytterst sparsomt, og jeg har ikke maktet å framskaffe familieportretter som sikkert finnes blant slektningene. Et par avsnitt i Ingvalds spennende om ikke alt for velskrevne bok på side 74 gir utmerket dokumentasjon av Eysteins krigsinnsats. ”Gjennom hele oktober, november og desember kom det ene rykte etter det andre om svære nederlag for englenderne. De skulle ha tapt flere tusen mann og boerne et dusin eller to. Jeg la spesielt merke til et tall som flere ganger ble oppgitt om englendernes tall, nemlig 5700 mann foruten sårede og fanger.

I slutten av desember hørte jeg for første gang om det skandinaviske korps. Disse hadde ry som dristige mineryddere. Disse primitive minene var lette å demobilisere. Som bekjent ble korpset halvveis ødelagt etter kampene ved Magersfontein den 11. desember 1899. Av 49 mann som var med på en framskutt feltvakt foran boernes ytterste venstre fløy, falt de 23, 19 ble såret eller tatt til fange av englenderne, og kun 7 slapp tilbake til boernes rekker, derav 2 sårede. De leverte det mest hardnakkede forsvar mot den mest knusende overmakt som er kjent under hele krigen, og brakte navnet ”skandinav” på alles lepper. Blant de falne var korpsets sjef, svensken Flygare. Etter ham overtok nordmannen Eystein Randers midlertidig kommandoen over de resterende ca 60 mann som kjempet seg ut av knipetangs-manøveren. Da han ikke ønsket å bibeholde stillingen som nestkommanderende, ble dansken Friis valgt ved utgangen av januar. Under ham deltok korpset blant annet i kampene ved Paardeberg, der de måtte overgi seg samen med Piet Cronje og hele hans hær. Korpset var organisert av den svenske ingeniøren Chr. Uggla, en meget dyktig og ansett mann i boerregjeringens tjeneste i Pretoria.

Ved Modder River hadde det stått et stort slag mellom 5000 boere og 15000 englendere. Tallene stemmer ikke med virkeligheten i følge nyere estimater, men skandinavene med sine 150 utgjorde spydspissen stormet 1500 steg framfor de andre. Da de befant seg 500 steg fra fienden løsnet de ild, og engelskmennene falt som meid med slåmaskin. Ryktet tilsa et engelsk tap på 2000, mens skandinavene hadde et tap på 37 mann. Når boersoldatene snakket om disse slagene, sukket de stillferdig ”Allemachtig”. Ingvald var frustrert over at ingen ville høre at han var fra Norge. Så ble det dags for en dose geografiundervisning, og fasiten var at Norge var et land med vinterlig frossent vann så langt mot nord det var råd å komme på den andre siden av England. ”Allemachtig” sa de da, ”på den andre siden av England, Det var da forferdelig”.

Ingvald Schrøder-Nielsens boerkrig.

Han innleder boka si slik: ”Da jeg i august 1898, 27 år gammel (født 1871), kom til Cape Town, var det en helt europeisk by med 80.000 innbyggere. Der traff jeg ikke mindre enn 4 gamle arbeidsledige venner fra ”Trondhjems tekniske skole”. Dette var nok forløperen til NTH. Jeg trøstet meg med at jeg kunne forsørge meg som telegrafist, selv om det var som landmåler i Transvaal jeg hadde tenkt å tjene mitt brød”. Ungdommelig gåpå-humør ledet i mai 1899 til en tilværelse som landmåler på vegne av lokale myndigheter blant boersekten ”dopper”-menigheten ved Crocodile River i Boschfeld i Transvaal. Dette var like før han i september startet et 15 måneder eneboerliv på egen farm.

Her lå han febersjuk og isolert da krigen mellom boerne og engelskmennene startet 11. oktober 1899. Da engelskmennene skipet inn massive forsterkninger, strandet fredsfor-handlingene, og boerpresident Krüger valgte som alternativ å starte en forkjøpskrig mot fienden. Som reaksjon på erfaringen med at engelskmennene plyndret og brente boergårdene, meldte Ingvald seg i ren og skjær oppbrakthet til krigstjeneste i rytteravdelingene hos boergeneral Jacobus de la Rey. Således avviser han kategorisk Conan Doyles hereostratiske apologi i boka ”The South African War” om at britenes husbrenning helt opphørte ved utgangen av 1900. Sannheten var at hus, dyr og avlinger konsekvent ble brent på ordre fra Lord Kitchener fra juni 1901, mens kvinner og barn foruten boernes gamle foreldre ble ført til de umenneskeligste konsentrasjonsleirer. Det var ikke stridskreftene som omsider knekket boernes motstand, men den engelske oppfinnelsen, konsentrasjonsleirene, og krigen mot kvinner og barn under uverdige sanitære forhold.

Ingvalds første feltoppdrag gikk ut på rekognosering rettet mot den engelske garnisonen 30 mil vest for Krügersdorp. Deres feltkommando maktet å forsvare heimbygda helt til slaget ved Vlakfontein 29. mai 1901. Ilddåpen skjedde mot regimentet ”The Scottish Horsemen” som var forlagt i Managotla. Boerne benyttet guerilla-taktikk, nærmet seg godt skjult, åpnet sterk ild fra nært hold, for deretter å unnslippe alt hva remmer og tøy kunne holde i strak galopp. Engelskmennene rykket fram i sluttet orden og ble støttet av kanonild under trefningene.

Store tap førte under disse kampene for første gang til at de røde uniformene måtte erstattes av sandbrune khaki-dresser. Under trefningen ved Travelkop brukte engelskmennene tidsinnstilte granater som eksploderte meterhøgt over hodet på fienden. Splintene førte til forferdelige personskader. Her lå Ingvald og en ”maat” i forreste rad så nær at de kjente lufttykket av granatene som fløy over hodene deres. Nå evakuerte boerne stillingene uten at ledelsen gav retrettsignal. Ved dette høvet ble Ingvald og kameraten berget av sine rolige og krigsvante hester. Like etter fikk han korporals rang.

Etter slaget ved Vlakfontein ble Ingvalds feldkornettskap forlagt spredt i småleirer langs Rooiwal-dalføret. Ennå var hovedbeskjeftigelsen rekognosering, for trykket fra fienden økte med anseelig påfyll av friske tropper hentet fra koloniene blant annet Canada, Australia og India. Av denne grunn stod Kemps styrker stadig oftere i fare for å bli omringet. Løsningen var da å spre seg for alle vinder i savannegraset, for å samles på et avtalt sted når fienden hadde dratt forbi. Etter en dristig rekognosering bak fiendens linjer ved Magaliesberg på ordre av general Kemp der han tok sjansen på å besøke beseirede boervenner der farmene ennå ikke var brente, men også stadig oftere omringet av engelske kolonner. Flere ganger unnslapp boerne så vidt fiendtlige styrker med ville sprengritt gjennom mørker og nattekulde.

Fiendens strategi var stadig parallelle framrykk støttet av ”Pom Pom”-artilleri foruten side- og bakholdsangrep ved hjelp av støtte fra kavalleriet. Ingvalds siste kamper fant sted i slutten av september 1901 under de la Rey og Kemp i traktene vest og nord for Magaliesberg i Rustenburg-distriktet. Ved Bulhoek braket oberst Kekewitch’s tropper sammen med 600 boere. Mange boere hadde nå resignert og mente det var best å få slutt på krigen siden fienden hadde sendt familiene til konsentrasjonsleirene. ”Aldri har jeg vært så overbevist om å ville bli drept som ved denne leilighet”, sier Schrøder-Nielsen på side 209. 200 meter fra fiendeleiren ble Ingvalds fortropp oppdaget. Følgen ble dype drønn fra Armstrongene, raske brak fra Pom-Pomene og intens fresing fra de lette maskinkanonene. Samtidig ropte boerkommandantene ”Fremad borgere, fremad!” Til stort mannefall måtte de omringede boerne forsøke å foreta retrett gjennom åpent lende.

Enda en gang skulle lykken stå den kjekke bi; han kom seg gjennom kryssilden med to hull i trøya, ett gjennom hatten og ett gjennom bukselinningen. Uten at kulene hadde truffet kjøtt og blod. I følge egne oppgaver fikk englenderne 211 mann drept og såret, derav 23 offiserer, mens boerne mistet 50 mann. Øverstkommanderende engelske offiser, oberst Kekewitch, ble såret. Ingvald sier stanken fra likhaugene på slagstedet var forferdelig.

Dagen etter ble Ingvald sendt for å rekognosere, for det var sett vogner med sårede soldater på veg til Rustenburg. Var den engelske kolonnen avmarsjert? Eneste mulighet var å gå fram ubeskyttet til stedet de siste 300 meterne. Derfor valgte han å feste geværet over ryggen med reima på skrå over brystet. For selv om begge parter brukte å skyte speidere, måtte det stride mot soldatkodeksen å skyte en motstander med sikret våpen. Da lød ropet ”Hands up you bloody boer!” Hands up!”, og krigsinnsatsen var forbi for Ingvald Schrøder-Nielsen. Deretter bars det fra den ene fangeleiren til den neste. Men fangeoppholdet faller, som de fleste vil skjønne umiddelbart, utenom denne artikkelens perspektiv.

Kort oversikt over slagene i de to boerkrigene.

Kampene i Sør-Afrika mellom britene og de hovedsakelig nederlandsk ættede boerne (”bønder”) kan sorteres i to og kalles ofte De sør-afrikanske krigene.

1: Første boerkrig 1880-1881:

Kjennetegnet ved to store slag:

Laing’s Nek 1881. Britiske tropper ledet av general Sir George Colley marsjerte fram mot britiske garnisoner mens de ble angrepet av boerne. Ved Laing’s Nek ble de stanset av en styrke som tilhørte Petrus Jouberts boerhær. Colley angrep hans posisjoner men ble drevet tilbake med et tap på over 200 soldater.

Majuba Hill 1881. General Collys britiske tropper okkuperte Majuba Hill i den tro at det var viktig å kontrollere trafikken gjennom Brakenberg-fjella. General Petrus Joubert som ledet boerhæren angrep om morgenen 27. februar og kastet britene ut av fjellpasset. Colley ble drept i lag med 280 av sine menn i denne trefningen.

2: Andre boerkrig 1899-1902:

Her ble slagene langt blodigere og hyppigere:

Mafeking 1899-1900. General Piet Cronje ble beordret av Joubert til å angripe Mafeking 13. oktober. Oberst Baden-Powell, kommandant over Mafeking-garnisonen, maktet å parere det første angrepet. Cronje overlot da kommandoen til en av sine løytnanter og forlot stedet for å krige på andre arenaer. Boerne beleiret så byen og utmattet fienden inntil de Sir Bryan Mahon 17. mai 1900 fikk fram forsterkninger. Beleiringen som varte 217 dager, hadde da kostet 1000 boere livet mot 273 briter som satte livet til.

Kimberley 1899-1900. Cronjes hær marsjerte mot Kimberley og angrep 14. oktober, men britene forsvarte seg godt. Kampen resulterte i beleiring helt til byen ble befridd 15. februar av general Sir John French.

Ladysmith 1899-1900. Ledet av Piet Cronje ville boerne ta byen Durban for å avstenge havna. General Sir George White hadde oppdrag med å forsvare havna, og 20. oktober stanget de sammen ved Talana Hill. Britene ble presset tilbake med stanset offensiven en periode ved Dundee-Ladysmith-jernbanen. Men iherdige boere la større kraft i foretaket og fortsatte å presse britene tilbake til Ladysmith. Til sist overgav to bataljoner seg ved Nicholson’s Nek. 1. november befant general White seg i Ladysmith som ble bombardert av boernes kanoner. Etter 119 dagers beleiring ble garnisonen i Ladysmith unnsatt av Sir Redvers Buller og hans hær.

Modder River 1899. Mens Joubert angrep Mafeking i oktober, gjorde Piet Cronje det samme i Kimberley. General Methuen hadde oppdraget å befri byen og fortsette inn i Orange Fristaten for å konfrontere Cronjes boere med Modder River. Boerne var overlegne i antall, men britene holdt ut helt til Cronje valgte å trekke sine styrker tilbake.

Stromberg 1899. En del av general Butlers britiske styrker marsjerte mot Stromberg ledet av general William Gatqucre. I nattens mulm og mørker rykket de fram mot hva de feilaktig trodde var boerposisjonene. Dårlig rekognosering førte britene inn i et overmektig bakholdsangrep. Boerne tok 600 mann til fange.

Magersfontein 1899.

Colenso 1899.

Spion Kop 1900.

Vaal Krantz 1900.

Paardeberg 1900.

Blumfontein 1900.

Johannesburg 1900.

Noen betraktninger om krigens årsaker.

Staten Sør-Afrika holdt våren 1999 et hundreårs jubileum for 2. boerkrig (1899-1902). De sør-afrikanske krigene ble avsluttet med fredsoverenskomsten fra juni 1902 underskrevet i byen Vereinigung. De to boerrepublikkene opphørte dermed å eksistere som selvstendige stater. Britisk ”rule” ble innført for hele Sør-Afrika, og i 1910 ble Den sør-afrikanske unionen etablert. Imperialismen er sågar nedfelt i nasjonalsangen “Rule Britannia”. 44 av boerlederne var da blitt henrettet, andre satt med livstidsdom rundt i imperiet. Til fasiten hører det med at britene førte krig mot agrarbefolkningen i Sør-Afrika ut fra skinnmotiver. På overflaten frontet engelskmennene humanitet og solidaritet med den afrikanske urbefolkningen. Men bakenom de småkapitalistiske flosklene fra benkene i The House of Commons strømmet stadige drypp av forblommet imperialisme artikulert ved oppkomlingen av en diamantspekulant ved navn Cecil Rhodes som tok sikte på å trekke hele kontinentet inn under britisk kolonialt styresett. Union Jack skulle vaie fra Cape til Cairo. For innsatsen ble han hedret med navnet Rhodesia, nå Zimbabwe, kjent fra Ian Smith og Robert Mugabe. Her råder korrupsjon og anarki etter at den kvite befolkningen har forlatt territoriet.

Glemt med ett blant britiske parlamentarikere var britenes egen slavehandel i tidligere tider. Boernes krigføring minner sterkt om sørstatenes under Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) som ble enda blodigere enn forgjengeren Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783), som gikk ut på løsriving fra den engelske kolonimakten. Hverdagskledde boere med Mauser modell 98,seinere Lee Enfield, stod i boerkrigene mot rødjakkenes mest utspekulerte utryddingsvåpen sammenkoblet med den brente jords taktikk. Hvor feilaktig er antagelsen at dette var den forskrudde militærstrateg Adolf Hitlers oppfinnelser! De amerikanske krigene anses som milepeler når det gjelder krigsteknisk opptrapping av krigens barbari.

Taktisk og effektivt peker boerkrigene fram mot masseslaktet under 1. verdenskrig (1914-1918), ”The Great War” er britenes egen betegnelse på denne som satte selv 2. verdenskrig i skyggen ved slagene i Belgia. Begynnelsen på slutten for de selvstendige smårepublikkene i Sør-Afrika er sammenfallende med gull- og diamantfunnene som ble gjort på 1870- og 1880-tallet. Gullfunnet i Witwatersrand 1886 førte til et rent Clondyke for eventyrere fra imperiet, og Johannesburg ble så å si skapt over natta. Midt på 1890-tallet var det sågar flere ”oitlanders” enn boerne selve i Transvaal. Følgen var at boerne følte seg beklemt og rådløse i eget land og økte skattene for utlendingene og nektet dem innflytelse gjennom stemmeseddelen.

Svakhelsede Cecil Rhodes (1853-1902), som kalles imperialismens mest aggressive representant i Afrika, var eier av gruveforetaket ”British South Africa Company”; han virket som den rødeste klut i sin utfordring av bondebefolkningens sjølråderett. Lite visste de i 1899 at imperiet på kort tid skulle hente en halv million soldater fra alle verdens hjørner, fra New Zealand, til Canada og India. Det måtte bli Davids kamp mot Goliat. I Europa var folk flest ikke tvil om hvem som nøt sympatien, selv om kong Oscar 2. tok britenes parti. Pangermanisten Bjørnstjerne Bjørnson derimot holdt med boerne. Gøteborg Handels- & Sjøfartstidende var 1900 opptatt av boernes sak som ”underdog”, ikke bare fordi de svensk-finske utvandrerne var ”dalakarlar”. Empati med småkårsfolket rådde også i Norge. Men prinsipielt tilhørte immigrantene til Sør-Afrika ikke den ressursfattige delen av befolkningen.

Det britiske imperiets fallitt, opprettelsen av konsentrasjonsleirene:

Boerkrigene gav grunnlag for en ubehagelig nyvinning i verdenshistorien, nemlig konsentrasjonsleirer som svar på effektiviteten i boerstyrkenes guerilla-taktikk. For britene var krig en gentlemanssak, og adelige ble foretrukket som offiserer. Derfor irriterte det grenseløst at ikke boerkrigene var unnagjort i en handvending. En primitiv fiende uten anstendige uniformer som ikke oppførte seg som forventet etter soldathandboka, gjorde livet uhyre surt for de engelske militærstrategene. Selv Winston Churchill fikk forklaringsproblemer. Nye tiltak måtte prøves på å temme de uregjerlige og udisiplinerte motstanderne som snart galopperte her og snart der. Botemidlet britene fant var å skape usikkerhet på heimefronten. Da fant Herbert Kitchener på å brenne boernes gårder, bortføre buskapen samt internere kvinner, eldre og barn i store teltleirer omkranset av piggtråd og væpnede vakter med ordre om å skyte på rømlinger. Dette trekket skulle nok demotivere fienden. I februar 1902 var det drygt 150.000 mennesker i konsentrasjonsleirene. På det meste var tallet 200.000, derav 80.000 sorthudede. Lord Baden-Powell fremmet vitnemål om at forholdene for sivilistene ikke var inhumane. Først da britisk presse og internasjonale Røde Kors-arbeidere fikk innblikk i forholdene, ble det tatt steg til forbedringer. En norsk lege forfattet blant andre en knusende tilstandsrapport. Men da var krigen på det nærmeste avsluttet. Det ble etter hvert kjent at 16.000 barn og 4000 boerkvinner døde av vanskjøtsel og epidemier.

Her følger Danckert Krohn Holms slektstre over Randersene i Norge.

Nedenunder følger ei liste over den norske Randers-slekta utskrevet med hjelp av  slektsprogrammet Brother’s Keeper.

Ovenstående Eystein Randers’ aneliste:

Simon Søfrensen, f. 1610-1620 i Randers, Jylland, Danmark.  Han giftet seg med Anne Bertelsdatter, gift i Randers, Jylland, Danmark, f. 1610-1620 i Randers, Jylland, Danmark.  Simon døde 1682 i Randers, Jylland, Danmark.  Rådmann i Randers i tidsrommet 1675 til 1682.

I. Søfren Simonsen, f. 1640 i Randers, Jylland, Danmark, d. før 1686 i Randers.  Kjøbmann i Randers.

II.   Peder Simonsen, f. 1650 i Randers, Jylland, Danmark.  Han giftet seg med Cathrine Olsdtr. Lembach, f. i Jylland, Danmark, (datter av Oluf Michelsen Lembach og Birgitte). Peder døde 1719.  Kjøbmann i Randers. Slektsdiagrammet tilhørende Deichmanske bibliotek hevder han døde ca 1686, mens andre kilder hevder bestemt 1719.

A. Lauritz Pedersen Randers, f. 1675 i Randers, Jylland, Danmark.  Han giftet seg med Johanne Søfrensdatter Solgaard, gift 13 jan 1695 i Randers, Jylland, Danmark, d. 1733 i Randers, Jylland, Danmark.  Lauritz døde 1711.  Godsforvalter.

1. Hans Larsen Randers, f. 1705 i Danmark.  Han giftet seg med Maren Jonsdtr. Solgaard, d. 1766.  Hans døde 1746 i Danmark.  Kjøbmann.

a. Johanne Hansdtr. Randers, f. 1736, d. 1786.

2. Jens Larsen Randers, f. 8 jul 1700 i Randers. JyllandDanmark. Han giftet seg med (1) Martha Hansdtr. Strømberg, f. i Strømsø, Jylland, Danmark, (datter av Hans Hansen Strømberg). Han giftet seg med (2) Annicken Olsdtr. Nykværn, gift 1 nov 1733 i Akershus? Norge, f. 1698 i Hvidsten, Akershus?, d. 1738.  Jens døde 1758 i Danmark.

a. Lars Jensen, f. 1734, d. 1735.

b. Gunhild Jensdtr., f. 1736, d. 1757.

c. Hans Jensen, f. 1742, d. 1774.

d. Lars Jensen Randers, f. 1741 i Vestby, Akershus, Norge.  Han giftet seg med Gjertrud Marie Jonasdtr. Wessel, gift i Skjeberg, Østfold, Norge, (datter av Jonas Wessel og Helena (Lena) Maria Schumacher) d. 31 jan 1829 i Skjeberg Prestegard, Østfold.  Lars døde 1803 i Hølen, Akershus, Norge.

(1) Ole Christopher (prost) Larsen Randers, f. 6 apr 1779 i Hølen, Akershus, Norge.  Han giftet seg med Marie Florentine Dorothea Christensdtr.  Hofgaard, gift i Danmark, f. 27 feb 1785 i Dusgaard, Danmark, (datter av Christen Tobiassen Hofgaard og Johanne Magdalene Hammerum) d. 25 nov 1845 i Skjeberg, Østfold, Norge.  Ole døde 24 mai 1865 i Skjeberg, Akershus, Norge.

(a)   Lauritz Christian (studiosus) Olsen Randers, f. 1805, d. 1825.

(b)   Gerhard (sokneprest) Olsen Randers, f. 1807.  Han giftet seg med Agnes Lovise Borch, f. 1812, d. 1901.  Gerhard døde 1888.

[1]     Julie Johanne Marie G. Randers, f. 18. mai 1855.  Hun giftet seg med Olaf Kristofer C. (sokneprest) Randers, f. 18 mai 1851 i Fredrikshald, Østfold, Norge, (sønn av (Christian) August (prost) Olsen Randers og Sigrid Elisabeth Jørgensdtr. Clausen) d. 1924.

[A]  Sigurd O. (ingeniør) Randers, f. 1879.  Han giftet seg med (1) Martha Berger, d. 1924.  Han giftet seg med (2) Guri Todal, f. 1896.

[B]  Trygve O. Randers, f. 1883.  Han giftet seg med Emma Tveten.  Trygve døde 1916.

1. Orville T. Randers, f. 1911 i USA.

2. Chester T. Randers, f. 1913 i USA.

[C]  Olaf O. (tannlege) Randers, f. 1884.  Han giftet seg med Ellen Næs, f. 1886.

1. Olaf O. Randers, f. 1912, d. 1941.

2. Thorvald O. (offiser) Randers, f. 1916.  Han giftet seg med Edel Skjørten.

a. Tove T. Randers, f. 1945.

b. Kjersti T. Randers, f. 1848.

[D]  Agnes O. Randers, f. 1886.

[E]  Eyvind O. Randers, f. 1889, d. 1898.

[F]  Elisa O. Randers, f. 1891, d. 1925.

[G]  Synnøve O. (telefondame)  Randers, f. 1892.

[H]  August O. Randers, f. 1895.  Han giftet seg med (1) Dagny Giversholt, d. 1931.  Han giftet seg med (2) Catherine Gjems.

1. Eyvind A. Randers, f. 1936.

2. Eline A. Randers, f. 1940.

[I]  Julie O. Randers, f. 1895.  Hun giftet seg med Einar Ræder, f. 1896.

[J]  Marie O. Randers, f. 1896. Hun giftet seg med Haakon Rygh.  Marie døde 1923.

(c)   (Ole) Herman Casper Wessel Randers, f. 1809 i Aker, Akershus, Norge.  Han giftet seg med (1) Marie Birgitte Amundsen.  Han giftet seg med (2) Sofie Theodora Botner, f. 1860, d. 1948.  (Ole) døde 1874.

[1]     (Ole) Herman Kristoffer Randers, f. 1860 i Halden, Østfold, Norge, d. 1942.

[2]     Julie Severine Wilhelmine Olsdtr. Randers, f. 1864 i Skjeberg, Østfold, Norge.  Hun giftet seg med Carl (sjøkaptein) Christiansen, f. 1857, d. 1895.

[3]     Mina Olsdtr. Randers, f. 1867, d. 1948.  Befant seg 1895 i Kristiania, Akershus.

[4]     Johan Olsen Randers, f. 1868, d. 1938 i USA.

[5]     Laura Olsdtr. Randers, f. 1871, d. 1937.

[6]     Anna Olsdtr. Randers, f. 1874.  Hun giftet seg med Halvard (foretningsmann) Heimer, f. 1871.

[7]     Ruth Olsdtr. Randers, f. 1891. Hun giftet seg med Oscar (kjøbmann) Wiger, f. 1894, d. 1931.  Ruth døde 1933.

[8]     Marie  Olsdtr.  Randers, f. 1892.  Hun giftet seg med Peter Donner (lege) H. Hegbom, f. 1881, (sønn av Herman Hegbom og Sofie) d. 1940. [Peter D. Hegbom var mine foreldres privatlege i Molde i mellomkrigstida].

[A]  Ruth P. Hegbom, f. 12 des 1913.

[B]  Fin el. Finn (lege)  P. Hegbom, f. 21 des 1915.  Han giftet seg med Anna Bolstad. [Vår venn dr. Finn Hegbom er Randers på morssida, gift med datter av redaktør J. Bolstad med den berømte krigsdagboka for Molde.]

[C]  Rolf P. Hegbom, f. 26 jan 1925, d. 1994.

[D]  Marie (Maja) P. Hegbom.  Hun giftet seg med Niels Eyde.

[E]  Eva P. Hegbom, f. 5 jul 1928.

[9]     Kathrine Olsdtr. Randers, f. 1894.  Hun giftet seg med Herman (kjøbmann) Christiansen, f. 1885, d. 1938.

(d)   (Christian) August (prost) Olsen Randers, f. 18 aug 1811 i Skjeberg, Akershus, Norge.  Han giftet seg med Sigrid Elisabeth Jørgensdtr. Clausen, gift 1844 i Askim, Østfold, f. 19 mar 1817 i Fredrikshald, Østfold, (datter av Jørgen Clausen og Gunhild Sørensen) d. 4 aug 1911 i Kristiania, Akershus.  (Christian) døde 5 aug 1895 i Askim, Østfold.  Sokneprest i Bolsøy  1868 til 1887 og prost i Ytre Romsdal. Flyttet til Østlandet etter dette mellomspillet i karrieren. Hans danske svigerforeldre er vanskelige å etterspore.

[1] Ole Jørgen Christopher C. Randers, f. 1 nov 1845 i Brunlanes, Vestfold, Norge. Han giftet seg med Beathe Antonetta Knutsdtr.  Bjørset, gift 14 okt 1872 i Molde, Møre og Romsdal, f. 12 nov 1845 i Bolsøy, Molde, Møre og Romsdal, (datter av Knut Andreas “Sakfører” Hansen Bjørset og Marie Magdalena Henningsdtr. Width) d. 8 des 1923 i Molde, Møre og Romsdal.  Ole døde 14 feb 1898 i Legrovik, Bolsøy, Møre og Romsdal, gravlagt 19 feb 1898 i Røbekk, Bolsøy, Møre og Romsdal. Ole Jørgen Randers was a lawyer. He had 4 daughters and 3 sons in Molde who grew to become adults. He became  Police Master of Bodø 1890 but abmitted a year before his death and returned to Molde where he died 14 feb 1898. Molde church cronicles tell he got a stroke and swallowed his false teeth.

[A] Sigri(d) Olsdtr. Randers (Schrøder-Nielsen), f. 6 aug 1873 i Molde, Møre og Romsdal. Hun giftet seg med Ingvald Einar Peter N. Schrøder-Nielsen, gift 11 jul 1905 i Molde, Møre og Romsdal, f. 1871 i Kristiania, Akershus, (sønn av Niels Reinert (sømand el. telegrafbestyrer) Nikolaisen Lillesand og Gunnild Gundersdtr. Egeland).[Se separat aneliste].

[B]  Paal Olsen (sjømann) Randers, f. 11 nov 1874 i Molde, Møre og Romsdal.  Han giftet seg med Anna Thisdal.  Paal døde 1914.

1. Ruth P. Randers, f. 1905.

2. Eystein P. Randers, f. 1906.

3. Rolf P. Randers, f. 1912.

[C]  Eystein Jørgen Olsen Randers, f. 24 okt 1875 i Molde, Møre og Romsdal.  Han giftet seg med Mia Haugen, Eystein passed away 1941 in the USA. Spectacular participant in the Battle at Magersfountain as 2nd officer in charge (Sergeant) after the death of his commander. Released 1902 from custody at Bermuda, and left for New York where he married to Mia Haugen. They didn’t however have any children. In Swedish sources Eystein Randers is erroneously called Norman Randers.  The apparent reason is of course the chosen but weird explanation spelled this way: “Norman Egstein Randers”. A double mistake creating a myth as to his real identity as a native moldenser. [Watch separate list of ancestors].

[D]  Gunnar Olsen Randers, f. 5 okt 1877 i Molde, Møre og Romsdal.  Han giftet seg med Magna Fernanda Lubba Fritzdtr. Brodtkorb, gift i Oslo? Akershus, f. 1890 i Vardø, Finnmark, (datter av Fritz Anton Lauritzen Brodtkorb og Magna Fernanda Klerck) d. 1911 i Kristiania, Akershus.  Gunnar døde 1963.  Overingeniør.

1. Gunnar G. (astrofysiker) Randers, f. 1914.  Han giftet seg med Karen Engelke, f. 1918.  Atomfysikeren var barnebarn av Knud Andreas Bjørset på samme vis som fjellklatreren Arne Randers Heen.

a. Jørgen G. Randers, f. 1944.

2. Arne Randers Heen, f. 1905 i Kristiania, Akershus.  Han giftet seg med Bodil Roland (Heen), gift i Åndalsnes, Møre og Romsdal, f. i Danmark, d. 2007 i Åndalsnes, Møre og Romsdal. Arne døde 1991 i Åndalsnes, Rauma, Møre og Romsdal. Det forlyder at fjellklatreren var en uekte sønn av overingeniør Gunnar Olsen Randers. Statsadvokat Nils Parelius er taus som graven om hvem foreldrene kunne være. Nå veit vi at mora var Hen fra Isjorden, Hen krins av Rauma kommunne. Dermed kan vi vel  gå ut fra at fysiologen i havforskning i Bergen Gunnar Eirik Heen også er halvbror av astryfysikeren.

3. Kirsten G. Randers, f. 1912.  Hun giftet seg med Thor Thorsen.

4. Inger Beate G. Randers.  Hun giftet seg med Knut (ingeniør) Nysted, f. 1919.

[E]  Marie Olsdtr. Randers, f. 14 apr 1879 i Molde, Møre og Romsdal.  Hun giftet seg med John (bokhandler) Dyring.

[F]  Beata Olsdtr. Randers, f. 25 nov 1880 i Molde, Møre og Romsdal.  Hun giftet seg med Alf (apoteker) Thorstensen.  Beata døde i Kristiania, Akershus.  Kjent for “Tante Beata-Bjørset”-skolen i Molde.

[G]  Aslaug Olsdtr. Randers, f. 15 jul 1882 i Molde, Møre og Romsdal, d. 1942 i Molde.  Drev Moldes eneste damefrisørsalong.  I FT Molde 1900 er hun ugift.

[2]     Olaf Kristofer C. (sokneprest)   Randers, f. 18 mai 1851 i Fredrikshald, Østfold, Norge.  Han giftet seg med Julie Johanne Marie G. Randers, f. 18 mai 1855, (datter av Gerhard  (sokneprest) Olsen Randers og Agnes Lovise Borch). Olaf døde 1924.  Forble ugift.

[A]  (se barn foran)

[3]     August C. Randers, f. 1843.  Han giftet seg med Anna (Randers).  August døde 1912.

[A]  Elisa A. Randers, f. 1877.

[B]  Julie A. Randers, f. 1879.  Hun giftet seg med Daniel (byråsjef) Bull, f. 1877, d. 1934.  Julie døde 1946.

[C]  Gerhard A. (agent) Randers, f. 1880.  Han giftet seg med (1) Sigrid Olsen.  Han giftet seg med (2) Jenny Sømme Røstvig.

[D]  Laurits A. (distriktslege) Randers, f. 1882.  Han giftet seg med Anna Christine Dahl.

1. Thoralf L. Randers, f. 1930.

2. Ingrid L. Randers, f. 1918.

[E]  August (sjøkaptein) A. Randers, f. 1873.  Han giftet seg med Marie Antonie Henriksen, f. 1872, d. 1945.  August døde 1939.

1. Astri A. Randers, f. 1899.  Hun giftet seg med Bjarte (ingeniør) Johnsen.

2. Kaare A. (korrespondent)  Randers, f. 1902.

3. Agnes A. Randers, f. 1908.  Hun giftet seg med Kaare (kontorsjef) Esp.

4. Anne A. Randers, f. 1914.

[4]     Marie C. Randers, f. 1848.  Hun giftet seg med Ole (amtmann) Furu, f. 1841, d. 1945.  Marie døde 1908.

(e)   Johan Wilhelm “brigadelege” Olsen Randers, f. 1813, d. 1874.

(f)   Tobie el. Tomine (Mina) Cornelia Olsdtr. Randers, f. 1815.  Hun giftet seg med Jacob (sokneprest) Breder, f. 1807, d. 1842.  Tobie døde 1837.

(g)   Marcus Gjøe Rosenkrantz Randers, f. 1817.  Han giftet seg med Johanne Borch, f. 1823, d. 1900.  Marcus døde 1895.  Distriktslege.

[1]     Nelly M. Randers, f. 1849, d. 1907.

[2]     Kristoffer M. (forfatter) Randers, f. 1851, d. 1917.

[3]     Einar M. Randers, f. 1854.  Han giftet seg med Frederikke Pehrsen, f. 1857, d. 1925.  Einar døde 1921.

[A]  Odd E.  (sjøkaptein)  Randers, f. 1885.  Han giftet seg med Helga Øksne, f. 1882.

[B]  Eystein E. (gardbruker) Randers, f. 1885.  Han giftet seg med Harriet Lyche-Gomnæs, f. 1892.  Eystein døde 1918.

(h)   Olea Marie Olsdtr. Randers, f. 1818. Hun giftet seg med Christian August (sokneprest) Gløersen, f. 1808, d. 1890.  Olea døde 1899.

(i)   Julie Severine Wilhelmine Randers, f. 1820, d. 1894.

(j)   Jonas Olsen Wessel Randers, f. 1822, d. 1844.

(2) Martha Larsdtr. Randers, f. 1775 i Skjeberg, Akershus, Norge.

(3) Jens (studiosus) Larsen Randers, f. 1777 i Skjeberg, Akershus, d. 1837.

(4) Hans Larsen Randers, d. 1778 i Skjeberg.

(5) Hans Larsen Randers, f. 1781 i Skjeberg, Akershus.  Han giftet seg med Christine Magdalene  Hofgaard.  Hans døde 1823 i Skjeberg, Akershus.

(a)   Gjertrud Hansdtr. Randers, f. 1816, d. 1891.

(b)   Laurits Hansen Randers, d. 1886.

(c)   Kristian  Hansen Randers.

(6) Marthe Carine Larsdtr. Randers, f. 1783 i Skjeberg, Akershus, d. 1783 i Skjeberg, Akershus.

e. Johanne Carina Jensdtr., f. 1746.  Hun giftet seg med Carl Ferdinand Grønvold.  Johanne døde 1786.

f. Annechen Jensdtr., f. 1747.  Hun giftet seg med Augustin (sokneprest) Schjelderup, f. 1730, d. 1804.  Annechen døde 1777.

g. Johanne Jensdtr., f. 1750.

h. Magdalene Maria Jensdtr., f. 1754, d. 1756.

i. Ingeborg Kirstine Jensdtr., f. 1755.

3. Søfren Larsen Randers, f. 1696 i Danmark, d. 1729 i Danmark.

4. Peder (Skomager) Larsen Randers, f. 1708 i Danmark.  Han giftet seg med Kari Jensdatter, f. 1717, d. 1799.  Peder døde 1789 i Danmark.

a. Dorthe P. Randers, f. 1761.

b. Margrethe P. Randers, f. 1756.

c. Berte P. Randers, f. 1749, d. 1755.

d. Jens P. (gårdbruker) Randers, f. 1741.  Han giftet seg med Kristine Paulsdatter.  Jens døde 1770.

5. Constantin Larsen Randers, f. 1698 i Danmark, d. 1722 i Danmark.

6. Magdalene Larsdtr. Randers, f. 1703 i Danmark.  Hun giftet seg med Joachim O. Moss.

7. Maren Larsdtr. Randers, f. 1701 i Danmark, d. 1734.

8. Lauritz (sokneprest) Lauritzen Randers, f. 1710 i Danmark.  Han giftet seg med Anne Henriksdtr. Berby, d. 1767.  Lauritz døde 1780 i Danmark.

a. Johanne L. Randers.  Hun giftet seg med Lars (sokneprest) Hansen Mahler, f. 1728, d. 1789.

b. Anniken L. Randers, f. 1740.  Hun giftet seg med Hans (sokneprest) Langhorn, f. 1742, d. 1790.  Anniken døde 1806.

III.  Just Simonsen, f. i Randers, Jylland, Danmark.  Han giftet seg med Gjørild Michelsdatter.  Skibshandelsborger 1691.

A. Michel Justsen Randers.  Trelasthandelsborger i 1719.

B. Else Justsdtr. Randers.  Hun giftet seg med Rektor Hans Gude, f. 1679, d. 1755.  Else døde ca 1740 i Randers, Jylland.

Ingvald Schrøder-Nielsens aneliste:

Kilder:

1: Georg Schmidt: Boerne, deres Land og Frihedskampe. Efter forskjellige kilder. Horten, C. Andersens Forlag, 1901.

2: Kaptein J. Allum: Boernes Frihedskampe. Innhold: Krigen 1880-1881. Krigen 1899, Den engelske hær, Boernes Organisation og Beskaffenhed, Krigen, Det skandinaviske korps. (etterskrift s. 305-398  i kilde nr. 1).

3: Ingvald Schrøder-Nielsen: Blant boere i fred og krig. Steenske forlag, Oslo 1925.

4: Kaptein H.E. Uddgren: Minneskrift. Hjältarna vid Magersfontein. En skildring av den skandinaviska kårens og ambulansens oden och eventyr. Enligt uppdrag av centralkommittén før firandet av skandinavernas deltagande i Boerkriget. Hallmans boktryckeri AB, Uddevalla 1924.

5: Danckert Krohn Holm: Slekten Randers i Norge. Serien Norske slektstavler, Deichmanske bibliotek nr. rq929.2. Forminsket.

6: Chr. H. (Axel Christer Helmfrid) Uggla: Skandinaviska kåren i Sydafrika. Några bilder från åren 1899, 1908, 1924 och 1927. Nordiske minnesmerker på slagmarken, komité og realisering. Otto Ahlstrøms boktyryckeri, Stockholm 1930.

7: H.C. Armstrong: Grått stål. Boken om boergeneralen J.S. Smuts. Oversatt av Alf Harbitz. Gyldendal, Oslo 1939.

8: Dr. Claus Nordbruch: Europse Hulporganisasies en Vrywilliger dydens die Tweede Vryheidsoorlog (1899-1902). Kan nedlastes fra internettområdet http://www.boer.co.za/boerwar/europese_en_vry.htm

9: C. De Jong: Die verslag van suster Elin Lindblom oor de Skandinavwiese ambulans in die Tweede Anglo-Boere-orloog. Die Suid-Afrikaanse Krygshistoriese Vereinigung. Vol 4 No 5. Kan nedlastes fra: http://rapidttp.com/milhist/vol45cj.html

10: Prof. J.C. de Villiers: The Medical Aspect of the Anglo Boer War, 1899-1902. Part 11. Lastbar fra http://rapidttp.com/milhist/vol062jc.html

11: Info about Britisk battles: The Battle of Magersfontein. The Boer War. Regiments, arms, uniforms and military strategy. Innlegget kan nedlastes fra hjemmesiden http://www.britishbattles.com/great-boer-war/magersfontein.htm

12: Ulf Helgesson: Boerkriget – guerillakrigföring och koncentrationsläger. Svensk militärhistoriskt bibliotek. Kan nedlastes fra: http://www.smb.nu/pos/97/03_boerkriget.asp

13: Sir Arthur Conan Doyle: The Great Boer War (1900).Plus: The War in South Africa. Its course and conduct (1902). Tilgjengelige som Project Gutenberg Books.

14: Kalmar läns museum: Afrikafararna. Minneutstilling 10 april -7 august 2005 i anledning første emigrasjon fra Ölandshamnen (Kalmar) til Sør-Afrika med 40-talls utvandrere. Nättidningen Svensk Historia. http://www.svenskhistoria.se/museer/234.html

15: BBC-News Monday, October 11, 1999,- World: Africa, “Britain’s shame” over Boer War. Britain’s Duke of Kent, a cousin of Queen Elizabeth, deplores his country’s dreadful abuses at the 100^th anniversary of the Boer War in South Africa. http://news,bbc.co.uk/2/hi/africa/469711.stm

16: Ingvar Flink: Svenskar i boerkriget. Populär Historia nr. 6/1999. Utlagt på nett i http://historiskamedia,se/o.o.i.s/349

17:Ragnar Standal: Mot nye heimland. Emigrasjon til Sør-Afrika fra Ørsta, Vartdal og Hjørundfjord. Bygdeboknemnda, Ørsta 1985.

Slutt