Historieportal

Kilde: Avisa ”Tidens Krav”, Kristiansund, 26. november 1988, side 20-21.

Bilde: Kristiansunderen William Dall som bygde opp og ledet etterretningsorganisa-sjonen XU på Nordmøre, i Romsdal og deler av Trøndelag fra 1942 og fram til den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Han fulgte lojalt myndighetenes krav om personlig taushet.

Innledning:

Krigshistorien har, slik jeg ser det, underfokusert på noen spørsmål:

1: Når ble motstandsbevegelsene Milorg, og den konkurrerende XU, organisert i Møre og Romsdal? Hvilke momenter har krigshistoriker Ragnar Ulstein oversett og uteglemt?

2: Hva er korrekte biografiske opplysninger knyttet til motstandsmannen Toralf Ørnulf Berg som ble skutt på Falstad 16. februar 1943?

3: Hvilken rolle spilte fylkesmann Olaf Oksvik og V-postdistributøren Torleif Lindtvedt, og hvilken dokumentasjon foreligger om deres innsats for motstandsbevegelsen?

4: Kan virkningene av XUeren E3, Edvard Kaurin Barths rekrutteringsframstøt på Møre slik det framsettes i Sæters bok, forsvares kildekritisk sett i ettertid?

5: Hvem kan ha profitert på ukritisk beskrivelse av etterretningsarbeidet i Møre og Romsdal; og ble XU ”kuppet” og overflødiggjort etter fredsslutningen i 1945?

Mange av disse spørsmålene har jeg inngående forsøkt å svare nøkternt på i flere krigshistoriske artikler. Ingen eier sannheten, det blir alltid spørsmål om de beste argumentene. Tiden er likevel, slik den revisjonistiske fløyen innen historieforskingen ser det, overmoden for å overprøve populære, men overflatiske  hypoteser, respektive seiglivede myter, knyttet til lokale bidrag fra motstandskampen 1940-1945. Uriktige tokninger har ikke bare en tendens til å festne seg i historikernes påstander, like mye som i vanlige folks skrøpeligere bevissthet. Og resultatet blir da at motstandskampen kommer til å bli preget av grunne teorier og medfølgende slagskygge som kan ende i den reneste lapskaus. Motstandsarbeidet ble til “hjemmefronten”, enten Jens Chr. Hauge hadde noe med det å gjøre, eller ikke.

Den norske historieskrivningen har vært ensidig styrt av bedreviterne innen Skodvin-skolen. Selvtilstrekkeligheten innsnevrer perspektivet til selvbedrag. Selv reagerte jeg på at Romsdal skulle kunne framstilles som det ”fredeligste hjørne” av etterretnings-organisasjonen XUs utberedelsesområde, helst siden den ikke fusjonerte med Milorg med uavklarte arbeidsoppgaver som følge. [kfr. Einar Sæter & Svein Sæter: ”XU i hemmelig tjeneste 1940-1945”. Det Norske Samlaget, 2007, s. 297 ff.]. Var livet under okkupasjonen en oase preget av idyll og harmoni for distriktets beboere i en turbulent tid for Europa? Forbud og rasjonering kunne nok røyne på i hverdagen, men vanskeligst var den den stadige og daglige undertrykkinga av frihet, informasjon og synsmåter. For ensretting fører til opposisjon.

Sannelig opplevde da lokalbefolkningen i Romsdal sin rikelige andel av tragedier og dramatikk. Moldenseren Toralf Ørnulf Berg ble byens første terroroffer. De fleste elever passerer ungdomsskolen uten en gang å ha hørt navnet i historietimene. Hvordan kan det ha seg? Glemsel er bare forbokstaven. Nå kan den norske krigshistorien bli valgt bort til fordel for histriske forhold i andre verdensdeler. Jahn Otto Johansen frykter at erfaringene fra holocaust skal bli relativisert. [kfr. vedlegg til Falstad-artikkelen]. Hvordan i all verden kan noen finne på å beskrive mine venner fra etterkrigstida som XUere, for eksempel Kåre Harrang, Arne Aarøe, Ivar Melsæter og Johan Sandøy? For moldenserne av noe tilårskomne årganger har da i det minste fått med seg at dette var representanter for grunnstammen i den lokale motstandsbevegelsen Milorg. Så har det da sannelig vært oppvist stor kreativitet for å få fasiten om hjemmefronten til å stemme med virkeligheten.

Forfatteren Svein Sæter, sønn av grenselosen, den seinere avisredaktøren på Sunndalsøra, hevder forunderlig nok på side 250 at XU-agent med kodenavnet E3, nemlig Edvard Kaurin Barth dannet første XU-cella gjennom kontakter med AP-fylkesmann Olav Oksvik og den uforsiktige kontoristen Thorleif Lindtvedt, som ble avslørt og arrestert 31. juli 1942 for skjult distribusjon av V-post. Jeg stiller umiddelbart et stort spørsmålstegn ved krigsinnsatsen til disse siste personene. Mens Olav Oksvik forholdt seg ganske så passiv på Sunnmøre, var det slutt for Lindtvedts vedkommende da han og kona ble arrestert av Gestapo og fraktet til Lillehammer. Når partitro Oksvik-biografer fra Gerhard Kjølaas til Ingunn Norderval hyller krigshelten fra Skodjebygda, er det grunn til å si at framstøtet minner sterkest om  merkevarebygging. Så dukket da Oksvik opp i Molde etter freden med underlige fullmakter.

Den dristige Thoralf Lindtvedt, som ved en anledning berget skinnet fra Gestapos klør, da han av en snartenkt kontorist Bjørn Enge, far til mine barndomsvenner Olaf, Bibbi, Kjell Otto  og Kari i Amtmand Leths gate, ble skjøvet ut bakdøra på Molde politikammer, hevdes å ha rekruttert Thorleif Næss til den første XU-kontakten i Kristiansund, men at arbeidet med å opprette motstandsgrupper til sist gikk i stå på grunn av manglende kontakter ut av området. Nå er det ikke selve kontakten som betviles virkelig fant sted. Historisk sett bør dette engasjementet opplagt anses for en Milorg-sak, som har lite eller ingen ting med XU-organisasjonen å gjøre. Som de fleste krigshistoriske kildene i vårt distrikt peker på, var det finlandsveteranen Toralf Ørnulf Berg, med oppvekstår i Molde, som startet de første spirer til motstandsarbeidet i Molde. Blant sine unge Milorg-venner gikk han under klengenavnet ”Tolle”.

Han var kjent blant sine venner som ivrig skytter og jeger og glad i friluftsliv. Som en av de første i distriktet, meldte han seg til tjeneste mot de russiske inntrengerne under Finlandskrigen, og etter å ha blitt hjemsendt etter avslutningen på stridighetene, deltok han slik som major Svein Blindheim i kampene ved Kongsvinger der han ble lettere såret. Mens Blindheim som Lingesoldat skulle bli tildelt høye allierte utmerkelser, ble ”Tolle” Berg på det nærmeste torturert til døde av nazibødlene, “Gråbein” & co, på Falstad, deretter skutt i Falstadskogen og forlagt i ei umerket grav, og helst oppgravd for å bli senket i Trondheimsfjorden.

Når Molde Bys Historie Bd. 4 på side 191 mener at løytnant Herulf Nygaard på vegne av sentralledelsen i Oslo sommeren 1941 gjennom Niels de Sève og min far fikk opprettet den første Milorg-cella  i Molde, kalt “Veivisergruppa“, må da det bero på en feil. Det er drygt å utnevne disse til ubevisste Milorg-medlemmer, selv om prosjektet bare anses for et teoretisk forprosjekt, som uansett kom alt for seint inn i Milorg-etableringen.  Forfatteren Per Hansson skriver at Rinnanbanden lot kyndige falskskrivere etterlikne  den arresterte “Tolle” Bergs håndskrift i et brev som Rinnan overleverte  sammen med Dolmen og Grande til en norsk offiser i Høgsethytta på Varden.  Den sannsynligste kandidat som gikk på limpinnen for dette Rinnan-utspillet,  er oberstsønnen Ernst Thue, for det er trolig hold i opplysningen, men XUerne Niels de Séve eller Sivert Eikrem var det uansett ikke. [kfr. Per Hansson: Hvem var Henry Rinnan? Gyldendal, 1872, side 82]. På dette tidspunktet var den farlige SD-agenten  ”Lola” alt kjent av SIS-staben  i London.

Etter arrestasjonen 15. august 1942, ble “Tolle” Berg først internert på Vollan i Trondheim sammen med Kåre Viken og min far.  Søstera Mosse Berg Mjelva, gift med konfeksjonsfabrikkeier Sigurd Mjelva, ble i Trondheim vitne til at han som straff måtte sleike jernbaneskinnene i kulden, så blodet rant fra munnen. Min mor erindrer fremdeles samtalen med fru Mosse Mjelva godt som fortalte om hendelsen med broren. Da han omsider ble henrettet i egenskap av farlig syndikalist, var han ille behandlet, for gestapistene hadde praktisk talt knust de fleste bein i kroppen hans. Den svenske forfatteren Lars Borke beretter intimt om Rinnanbandens ”negative” spill med Milorg i Molde. (kfr. Lars Borke: Henry Rinnan – Fattigungen som tog hämnd..”, Gøteborg, 2007, Kapittel 35).

Rinnan-agenten Karin Dillner-Olsson, med svensk far, ble under rettsaken dømt til fire års straffarbeid for å ha foretatt provokative reiser til Molde for å lokke Milorg-sjefen ”Tolle” Berg til å reise til Misjonshotellet for å møte Rinnan, alias ”billedhogger Selmer”.  Dillner-Olsson troppet også kort tid etter opp i Stockholm og ville ha adressen til Ivar Melsæter, som Rinnan hadde sluset gjennom nettet som småfisk for å gjøre et større varp. Heldigvis fattet Ivar  Melsæter mistanke. Han kom seg til London via Bromma der han  på mottakssenteret i “Norway House”  ble vennlig forhørt av E-offiseren Otto Berg, olympieren fra Molde. Han syntes  at Dillner-Olsson opptrådte mistenkelig, og gav svevende svar på hennes spørsmål. Ved samme anledning ble hun positivt gjenkjent av en annen flyktning helst fra nettet på Sunnmlre, som kom seg til Sverige ved samme høve. Kåre Harrang som ble lokket til Erling Skakkes gate og bedt på kaffe av Kitty Grande, fikk et fangeopphold i Sachsenhausen.

Henry Rinnan gav under rettsaken i Trondheim 1946 forklaringer om opprullingene under Moldeaksjonen i 1942. Hans første oppdrag etter å ha fullført spionskolen i Trondheim hos SS-Obersturmbannführer Georg Flesch, født 1909 i Potznan, var å avsløre radiosendere og våpendepoter på Møre. Første bragd var arrestasjonen av tre brødre fra Åndalsnes, Adolf, Georg og Herbert Grüner. Dette var fjellklatrervenner av Torbjørn Krohn, Arne Randers Heen og mine foreldre fra den gode førkrigstida. Jeg var noen år lektor ved Rauma  videregående skole og da bosatt hos søstera Martha Grüner. Henry Rinnan startet under forhøret med å fortelle at Moldeaksjonen var en oppfølging på Ålesundsaffæren. Gjennom negativ kontakt med sportsforhandler Arne Aarøe hadde Rinnan funnet ut at Milorg smuglet unge menn fra byen via Sverige til England, etter som Rundekanalen var blitt stoppet. Aarøe ble livsvarig skadd av mishandlingen han ble utsatt for i de tyske interneringsleirene, men drev nokså  handikappet en sportsforretning  kalt “Molde Sport” i Molde sammen med vennen Kåre Harrang.

Første steg for SD var å posisjonere sentrale Lola-folk på stedet, Grande, Dolmen, Ålberg og Rinnan. Så kunne bandemedlemmet Solveig Kleve fra Molde distribuere V-post for Thoralf Lindtvedt, sammen med sine to brødre, Olaf og Harald, uten at den kvinnelige provokatøren ble arrestert. De ante ikke at søstera var involvert i tysk kontraspionasje. Dette er så langt ifra det eneste tilfelle av splittede familier, hvor barnekullet skulle havne på hver sin side under den ideologiske kampen. Det var flere slike i Molde. De to brødrene satt paradoksalt på Falstad sammen med min far Sverre Gjendem, som ble løslatt våren 1943. Klevebrødrene var stramme karer og tilhørte mine foreldres omgangskrets før krigen. Bokhandler Olaf Kleve var en av byens dyktigste amatørfotografer.

Hendelsen bør etter alle solemerker tolkes som opprulling av den første versjonen av Milorg i Molde. Når grupperingen blir kalt XU, betyr det uhyre freidig å stokke kortene. Skulle Oksvik bli krigshelt, måtte terrenget tilpasses kartet. Følgelig plottet SD ut 30-40 navn, kjernen i ”Tolle”Bergs lokale Milorg. Karin Dillner-Olsson bekreftet også at hun brakte hilsen til Milorgsjefen ”Tolle” Berg om at kompisen Ivar Melsæter hadde maktet å komme seg velberget til Sverige. [kfr. Klaus Grøneng: Rinnanbanden, Klaus Grøneng Forlag, Trondheim, 1950, Kapittel 9, s. 84 ff]. Alt så tilforlatelig ut. Milorg hadde ennå ikke fått innprentet prinsippene for det ”negative spill” som SD hadde finslipt mot motstandsbevegelsene på kontinentet. I min første Falstad-artikkel har jeg dokuentert hvordan det gikk med moldenserne.

Vi har dermed belegg for å hevde at motstandsbevegelsen Milorg oppstod spontant i ungdomsmiljøene det første halvåret etter det samordnede tyske overfallet (”Weserübung”) på Danmark og Norge 9. april 1940. Oberst David Thue mobiliserte regiment IR11 på tross av Nygaardsvold-regjeringens handlingsvegring. Fylkesrederiet MRF støttet lojalt mobiliseringen, men det norske forsvaret hadde ingen sjanser mot velutstyrte Wehrmacht, fra første stund understøttet av overlegne Luftwaffe både med hensyn til antall og utrustning. Etablering av XU derimot knyttes til navnet Lauritz Sand som i 1940 var ansatt ved Universitetet i Oslo. De unge studentene i kretsen rundt veteranen, skulle bli de virkelig profesjonelle spionene mot Hitler-regimet.

Oppfinnsomheten var nær sagt uendelig, som i tilfellet da Dresden-studenten John Berg fra Bærum som smuglet tegninger av V1-raketten ut i dekk på Henckelen som fraktet Vidkun Quisling til Norge etter besøk hos der Führer. Han brakte navnet med seg  fra et opphold på Java, der han var engasjert i britisk etterretning rettet mot tysk aktivitet i Indonesia. Her bygde han opp ei gruppe kalt XU. Svein Sæter mener i kapitlet ”Viljen til kamp” at X står for ”unknown” og U for ”undercover agent”. [kfr. Sæter & Sæter, XU i hemmelig tjeneste, Samlaget, 2007 s. 35]. På den annen side mener Lars Borke at X står for ”secret” og U ”intelligence”. [kfr. Lars Borke: Henry Rinnan. Fattigungen … s. 104]. Min far derimot mente bokstavene symboliserte ”soldater uten uniform”, i henhold til Geneve-konvensjonen for krigens regelverk. Det spørs om ikke det siste har mest for seg som definisjonsgrunnlag.

Selv Linge-mannskapene utførte sine klandestine operasjoner i Norge med battledress under tøyet i tilfelle operasjonene på fiendtlig jord skulle ende med katastrofe. Oluf Reed Olsen og Max Manus bekrefter at dette var standard prosedyre for SOE-personell på hemmelige oppdrag i Norge, på Rjukan (Knut Haukelid), som i Oslo havn (Max Manus). Som man skal se ut fra områdesjef i XU, William Dall´s vitnemål før jul  i 1988. kom XU i Møre og Romsdal i gang som et langt seinere prosjekt enn Milorg. Studer datoene når hver enkelt agent ble vervet!  Her ble det ikke plass til selvutnevnte helter. Selv er jeg overbevist om at årsaken til at XU Romsdal aldri ble avslørt av fienden, ikke bare skyldtes flaks, men at distriktslederen lærte sine undersotter betydningen av profesjonalitet og sikkerhetssystemer knyttet til cellevesenet. Det skulle mer til i striden enn nasjonal holdning.

Erfaringene hadde vist at mellomkrigstidas politikere var de reneste værhaner som lett kunne forskræve seg i balansegangen mellom ytterfløyene. “Kretsen” var nazifisert, og det var farlig å ha kontakt med HL. SOEs spionansjeorgan XU ble drevet etter sunnere prinsipper. Rinnanbandens storstilte og vellykkede Moldeaksjon i 1942, ble paradoksalt nok et avgjørende vendepunkt ikke bare i etterretnings-arbeidet, men også i motstandsarbeidet generelt. 1943-1945 er derfor XUs glansperiode som operatør i opposisjon mot den brutale tyske okkupasjonsmakten. Med ett, etter frigjøringsdagen 1945, skiftet det store gross av likegyldige og stripede opportunister skjorte over natta, hengte på seg norske sløyfer for å vise hvor ”gode nordmenn” de hadde vært under okkupasjonen, og startet oppgjøret med NS-medlemmene, bunkersbaronene og tyskerjentene. Oppgjøret med folk på medlemslistene  varte til rusen gikk over.

Så fulgte et langt gjesp av rettsoppgjør som bare skrapte i fernissen. Nå skulle ”hjemmefronten” styre landet, for soldatene på ”utefronten” fortjente i følge heimefronttradisjonen  etter Jens Chr. Hauge å holdes i bakleksa siden de hadde ”rømt landet” sammen med eksilpolitikerne og etterlatt ”folket i stikka”. Heller burde vi ta det psykologiske begrepet ”rasjonalisering” i bruk når vi snakker om den norske husmannsånden som fikk utløp ved landssvikoppgjøret. Hvor typisk norsk var det ikke at våre kjempende på ulike frontavsnitt for all del ikke måtte gis anledning til å stå fram og vise ansikt. Alt kompromitterende er vel omsider fjernet eller brent. Seierherrenes glansbilde av krigen er fremdeles det dominerende som i Einar Gerhardsens dager, nå om dagen utbasunert av partitro etterplaprere.

“Når kan vi begynne å forske på krigen?”, spurte  historikeren Lars Borgersrud lakonisk etter Jens Chr. Hauges bortgang. Han kunne godt spørre; for bortsett fra partisekretær Ronald Bye var det få som skulle få innblikk i hvor mye som var fjernet fra krigsarkivene kring 1972. Skal vi tro at krigsarkivene som er igjen, etter hvert vil åpnes  til relativt  fritt innsyn  for andre enn de  vennligsinnede konformistene?  Tvert imot leser vi at myndighetene akter å forlenge båndlegging av de offisielle hemmelighetene i arkivene fra krigen. Historikerne kjenner for det meste til hvem museumsvokterne er. De må gjerne hovere på eifelbeinstårnet. Det skjer opplagt ingen norsk revolusjon over natta, heller ikke innen forskning på etterretningen i distriktene.

P.G.

SÅ GÅR VI OVER TIL XU-SJEF WILLIAM DALLS EGNE ORD FRA 1988.

For et par uker siden opphevet forsvarsminister Johan Jørgen Holst taushetsplikten for samtlige medlemmer i den såkalte XU-organisasjonen som drev hemmelig etterretning i Norge under krigen fra 1940 til 1945. XU-sjef i Møre og Romsdal var konsul William Dall i Kristiansund. Han har tidligere holdt seg til en taushetsplikt på 25 år, men alltid vært varsom med opplysninger. Nå får Tidens Krav offentliggjøre listene over dem som var aktive i XU på Nordmøre og i Romsdal og dem som hjalp XU-medlemmene under krigen.

Jeg har aldri skrevet under på noen taushetserklæring, men har alltid holdt meg til den alminnelige 25-årsgrensen. Det var XU-medlemmer som var i utlandet som skrev under en erklæring og som nå løses fra tausheten. Vi som var ute i felten i Norge, fikk aldri forelagt noe papir til underskrivelse. Vi bare jobbet, vi, drev etterretning. Forsøkte å få tingene til å gå på beste måte, forteller William Dall til Tidens Krav 43 år etter kapitulasjonen.

Men jeg har vært forsiktig med mine uttalelser. Nå skulle jeg gjerne ønske at Tidens Krav brakte listen over dem som var med på å trekke lasset i XU. Ingen fikk ”fem flate øre” for jobben. De fikk deltagermedalje og et diplom sendt i posten. Det var alt. Nå kan det være på tide at de blir nevnt, selv om det er i seneste laget. Tidens Krav hadde et omstendelig intervju med Erling Kristensen (leder for Sivilorganisasjonen [SivOrg]. i Kristiansund) og det i 1970. like etter at de første 25 år etter krigen var gått. Det slår meg ved å lese intervjuet at dere var svært forsiktige med å trekke fram enkeltpersoner.

Det må være noe som hang igjen fra krigen. Hele XU-organisasjonen var bygd opp som en pyramide med celler. De enkelte ledd skulle ikke viten om hverandre. Dersom noen ble tatt av fienden, kunne de ikke røpe alt om organisasjonen. Når jeg kikker på navnelista, er det mange der jeg ikke kjente til under krigen, selv om jeg var sjef for dette avsnittet, sier Dall.

Startet i Nord-Norge

Hvordan kom du inn i motstandsbevegelsen?

Det er en lang historie. Jeg deltok som fenrik under kampene i Nord-Norge i 1940, etter det tyske overfallet. Den arrogante opptreden av de tyske soldatene irriterte meg, for å si det mildt. Da jeg endelig kom hjem ut på sommeren, hadde tyskerne okkupert huset mitt i Langveien. Det mildnet ikke min harme. Fram til sommeren 1941 drev jeg ikke aktivt. Først da Arnulf Dageid anmodet meg om å være med i oppbyggingen av en illegal organisasjon, begynte virksomheten å øke. Om lag 400 mann ble vervet. Vi holdt møter, laget angrepsplaner, tegnet karter over tyske anlegg og laget håndgranater. Men organisasjonen ”sprakk” i november 1941. Sensommeren 1942 fikk Dall besøk av en venn fra Oslo. Han ville ha en mann til å lede etterretningsorganisasjonen XU. Etter en tur til Oslo hvor Dall fikk instrukser, tok han fatt på organiseringen i nært samarbeid med Peder Bjarne Pedersen.

De opplysninger som spionorganisasjonen måtte skaffe fram under krigen, var utallige, forskjellingartede, men alle hadde et klart siktepunkt: De allierte skulle i sitt hovedkvarter ha den best mulige oversikt over fienden, hans militære styrke målt i kanoner, krigsskip, fly, ammunisjon, men også hans kampmoral, disiplin og mentalitet. For å dette bildet så fyllestgjørende som mulig måtte bitene i et kjempestort puslespill settes sammen. Etterretningsgrupper i alle tyskokkuperte land ytet en uvurderlig innsats for å gjøre dette totalbildet så komplett som mulig.

Avslørte Rinnans folk

XU-arbeidet på Nordmøre og i Romsdal besto hovedsakelig i etterretning, men det ble brukt nokså mye tid og krefter på å avsløre torturisten Henry Rinnans provokatører.

Visste du om Rinnan under krigen?

Det var jo mange som først etter krigen fikk kjennskap til han og hans virksomhet.

Jeg kjente navnet. Visste også om flere av hans agenter. De var nokså aktive i vårt distrikt, men vi klarte å røyke dem ut. De vi avslørte var Rolf Dahl, Håkon Sand, Martinsen (Elias Kalvø), Ivar Grande, Ole Karlsen, Birger Kristensen og Rolf Bjerke, sier Dall, som i sin rapport etter krigen skrev: ” Jeg tør påstå at provokatørene for en stor del på grunn av vår inngripen ikke kom noen vei med folk her i byen og på distriktet. Videre har vi fått oppsport ikke så få stedligere angivere”.

Hvordan drev du organisasjonen? Hadde du full oversikt hele tida?

Jeg var nok den eneste i distriktet som hadde greie på alt. Når det kom beskjeder eller meldinger, enten som post eller med kurer, så ble papirene brent etter bruk. Jeg torde ikke ha alt for mye hjemme hos meg selv, så jeg leide en bankboks under et annet navn i Provatbanken i Grand Hotell. Der oppbevarte jeg farlige papirer. Ellers måtte jeg stole på hukommelsen. Når vi skrev meldingen, ble det benyttet usynlig blekk. Jeg skrev da et vanlig brev, og mellom linjene ble det usynlige skrevet. Mange viktige papirer ble avfotografert. Filmene ble fraktet på forskjellig vis. Det kunne være i leketøy eller i hylser i endetarmen.

Telefonen kunne vi ikke benytte. Den var alltid avlyttet, så det var å bruke brev eller ved personlig kontakt. Dette medførte mye reising både for meg og for de øvrige kontaktpersonene.

Hvor ofte sendte dere meldinger?

Det kunne være så forskjellig, men hver måned ble det lagd en samlemelding som vi fraktet til Oslo. Vi benyttet aldri radio. Kanskje noe av hemmeligheten for at vi ikke ble tatt, ligger i den forsiktigheten. Svært mange av radiooperatørene i Norge ble tatt av tyskerne, sier Dall.

Var du ille ute mange ganger?

Det hendte, men ikke ofte, Da hadde jeg flaks og kom meg videre.

Har du hatt psykiske forstyrrelser etter de nifse hendelsene?

Av og til. Jeg slipper ikke unna. Episodene kommer tilbake.

Mistet du og XU i vårt distrikt noen folk?

En ble skutt i fredsdagene, ellers klarte vi oss godt sier Dall.

DETTE VAR XU:

Aldri tidligere har lista over de 56 deltagerne i XU, den militære etterretnings-organisasjonen, på Nordmøre og i Romsdal vært offentliggjort. [Verken William Dall eller Niels de Sève vier kvinnene oppmerksomhet. P.G.] Alt de fikk for sin uegennyttige innsats for fedrelandet, var deltagermedalje og diplom – tilsendt gjennom posten. Ingen fikk ”fem flate øre” for jobben, sier XU-sjefen William Dall til Tidens Krav. Dersom noen skulle tro det var lukrativ forretning å være etterretningsmedlem under krigen.

De følgende er XU-medlemmer:

1: Stud. phil. Øistein Frøysadal, Sunndalsøra som deltok fra 1. september 1944.

2: Poståpner Ivar Nisja, Sunndal som deltok fra 1. august 1944.

3: Forstmann Georg Nisja, Sunndal, som deltok fra 1. august 1944.

4: Lærer Per Hoel, Sunndal som deltok fra 25. juli 1944.

5: Fenrik Einar Sæter, Øksendal, som deltok fra forsommeren 1943.

6: Student Gunnar A. Sæter, Øksendal,. Som deltok fra 15. juni 1944.

7: Stasjonsmester Einar Trygve Sundet, Berkåk, som deltok fra 1. november 1944.

8: Veterinær Erik A. Sæter, Berkåk, som deltok fra 15. juni 1944.

9: Sersjant Peder Svenvik, Grisvågøy, som deltok fra 15. september 1944.

10: Lensmann Ivar Hoel, Oppdal, som deltok fra 1. oktober 1944.

11: Lensmann Olav Sæter, Kvanne, som deltok fra 1. juli 1944.

12: Provisor Nils Trygve Vegan, Porsgrunn, som deltok fra 1. desember 1942.

13: Konsul William Dall, Kristiansund som deltok fra 1. oktober 1942.

14: Fenrik Peder Bjarne Pedersen (Lundgard), Kristiansund som deltok fra 1. oktober 1943.

15: Avdelingssjef Dagfinn Franz Torstensen, Kristiansund som deltok fra 15. oktober 1842.

16: Fotograf Jan Engvik, Kristiansund som deltok fra 15. desember 1842.

17: Kontorist Per Bentz, Kristiansund som deltok fra 15. desember 1942.

18: Kåre Karlsen, Kristiansund som deltok fra sommeren 1944.

19: Harald Sæther, Kristiansund, som deltok fra sommeren 1944.

20: Forvalter Erling Marstein, Kristiansund, som deltok fra sommeren 1944.

21: Bokhandler Halfdan Barman, Kristiansund som deltok fra 15. oktober 1942.

22: Fotograf William Monge, Kristiansund som deltok fra september 1943.

23: Per Tollefsen, Kristiansund som deltok fram til freden.

24: Politibetjent Leif Langset, Molde, som deltok fra 1. juni 1943.

25: Lærer Fredrik Kollmannskog, Skotheim, som deltok fra 1. juni 1943.

26: Lærer Bjarne Kristvik, Otta, som deltok fra 1. juni 1943.

27: Forretningsfører Edvin Myren, Bud, som deltok fra 15. oktober 1943

28: Kjøpmann Sigurd Julnes, Aukra som deltok fra 1942.

29: Lektor Niels de Séve, Molde, som deltok fra 1. mai 1943.

30: Kontorsjef Sverre Gjendem, Molde som deltok fra 1. mai 1943.

31: Bokholder Sivert Eikrem, Molde, som deltok fra 8. mai 1943.

32: Sjåfør Arvid Bach, Molde, som deltok fra 1. juni 1943.

33: Fotograf Erling Birkeland, Molde, som deltok fra 1. juni 1943.

34: Bokholder Bastian Nakken, Molde, som deltok fra 15. august 1943.

35: Kontorist Ivar Simonsen, Molde, som deltok fra 15. august 1943.

36: Stud.techn. Hans Henrik Bjørset, Molde, som deltok fra 15. mai 1943.

37: Stud. techn. Johan Bjørset, Molde som deltok fra 15. oktober 1943.

38: Politikonstabel Alf Venås, Molde, som deltok fra 15. september 1943.

39: Disponent Leif J. Lunder, Molde, som deltok fra 15. november 1943.

40: Butikkinspektør Gunnar Toft, Molde, som deltok fra 15. juni 1943.

41: Kontormann Fredrik Erlandsen, Molde som deltok fra 1. februar 1944.

42: Driftsleder Sverre Solemdal, Molde som deltok fra 15. desember 1943.

43: Kontorbetjent Gunnstein Hagen, Molde som deltok fra 15. august 1943.

44: Mekaniker John Kjelsvik, Vestnes som deltok fra 1.oktober 1944.

45: Gartner Alf Rød, Molde som deltok fra 15. august 1944.

46: Sjåfør Knut Grønset, Molde som deltok fra 15. oktober 1944.

47: Kontormann Anders Gjendem, Molde som deltok fra 1. november 1944.

48  Bedriftskontrollør Bernt Ellingsæter, Rekdal, som deltok fra 15. februar 1944.

49, Bygningsmann Harald G. Rekdal, Rekdal, som deltok fra 15. september 1944.

50: Gardbruker Sivert A. Øverås, Nerås, som deltok fra 15. juni 1943.

51: Lærer Ragnar Eikrem, Vestnes som deltok fra 15. mai 1943.

52: Lektor Ingvald Raknem, Åndalsnes, som deltok fra 1. juni 1943.

53: Kontorist Arne Vestad, Åndalsnes, som deltok fra 15. august 1943.

54: Skreddermester Arne Randers Heen, Åndalsnes, som deltok fra 15. oktober 1944.

55: Telegrafist Gunnar Alme, Åndalsnes, som deltok fra 15. oktober 1943.

56: Telegrafist Erik Berg, Åndalsnes, som deltok fra 1. mars 1944

XUs takkeadresser:

Den militære etterretningsorganisasjonen satte opp like etter krigen ei liste på 147 navn. Det var personer som hadde hjulpet XUs folk på forskjellig vis. For første gang offentliggjøres denne lista. [Vi tar for oss dem fra vårt distrikt].

Handelsbetjent Oluf Tangen, Sunndal

Bankkasserer Gunnar Hafsås, Sunndal

Peder J. Furu, Sunndal

Hallvar Furu, Sunndal

Hagbart Melkild, Sunndalsøra

Lærer Nils Wirum, Ålvundeid

Gunnar Forset, Gjøra

Hotellvert Ottar Rofmo, Gjøra

Ivar Lervoll,. Gjøra

Anders Sæter, Øksendal

Lærer Lars Flå, Øksendal

Gårdbruker Arne Teilgård, Øksendal

John I. Børset, Øksendal

Lars Gryti, Torvikbukt

Gårdbruker Anders Skrondal, Øksendal

Tore Firset, Lesund,

Paul Skipnes Eidestranda

Jakob Sunde, Hemnskjel

Olav Melland, Lesund

Bjarne Melland, Lesund

Konduktøraspirant Oddleiv Bjerkås, Oppdal

Poståpner Knut O. Vognild, Vognild

Gårdbruker Ivar Vassli, Lønset

Bureiser Matin Stensheim, Vognild

Gårdbruker JE,. Halle, Todalen

Gårdbruker Per Årsund, Årsund

Lege Erling Kristensen, Kristiansund

Redaktør Sigurd Vanvik, Kristiansund

Sekretær Johan Øwre, Kristiansund

Kjøpmann Johan Pedersen, Kristiansund

Kjøpmann Einar Røe, Kristiansund

Kjøpmann Hans Olsen, Kristiansund

Kjøpmann Oluf Øien, Kristiansund

Postbud Guttorm Hovde, Kristiansund

Lensmannsbetjent Norvald Nielsen, Batnfjord

Ingeniør Magnar Svensvik, Dale

Sjåfør Rudolf Aasbø, Kristiansund

Disponent Aage Dall, Kristiansund

Liss Engvik, Kristiansund

Stina Dall, Kristiansund

Johannes Halse, Meisingset

Stein Halse, Kristiansund

Karl Pedersen, Kristiansund

Klaus Kalseth, Kristiansund

Arvid Olsen, Kristiansund

Hans Haagen Torgersen, Kristiansund

Anders Gjengstø, Kvalvik

Ing. Erling Dall Larsen, Oslo

Disponent Christian Johnsen, Bruhagen

Forretningsfører Jack H. Aass, Kristiansund

Meieribestyrer Leif Lie, Kristiansund

Søren Ødemotland, Kristiansund

Sverre Lervik, Kristiansund

Budformann Karl Ingv. Kulstad, Kristiansund

Provisor Nils Utengen, Kristiansund

Radiooperatør Edvard Johns, Kristiansund

Styrmann Lars Olai Farstad, Farstad

Meieribestyrer Arne Sallaug, Sunndalsøra.

SLUTT