Historieportal

Foto: krigshistoriker Sverre Hartmann

 

I denne artikkelen gjøres det  et forsøk på å undersøke:

1: Hvorfor vedstår norske myndigheter seg kun den såkalte Trondheimsavtalen av 9. juni 1940, og slik underslår hemmelige tilleggsavtaler, så som tillegg i Bjørnefjellsavtalen (10/6) og Narvikavtalen (11/6)?

2: Hvem kunne profittere på at historiske begivenheter ble utradert fra historieberetningen?

3: Hvordan har det seg at general Otto Ruge mellom 1952-54 ble taus og båndla sine notater?

4: Hvilke motiver lå bak at offisersstanden kom til å beskylde Sverre Hartmann for smørekampanje mot general Ruge?

5: Hva er bakgrunnen for at de norske militære, Odd Lindbæck-Larsen og Gabrielsen, ville samarbeide med tyskerne?

6: Avsatte Den Norske Overkommando i realiteten regjeringa Nygaardsvold etter evakueringa  til London?

7: Var kapitulasjonsavtalene gyldige for hele den norske forsvarsmakten til krigens avslutning?

8: Hadde avtalenes tyske ordlyd fortrinn framfor seinere særnorske tolkninger av disse?

9: Er falskspillet om kapitulasjonen ledd i en apologetisk strategi fra Administrasjonsrådet, Kretsen og Det norske arbeiderparti?

10: Innebærer ikke også kapitulasjonen et skudd for baugen  for tradisjonalistenes beretning som bidrag til norsk krigshistorie?

 

Foto: generalstabssjef i 1940 Otto Ruge.

 Innledning:

 

Da journalist i Dagbladet og statsstipendiat, Sverre Hartmann, (1917-2003), lanserte ti dokumentariske artikler under overskrifta ”Nytt lys på 1940” i  arbeidertidsskriftet ”Aktuell”, (tidligere redigert av Per Bratland), i året 1970, ble han injuriert fra militært hold, spesielt av krigsdeltagende befal oberst Odd Munthe-Kaas og oberstløytnant Ragnvald  Roscher Nielsen,  den siste etter krigen generalmajor. De to nøt begge myndighetenes gunst etter frigjøringa som anerkjente militære og kunne i etterkrigstida frisere sin egen krigsbiografi.

 

 Sverre Hartmann utmerket seg kanskje mest som historiker i forbindelse med rettsoppgjøret 1945. Han forsket ikke bare på verdenskrigen i tyske arkiver, men var også bisitter ved krigsforbrytertribunalet i Nürnberg. Hans produksjon omfatter de kjente bøkene ”Spillet om Norge” (1958), ”Fører uten folk”, (om Vidkun Quisling, 1959) og den skandalepregede ”Nytt lys over kritiske faser i Norges historie under annen verdenskrig”, (1965). Den siste er stykkevis representert i Hartmann-artikkelen på min hjemmeside. Han lanserte ytterligere en artikkel om åndsfrenden  Johan Scharffenberg i Samtiden nr. 10 i året 1969. Viljen til selvstendig tenkning gjorde juristen til revisjonist i forhold til det etablerte historikermiljøet, som stort sett besto av Skodvin-skolens historikere.  Ikke bare ble historiefaglig dyktighet trukket i tvil, men verst at han rokket ved deres rettslige vitnemål for ordlyd og omfang ved kapitulasjonsavtalen overfor tyskerne.  Det ble antydet at  han hadde svertet den norske øverste kommanderende general Otto Ruge nedrig og usømmelig. Som vi skal se var usaklighet som personangrep vel ansett metode i debatten om  krigens begivenheter på norsk jord. Først 8. oktober 1955 i ”Orientering” i en artikkel med overskrift ”Forsvarssamarbeid med tyskerne” foreslo major Odd Lindbäck-Larsen og fylkesmann Gabrielsen i 1940 søksmål for inkurier. Denne bygde på Administrasjonsrådet protokoll fra møte 20. august 1940. For denne overlevde krigen, og kan ennå studeres. I underpunkt nr. 1 heter det at Rådet mottok Gabrielsen og Lindbäck-Larsen fra Nord-Norges administrasjon. De ønsket å drøfte med Rådet en del viktige og aktuelle spørsmål om landsdelens sikkerhet ved angrep fra øst. Begge mente de at et tysk-norsk samarbeid om forsvar av Nord-Norge var aktuelt og burde utredes av Administrasjonsrådet. Da blir det selvsagt trivielt at verken Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg i 1947 i den såkalte Schancke-saken er oppegående og får så dårlig hukommelse at de ikke kjenner til noen grenseavtale fra august 1940. Like lite troverdig blir selvfølgelig også historieprofessor Magne Skodvins innlegg ”Mellom nøytrale og allierte” på historikerkonferansen i Helsingfors om norsk utenrikspolitikk 1939-41 som fant gikk av stabelen i august 1957. Så ble han da også filologisk ordklyver for Arbeiderpartiet. Til hans historikerinnsats hører det med at han diktet til uttrykket “noch vorhandenen” for i det hele tatt å få til tolkningen “dei samla ennå beståande norske stridskrefter” uten hold i originalteksten.  Nordmenn skal holde med Ptolemeus i at jorda er flat, som om Galilei aldri hadde motbevist overtroen om de stillestående fiksstjernene på himmelvelvet. I sin memoarbok omtaler forøvrig Roscher Nielsen  Narvikavtalen som en bagatell, “a scrap of paper”.  Seinere har Arnfinn Moland og  Ivar Kraglund gjort seg til sannhetsvitner for denne historiske omskrivning av dokumentert norsk krigshistorie. Det blir i så tilflelle tale om å benytte seg av oppned-briller i tolkninga av kapitulasjonsmøtene mellom de krigførende parter.

Advokat og faghistoriker Sverre Hartmann mente felttogets øverstkommanderende norske general Otto Ruge av uforståelige grunner båndla sine militærtekniske vurderinger, tilsynelatende etter press fra offiserskorpset og de partitro faghistorikerne. Disse ville ikke en gang vedkjenne seg at norske militære hadde inngått noen Bjørnefjellsavtale på Spionkop 10. juni 1940 og enda en etter forhandlinger i Narvik 11. juni s.å. Dermed blir avstanden til den offisielle versjonen om kapitulasjonen så stor at det kunne være egnet til å gi noen og hver en støkk, skriver Sverre Hartmann. Nå skulle sannheten om krigen settes til veggs, og nasjonen dulles inn i selvforherligelsen som ledd i sosialdemokratisk nasjonsbygging.  Seierherrenes versjon ble en rosenrød skjønnmaling. Omkring myten om gode nordmenn ble det knyttet en rettskaffen idyll, mens NS-medlemmer, tyskertøser og Lebensborn-unger måtte svart-hvitt-regnes som representanter for ”de andre på feil side” fra holdningskampen under krigen. Konklusjonen på denne elementære vurderingen må bli at også general Otto Ruge av ukjente grunner skiftet skjorte som han i 1954 befant seg på tradisjonalistenes side i den ideologiske kampen for AP-statens idealer. For ikke å havne i den samme ideologiske fella med motsatt fortegn, benytter Hartmann seg utelukkende av den originale krigsdagboka til Gruppe XXI, med andre ord skriv knyttet til den tyske overkommandoen i Norge, for  sin  tolkning av tekstene. Det er viktigst hvordan tyske myndigheter hadde oppfattet en avtale som de selv var med å  formulere betingelsene til.

Foto: Brevet fra Ruge til Harmann viser at han 1952 ikke hadde innvendinger til offentliggjøring av detaljer omkring Narvik-avtalen 1940.

 

Foto: Otto Ruge ønsket i 1954 ingen åpenhet om Narvik-avtalen.

 

Men så fikk altså generalen såkalt ”kalde føtter” og ønsket ikke meir oppmerksomhet omkring sine krigsmeritter. Han hadde avsluttet sin militære karriere under ærefult fangenskap på tysk jord. Kapitulasjonsbetingelsene ble overlatt til lavere norsk befal, men det var han som fikk overdratt ansvaret for forsvarsmakten da regjeringen dro i utlendighet på HMS ”Devonshire” før kampene i Nord-Norge var avsluttet tross alliert framgang ved Narvik. Her kommer derfor først general Otto Ruges merkverdige reaksjon i offentligheten på publisering av hovedbestemmelsene i Narvik-avtalen først i 1950-åra. Sverre Hartmann understreker i en Dagbladet-artikkel fra 1952  at hans utgangspunkt er det samme saklige og redelige om hos krigshistoriker Johann Scharffenberg i boka ”Oppgjør nå” i Samtiden nr. 1 1945.  For ikke å opptre som opportunisten Peer Gynt hos dramatiker Ibsen, benytter han som utgangspunkt den originale krigsdagboka til Gruppe XXI, den tyske overkommandoen i Norge. De norske offiserene derimot ble seinere de reneste tolkingsmestre på egne hjemmesnekrede versjoner.

 

Til mytedannelsen hører det med villedende innlegg fra oberst Odd Munthe-Kaas om at general Otto Ruge slett ikke hadde stilt norske styrker under tysk overkommando i Finnmark, og at advokat Sverre Hartmann i avisspaltene like etter krigen hadde turet fram så Otto Ruge ikke hadde fått anledning til å ta til motmæle mot hans fordreide uttalelser. Omsider kan vi tross alt konstatere at konformistene ikke lenger har mulighet for å benekte at det tross alle dekkaksjoner ennå fins både norsk og tysk dokumentasjon for eksistensen av den såkalte Narvik-avtalen to dager etter at den tysk-norske hovedavtalen var blitt undertegnet i Trondheim 9. juni 1940.Muligheten er faktisk at flere hemmelige militære avtaler med tyskerne som ikke er blitt offentligheten til del i etterkrigstida. Men et originaldokument fra general Nikolaus von Falkenhorst til rikskommisær Josef Terboven gjør det vanskelig for konformistene å benekte sannhetsgehalten i saken:

Foto: Falkenhorst gratulerer Terboven for seier over den norske forsvarsmakt i juni 1940.

  Den samme ordlyden gjentas også i dokumentet ”Durchführungsbestimmungen” av 10. juni 1940: ”zwischen dem Deutschen Oberkommando in Norwegen, vertreten durch major Neef und dem Norwegischen Oberkommando, vertreten durch Oberstleutnant Ragnvald Roscher Nilsen. Dokumentet av 10/6-1940 underskrevet av den tyske sambandsoffiseren Neef og oberstløytnant  Roscher-Nielsen er det eneste som ennå foreligger i original. Hvem fjernet de fem kopiene av Trondheimsavtalen fra krigskartotekene? Det blir traurig å påstå at avtalen bare tok sikte på våpenstillstand for 6. divisjon. Et tysk utkast til kapitulasjons-formuleringer presiserer da også hvem som bør ytes æresfulle betingelser: Innledning: I betraktning av den tapre holdning den norske 6. divisjon har vist, innrømmes den før nedleggelsen av våpnene nedenstående (el. ”nedenunderstående”) æresfulle betingelser. Og pkt. 1 fortsetter: De norske stridskreftene til lands, til vanns og i luften, legger ned våpnene og forplikter seg til ikke å gripe til dem (våpnene) under den pågående krigen, det være seg mot Det tyske rike, eller dets forbundne”. Trondlheims-avtalen  foreligger også i fulltekst på tysk, og Magne Skodvin bekrefter sine mangelfulle filologiske forutsetninger:

Sitat:

Zwischen dem Deutschen Oberkommando in Norwegen, vertreten von Herrn Oberst  im Generalstabe, Buschenhagen, und dem Norwegischen Oberkommando, vertreten durch Herrn Oberstlt. im Generalstabe  R. Roscher-Nielsen, ist heute nachstehendes Abkommen geschlossen worden.

 

In Anbetracht der tapferen Haltung der Norwegischen 6. Div. werden ihr für die Niederlegung der Waffen, nachstehende  ehrenvolle Bedingungen gewährt:

 

§1

Die gesamten Norweg. Streitkräfte  legen die Waffen nieder und werden nie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges  nicht wiedeer gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbundete ergreifen.

 

§2

Das Norweg. Oberkommando übergibt sogleich die in seinem Gewahren befindlichen deutschen Kriegsgefangenen sowie eine Liste über abtransportierter Verwunderter und Gefangener. Das Deutsche Oberkommando übernimmt die Aufsicht über die deutschen und  die den alliierten Truppen entstammenden Verwundeten. Die ärztliche Betreuung übernehmen die zuständigen norwegischen Stellen.

 

§3

Das Norweg. Oberkommando veranlässt die Niederlegung und Auslieferung aller vorhandenen Waffen, militärische Fahrzeuge zu Lande und zu Wasser, der vorhandenen Vorräte an Munition, Gerät, Brennstoffen, Schmierstoffen, Bereifung und Sprengstoffen in unverzährten Zustand. Bezüglich der vorhandenen Vorräte die nicht übergeben können, wird ein vollständiges Verzeichnis übergeben, desgleichen über alle Schiffe über 100 Tons. Das Deutsche Oberkommando wird die für die Ernährung erforderlichen Fahrzeuge, welche im vollzählig und eindeutig auf einer Liste zu bezeichnen wird, freigeben.

 

§4

Das Deutsche Oberkommando wird nach erfolgter Ausleiferung der deutschen Kriegsgefangene sowie der Waffen und Gegenstände die Entlassung der nicht beruflichen dienenden Offiziere, Unteroffiziere und Mannschaften in  ihre Heimat bewilligen. Berufssoldaten haben die Wahl zwischen Abgabe  ihrer Ehrensworte, in diesem Kriege nicht wider das Deutsche Reich oder seine Verbündeten die Waffen zu fortnehmen, oder ehrensvoller Kriegsgefangenschaft. Den Offizieren verbleiben ihre persönlichen Waffen.

 

§5

Das Norweg. Oberkommando wird dem Deutschen Oberkommando umgehend ein vollständiges Verzeichnis  aller angelegten Kampfwidernisse, z.B. Land- und Seeminen, Sperren, verbreitete Sprenggangen (Minen), einschl. der von alliierten Truppen hergestellten, mit Lageskisse sowie eine Skisse der sämtlichen vorhandenen Nachrichten-mittel  (Draht, Funk usw.) übergeben. Das Norweg. Oberkommando wird dem Deutschen Oberkommando alle erforderlichen, in seinem Bereich befindlichen Fahrzeuge und  weiteren Kampfmittel zur Beseitigung  der un virugeb Absats bezeichneten Kampfhinderhisse zu Lande und zu Wasser  zur Verfügung stellen. Das Norweg. Oberkommando wird sich sogleich der Bemühung  der Nachrichtsmittel zum Verkehr  mit dem Ausland enthalten und Verkehrungen treffen dass auch Zivilbehörden und Privatpersönen kein Funk-, Telefon- und Telegrammverkehr min den gegen  das Deutsche Reich im Kriege befindlichen Staate  stattfindet.  Der Grenzverkehr mit Schweden und Finland bleibt in dem wirtschaftlig erforderlichen Umfqng aufrechterhalten.

 

§6

Das Norweg. Oberkommando wird auf Anforderung dem Deutschen Oberkommando Schifferaum unter seekundiger Führung in den erforderlichen Ausmasse für Wehrmachtstransporte gegen Verfügung zur Verfügung stellen.

 

§7

Die bereits vom Norweg. Oberkommando eingeleitete Demobilisierung wird auf die in Finnmarken stehenden Norweg. Truppen ausgedehnt. Die Bestimmungen über die Niederlegung  und Ablieferung der Wappen, die Geräte usw. treffeb auf sie in gleichem Ausmass  an, ausgenommen sind  2 Batl. und . 1 Battal. An der ostfinnmärkischen Grenze. Diese enhalten bis zur entgültigen Regelung des Grenzschutzes unter dem Befehl des Fylkesmannes von Finnmark und unter der Bezeichnung ”Grenzschutz-Polizei-Batallion” bsw. ”-Batterie” den Grenzschutz wie bisher.

 

§8

Das Norweg. Oberkommando wird die zuständigen Behörden anweisen, den Forderungen der Deutschen Wehrmacht vom Schutz Norwegens und zur Sicherstellung der Schiffs- und Luftfahrt im Bezug at Lutzen- Seezeichen und Leutchtfeuerwesen sowie auf dem Wetterdienst zu entsprechen.

 

§ 9

Dieses Abkommen trifft mit sofortiger Wirkung in Kraft. Zur Regelung von Einzelheiten seiner Durchführung ist der Verbindungsoffizier der Deutschen Wehrmacht  beim Norweg. Oberkommando bevollmächtigt. Das Abkommen ist in 5 deutschen und 5 norweg. Ausforderungen herausgeställt. Für seine Auslegung ist der deutsche Text massgeblich.

Trondheim, den 9. Juni 1940

 

Sitat slutt

De tre sidene utgjør den fulle tyske teksten til kapitulasjonsavtalen den 9/6-1940 avsluttet kl. 17 i Trondheim. Dette er en avskrift fra det tyske utenriksministeriets politiske arkiv i Bonn. Løpenummeret er 022146-46 og refererer til Pol. 1 A1 8299 g. bilag 1. Den viktigste bestemmelsen er at norske stridskrefter legger ned våpnene og forplikter seg for den pågående krigens varighet til ikke å gripe til våpen mot det tyske riket eller dets alllierte. § 4 knytter an til honnørtillegget i §1 for 6. divisjon  §7 gjelder grensevaktstjeneste i Finmark

At det forelå planer om et forsvarssamarbeid med tyskerne i nord, kan ikke benektes så lenge det foreligger protokoll fra Aministrasjonsrådets møte 20. august 1940. Lindbäck- Larsen og Gabrielsen var begge bekymret over utviklingen mellom Sovjet og Finland og fryktet dermed  for ”faren fra øst” ikke bare tok de sikte på å tilpasse seg tyske troppekonsentrasjoner i Øst-Finmark, men drøftet også ”brent jord”-taktikk og sennepsgass og minegater om aktuelle stridsmidler. Utspillet møtte spesielt forståelse hos Paal Berg og Gunnar Jahn. Etter krigen var det Orienterings-kretsens Jakob Friis og Finn Gustavsen som avslørte planene om forsvaret  på nordkalotten fra krigsutbruddets tid. Rådet konkluderte at Lindbäck-Larsen og Gabrielsens forslag måtte vurderes nøye.

 

Foto: Administrasjonsrådet ga trolig Otto Ruge en hemmelig  tilbakemelding eller instruks med myndighet til å inngå en tysk-norsk grenseavtale i Finnmark. Lindbæck-Larsen møtte således Dietl i Kåfjord ved Alta for å utforme detaljer i avtalene.

 

Det er avslørt som en myte at Forsvarets Overkommando begrenset seg til å stryke flagg og legge ned våpnene etter at konge og regjering dro til London 7. juni 1940. Var statsministeren uvitende om hvor vide fullmakter han hadde gitt Ruge før avreisen fra Tromsø? For bare et par dager seinere avsatte overkommandoen regjeringa Nygaardsvold i en tilleggsavtale til selve kapitulasjonsbetingelsene. Samtidig erklærte den seg villig til å stille de norske styrkene (2 brigader) under tysk overkommando. Så til general Otto Ruge og hans rolle. Etter krigen ble det merkelig nok hevdet at regjeringa i London ikke fikk melding om dette, selv om det kan påvises at Ruge hadde varslet gjennom kurertjenesten til Stockholm/Helsingfors, med regjeringa Nygaardsvold som den endelige adressaten. General Ruge hadde dermed en videre konstitusjonell myndighet enn hva Skodvin-skolens historikere har hevdet overfor det norske folk i etterkrigstida. De hemmelige formuleringene bemyndiget Ruge til å organisere nye norske offiserskadre. Reservasjonen var at intet måtte skje før krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var avsluttet. General Ruges hemmelige instruks til oberst Lindbäck-Larsen forutsatte at oberst Wilhelm Faye skulle være sjef for grensevakten i Øst-Finnmark, de som skulle avløse de tyske troppene  som kunne settes inn i stridshandlinger på Nordkalotten. En kopi av den hemmelige instruksen ble oversendt med et brev 4 måneder seinere med et følgeskriv datert 24. oktober 1940. til Det Kommisariske Riksstyret  representert ved Innenriksdepartementet. Det var i alt vesentlig oppsatt av oberst Lindbäck-Larsen og fylkesmann Gabrielsen

Foto: Lindbæck-Larsen og Gabrielsen som etter instruks fra Otto Ruge respektive Administrasjonsrådet (Paal Berg, Gunnar Jahn o.a.) foreslo forsvarssamarbeid med tyskerne i 1940.

 

General Otto Ruge måtte selvsagt ha syn for at tyskerne kunne overskride ordlyden i avtalenes bestemmelser. Spesielt kinkig var passusen om noe samrøre ”så lenge det ikke er sluttet fred mellom Norge og Tyskland” måtte finne sted. Så skulle da Hitler to år seinere ønske seg nazifiserte norske offiserer som befal på Østfronten. I sakens anledning blir det dermed aktuelt å minne om tankegangen bak oberst Lindbäck- Larsens PM til 6. divisjon for okkupasjonstida: Her følger et avsnitt fra forsvarssjef Otto Ruges redegjørelse overfor Administrasjonsrådet. Skrivet er datert dagen før generalen utferdiget sin hemmelige instruks til oberst Lindbäck-Larsen og fylkesmann Gabrielsen før forhandlingene med Dietl i Alta:

Sitat

Ordningen med norske grensevaktsbataljoner i Øst-Finnmark strandet å visse øyeblikkelige vanskeligheter i de daværende avdelinger. Men selve ordningen var den for Norge og Norden fordelaktigste og beste. Den bør søkes gjennomført. Med hensyn til de tyske behov for sikkerhet er å merke at slike bataljoner ikke kan bety noen som helst trussel mot den tyske okkupanten. Selv om en bortser fra at bataljonenes viktigste befal vil være bundet av sine æresord, vil bataljonene for sin eksistens være avhengig av tilførsler og transportmidler som tyskerne helt vil kunne kontrollere. Styrken bør mobiliseres son normale formasjoner av 6. Divisjon. Den styrken av korporaler og menige bør meddele Russland at Tyskland hadde overtatt vaktholdet i Øst-Finnmark. Jeg avslo, idet jeg gjorde oppmerksom på at Norge og Tyskland ennå er i krig og at norske tropper derfor ikke kan stå under tysk kommando. Den tyske forhandler holdt på sitt, bare på dette grunnlag kunne Tyskland overfor Russland forklare at Øst-Finnmark var besatt av tyskerne. Vi inngikk et kompromiss. Den tyske overkommandos  representant skulle kunne gi ordrer til fylkesmann Gabrielsen, som så igjen skulle gi disse ordrer videre i sitt navn, til avdelingene i Øst-Finnmark. Forholdet skulle holdes hemmelig for alle unntatt fylkesmannen. På dette grunnlag skulle så Tyskland meddele Russland at Tyskland har overtatt vaktholdet i Øst-Finnmark. Hertil har den tyske overkommando ikke benyttet seg av adgangen til å gi ordre.

Sitat slutt

Bilde: To dokumenter, nr. 144 teleprinter-beskjed til Gruppe Narvik 11. juli om Trondheimsavtalen dagen før mellom Buschenhagen og Roscher-Nielsen. Her nevnes ny overenskomst den 11/6 mellom de samme personene. Det andre: ordre av 7/7 til tidl. forsvarssjef i Finnmark viser til Trondheimsavtalen og tillegg av 11/6 i Narvik. Det framgår at de norske styrkene er satt under tysk kommando.

 

Avslutningsvis bør vi minne om grunnlaget for kommunistfrykten og overbevisningen om ”trusselen fra øst”. Det russiske angrepet på Finland 30. november 1939 var for myndighetene som et ekko av nazistenes overfall på Polen, som hadde innledet den andje verdenskrig. Dermed rykket krigen nærmere på nordkalotten.. Otto Kuusinen som maktet å organisere den demokratiske republikk Finland i desember 1939, etter at russiske tropper hadde rykket inn i finske grenseområder, forårsaket stor bekymring i de øvrige nordiske land.  Norske høgreekstremister trodde faktisk i 1939 på faren for væpna revolusjon blant finnmarkingene. En person som bidro til å helle olje på ilden, var sjefen for utrykningspolitiet, Jonas Lie. I februar 1940 dreiv han i samarbeid med den seinere hirdsjefen K. A. Marthinsen med kartlegging av kommunister i landsdelen. Utvilsomt var antikupplanene sterkt overdrevne. Likevel fikk fantasteriene gjenklang hos forsvarssjefen i Øst-Finnmark. På tross av dette er det grunn til å tro at de tyske militære var større realister enn lederskapet hos Vidkun Quislings parti NS. Nyere forskning viser da også tydelig at ministerpresidenten hadde mindre innflytelse på Hitler når der gjelder ”Operation Weserübung” enn offisielle norske historikere har hevdet om nazilederens besøk hos Der Führer i Berlin 1939.

Artikkelens konklusjon må bli  en heller entydig påpekning av at historieskriverne gjorde iherdige forsøk på å kamuflere krigens realiteter etter fredsslutninga i 1945. Ennå  mangler forutsetning for ubundet forskning på norsk krigshistorie.  Nøkterne utenlandske bidrag er ikke lenger en sjeldenhet. Krigsberetningen måtte framtre som et snevert ledd i den sosialdemokratiske nasjonsbygginga.  Myten omkring “Elverumsfullmakten” ble utnyttet for alt den var verdt. Hvordan kunne et forslag stortinget ikke engang stemte over, bli gyldig?, spør jusprofessor Johs Andenes. Ut fra historisk validitet var den nok heller et fata morgana, et ikkevedtak som ble eltet til det reneste regjeringsalibi. Handlemåten i 1940 ekskluderte faktisk Norge fra det gode selskap på de alliertes side. Derfor var ikke Norge berettiget til noen som helst krigserstatning, hevdet den sovjetiske utenriksminister V. Molotov overfor vestmaktene i 1946. Han hadde sitt på det tørre. Siden den gang har det forekommet en kamp om sannheten. Historiker Harald Berntsen gjorde en utmerket jobb for to år siden med å avsløre midlene som ble brukt etter landets frigjøring i 1945 med boka ”Statsministerkuppet” på Centrum Norsk Forlag. Alt før krigsutbruddet hadde næringslivet og politikerne forberedt den kuppregede maktovertakelsen da freden brøt løs. AP hadde  jobbet under krigen med saken fra sitt kontor i Gøteborg. Berntsen følger opp med sitt bidrag den revisjonistiske fløyen innen krigslitteraturen fra pionerene Johann Scharffenberg og Sverre Hartmanns tid. Lund-kommisjonen som saumfarte misbruket av de hemmelige tjenestene blant annet til å overvåke egne statsborgere i etterkrigstida, avslørte eklatant vilke prøvelser etterkrigstidas radikale stemmer ble utsatt for i AP-staten.  Dyktige historikere ble truet til taushet. I dag sitter Skodvin-disiplene på defensiven igjen i skam med frynsede CVer. Min egen beskjedne oppgave som historieinteressert etterkommer av en  lokal XU-leder i Møre og Romsdal, ble å avkle de priviligerte etterplaprerne med sin subjektive og frekke agenda. Til dagens situasjon hører ikke lenger lyssky dekkaksjoner fra priviligerte og rettroende. Det vil være usmakelig og utålelig. Lufta må renses, og historien omformuleres enda en gang. I dette billedet kan en trygt si at Sverre Hartmann var en av de dyktigste og modigste av sin generasjon i sitt søk etter historisk sannhet. Han var vitenskapsmannen i motsetning til den kristne humanisten Martha Steinsvik med sine “Frimodige ytringer”. Fremdeles ønsker myndighetene forskning etter strutseprinsippet for å opprettholde meir enn én bløff. Fortjener ikke den yngre generasjon at sannheten om krigen omsider kommer for en dag? Er ikke tida inne for å kaste nye objektive blikk på den falske norske prektigheten? Når kan vi starte med fri forskning på den norske krigshistorien som bestanddel av europeisk felleseie?

SLUTT