Krigshistorie

Per Gjendem: Landsfaderen og den brysomme revisjionismen

Innledende bemerkninger:

Flokken av norske historikere som selv  var krigsdeltagere og førstehåndsvitner minker. Påfallende er fokusvekslingen hos de yngre historieforskerne. Her  mangler de intime bånd til det sosiale establishment som kjennetegner konformistene Ragnar Ulstein og Magne Skodvin. Iallfall stilles det ubehagelige spørsmål og diskuteres oversette aspekter ved eldre framstillinger i nasjonale historieverk. Dermed rokkes det ved bildet av en enhetlig norsk krigshistorie. Responsen ble som forventet ”øredøvende taushet” omkring atskillige sider ved krigshistorien.

Mange spør seg: Oppførte mange nordmenn  seg kanskje ikke så renhårig og  heltemodig?

De fleste krigsveteraner ber oftest bare som forståelse for hva de opplevde i ei dramatisk ungdomstid. Jeg er ikke upåvirket av deres bitterhet overfor norske styresmakter. For å unngå prompte avvisning av eget engasjement, skal jeg omgående klemme løs på Aps ”akilleshel”. Arbeiderpartiets historie er langt fra så gloriøs som i de politiske festtalene. For partiet startet som den reneste røverbanden! Landsfader Einar Gerhardsen står ikke lenger  trygt og uangripelig  på pidestalen! Avvisning av synsmåter er en vanlig psykologisk forsvarsmekanisme. Mange misliker sterkt at det sies noe ufordelaktig om norske ikoner som ”landsfader” Einar Gerhardsen, på samme vis som den norske sfinx, Trygve Bratteli. For ikke å trø i strutsefella, vil noen likevel velge å stikke hodet fram med ærlig portrettering.

La meg begynne framstillingen med ”århundrets nordmann”, selve ikonet  gjennom 20 år, Einar Gerhardsen (1897-1987). Statsminister i 17 år fra 1945 til 1965. Med status som krigshelt etter opphold i  konsentrasjonsleiren ”Sachsenhausen” 1942-44, påfulgt av et ”Grini”-opphold i lag med bl.a. litteraturguruen Francis Bull og førkrigskommunisten Nils Parelius, inntil freden kom i 1945. Han portretteres langt fra som lytefri selv hos den vennligsinnede AP-biografen Per Mauset: ”Gjennom kriser til makt” (1920-1935) i Arbeiderbevegelsens historie bd. 3 s. 497 ff, og enda mindre glorifisert i det første profesjonelle bidraget, Finn Olstad: ”Einar Gerhardsen-en politisk biografi” av enda nyere dato. Her tegnes et portrett av en revolusjonær oppvigler. Begge betegner landsfaderen som Martin Tranmæls fremste læregutt og omreisende misjonær. Nest etter Tranmæl var det ingen som reiste og agiterte så mye som Gerhardsen . Det umiddelbare målet var ”væpna revolusjon”, og sentrale AP-ledere ville utnytte streiken i 1921 til et slikt formål. Arbeidervæpning var programpost siden partidannelsen i 1891. Den ekstreme språkbruken gikk for øvrig i arv til revolusjonens sønner, krapylet i AKP-ml på 1960-tallet.

Men aksjonismen i 1910 førte til arrestasjoner av aktivistene, og ”nykommunistene” (NKP), som Gerhardsen foraktelig kalte opposisjonen, fant det tryggere å aksjonere mot militarismen og klassehæren. Da Komintern i 1923 forlangte lojalitet mot Internasjonalen, ble det klammeri med revolver og slegge etter at Martin Tranmæl, Oscar Torp og Einar Gerhardsen hadde kuppet hovedstadspartiet. Det forlyder at Einar Gerhardsen skjelte ut kameratene med disse ord: ”Det er ingen aktivitet blant oss, vi er altfor skikkelige”! I en  tale på Youngstoget oppfordret han til vold mot streikebrytere. Men benektet det etterpå; ”for slike ting snakker man ikke om på et møte hvor det er politispioner til stede”. Dobbelstrategi?  Vel, politiet tiltalte ham for å ha oppfordret til tyveri av matvarer i samme talen, og han ble dømt til 24 dager i kasjotten for dette. Venstrekommunistene i ”Mot Dag” og NKP foretrakk agitasjon på moen og militærstreik, og ville overtale rekruttene til å nekte tjeneste. Paradoksalt ble han martyr for militærstreiken i 1924 ved at Martin Tranmæl hyllet initiativet på grunn av symbolverdien. Men ”arbeidervæpninga var det viktigste”, mente Gerhardsen. Dermed førte arbeidsstrid og klassejustis til at en bråte av Aps fremste folk ble satt under tiltale for oppvigleri og dømt i 1924. I Arbeiderbladet den 24 juni 1924 opptrådte den revolusjonære kader på tiltalebenken i Lagmannsretten. Einar Gerhardsen med revolusjonær syrin i knapphulet, analogt med den tyske romantikkens ”blå blomst”. Til tross for dette gav statsadvokaten banden det glatte lag for udemokratisk sinnelag.

Ved militærstreiken 1924 ble minst 40 tiltalt, men bare 32 dømt for delaktighet. Bare 11 var rekrutter som nektet tjeneste. Konklusjonen blir selvklar at AP manglet folkelig støtte for revolusjonen. De dømte var  broder Rolf Gerharsen (90 dager fengsel), Armand Malmstrøm (90 d), Ole Gjersvik (90 d), Kåre Nilsen (90 d. betinget), Einar Eriksen (90 d), Gunnar Nysted (90 d), Lærer Gussgård (90 d), Sigurd Gunnes (90 d), Olav Andreasen (90 d), Harald Holt (13 mnd. fengsel), Karl Bangsund (13 mnd). Avisredaktører: B. Olsen-Hagen, ”1. Mai”, (9 mnd. fengsel), Martin Aune, ”Folkets Frihet” (90 d hefte), Andreas Thurmo, ”Telemark Arbeiderblad” (90 d hefte), Jørgen Hustad, ” Østfold Arbeiderblad”/”Folkets Røst” (90 d hefte), Axel Sømme, ”Rjukan Arbeiderblad” (30 d fengsel), Martin Tranmæl, ”Arbeiderbladet” (5 mnd fengsel), Håkon Hoff, ”Arbeiderbladet” (75 d fengsel).  For iverksetting og annen straffbar medvirkning: Aksel Zakariassen (90 d), Einar Gerhardsen (75 d), Severin Arnesen (75 d), Rolf Hofmo (75 d), Haakon Meyer (5 mnd. Fengsel), Nils Hønsvarld (75 d), Malfred Bergseth (75 d), Anton Kristiansen (5 mnd), Oscar Torp (5 mnd), Erling Kristiansen (90 d). Theodor Broch (90 d), og Arnfinn Vik (4 mnd fengsel). Kilde: Halvorsen 1976, kap. 4 ifølge Per Mauset : Arbeiderbevegelsens historie Bd. 3 s 502.

Hendelsene i 1924 var ikke noe isolert tilfelle. Også høsten 1927 greide han å bli straffedømt. Denne gangen sammen med Arnfinn Vik som oppfordret arbeidsløse til å stjele matvarer i butikkene. Saken ble omtalt 31. januar 1929. ”Det norske arbeiderpartis centralstyre har sendt regjeringen et andragende om benådning av Einar Gerhardsen og Arnfinn Vik, som  i høst blev idømt 120 dagers fængsel. De hadde, som vil erindres, i februar i fjor skrevet en artikkel i bladet ”Den røde unddom”, hvori arbeidsløse blev opfordret til at gå ind i butikerne og forsyne sig med matvarer”.

MotDagistene (Laurits Falk) og NKP murret over det trøstesløse ved bøter og fengselsopphold til ingen nytte for arbeiderbevegelsen, men Martin Tranmæl omdefinerte nederlag som storslått seier. Derfor fortsatte kampen mot antimilitarismen i 1933 og 1934 med aksjoner på Trandum og Gardermoen. Resultet var ikke uventet som ved forrige storaksjon. Gerhardsen pådro seg enda en domfellelse, samt hefte om at han var uskikket for militærtjeneste. DNA vedtok 1930 antimilitære retningslinjer der det står at partiet anså det forviktig å  bekjempe militærvesentet og avsløre klassekarakteren. Full avvæpning av de kvite garder. Organisere aktivisme innen forsvaret, og danne egne væpnede kadrer av rødegardister. Gjentatt i pamfletter fra DNA og AUF 1935. I 1936 dro Einar Gerhardsen til Setnesmoen med bråsjyren ”Rekrutter – inn i rekkene” med den følge at oberst David Thue forvarte ham nok en gang i ”kakebua”. Samme år skjedde gjentok begivenheten seg i Trøndelag. Til tross for dette mente Gerhardsen i 1940 at han var skikket til å bli offiser i den norske hæren.

Om noen lærdom skulle kunne trekkes ut fra historieprofessor Finn Olstads Gerhardsen-biografi, må det være at lenge etter krigen i sitt hjerte hadde beholdt ”barnetroen” som sovjetrikets fortreffelighet. Gerhardsen var ikke mindre opportunist enn Oscar Torp.

Hans kone ble sågar beskyldt for sengekameraderi med KGB, og ved et tilfelle fant det sted en hastig konsultasjon med en sovjetisk sendemann på Østbanestasjonen før han måtte framlegge vårt offisielle syn på NATO i Brüssel. Det hevdes talen ble vesentlig endret i forhold til den diplomatisk klarerte underveis til forsvarsmøtet. Det hele peker i retning av at Gerhardsen faktisk var positiv både til revolusjonen og Sovjeunionen lenger enn andre ledende AP-topper som Hallvard Lange og Haakon Lie. Delaktighet i gulltransporten  1940 via Mørebyene blir bare et aspekt ved forklaringskjeden. Like lite som stillingen som Oslos ordfører da han ønsket kongefamilien velkommen tilbake i Norge etter krigseksilet. Hvor paradoksalt at han måtte stille seg bak det norske flagget i stedet for den røde fane! Partikollegaene fra Londoneksilet var  ikke lenger stuerene for partiets nye maktbase. Og Jens Christian Hauge kunne bli  utnevnt til forsvarsminister i Gerhardsens første ministerium etter krigen.

Så kommer det i 2003 sensasjonelt som et drypp fra kranen for dagen at det er belegg for å hevde at ledende DNA-folk var villige til å sette norske styresmakter til side og tilpasse landet til et hitlergermansk Europa. Det forundrer ikke at norske sosialister gjennomgårende var positive til naziregimet før 9. april 1940. Selv Ribbentropf-pakten ble ansett som en allianse mellom venstresosialister. Partikoryfeenes metamorfose ble innledet med ”Operasjon Barbarossa”, det tyske overfallet på SSSR. Gerhardsen hadde liksom de høyreekstreme lite positivt å si om statsminister Johan Nygårdsvoll, som ”feigt” flyktet fra det nasjonale ansvaret. I følge Gunnar Jahn i Statistisk sentralbyrå var det flere hjemvendte nordlandsfarerne som øvde kritikk av Nygårdsvoll, og Gerhardsen var intet unntak. Selv returnerte han fra Nordnorge  til Stockholm, men kom i juni til Norge ”for  å ivareta arbeiderbevegelsens interesser”. Slik det sies i hans svært selektive seksbinds memoarer.

Hva gikk så de hemmelige forhandlingene  ut på?

Professor Olstad dokumenterer  to måneder hemmelige tinginger mellom Einar Gerhardsen og Victor Mogens om dannelsen av en ”modus vivendi”mellom Arbeiderpartiet og Fedrelandslaget, m.a.o. opprettelse av en ”norsk front”. Dette innebar et knefall for det påtvungne herrestyret. At Gerhardsen benyttet mellomnavnet ”Henry” som dekknavn, forkleiner ikke autentisiteten i Anders Frihagens saksmappe, boks 2, kalt ”Udatert materiale fra Stockholmstiden 1940-1942”. Men papirene er naturligvis udaterte og usignerte. Ikke bare forundrer Gerhardsens unasjonale forslag. Hans ønske og en sterk regjering i erkjennelse av det parlamentariske systemets svakheter, måtte jo appellere sterkt til høyrefalanksen, NS og tilsvarende ekstremistlag. Hans resonnement kan bare forstås ut fra den (sosialistiske) alliansen mellom hjertevennene Hitler og Stalin. Ja, Adolf var ved krigsutbruddet så imøtekommende at han sendte bombeeksperter for å trene Josefs flyvåpen. Et desillusjonert Frankrike strøk raskt fanen så hele nasjonen hang med leppa; og USA var ennå ikke kommet med i verdenskrigen før det japanske overfallet på  Pearl Harbour, flåtehavnen på Hawaii. .

Hvor heltemodig var det så at Einar Gerhardsen lot seg frivillig arrestere av tyskerne , for å bli internert på Grini etter et opphold i Sachsenhausen? Selv dette forekommer i dag mindre som et tilfeldighetenes spill. Hvordan kunne han deporteres til Grini for der å forberede etterkrigspolitikken og legge et grunnlag for stillingen som landets statsminister? Gerhardsens særbehandling kan i dag rekapituleres. Det startet med en petisjon fra Arnfinn Vik og Rolf Gerhardsen som henvendte seg til Sveriges statsminister Per Albin Hanson våren 1944. Stafetten sendtes videre til den finske statsråd Väino Tanner som kontaktet de tyske sende menn i Finland, dr. Karl Scnurre og Wiepert von Blücher. Slik gikk spørsmålet om fangen Einar Gerhardsen helt til topps i det tyske utenriksdepartementet. Det endte med at utenriksminister Joachim von Ribbentrop engasjerte seg og oppfordret sikkerhetssjefen Dr. Ernst Kaltenbrunner om å være samarbeidsvillig. De to siste endte som kjent i galgen for sin krigsinnsats etter Nürnbergprosessen i 1946. Særbehandlingen var altså en brikke i et større nordisk diplomati vis a vis hitlerregimet i Berlin. Som Schindler ble landsfaderen betraktet som en nyttig , potensiell brikke og samarbeidspartner.

Glansbildet av Norges forsvarskrig slår i dag mange sprekker .Londonregjeringen motarbeidet det allierte ønske om å iverksette krigshandlinger på norsk jord. Dagbladet kunne melde i 1998 at hver femte norske offiser pr. 9 april 1940 var medlem av NS, eller meldte seg inn etter kapitulasjonen. Bildet av sabotasje i forhold til en effektiv mobilisering forsterkes. Historien om de internerte norske troppene i Sverige som måtte avgi æresord om å avstå fra motstand mot okkupasjonsmakten, er også langt fra nasjonalt gloriøs. Således forundrer det ikke at første hirdsjefen i Nasjonal Samling, Oswald Nordlie, kunne avansere til kongens overadjutant etter krigen. Det forundrer kanskje ikke når vi hører han ble foretrukket av Adolf F. Munthe i Generalstaben som stiftet NS sammen med Vidkun Quisling.

At dydsmønstrene i ”Milorg”, Jens Henrik Throne Nordli og Rolf Rynning Eriksen hadde førkrigs nazifortid, er opplysninger som slippes i dag som en bombe. For  Jens Christian Hauge knyttet i 1942 Nordlie og Eriksen sentralt til sin egen organisasjon som rådgivere for hjemmefronten. For i neste omgang å godkjennes av Nygårdsvoll i London. Det hevdes sågar at dette måtte ha skjedd med milorgsjefens vitende og vilje. Hvordan kunne R.R. Eriksen få en toppstilling i forsvaret når han bevislig meldte seg inn i NS i august 1940, selv om han meldte seg ut igjen i november? Lars Borgersrud finner at Jens Chr. Hauge hadde en finger med i spillet. En usynlig hånd glattet over de ubehagelige fakta i Landsvikeravdelingen ved Oslo politikammer. Det brukne geværs riddere befattet seg nå med alt fra atomkraft til industripolitikk. Og Gerhardsen stod på ytterfløyen i forholdet mellom Norden og Europa.

Hjemmefrontmuseet ledet av Arnfinn Moland har utviklet seg til en vokter av hemmeligheter og et sandpåstrøingsorgan. Hvorfor rettes det ikke et forskningens fokus på den omstridte milorgklikkens mange forunderlige  industri- & forsvarspolitiske eskapader?  Fenomenet ”stay behind” er selvsagt et barn av den kalde krigens logikk. Hvordan kunne Nordlie 9. april få ansvaret med å effektuere ordren om ”delvis mobilisering”? Vi har en gang lest  hos Magne Skodvin at Halvdan Koht ikke hadde tid til slike trivialiteter; for han var mer opptatt av sitt foredrag om Harald Hårfagre. Trukket tilbake som brikke i et historisk kompromiss.  Factum est at mange offiserer fikk hjelp til å skjule sin æreløse fortid ved sikkerhetsintervjuene etter krigen. Det er vel kjent at våre beste yrkesmilitære som Helset og Hovdenakk trakk seg i stedet for å ydmykes av Arbeiderparti-folkene som under hele krigen hadde arbeidet målrettet for å fremme partiets interesser etter fredsslutningen. Resultatet er blitt et forsvar på sparebluss!

Konklusjon:

Nå må nasjonen i anstendighetens navn legge ”Lex-Hauge” til side, en gang for alle, og ikke minst tillate en sannferdigere historiefortelling enn Aps systemkonforme skjønnmaling. Når  J.C. Hauge beskriver hva han deltok i under krigen, er han like lite rakrygget som i sitt vitnemål om overvåkningen av de norske kommunistene overfor Lundkommisjonen. I Molde bys historie skyldes det på misforståelser når ”Milorg” i dobbelt bokholderi utnevnte sin egen parallelle hjemmefrontsledelse på Møre, på tvers av engelske SOE som bare stolte på folk de selv hadde godkjent. Søren Mordal og Helge Hagen opplevde derfor forsmedelser. Byforfatter Olav A. Abrahamsens framstilling blir dermed finurlig, siden han ikke trenger inn i de faktiske omstendigheter.. Ikke til å undres over, slik jeg ser det, at det også lokalhistorisk fremdeles serveres mye svada om begivenhetene under krigen. Jeg har, arvelig belastet som jeg er med hensyn til den militære etterretningstjenesten XU på Møre, bidratt med en ringe skjerv og gleder meg over anerkjennende blikk fra personer som kjenner til litt mer enn de fleste. Forståelsen er blitt større overfor dem som mislyktes på hjemmefronten. Mens utefronten på den annen side  etter hvert er blitt forunt en smule ettermæle.

Jeg bifaller prinsipielt at ml-eren John Michelet og dissidenter som Berge Furre  fikk oppreisning og erstatning for ulovlig overvåkning fra en like skrupelløs E&O-tjeneste i etterkrigstida. Hadde vi bare kunnet si det samme om den ulovlige trakassseringen av sv-eren Finn Løfsnes med ærerik XU-fortid i Trøndelag. Han var ikke en sikkerhetsrisiko av samme slag som Finn Gustavsen. Jeg har sympati for familiens bitterhet overfor vårt rettsvesen. Hvor skammelig ble han ikke behandlet av Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Ved bortsortering av diplomatpost fikk heller ikke den heltemodige feltherre general Carl August . Fleischer anledning til å forsvare seg mot Aps intrigemakere under krigen. Sannheten blir til sist den største taperen i renkespillet. Politikken har alltid benyttet finurlige belønningssystemer. Skal uretten gå i arv gjennom generasjoner støttet av partiets egne klauseringer og preferanser?  Har begreper som ”nasjonens ære” ikke lenger noen plass i det norske vokabularet? Undres våre fremste militære teoretikere i Forsvarsforeningen. Danskene praktiserer åpenhet i saker som dette. Selv gremmes jeg over behandlingen som er forunt våre egne krigsdeltagere.

SLUTT

Det er ikke åpent for kommentarer.