Kulturhistorie

Rune Blix Hagen: Redd Dass fra hans beundrere

(Kilde: Aftenposten, Kultur, Kronikk 15. juni 2007)

Innledning:

For et halvår siden skreiv jeg en artikkel: ”Dikterpresten Petter Dass på Alstahaug”, utlagt på herværende hjemmeside. Bakgrunnen var genealogisk forskning utført av Kåre Hasselberg i Trondheim. En lang rekke forskningsartikler antydet at det idylliske bildet av dikterpresten på Alstahaug, Helgeland, sårt trengte en revisjon og en modernisering. Glansbildet var åpenbart antikvert. Forskeren Kåre Hasselberg på Kattem nyter allmenn beundring som en av støtte-pillarene i det gamle, hederskronte laget: ”Norsk slekthistorisk forening”. Her var trønderske portretter og tekster satt under lupen. Det skulle heller ikke vare lenge før jeg også befattet meg med synspunktene til historiker Kåre Hansen i Sandnessjøen. Det er hans fortjeneste at det falske kontrafeiet ble avslørt en gang for alle. Ikke minst statsadvokat Nils Parelius i Molde hadde uttalt seg feilaktig om skilderiet i Meldalskirka. Den nye vitenskapelige innsikten passet godt med mitt personlige inntrykk fra mitt nordiske mellomfag i Trondheim. Å uttale seg om nasjonalromantiske ikoner som Herr Petter på Alstahaug selv på ei privat hjemmeside, gjør en ikke uten å møte motbør. I eget tilfelle artet det som illsinte telefoner med nordlandsgloser. Heller ikke Dass-eksperten Rune Blix Hagen får ytre seg i fred. Førsteamanuensis Nils M. Knutsen i Tromsø serverer i et motsvar til Rune Blix Hansen frekkaserier på rekke og rad. ”Hetsen mot Dass” oser av fordommer og bør avskrives på engasjementes kappe. Personlig vil jeg si han hadde oppnådd større overbevisningskraft ved å benytte en sakligere språkbruk. Jeg viser til min egen kildeliste om saksforholdet som demonstrerer at Rune Blix Hagen uttaler seg saklig, nøkternt og langt fra emosjonelt. At noen på den annen side føler seg krenket på vegne av nordnorsk folkelivsskildring og gammel sedvane, burde vi kanskje også ha forventet. Det er rett og riktig at ord skal gis anledning til å bryne seg på hverandre i vitenskapelige publikasjoner. Skal opponentene lufte ubehag gjennom kommentarer i rikspressen, forventes et minstemål av usaklighet, og samtidig et minstemål av personangrep. Filosofen Arne Næss advarer unge studenter mot usaklighet i sine regler for saklighet og usaklighet. Nils M. Knutsen tok åpenbart lett på de propedeutiske prøver til de forberedende prøver. Således tillater jeg meg å anskueliggjøre risikoen ved å legge ved litteraturforsker Nils M. Knutsen motinnlegg i Aftenposten, uten at jeg vil tro Blix Hagen blir mørkeredd av den grunn når han får studert det harde motinnlegget som her serveres:    P.G.

Så til Blix Hagens tekst:

Oppfatningen av Petter Dass som en godmodig, rettferdig og gavmild mann som identifiserte seg med fattige fiskebønder og hadde medfølelse med lokalbefolkningen blir utsatt for kvass kritikk i nyere forskning, skriver Rune Blix Hagen.

300 år siden Dass døde

Den historiske Petter Dass er veldig forskjellig fra det glorifiserte glansbildet som lenge har vært tegnet av ham. Ikke minst av sterke kulturpersonligheter fra Nord-Norge er han blitt redusert til en underlig, myteomspunnet skapning. Ettertidens Dass-beundrere har langt på vei opphøyd diktene til ren og eviggyldig poesi og dermed bygd opp en ny Petter Dass uten historisk ståsted.

En dikterhøvding

Med sitt sakrale topografiske forfatterskap i en lettfattelig poetisk form er nordlandspresten Petter Dass et jubileum verdt. Anledningen byr seg i år. Tidlig på høsten 1707 døde presten som i ettertid er blitt hyllet som en dikterhøvding både nasjonalt og, ikke minst, på landsdelsnivå i Nord-Norge. Hovedmarkeringen av jubileet finner sted ved prestegården på Alstahaug på Helgelandskysten hvor det er bygd opp et nytt Petter Dass-museum, som blir offisielt åpnet som Nordland fylkes tusenårssted 17. august. Museet er et storstilet byggverk, arkitektonisk utformet av Snøhetta til en prislapp på drøyt 70 millioner kroner.

Behov for nyanseringer

Fremtredende kulturpersonligheter kommer nordover for å kaste glans over begivenheten. 300-årsmilepælen er selvsagt en god anledning for å sette et kritisk søkelys på tradisjonens fremstilling, tolkning og resepsjon av dikterhøvdingen. Men tradisjonens overdrivelser og ovasjoner ser ut til å ha et behov for til dels kraftige nyanseringer. Det var i 1689 at den allerede velstående kapellan Petter Dass (født 1646) flyttet til Alstahaug prestegård på Helgeland og dermed overtok et at de rikeste og mest innbringende soknekall nord for Trondheim. Familiemessig kom han fra et innflytelsesrikt og formuende godseierdynasti. I ettertid skulle Dass bli kjent for sin leilighets- og barokkdiktning som gjorde ham til en nybrottsmann innen norsk litteratur.

Den første bevisste nordlending

”Nordlands Trompet” som er hans mest kjent skriftstykke, ble først trykt i 1739. I verseform gir han her en bred og levende beskrivelse av land, folk, lynne og kystkultur i Nordland og Troms. I tillegg har han en stor religiøs produksjon basert på bibelske motiver. Petter Dass’ beundrere forteller at han var den første bevisste nordlending og at hans dikt og viser var allemannseie i nordnorske hjem. Dass har lenge vært et godt renommé. I Nord-Norge har hans ettermæle gjort ham til et ikon for identitet, tilhørighet og selvfølelse. I lang tid har Dass vært brukt som den fremste symbolfigur for nordnorsk landsdelsidentitet. Nordnorsk nostalgisk romantikk er blitt fortolket inn i hans diktning. Fremstillingene gir gjerne inntrykk av en fattig, godhjertet og folkekjær bestefarsfigur.

”Vår felles bestefar”

Maleren Karl Erik Harr holdt relativt nylig et foredrag i Bodø, som han typisk nok i den myteoppbyggende tradisjonen, kalte Petter Dass – vår felles bestefar. Både prestens samfunnsmessige ståsted og hans diktning har lenge vært frikoblet fra den dansknorske eneveldige dynastistaten på slutten av 1600-tallet. Fra midten av 1800-tallet ser vi begynnelsen på en vel 150 år gammel tradisjon som konstruerer et bilde av en ikke-eksisterende Petter Dass. Heroisering, mytologisering, idyllisering, for ikke å si idolisering, er stikkord for denne tradisjonen.

Uten historisk ståsted

Ettertidens Dass-beundrere har langt på vei opphøyd diktene til ren og eviggyldig poesi og dermed bygd opp en ny Petter Dass uten historisk ståsted. Både litteraturen og forfatteren er blitt frittsvevende fabelkonstruksjoner uten virkelighets-forankring. Slik sett blir han redusert til en underlig, myteomspunnet skapning som egentlig er uforståelig. Sterke kulturpersonligheter, ikke minst fra Nord-Norge, ønsker at det skal være slik og reagerer med arroganse stilt overfor korrigerende historisk viten.

Et uriktig bilde

Mange av Dass’ beundrere er blitt pådrivere for at det uriktige og håpløst anakronistiske bildet av dikterpresten opprettholdes. Inntil det kvalmende gjentar man de udokumentarbare påstandene om at de dassiske rim og rytmiske vers har vært på alles lepper til alle tider i et unisont kor fra folkedypet nordpå. Mytene står frem som vrengebilder, spott og skammelig hån mot det Herr Petter sto for i sin verdensanskuelse. Dikteren må forsvares fordi beundringen er grovt krenkende overfor hans ståsted som ortodoks luthersk prest. De har bidratt til å ufarliggjøre presten og hans virke blant sognebarn på Helgeland. Sett ut fra hans eget historiske ståsted som bibelfundamentalist, vil det være grunn til å hevde at Petter Dass har vært misbrukt på folkemunne i over hundre år.

Negative beskrivelser

Riktignok inneholder flere av diktene til Petter Dass heroiske skildringer av fiskernes kamp mot vær og hverdagsslit for sitt daglige brød, men samtidig er det ikke mangel på svært negative karakteristikker av allmuen. Kystbonden blir karakterisert som et ”forunderlig dyr”, som en ”gjøk” og beskrevet som skitten, usømmelig og uærbødig. Den samiske befolkningen beskrives med mistenksomhet, avsky og forakt i ”Nordlands Trompet”.

Allmuen skildres i lavstil

Oppfatningen av Dass som en godmodig, rettferdig og gavmild mann som identifiserte seg med fattige fiskebønder og hadde medfølelse for lokalbefolkningen er blitt utsatt for krass kritikk i nyere forskning. Tendensen er at allmuen skrildres i lavstil, heter det i den nye litterære analysen, ”hilicons Bierge og Helgelands schiær. Nordlands Trompets tekst, repertoar og retorikk” (200=), fra litteraturforsker Hanne Lauvstad. Hun disputerte til doktorgraden på arbeidet ved Universitetet i Oslo og er den første i Norge med doktoravhandling på ”Nordlands Trompet”. Et annet svært vellykket forsøk på å gjeninnsette Herr Dass i sin historiske samtid finner vi i en ny biografi, ”Petter Dass – mennesket, makten og myten”, skrevet av historikeren Kåre Hansen, også den 2006. Et stentralt poeng i nytolkningene er at ettertidens kanonisering av Nordlands Trompet som heimstadsdiktning og barokkunst har løsrevet det fra sin historiske sammenheng på slutten av 1600-tallet.

Bakstreversk og ortodoks

Aktuell forskning rundt Petter Dass har kraftig neddempet inntrykket av ham som en folkekjær, vennligsinnet og raus prelat. Gjennom den nye biografien til Kåre Hansen står presten frem som en bakstreversk ortodoks luthersk prest med liten forståelse for nye ideer innen teologi, jus og politikk. Han er en av tidens store ortodokse svivelpredikanter med tankegods som selv i hans samtid var foreldet. En sammenlikning med synspunkter til andre embetsmenn, både geistlige og verdslige, i Norge på 1600-tallet viser at Kåre Hansen har et poeng når han skriver om ”Petters antikverte virkelighetsoppfatning”.

Formanende og nedlatende

Med nærlesning av prestens forfatterskap tegnes det et bilde av en dikter som hadde et gjennomgående formanende og nedlatende forhold til sine sognebarn på Helgeland. Kåre Hansen er også historikeren som har påvist at prestemaleriet som har gitt Dass et ansikt ikke forestiller helgelandspresten, men derimot Oluf Mentzen Darre – prest i Melhus fra 1662 til 1693. Maleriet, som fortsatt henger i Melhus kirke, ser ut til å være malt i 1673.

Ikonet er knust

Nytolkninger av forfatterskap og historisk virke er i ferd med å gi oss en helt ny Dass-skikkelse. I jubileumsåret er det ikke mye som gjenstår av Petter Dass som ikon for folkelig makt, identitet og selvhevdelse.

SLUTT

Tilsvar fra førsteamanuensis Nils M. Knutsen:

(Kilde: Aftenposten, Replikk, onsdag 20. juni 2007 Kulturbilaget side 3).

Hetsen mot Dass

Bildet av Dass

De siste året har førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø, Rune Blix Hagen, drevet det man må oppfatte som en kampanje mot mennesket og kunstneren Petter Dass – og mot oss som oppfatter Petter Dass – som en stor dikter og som en sentral kraft i norsk kulturhistorie og i nordnorsk identitetskonstruksjon. Kronikken han skriver i Aftenposten 15. juni, er tabloid og markedstilpasset, full av sterke ord og svært generelle påstander, men uten argumenter, uten ett sitat, bare med noen vage og misvisende henvisninger til et par nye bøker.

Grove skjellsord

Det eneste nye er at skjellsordene, som var grove nok fra før, nå er ytterligere skjerpet: Vi som er enige med Hagen, er nå ikke bare nasjonalromantiske museumsvoktere,: det vi driver med, er ”spott og skammelig hån”, mot den egentlige Petter Dass, vår begeistring for den gamle dikterpresten er ”kvalmende”, rent ut sagt til å spy av. Hagens voldsomme språkbruk hører selvsagt ikke hjemme i en faglig diskusjon, og hans påstander har liten substans. Hagen gir i sin artikkel uttrykk for at Petter Dass må beskyttes mot sine venner, d.v.s. de som synes han er en stor dikter. Dikterprestens sanne venner er nemlig de som mener at han er et dårlig menneske og en usympatisk dikter som utsuget fattigfolk og sjikanerte dem attpåtil. Hagens oppfatning av vennskap er altså litt pussig og noe man absolutt bør betakke seg for. Hagen gir også inntrykk av at nå står dikterpresten for fall i et alminnelig omdømme, ”ikonet er knust”. Sannheten er snarere tvert imot, ikke minst på grunn av Hagens kampanje, som jo har opprørt folk som ellers ikke har hatt så sterkt engasjement verken for eller imot herr Petter.

Hånlig raljering

Det er kanskje noen på debattmøtet 25. april i Tromsø, etter at Hagen hadde skrevet en kronikk i Nordlys om samme tema, som var usikre på hva de skulle mene om saken. Da de fikk høre Hagens hånlige raljering med salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, ble tvilen borte. Man skal også legge til at under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer ble ”Nordlands Trompet” nylig kåret til en av de 25 beste bøkene i Norge. Men tanker om kunstnerisk kvalitet er fraværende i Hagens fremstilling.  Dette til orientering for dem av Aftenpostens lesere som kan ha tenkt at Hagen har noe særlig å fare med hensyn til Petter Dass. Det har han ikke.

SLUTT

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.