Historieportal

Foto: 9. april 1940.

Tyske tropper på Carl Johan, uforståelig eskortert av ridende norsk politi, neppe utkommandert av Oslos antinazistiske politimester Kristian Welhaven (1883-1975). Var opplegget avtalt med norske myndigheter på forhånd? En stund seinere på Akershus festning: Hakekorset heises av tyske soldater, mens en norsk gardist bivåner i stram giv akt. Slike bilder passer dårlig inn i mytologien rundt krigen på norsk jord. Ikke til å undres over at sentrale myndigheter fikk behov for å kontrollere beretningene om hva som egentlig hendte, og foretrakk sine egne kadre av partitro krigshistorikere og deres priviligerte mediekorps som opprettholder offisiell krigshistorie.

Innledning

 

 I dag viser kalenderen 7. juni, og da mimrer Olav Versto ”på den 3. side”  i avisa VG. Hva hendte da i 1940? Jo, kong Haakon og regjeringa Nygaardsvold fikk melding om at de allierte styrkene i nord trakk seg tilbake fordi situasjonen på kontinentet var blitt presserende. Styresmaktene fant situasjonen så vanskelig at Norge ikke kunne fortsette motstanden mot den tyske aggresjonen aleine. De besluttet å evakuere til Storbritannia, og kunne fra den stund ikke lenger betraktes  som krigførende part da de 7. juni stakk til sjøs fra Tromsø med krysseren HMS ”Devonshire”. Dagen etter startet forhandlinger om kapitulasjon for de norske styrkene, og stridshandlingene opphørte 9. juni kl. 24.00.

Etter fem år i utlendighet kom Kong Haakon på den symbolske dato 7. juni 1945 til Honnørbryggen i hovedstaden med krysseren HMS ”Norfolk”. Han kom i lag med kronprinsesse Märtha, prinsessene Ragnhild, Astrid og prins Harald. Mottakelseskomiteen omfattet kronprins Olaf, høyesterettsjustitiarius Paal Berg (fra ”Kretsen”), statsminister Johan Nygaardsvold og fungerende Oslo-ordfører Einar Gerhardsen, omkranset at et folkehav som ønsket dem velkommen hjem til ellevill jubel.

Jorunn Sem Fure og Harald Stanghelle hegner begge om tradisjonalistenes pinlig tovede krigsversjon. Hovedtesen lyder: intet nytt under sola. Det skal mye til for å måtte endre den offisielle krigsberetningen. For de store linjene skal liksom være korrekt beskrevet en gang for alle. I beste fall blir det kun plass for mindre retusjering av bildet. Olav Versto presenterer sin egen versjon under overskrift ”Dramatisk flukt”. Den hastige avreisen innledet en av de mørkeste kapitler i Norges historie; følelsen av håpløshet grep et helt folk.

I dag er det 70 år siden kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold forlot Tromsø med den britiske krysseren ”Devonshire” for å ta opphold i England resten av verdenskrigen. Motstanden mot det tyske overfallet var oppgitt, Tyskland seiret på alle fronter. Alle vi som ikke opplevde disse dagene, kan nesten ikke leve oss inn i den tilstanden av nederlag og usikkerhet som overmannet nordmenn sommeren 1940. For vi kjenner jo fortsettelsen – hvordan kongen i eksil i London ble samlingsmerke i motstanden mot nazismen, og hvordan han kom hjem igjen i triumf på samme dato fem år senere.

Men i juni 1940 tydet det meste på at de tyske triumfene skulle bli varige. Selve bunnmålet på fortvilelsen og pessimismen kom to uker etter kongens avreise, da Frankrike kapitulerte. Det bidro til å utløse den skammeligste episoden i Stortingets historie, presidentskapets anmodning til kongen om å abdisere. Kongens svar derimot, ført i pennen av utenriksminister Halvdan Koht, er et av de klokeste, verdigste og mest gripende dokumenter fra Norges forvaltningshistorie. Punkt for punkt tilbakeviser kongen presidentskapets begrunnelse for kravet om å gå av. Krystallklart forklarer han hvorfor det er han og regjeringen som står på forvaltningens grunn og er bærere av landets suverenitet. Kompromissløst erklærer han at han og hans råd fra eksilet skal lede an i kampen for friheten.

Mange ble kjent med kongens svar gjennom hans tale i radio. Flere fikk vite innholdet gjennom de illegale avisene som snart kom i omløp. Etter hvert sto kongens program klart for alle nordmenn. Og alle gode nordmenn sluttet seg til det. Kong Haakon var aldri i tvil om at det var riktig å forlate landet i 1940. Men han var i høy grad usikker på om det han gjorde, ville bli forstått og akseptert. Og han ble usigelig lettet da det etter hvert ble klart at folket fortsatt så opp til ham som landets overholde og samlingsmerke i kampen for frihet.

Dermed blir det klart at også VG-journalist Olav Versto har bruk for svart-hvitt-skillet ”de gode nordmenn” og ”de andre på feil side” av grensesettingen under det tvilsomme landssvikoppgjøret. Ennå skal leserne holde med de gode og forakte de onde, inklusive de passive NS-medlemmene. Like påfallende blir honnørordene knyttet til Halvdan Koht. Han framstilles som medansvarlig for kongens nei til abdikasjon og norsk underkastelse av naziveldet. På motsatt side forekommer ikke et pip om hvorfor han ikke skjøttet sin embetsplikt da det var mest presserende for landets sikkerhet.

Tradisjonalistene i norsk historieforskning, og deres hoff av etterplaprere, gjorde i følge den utskjelte  krigshelten, Svein Blindheim, en ting etter krigen ingen kunne gjøre dem etter. Som forvaltere av ”ordet” forandret de fortiden. Siden 1945 er følgelig historieberetningen blitt glorifisert slik at Nygaardsvold-regjeringens fallitt fram til kapitulasjonen i Trondheim 1940 kan fortone seg som heroisk. Ordlyden er ennå omstridt. Kapitulasjonen ble skrevet på tysk, men er aldri blitt oversatt korrekt til norsk. Var krigen i Norge slutt? Kan man i så fall dømme frontkjemperne for å ha kjempet for tysk side, hvis de implisitt var løst fra sitt oppdrag som norske soldater?

Hvordan kunne det ha seg at Oslo-gjengen (Max Manus og Gunnar Sønsteby) ble hauset opp som ”seierherrene”, når soldatene fra Narvik-avsnittet og Finnmarks befolkning ble oversett av de offisielle beretningene? Tore Pryser har plausible forklaringer også på dette: Gerhardsen-regjeringen satset på nasjonsbygging og gjorde derfor vesen av utvalgte helteskikkelser. Den fremste oppgaven for tradisjonalistene i historieskrivningen var mytedannelse. Like treffsikkert fant det sted en demonisering av medlemmene fra NS-arkivene og andre ”på feil side”. Først Lund-kommisjonen avslørte Arbeiderpartistatens agenda.

Lars Borgersrud utfordret Hjemmefrontsmuseet. Forsvarsmuseet. Institutt for forsvarsstudier og Forsvarets forskningsinstitutt for å ha dominert og styrt forskning på norsk krigshistorie. Fremdeles vernes ettermælet etter offiserene som skriftet skjorte under krigen. En god del norske offiserer som rømte til England, hadde vært tyskvennlige før krigsvinden snudde. Under den kalde krigen ble de beskyttet av sperreregler. Disse ble stort sett opphevet etter 50 års båndlegging.

De tunge krigsaktørene praktiserer i dag langt større åpenhet enn Norge. Tida er overmoden for å gjøre slutt på falskspillet overfor vår egen befolkning. I dag opplever vi en forskyvning fra sentralplan (Oslo-gryta) til distriktene (Bergen, Stavanger, Narvik og Finnmark). Skodvin-skolens klakører bør starte med å ta den nye historiske orienteringen til etterretning. For budskapet fra Olav Versto og Harald Stanghelle blir oppfattet som utdatert og stadig kunstigere. Torgrim Titlestad: ”Frihetskampen i Norge – og historikerne som sviktet” (Spartakus, 2010) får opplagt gravende oppfølgere av inspirerte beundrere.

Vedlegg nr. 1

 

Kilde: Dagbladet Kulturspalte, søndag 25.06.2006. http://www.dagbladet.no/kultur/2006/06/25/469826.html

 

Ingerid Hagen  og Jon JERPSTAD: FORBUDT KRIGSHISTORIE

 

Filmskaperne Ingerid Hagen og Jon Jerpstad fastholder at dokumentarfilmen ”Krigshelt i utakt” representerer en historieoppfatning som er blitt fortiet i Norge fordi den truer den autoriserte versjonen, skapt av folk i motstandsbevegelsen. Dokumentarfilmen, der blant andre Svein Blindheim medvirker, blir sendt på nytt av NRK-Fjernsynet i månedsskiftet august-september (2006).

 

Forsker Jorunn Sem Fure hevder i sitt innlegg i Dagbladet den 11. juni at programmet ”Krigshelt i utakt” kommer med gammelt nytt om krigen. Det kan hende Svein Blindheims versjon av krigen og motstandskampen er gammelt nytt for historieforskere i sine elfenbeinstårn, men for en vanlig TV-seer vil Blindheims vitnesbyrd by på mye nytt. Ikke minst for nye generasjoner som er lei av helte- og skurkeversjoner som lyder hule og kunstige. ”Krigshelt i utakt” fikk 40 prosent seeroppslutning onsdag 14. juni på tross av at programmet ikke var forhåndsannonsert. Hvorfor? Det har sin åpenbare forklaring i at mye av det som kommer fram i programmet lenge har vært ansett som forbudt historie og derfor ikke vært framstilt i lærebøkene. På mange måter er ”Krigshelt i utakt” en historieframstilling som truer den autoriserte versjonen, skapt av folk i motstandsbevegelsen og historieforskere som har gjort karriere på den kalde krigens fiendebilde.

Historikernes oppgave bør være å forvalte kunnskapen om fortiden med et kritisk blikk og ikke være museumsvoktere. Til tross for ny kunnskap om krigstiden, kan denne oppgaven ikke ha vært utført skikkelig, all den tid svart/hvitt-bildet om gode og dårlige nordmenn fortsatt råder grunnen. Blindheims fortelling formidler derimot en ny forståelse av krigen og etterkrigstiden, en forståelse som kan bidra til å myke opp og nyansere den tradisjonelle svart/hvitt-tenkningen. Er det ikke dette Fure selv er opptatt av? – selv om hun later til å argumentere mot seg selv i sitt innlegg.

I den grad framstillinger som Blindheims versjon har nådd ut till omverdenen tidligere, har de enten blitt fortiet eller stemplet som useriøse. Mange historikere har derfor funnet det opportunt å unngå problematiske sider ved krigshistorien av hensyn til videre karriere. Det finnes dessuten mange måter å straffe de som forsøker å sette i gang en konstruktiv revideringsprosess. Fures påstand om at ingen journalist eller historiker i fredstid er trukket for retten p.g.a. sine  oppfatninger, er derfor langt på vei uriktig.

I 1948 utga major Oliver H. Langeland, sjef for Milorg D13 under krigen, boka ”Dømmer ikke”. Her kritiserer han regjeringen Nygaardsvolds opptreden i tiden før og etter 9. april 1940, og tar til ordet for riksrett mot regjeringsmedlemmene for å fastslå ansvaret i 1940 som et nødvendig ledd i rettsoppgjøret etter krigen.

Langeland er svært kritisk til den form og omfang oppgjøret fikk, hvor selv passive NS-medlemmer ble straffet. I boka offentliggjør han en rekke dokumenter som viser blant annet hvordan framtredende embetsmenn, som ikke var medlem av NS, tilpasset seg og samarbeidet med den tyske  okkupasjonsmakten og NS-myndighetene de første krigsårene. Mange av disse fikk sentrale posisjoner etter krigen, blant andre justisminister O.C. Gundersen (Ap) i årene 1945-52. Boka ble raskt inndratt av myndighetene, og Langeland ble truet med rettslige tiltak. I ettertid er boka mortifisert og Langeland gjort til en ikke-person.

Teologen og journalisten Marta Steinsvik utga i 1946en pamflett med tittelen ”Frimodige ytringer” hvor hun retter sterke angrep på rettsoppgjøret og behandlingen i landssvikdømte i fengsler. Hun ble også truet med rettslige tiltak, men er etter sin død gjort til en ikke-person. Svein Blindheims mangeårige kritikk av den autoriserte versjonen av krigshistorien har også møtt betydelig motstand og ikke gått upåaktet hen.

Forsker Fure mener det er historiefaglig svært problematisk å hevde at Quisling ikke hadde noen rolle i det tyske angrepet og henviser til biografiene av Odvar Høidal og Hans Fredrik Dahl.

Den franske krigshistorikeren Francois Kersaudy har imidlertid kommet fram til et annet resultat. Ifølge ham ble Quisling satt helt utenfor de tyske planene mot Norge. Når en kjent fransk krigshistoriker ved Sorbonne-universitetet i Paris, som inngående har studert forspillet til 9. april, kommer fram til et motsatt resultat, hvorfor har da ikke norske historikere tatt hensyn til dette?

Kersaudys bøker ”Kappløpet om Norge” og ”Vi stoler på England” som ble utgitt for over 10  år siden i Norge, viser dessuten at det var vestmaktene med Churchill i spissen som trakk Norge inn i krigen. Dette perspektivet har heller ikke kommet tydelig fram i den autoriserte versjonen i ettertid, men vært tidd i hjel. Fure er jo selv opptatt av å framheve at historieforskning alltid innebærer en stadig revidering av tidligere oppfatninger. Gjelder ikke dette forskningsresultater fra utenlandske historikere?

Det er liten tvil om at det var Arbeiderpartiet som forhindret en riksrettssak mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen. Professor Magne Skodvin og hans etterfølgere har senere unnlatt kritisk  å vurdere forholdene rundt hendelsene før og etter 9. april 1940. Et annet eksempel på røyklegging, som Fure også påpeker, er mangelen på systematisk vitenskapelig framstilling av det økonomiske samarbeidet, selv om temaet nå begynner å bli drøftet av mange historikere. I den forbindelse kan likevel nevnes at flere forsøkte tidlig å ta det opp, blant andre Helge Krog og Nils Kåre Dahl. De ble begge truet med rettslige tiltak. Terje Valens ”De tjente på krigen” i 1974 ble motarbeidet, og en lovende historikerkarriere ble stoppet.

Videre kan nevnes at dr. philos. Lars Borgersruds vektige forskningsbidrag om de norske kommunistenes krigsinnsats, også ble motarbeidet i mange år. Borgersrud har søkt utallige forskerstillinger opp gjennom årene. Han er et meget godt eksempel på en kritisk forsker som har opplevd alt fra yrkesforbud til trussel om rettssak. Han har aldri oppnådd vitenskapelig avansement, enda mange vil regne han som Norges fremste krigshistoriker.

Fure anklager oss videre for ikke å differensiere motstandsbegrepet godt nok. Vi ekskluderer dermed i hennes øyne den langt viktigere formen for motstand som holdningskampen var under krigen. Hun glemmer imidlertid selv å skille mellom ideologisk holdningskamp og militær holdningskamp. Vi snakker om militær holdningskamp.

Fram til sommeren 1944 var sabotasje som kampmiddel forbudt i Milorg. De som drev sabotasje før den tiden var de norske kommunistene eller enkelte nordmenn i britisk tjeneste. Etter krigen er dette perspektivet blitt borte. Fures påstand om at holdningskampens erfaringer skapte ”en langt mer konsolidert tilslutning til demokratiske verdier enn tilfellet var før krigen”, er dessuten ytterst problematisk. Hvordan måler man det? Arbeiderpartiets lange dominans i partipolitikken innebar forfølgelse av personer med alternative stemmer. Lund-kommisjonen avdekket jo nettopp dette. Svein Blindheims skjebne er et eksempel i så henseende.

Det viktigste må være å få alle fakta på bordet, uavhengig av hvilken side man representerte under krigen. Først da kan man begynne å snakke om ærlighet, sannhet og modenhet i  omgang med egen krigshistorie.

******

Vedlegg nr. 2

 

Kilde: Aftenposten, Innenriks, Nyheter: 08.04.2010: Den glemte krigen i nord.

http://www.aftenposten.no/nyheter, iriks/article 3596097.ece?service:print

 

Ole Magnus Rapp: Den glemte krigen i nord.

 

Krigsinnsatsen ved Narvik våren 1940 ble glemt. Mange soldater og pårørende tok bitterheten med seg i graven. I storverket ”Norge i krig” ble kampene ved Narvik viet 11 av 2100 sider. De ca. 3700 norske soldatene som deltok i kampene kunne etter krigen søke om deltagermedalje. Noe svært få gjorde. Fortsatt tror det offisielle Norge at ”gutta på skauen” sto for all norsk krigsinnsats.

Kun én som deltok i den mest omfattende krig som ble utkjempet i Norge. Ble dekorert med krigskorset; general Carl Gustav Fleischer, etter sin død. Totalt har 282 fått denne høye utmerkelsen.

Etter krigen passet det norske myndigheter godt å glemme krigshandlingene i nord og heller opphøye lokal motstandskamp rundt Oslo, sier professor Oddmund Joakimsen som i dag utgir boken ”Narvik 1940”. Han påpeker at Norge var svært lite forberedt på krig. Med unntak av soldatene i nord. Der general Fleischer mobiliserte uten sine sjefers samtykke.

Far var soldat

 

 Joakimsen er overlege i nevrologi og hadde en  far som deltok som norsk soldat. Gjennom jobben som lege har han møtt mange krigsveteraner. Og han har engasjert seg for å få fram hva som virkelig skjedde rundt Narvik fra 9. april 1940. I boken omtaler han styrkeforhold og følger krigens utvikling detaljert fra 9. april til ordren om å stanse motstanden kom fra London 9. juni.

Han forteller om kulde og uvær, om mangel på håndgranater og maskinpistoler. Om heltebragder og stor krigskunst. Men også om grove feil, og dårlig samarbeid mellom allierte og norske ledere. Ved Narvik fikk Hitler-Tyskland sine første tilbakeslag under 2. verdenskrig. Norske og allierte soldater utførte bragder som er nøye omtalt i internasjonal krigslitteratur, men nærmest oversett i Norge, sier Joakimsen.

Oppkalt etter Narvik

 

 Han viser til at det både i England, Frankrike og Polen er gater og steder oppkalt etter Narvik, nettopp for å minnes hvor viktig denne motstandskampen var. Han har erfart mye bitterhet blant krigsveteranene. De var på offensiven og hadde tatt Narvik tilbake. De tyske styrkene var i ferd med å rømme inn i Sverige. I to mån4eder stanset de den tyske framrykningen nordover, slik at regjeringen og kongehuset kunne rømme landet via Tromsø 7. juni 1940.

Oddmund Joakimsen påpeker i sin bok at Norge slukte den tyske krigspropagandaen. Man bruker gale tall og fakta. Til nå har det vært akseptert at Tyskland møtte en enorm overmakt på 30.000 mann, og derfor måtte de trekke seg tilbake. Norske, polske, franske og engelske styrker utgjorde drøyt 10.000 soldater, de fleste var ikke med i de hardeste kampene høyt til fjells. Tyskland hadde ca 6.000 godt trente og utstyrte soldater i bakkekrigen, sier han.

Norske og allierte soldater vant slaget om Narvik. Men måtte stanse krigen etter ordre fra London. Andre verdenskrig kunne fått et helt annet utfall om de norske styrkene hadde fått forsette, sier Joakimsen.

Historiker Arvid Petterson tror Norge nærmer seg et tidsskille i synet på krigsinnsats og evakuering i nord. Han gir Joakimsen helt rett i at krigshandlingene rundt Narvik var enormt viktige og riktige. Men at de ble glemt av det offisielle Norge i ettertid. Både kongehuset og regjeringen kunne blitt tatt som krigsfanger om ikke tyskerne ble stanset ved Narvik. Det ville vært en enorm propagandatriumf for Hitler, sier han.

Pettersen har blant annet skrevet boken ”Fortiet fortid” om krigen og tvangsevakueringen fra Finnmark og Nord-Troms. Også han har påpekt gal og skjev vinkling i den offisielle norske krigshistorien. Like etter krigen ble historien skrevet i Oslo, mens man i nord brukte flere tiår på å bygge opp landet. Først på 70-tallet begynte man å samle egen historie, men da var alle de store verkene om krigen allerede skrevet, sier han.

General Fleischer hadde kritisert regjeringen og ble derfor sendt nordover. Her bygde han opp landets beste forsvar uten regjeringens samtykke. Dette ville man glemme i ettertid. Og dette må vi nå 70 år etter gjøre hva vi kan for å huske, sier Arvid Pettersen.

*******

 

Vedlegg nr. 3

 

Kilde: Aftenposten, A-magasinet, hver fredag i Aftenposten 03.05.2010

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3633886.ece?service=print

 

Lars Kluge: Kampen om krigen

 

Hvem?

Okkupasjonshistoriker Lars Borgersrud

Hvorfor?

Mener fortsatt at mye forties om okkupasjonen – 70 år etter det tyske angrepet på Norge.

Hvorfor er det så enorm interesse for den annen verdenskrig i Norge?

 Fordi folk vet, fra sin egen familie og sitt eget lokalmiljø, at det fortsatt er så mye som ikke er fortalt. Vår krigshistorie er offisiøs og preget av hvordan Arbeiderpartistaten, og især Forsvaret, vil at den skal bli fortalt. Men det er en annen historie. Og den prøver lokalhistorikere og uavhengige forskere å få fram. Problemet er å nå et bredt publikum.

Hva er galt med historien om krigen. Sånn som vi kjenner den?

 Det siste halve året av krigen ble det gjennomført svært mange sabotasjeaksjoner i Norge, og de aller fleste likvideringene skjedde også i denne perioden. Men det gis inntrykk av at Kompani Linge og Milorg drev en slik aktiv, væpnet motstand under hele okkupasjonen.

Gjorde de ikke det?

 Nei, sannheten er helt annerledes. Linjen til den norske regjeringen i London og Hjemmefronten var at det ikke skulle drives væpnet motstand eller gjennomføres sabotasjer. Og det norske samfunnet, styrt av okkupantene og det nazifiserte embetsverket, fungerte omtrent som før krigen.

Men vi har lært om lærerne, kirken og idretten som nektet å la seg nazifisere?

 Ja, men det var sivil ulydighet, ikke væpnet kamp. Regjeringen og tunge næringsinteresser ønsket ikke at norsk eiendom eller infrastruktur skulle ødelegges. Dessuten fryktet man represalier.

Dermed skjedde det ingenting?

 Jo, engelskmennene var uenige. De skapte Kompani Linge under sin kommando og gjennomførte flere raid mot norskekysten. Dessuten var den sovjetorienterte Osvald-organisasjonen aktiv.  Deres aksjoner mot virksomheter som var viktige for den tyske krigsmakten, ble fordømt av den norske regjeringen i London – i likhet med de engelske angrepene. Hjemmefrontens passivitet er blitt fortiet i den  offisielle krigshistorien, og Osvald-sabotørene har aldri fått den takken de fortjener. I flere år sto de alene om den væpnede motstanden hjemme.

Hva gjorde Milorg?

 De mottok våpen gjennom flyslipp og drev med øvelser, hadde forbud mot væpnet kamp og var lenge ganske puslete. Da Milorg i Oslo i 1943 oppdaget at de var truet av angiveri, var de ikke i stand til selv å håndtere situasjonen og fikk medlemmer av Osvald-organisasjonen til å gjennomføre likvidasjoner for dem.

Men da sabotasjene kom i gang på høsten 1944, ble aktiviteten etter hvert omfattende. Mange ble så likvidert?

 Ja, særlig fr årsskiftet 1944-45. Men hvor mye gjorde det fra eller til så sent i krigen? Hadde aksjonene derimot vært gjennomført i 1942, ville de hatt stor betydning.

Hvilken rolle spilte det norske offiserskorpset etter at kampene var over våren 1940, og okkupasjonen var et faktum?

 Da de norske styrkene i Sør-Norge kapitulerte, ga offiserene æresord til tyskerne om ikke å fortsette kampen. Dette løftet følte de fleste seg bundet av. De betydde at de som hadde som yrke å forsvare landet, nesten ikke gjorde noe. I august 1943, da de fikk varsel om at de skulle interneres i Tyskland, satt flere hjemme i uniform med ferdig pakket koffert og ventet på transport. Bare noen få dro ut for å kjempe. Denne lite ærefulle historien er noe mye av årsaken til at Forsvaret har hatt så stort behov for å kontrollere krigshistorien. En kontroll de etter min mening har utført gjennom Hjemmefrontmuseet og Institutt for forsvarsstudier.

Hvordan mener du krigshistorien burde vært forvaltet?

Hjemmefrontmuseet burde ikke vært underlagt Forsvaret og burde ikke latt noen bestemte krigsveteraner få prege virksomheten. Det blir ingen uavhengig forskning når aktørene selv har hånd om historieskrivningen. Penger til forskning om krigen burde i større grad gått til uavhengige forskere fordelt gjennom normale kanaler for fordeling av forskningsmidler. I andre land som var okkupert, er forskningen om krigen mye mer uavhengig, og åpenheten om det som skjedde tilsvarende større. I Norge er vi blitt servert et glansbilde av krigen.

Hva mener du med det?

Mye er fortiet. Alt gikk liksom så greit. Men krigen var også fryktelig for dem som var i de aktive gruppene. Jeg har fått historier fra dem som er vanskelig å fortelle videre. I en illegal organisasjon der ingen kan stole på noen, rir frykten for angivere – og ikke minst frykten for selv å bli anklaget for å være angiver, frykt for alle. – For å holde ut var det alkohol og bruk av amfetamin. Tortur knekket dem som ble tatt. Og det var stridigheter mellom gruppene, og om hvordan kampen skulle føres. Likvideringene har jeg ikke ønsket å publisere noe om så lenge noen av dem som var aktive, fortsatt lever. Men om noen år vil også dette kapitlet bli avdekket.

Så bildet vårt av krigen kommer til å endre seg?

 Ja, den prosessen er allerede i gang.

Vedlegg nr. 4

 

Kilde: Aftenposten kommentarer, side 3, søndag 30. mai 2010, H. Stanghelle, politisk redaktør, ”På en søndag”:

 

Harald Stanghelle: Krigen om krigen

 

Selv 70 år etter okkupasjonen av Norge blir vi ikke ferdige med krigen. Heller ikke med fortellingene om den. Professor Torgrim Titlestad – Peder Furubotns ivrige og dyktige talsmann blant norske historikere – har tatt til orde for en åpen høring om hvordan det som skjedde under krigen, er framstilt for ettertiden.

Forslaget er både fascinerende og fristende, men krever nok både et stort forarbeid og nesten ubegrenset med tid. For fortellingene om krigen er snart like mangfoldige som krigen selv. Senest fredag ble til dels nytt og spennende materiale lagt fram på Lysebu: ”Danske tilstander – Norske tilstander 1940-45”, heter boken der det for første gang blir laget en studie – ikke spesielt sammenlignende – om hvordan to nokså like nordiske land møtte den tyske okkupasjonen på forskjellig vis.

Konsekvenser

 I Danmark ga man den 9. apil raskt opp å gjøre motstand. I Norge fortsatte den noen uker. Her flyktet konge og regjering, og de tyske okkupantene betrodde Vidkun Quisling ”statsroret”. I Danmark aksepterte den sosialdemokratiske regjeringen tilbudet om en såkalt fredsokkupasjon, og både kongehus og regjering ble sittende.

Det finnes med andre ord dype forskjeller mellom Danmark og Norge. men når det graves under overflaten, finner vi likheter. Sikkert er det at våre to lands valg fikk konsekvenser – ikke minst for hvordan ettertiden kom til å forstå og bruke de fem okkupasjonsårene.  

 

Fremtidspeker

 Det er et kjernepunkt, dette. For altfor sjelden minner vi hverandre på at 1940 er blant de få år i Europas historie som satte sitt umiskjennelige preg også på de neste fem tiårene. Uten det store krigsutbruddet ville ikke oppgjøret mellom nazismen og fascismen ha ført til verdenskrig. Og uten verdenskrigen ville neppe Sovjet-imperiet oppstått. Det ville heller ikke den kalde krigen – og de mange årene da den akse verdenspolitikken dreide rundt var supermaktsrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen.

Men dett er også en påminnelse om at som ingen annen krig på det europeiske kontinent var dette et ideologisk oppgjør. Paradoksalt nok ryddet Hitler-regimets undergang veien for sovjetisk dominans av sentral- og Øst-Europa. Samtidig var et knekket Nazi-Tskland en forutsetning for en demokratisk utvikling i Vest-Europa. Det fantes ikke grunnlag for kompromiss.

Makaber relativisering

 Med et slikt bakgrunnsteppe er det ikke det spor merkelig om mange krigsveteraner har vært skeptiske til en relativisering av det som skjedde under krigen. Det har jo til og med vært gjort forsøk på å framstille ivrige frontkjempere på Nazi-Tysklands side som like ”gode nordmenn” som dem som risikerte livet i oppgjøret med okkupasjonsmakten.

Nokså makabert, selvsagt. Men det viser hvordan tiden kan rydde rom for så mangt et tankegods. Det har den da også gjort når det gjelder krigshistorien. Mange av debattene om slikt har vært friske og opplysende. Likevel er det noe underlig når det nå er i ferd med å utvikle seg en trend blant forfattere og journalister om at det er først nå vi får sannheten om det som skjedde under krigen.

Sikker PR-sans

 Stikkord som det norske medansvaret for jødedeportasjonene, frontkjemperne, landssvikoppgjøret, partisanene, kommunistenes motstandsbevegelse og den politisk-administrative vinglingen i 1940, kan nevnes som eksempler.

Med sikker sans for PR er det mange som de siste årene er blitt slått inn åpne dører. Og det blir jo gjerne noe bulder og brak når man ramler inn åpne dører med samme kraft som om de var lukket. Det er jo for eksempel allerede over tyve år siden Nils Johan Ringdal og Per Ole Johansen dokumenterte det norske politiets ansvar da jødene ble deportert. Det er lenger siden Egil Ulateig skrev om frontkjempernes skjebne. Og Asbjørn Sundes biografi (av Egil Ulateig) kom i 1989 – Sundes egen bestselgerfortelling så tidlig som i 1947. Hans Fredrik Dahls skjellsettende Quisling-biografi har allerede rukket å bli en klassiker.

 

Et nordnorsk fyrverkeri

 Og nettopp i ei uke der Kjell Fjortoft ble begravet i Tromsø, kan det minnes om at dette nordnorske fyrverkeriet ikke bare skrev om partisanene før noen andre. Men også utga tre bøker om den norske usikkerheten ved krigens begynnelse. Listen kunne gjøres lenger – også med mer tradisjonelle historiefortellere enn de nevnte.

Poenget er ikke at det nødvendigvis er bortkastet å ta debatten på ny. Men det er enten historieløst eller uredelig å late som om disse debattene er en ny oppfinnelse på denne siden av tusenårsskiftet. Det er de ikke.

Nye myter

 Men fortellingene om den tid som var, er selvsagt preget av den tid som er. Det ville vært nesten naturstridig om det var gråsonene, sidesporene og selvkritikken som dominerte historien som ble skrevet i de første etterkrigsårene. Ikke bare var ønsket om å legge de vonde krigsårene bak seg sterkt. Det samme var behovet for å bruke de beste fra denne tiden i gjenoppbyggingens tjeneste.

Da er det ikke til å unngå at det også oppstår noen seiglivede myter. Men det er ingen unnskyldning for å erstatte disse med nye myter klekket ut i vår egen tid. Myter som gjerne er bygget på konspirasjonsteorier det ikke finnes dekning for. Og som ikke blir sannere av at de bæres fram av folk som rir sine egne kjepphester. Historien gjentar seg ikke. Det er det historikerne som gjør, lyder en av Geir Lundestads spissformuleringer.

Politisk vaksine

 På Lysebu ble det fredag diskutert om fortellingen fra okkupasjonsårene fortsatt kan ha en misjon som prisme for norske verdier – eller like gjerne demokratiske verdier. Om den også i framtiden vil ha verdi som et slags politisk-moralsk kompass. Mye tyder på det. På samme måte som 1814 og 1905 er en del av vår nasjonale resonansbunn, vil nok også krigsårene være det. Også fordi det for hele det norske etterkrigssamfunnet har hatt en utrolig stor verdi at det som kom ut av krigen var en effektiv politisk vaksine mot alle former for fascisme. Samt et sterkt medvirkende til at vi som folk har avvist de autoritære tendensene. Her har krigsveteraner, holocaustoverlevende og politiske fanger spilt en avgjørende rolle.

Gjenfortelling?

 Så vil det nok fortsatt være gråsoner fra de fem okkupasjonsårene som venter på å bli belyst. Flere større prosjekter er på gang. Det vil helt sikkert bli flere. For lite tyder på at den store nasjonale fortellingen er fortalt en gang for alle. Når det gjelder de store linjene, vil vi neppe få vite så mye nytt, men nye generasjoner vil tolke mye annerledes. Kanskje det er en gjenfortelling av den store fortellingen vi nå står overfor?

******

Vedlegg nr. 5

 

Kilde: Aftenposten Debatt side 5 Lørdag 05.06.2010

 

Ingerid Hagen: Fortsatt noe mørklagt om krigen

 

Okkupasjonshistoren

 I sin kommentar i Aftenposten den 30. mai med tittelen ”Krigen om krigen”, hevder redaktør Harald Stanghelle blant annet at debattene om de mer problematiske sidene ved okkupasjonshistorien ikke er ”en ny oppfinnelse på denne siden av tusenårsskiftet”. Dører som mange har sparket inn de siste årene. Har allerede vært åpne en 15-2o års tid, påstår han.

Det henvises blant andre til forfatterne og journalistene Kjell Fjørtofts og Egil Ulateigs pionertid – hvis bøker i sin skapte en stor debatt. Et sentralt spørsmål blir likevel som følger: Er Fjørtofts og Ulateigs banebrytende journalistarbeid blitt fulgt opp av historikerne siden?

Slik jeg vurderer det, er svaret nei, eller i svært liten grad. Faktum er vel heller at mange av Stanghelles såkalte ”åpne dører”  fortsatt er boltet og låst, noe de har vært siden frigjøringen.

Mørklagte temaer

 Jeg har de siste årene arbeidet historievitenskaplig med flere mørklagte temaer fra krigens dager. Hver gang jeg har gått i gang med et prosjekt, har det slått meg hvor uendelig mye som ennå er ugjort innenfor historieforskningen om krigen.

Ikke minst erfarte jeg dette under arbeidet med boken min ”Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider”. Her var det ikke snakk om å ”ramle inn åpne dører”, men tvert om komme i berøring med viktig kildemateriale som hadde ligget nedstøvet i de offentlige arkivene i over 60 år.

Et annet eksempel er bøkene til Milorg-sjef Oliver H. Langeland, som i sin tid ble beslagt, men er nå gjenutgitt. For et år siden var Langeland ukjent for de fleste. I fjor på denne tiden ventet jeg på å få innsyn i injuriesaken mot ham i 1950. Riksarkivet hadde på det tidspunktet ennå ikke greid å spore opp saken hans. Det ble omsider funnet bortgjemt i Oslo politikammers arkiv etter flere måneders leting.

Måneders leting

 Jeg var således den første historikeren som kunne gjøre bruk av sakens akter – og det skjedde nærmere 60 år etter at Milorg-sjefen ble frikjent. Var det noen som snakket om å slå inn ”åpne dører”?

SLUTT