Per Gjendem: Falstad, et senter i Norge for Krigens fangehistorie og menneskerettigheter
Foto: Fangeliv bak piggtrådgjerdene i fangeleiren Falstad på Ekne, Nord-Trøndelag.
Innledning
Min far, disponent Sverre Gjendem, som ved krigens utbrudd var ansatt som kontorsjef på Storkaia i Molde ved Nustads Skibsekspedisjon, var stifteren av LO-avdelingen Molde Handel & Kontor i 1936. Han fikk innen XU dekknavnet ME2, nestkommanderende Molde Etterretning. Hans sjef ME1 var for øvrig lektor Niels de Sève ved Molde gymnas, stifteren av Kooporasjonen (Coop) like før i vår hjemby. I den egenskap LO-tillitsvalgt ble min far også foreningens første formann, blant andre sammen med sine venner Ivar Simonsen, kontorsjef ved Ibsens Dampskibsekspedisjon og Ludvig Nauste, kontorsjef ved Hagaas’ Konfeksjonsfabrikk. AP-sekretæren Sigvart Grøvdal fra Isfjorden ved Åndalsnes har laget et glimrende minneskrift til 50-årsjubileumet. Som AP-medlemmer ble dette fagforeningsmiljøet alt fra krigens ankomst trukket inn i opposisjonelt arbeid. I krigens første og troskyldige fase hadde motstandsbevegelsen ennå ikke forstått betydningen av forsiktighet og hemmelighold. Gestapisten Gerhard Flesch i Trøndelag skal ha sagt at nordmennenes største feil var at de hadde så lett for å plapre om saker som ikke skulle komme tyskerne for øre. Slik gikk det også til under Rinnanbandens Molde-aksjon i 1942 da det lokale Milorg – bestående av skytterlags- og idrettsungdom – effektivt ble rullet opp og sendt til Falstad, og etter et relativt kort opphold videresendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Det forlyder at Rinnanbanden (av tyskerne kalt “Anlaufstelle Henry Rinnan”, så vel som ”Sonderabteilung Lola”), fikk ungdommene til å tro de var motstandsfolk. Kort tid etter spilte disse Abwehr-agentene kort sammen med Milorg på ei hytte på Varden i forbindelse med den store opprullinga. Min far var så langt ifra en av disse, men han ble tystet på, og Gestapo mente han behøvde å bli dengt som lærepenge. Han satt således en kort periode på fangleiren Vollan i Trondheim sammen med min idrettsrådgiver Kåre Viken, idrettskonsulenten fra Ålesund, før han ble videreformidlet til Falstad i nåværende Levanger kommune. Moldensernes lidelseshistorie bak piggtrådgjerdene skulle bli grundig beskrevet i høyesterettsadvokat Erik Aandahls krigsartikkel, trykt i to årganger av Romsdal Sogelags Årsskrift. Selv supplerte jeg med egen artikkel i 2004 med tittelen ”Det norske holocaust og vår samvittighet”, som ligger på hjemmesida, der jeg støttet den pensjonerte general Bjørn Egge, nå forlengst avdød, som ivret for at perspektivet med fangebehandlingen 1941-1945 og menneskerettsaspektet ikke måtte fordreies til en sak om landssviksaker og guttehjem i etterkrigstiden. Til poengene hørte det med at Falstad ikke måtte ombygges til et tilforlatelig museum, men at vekt måtte legges på de mellom 220 og 240 henrettede ofrene for nazityranniet i Falstadskogen, derav 43 norske. I følge historikerne Trond Risto Nilssen og Jon Reitan bør det plusses på ytterligere mellom 70 til 100 personer, hovedsakelig russiske krigsfanger. Til sammenlikning ble mindre enn ti henrettet på Grini. Oppgravingsarbeidene ble preget av tilfeldigheter og rot. Først og fremst gjaldt det å lokalisere de norske motstandsheltene. Slavearbeiderne var det åpenbart ikke så nøye med. Etter at bygningenes interiør var blitt dokumentert, startet arbeidet med å rive og restaurere høsten 2004. Spørsmålet om pietet førte til sinte inserat i Adresseavisen. Det ble også krevd at det måtte forskes videre på krigsminnesmerket, laget av kunstneren Odd Hilt som selv hadde vært innsatt, og som hadde hogget inn navnene på de fangene han kjente. Sosiologiprofessor Jan Brøgger ergret seg under min studietid ved universitetet i Trondheim over at myndighetene ikke ville søke etter skøyta som fylt av stein og henrettede gisler ble senket i Trondheimsfjorden, deriblant Trondheims populære teatersjef Henry Gleditch. Den kjente menneskerettsdommeren Hanne Sofie Greve tok i 2003 et oppgjør med leder for museet Tone Jørstad om målsettingen. Et fokus på Falstad som NS-leir kunne tolkes som en kursendring bort fra fangehistorien og krigsforbrytelsene. De fleste slo seg til tåls med direktør Jørstads forsikringer om stø kurs og beklagelser og selvkritikk av uheldige formuleringer i programutkastet. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre 7/10-2006 åpnet Falstadsenteret for krigens fangehistorie og menneskerettigheter, i nærvær av et stort diplomatisk oppbud fra Øst-Europa, var landets fremste opplærings- og dokumentasjonssenter klart til innsats i opplysningens tjeneste. Første bidrag ble Marianne Neerland Solems lovpriste doktorgradsavhandling om behandlingen av russerfangene. Flere informanter måtte melde seg, for det gjaldt å komplettere bildet. Nordmenn flest gledet seg over blankpussingen av fangeleiren på Ekne, den dødeligste og mest brutale SS-leiren vi hadde. Så tungt veier Falstad i østeuropeernes bevissthet at diplomater og representanter fra Russland, Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Polen møtte mannsterkt til seremoniene da senteret åpnet for tre år siden. Fjerning av navneplatene ved krigskirkegården på Tjøtta i Nordland, samleplassen for krigsfanger fra hele landsdelen, satte norske myndigheter i forlegenhet. Desto større grunn ville det være at Tone Jørstad overholder løftet om fortsatt ”stø kurs” når det gjelder fokus og nasjonale forpliktelser i henhold til internasjonal lovgivning knyttet til krigens ofre i Europa. Kan ikke den dobbelte målsettinga som norske myndigheter insisterte på, nemlig ”fangehistorie og menneskerettigheter”, by på praktiske vektleggingsproblemer? Jo så men, hvis krigsminnesmerket skal transformeres til et menneskerettssenter, for det var ikke bare tyskerne som historisk sett brøt menneskerettighetene. Da freden kom, ble Falstad et landssvikfengsel. I maidagene 1945, hevdes det uforbeholdent, ble de som holdt med feil side under krigen, ved enkelte interneringsleirer utsatt for slag, spark og ”liksom”-henrettelser utført av revansjistiske fangevoktere. I 1945 ble situasjonen fra 1944 snudd på hodet i kaotiske fredsdager. Dermed kunne tidligere Falstadfanger ha blitt til fangevoktere over for nazibødlene og svikefulle landsmenn. Kan det dokumenteres at slikt forekom på Falstad etter freden i 1945? En landssviker ble dokumenterbart skutt i beinet av en norsk fangevokter. Den angivelige ”lovløse” episoden ble etterforsket av politiet, men dysset ned. Hevnlyst i en slik situasjon var selvsagt like uakseptabel som oppbankingen av Henry Oliver Rinnan i fengselet etter arrestasjonen i 1945. Stortingsmeldinga av 1950 om de uheldige sidene ved landssvikoppgjøret, nevner ikke skyteepisoden på Falstad med et ord. Senterlederen Leiv Sem fra 2002 ble på bakgrunn av sjikanøse antydninger i Adresseavisens leder stemplet som tendensiøs og historieløs fordi han helst hadde blandet kortene mot bedre vitende. Selv forsvarer han seg med at han aldri tok sikte på å likestille nazismen med Milorg-folkene. Men han reagerte på at krigsveteranene fikk dominere meningsutvekslingen, og at de som hadde hatt foreldre på Falstad, hadde fastlåste syn på problemstillingen. Kanskje bør jeg presisere at jeg slett ikke føler meg provosert av Sems finurlige ønske om å sette fangehistorien på plass. Har han kanskje misforstått krigshistorikernes kamp mot Skodvin-profilen innen forskningen? Tonje Egedius mener debatten egentlig ikke dreier seg om menneskerettigheter. For krigen er snarere en ”kulturell nøkkelfortelling”, eller slik forskeren Anne Eriksen uttrykker seg ”en nasjonal opphavsmyte”. [kfr. Tonje Egedius: Folk som provoserer oss. Aftenposten, Debatt 30/3-2009]. Økonomen Johan Vogt snakker akkurat som psykiateren Johan Scharffenberg om vår falske nasjonalromantikk. Duger den slags apologi som grunnlag for en dokumentarisk snuoperasjon knyttet til krigsberetningens konsensus? Hanne Sofie Greve var den beiskeste i kritikken av senterets vitenskapelige linje. Dermed har jeg i det minste oppnådd å kunne vise at det ennå står strid omkring det nasjonale senterets dokumentasjonslinje. Skyldes bråket mangel på klare statutter? Eller har staben sære meninger på tvers av den nasjonale fellesskapsfølelsen knyttet til krigsberetningen? Siden ei samlende nasjonal dokumentasjonslinje etter alle solemerker har mest for seg, skal jeg i den videre framstilling gå over til pressekommentarene på Falstadsenterets virksomhet i de aktuelle media. Skyldes striden kanskje en vinglende norsk kulturpolitikk under Trond Giske? Kanskje viktigst, hvordan kan det ha seg at striden, tross fromme bekjennelser til sanndruhet, stadig utkjempes med uforminsket styrke, som om ingen ting skal ha skjedd siden årskiftet 2003-2004? Hvordan kunne den historiske borgfreden bli så skjør om noe så håndfast som nazistenes ugjerninger? Noen trodde i alle fall at samlende faktorer omkring historikermiljøet i det minste hadde endret seg med bortfall av fangene og veteranene som førstehåndskilder! Her følger en serie innlegg fra pressedebatten som i det minste viser at norsk krigshistorie langt fra er sluttført av toneangivende historikere.
Tor Johnny Friberg: Flere ble henrettet i nazileiren Falstad. Levangeravisa, Bokanmeldelse, 11/11-2008. http://www.levangeravisa.no/byheter/siste_nytt/aarticle1188346.ece?service=print.
Forfatterne av boken ”Falstad – Nazister og landssvikfengsel” anslår at antallet henrettede krigsfanger er nærmere 300 enn 200. Førstekonservator Trond Risto Nielsen og konservaton Jon Reitan ved Falstadsenteret lanserte sin nye bok om fengselsperioden fra 1941 til 1949 mandag. De har gjennomgått enorme mengder informasjon, vitnesbyrd og registre fra 2. verdenskrig. Resultatet er boken ”Falstad –nazileir og landssvikfengsel”, som tar for seg både krigsårene som fangeleir og tvangsarbeidsleir. Boka som ble lansert på Falstadsenteret i går, baserer seg blant annet på fangenes egne beretninger, i tillegg til både norske og utenlandske arkiver.
Nye avsløringer
Boka inneholder hittil ukjent materiale og en rekke upubliserte bilder samt historier som setter nytt lys på de åtte årene fra 1941 til 1949 da Falstad først var SS-leir og deretter landssvikleir. I tillegg legger forfatterne til grunn av antallet henrettelser var betraktelig større en hittil registrert. Hittil har listene vist at mellom 200 og 220 fanger ble henrettet i Falstadskogen. Vi har blitt nødt til å ta flere forhold så alvorlig at det er grunn til å regne med at nærmere 300 fanger ble henrettet, sier konservator Jon Reitan. I tillegg til at antallet henrettede bør oppjusteres, kan trolig antallet fanger justeres noe ned, ifølge forfatterne. Boka leverer den mest komplette oversikten over fanger ved Falstad som er offentliggjort etter 2. verdenskrig.
Må undersøkes
Forfatterne etterlyser nå at myndighetene tar tak for å avklare fakta rundt krigshendelsene på Falstad. Det bør ligge et nasjonalt ansvar i å bevilge penger til geofysiske undersøkelser som avdekker alle som ble henrettet i Falstadskogen. Vi bør ikke kunne leve med at mellom 80 og 100 lik kan ligge i et svært sårbart landskap som både fungerer som minnested og lærested, sier Reitan. Forfatterne vektlegger at gravkartet som ble laget i 1948 ikke er fullstendig, siden flere gravsteder ikke ble åpnet før flere år seinere. Deler av anslagene hittil baserer seg også på vitnesbyrdene til den faste graveren, serbiske Ljuban Vukovic. Reitan og Nilssen kan heller ikke avvise de mange vitnesbyrdene fra tyske kilder under etterforskningen av krigsforbrytelser, samt Henry Rinnans eget vitnesbyrd fra høsten 1945. Samtlige anslår at rundt 300 fanger ble henrettet ved Falstad.
Bare begynnelsen
Gjennom sitt arbeid med boka har forfatterne også oppdaget hvordan særlig øst-europeiske fanger ble nedprioritert i etterkrigsårene. Det er beklemmende å lese engelske arkiver og å oppdage hvor lite fokus som settes på østeuropeiske fanger, konkluderer Reitan. Forfatter Dag Skogheim var en av de mange tilhørerne under boklanseringen i Falstadsenterets storsal i går. Han ønsker boken velkommen, men håper at boken kun markerer starten på et mye mer omfattende arbeid med temaet. Arbeidet ved Falstadsenteret skaper presedens, og om ti år kan flere bøker om samme tema være produsert. Denne boka kan være det første trinn på å skape en mangesidig dekning av området, sier Skogheim. Det er fortsatt hyllemeter på hyllemeter med materiale som ikke er undersøkt. Det gjenstår fortsatt store mengder arbeid innen temaet, sier Reitan tilsluttende.
Per Magne Midjo: Falstadsenterets historie er fullendt. Trønder-Avisa 16. april 2008. Kultur.
http://www.t.a.no/kultur/article 71427.ece
Tor Inge Rinnan fryktet et museum der vinnerne hylles og taperne gjemmes bort. Nå løfter Falstadsenteret på Ekne fram det som skjedde i årene etter krigen. Skal historien om Falstad skrives, må hele sannheten fram. Skal det først etableres et museum i den gamle fangeleiren, må alle epoker visualiseres. Hvis ikke blir historien feil, sa Henry Oliver Rinnans lillebror i et intervju med Trønder-Avisa 24. mai 1994. I dag er det han etterlyste, på plass i Falstadsenterets lokaler. Etter flere år med følelsesladde diskusjoner og harde meningsutvekslinger er utstillingen ”Innherad tvangsarbeidsleir 1945.1949” åpen for publikum.
Tekster, foto og gjenstander
Flere år etter at Tor Ingar Rinnan døde, har Falstadsenteret tatt det siste, viktigste skrittet i sin visjon om å speile alt som har foregått i fangeleiren på Falstad. Utstillingstekstene bygges i hovedsak på materialet publisert i boka ”Falstad – nazileir og landssvikfengsel” som kom ut i fjor høst. Utstillingen for øvrig består av fotografier og gjenstander fra Falstadsenterets arkiv samt kollasjer og faksimiler fra samtidens aviser og debatt i nyere tid. I tillegg er ytringer fra landssvikfanger som satt på Falstad etter krigen. Lest inn på lydspor forteller konservator Ingeborg Hjort. Hun er prosjektleder for utstillingen som varer fram til og med 24. mai. Tre uker etter at utstillingen åpnet kan Falstadsentereet slå fast at utstillingen er en suksess.
Positiv respons
Det mest gledelige er at vi ikke har fått en eneste negativ tilbakemelding. Hit kommer mennesker fra alle samfunnslag, skoleklasser, tilfeldig forbipasserende og busslaster med turister. Alle har de gått rundt og studert detaljene nøye. Kanskje er vi kommet til et veiskille? Kanskje er det slik at vi kan diskutere det som skjedde under og etter krigen uten at fronter oppstår, undrer konservatoren. Den store omveltningen fra krig til fred sørget samtidig for å gjøre SS-leiren til et landssvikfengsel. Rollene ble byttet om. Krigsfanger ble fangevoktere for nordmenn som på ett eller annet vis hadde samarbeidet med tyskerne under krigen.
Per Magne Midjo: Kritisk til Falstad-utstilling. Trønder-Avisa 17. april 2009. Kultur.
http://www.t-a.no/kultur/article71567.ece
Forundret
Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum (V) hadde forventet at en utstilling på Falstadsenteret fokuserte på noe annet enn hva som skjedde i leiren i etterkrigsårene. Han har et hjerte som banker for menneskerettigheter og har engasjert seg mye i Falstadsenterets innhold. Stortingsrepresentant O. E. Dørum er sterkt forundret over utstillingen ”Innherad tvangsarbeidsleir 1945-1949”. Nå har jeg ikke sett utstillingen og kan derfor ikke vurdere den på noe som helst grunnlag. Men når jeg hører hva den går ut på, blir jeg sterkt forundret. Jeg forventer at utstillinger på Falstadsenteret med et helt annet fokus enn på hva som skjedde i leiren i disse etterkrigsårene, sier Dørum til Trønder-Avisa. Han synes det blir helt feil å sette det som skjedde med landssvikfangene på Falstad i samme perspektiv som det som skjedde i ”Strafgefangenenlager Falstad” under 2. verdenskrig.
Viktig bakgrunnstoff
Sammen med hele utdanningskomiteen, deriblant min kollega Gerd Janne Kristoffersen (AP), formulerte vi merknader for Falstadsenteret som ble vedtatt som en del av statsbudsjettet for 2008 og 2009. Der står det klart at senteret bygger sin virksomhet omkring krigens fangehistorie og lærdommen vi kan ta for ettertiden, forteller Dørum. Han peker også på formuleringene i statsbudsjettet om at verden er i en situasjon der angiveriet som inngår i historiene fra 2. verdenskrig, er dags-aktualisert gjennom konfliktene i Burma og tidligere i for eksempel Rwanda og Darfur. En høyaktuell problemstilling som komiteen mente er velegnet som bakgrunnsstoff for en utstilling på Falstad. En utstilling der perspektivene fra 2. verdenskrig til i dag trekkes. Med det rettsløse rom som utgangspunktet for en synliggjøring av hva som skjer når menneskerettighetene og rettsstaten totalt settes til side. Heller det enn en utstilling om hvordan landssvikfangene hadde det på Falstad, mener Dørum.
Sikre tidsvitnenes historie
Han har ingen ytterligere kommentar til saken og forventer at Falstadsenteret følger opp merknadene fra Stortingskomiteen. Blant annet arbeidet med å registrere overlevende tidsvitners fangehistorier. Det er den høyest prioriterte oppgaven i dag. Falstadsenteret er en selvstendig stiftelse med et gitt mandat. Og når vi i et statsbudsjett lager slike merknader som jeg viser til, er det fordi vi mener at dette er det sentrale. At man har brukt tid på å fortelle om Innherad tvangsarbeidsleir i en bok, har ingenting imot, sier Dørum. Men på senteret, med dets forhistorie og med utstillinger om den umenneskelige behandlingen av russiske krigsfanger, utslettelsen av jødene i Norge og tyskernes massedrap på funksjonshemmede, hadde jeg forventet meg en helt annen utstilling, påpeker Odd Einar Dørum.
Jahn Otto Johansen: Når alt skal relativiseres. Dagsavisen, 28. april 2009. Debatt.
http://www.dagsavisen.no/meninger/article412766.ece
Det er en tendens i vår tid til at alt skal relativiseres. Og dermed forsvinner skillelinjene mellom viktig og uviktig, mellom godt og ondt. Alt blir en eneste suppe der overgripere og voldsofre røres sammen. I disse dager ser vi det i forbindelse med Falstadsenteret, som et av de viktigste og kanskje mest uttrykksfulle av krigsminnesmerkene fra den annen verdenskrig. Her skal vi minnes den umenneskelige behandling av russiske krigsfanger, utslettelsen av jødene i Norge, tyskernes massedrap på funksjonshemmede og torturen av norske motstandsfolk. Det er mange slike steder i Norge, men Falstadsenteret er etter min mening det sterkeste.
Da Stortinges utdanningskomité formulerte sine merknader for Falstadsenteret, var det helt klart at det skulle bygge sin virksomhet omkring krigens fangehistorie og den lærdom vi kunne ta med for ettertiden, sier Odd Einar Dørum, som engasjerte seg sterkt i denne saken. Perspektivene fra den annen verdenskrig fram til våre dager, med konflikter som i Burma, Rwanda og Darfur, skulle synliggjør hva som skjer når menneskerettigheter og rettstaten settes helt til side. Falstad ble det rettslause rom der all slags djevelskap ble mulig
Men det skulle snart vise seg at senterets museumsleder, Leiv Sem, og hans medarbeidere hadde et annet perspektiv enn det som var Stortingets forutsetninger. Han ville bryte ned det tradisjonelle bildet av at Norge står for demokrati og menneskerettigheter, mens det er andre som står for bruddene. Dermed skulle det fokuseres på Falstad som skole for ”evneveike barn” og interneringsleir for frontkjempere. Selv om Sem bedyrer at han ikke vil sidestille dette med nazistenes grufulle forbrytelser, så er det nettopp dette som skjer når han prioriterer de såkalte ”lange linjer” i Falstads historie. Nå er det utstillingen ”Innherad tvangsarbeidsleir 1945-1949” som preger senteret. Falstad relativiseres.
Dette er ikke bare i strid med Stortingets forutsetninger, men også et klart brudd på Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Vår fremste ekspert på disse splørsmål, Hanne Sofie Greve, sier at Falstadsenterets nye definisjon ”står i direkte motstrid til menneskeret-tighetsbegrepet slik dette er internasjonalt omforenet”. Falstadsenteret forveksler grunnbegrepet krigshandlinger med rettsbrudd i krig. Dette blir etter Greves mening ”en hån mot jødene og det folkemordet som de ble utsatt for”.
Klarere kan det ikke sies. Likevel har bare én avis, Trønder-Avisa, reagert. Minnet om SS-leiren Falstad er ikke i første rekke en beretning om internering, men en illustrasjon av det totalt rettsløe roms forferdelser. Derfor blir det helt bevisstløst og historieløst når senterledelsen hever at ”heile Falstads historie seiast å handle om det samme grunnproblemet: Samfunnet forholdsmåte til individ som skil seg ut fra dei normene som er sett opp for samfunnsmedlemmene”.
Ole Svein Stugu: Tendøsiøst om Falstadsentet. 29. april 2009, Debatt
http://www.dagsavisen.no/meninger/article 413138.ece
Som ein historikar som har følgt Falstadsenteret og historieformidlinga der gjennom ei rekke år, kjenner eg trong til å ta til motmæle mot den historieframstillinga Jahn Otto Johansen driv i innlegget med tittelen ”Når alt skal relativiseres” i Dagsavisen tirsdag. Utgangspunktet for innlegget til Johansen ser ut til å vere at Falstadsenteret no har laga i separatustilling om perioden etter krigen da staden var interneringsleir for tidlerare NS-medlemmer under namnet ”Innherad tvangsarbeidsleir”.
Utstillinga skal stå i to månader, men Johansen hevdar no at ho ”preger senteret” og tek ho til inntekt for at Falstadsenteret ikkje greier å skilje mellom viktig og uviktig, godt og vondt, og rører saman overgriparar og valdsoffer til ”en eneste suppe”, som Johansen skriv. For å underbygge dette, har han funne fram ei rekke sitat frå ein fem år gammal debatt om senteret, som han presenterer i ei grammatisk presensform som om det er dagsaktuelle og representative både for kva leiinga ved stenteret står for i dag og kva utanforståande observatørar meiner no.
Som Johansen skriv, er Falstad ein av dei viktigaste minnestadene i landet over rettsløysa og overgrepa under andre verdenskrigen. Men i motsetning til han, vil eg hevde at Falstadsenteret har vore i stand til å ta vare på dette på ein god måte. Når det gjeld den temporære utstillinga om Innherad tvangsarbeidsleir, har eg svært vondt for å tru at Johansen sjølv kan ha vore på plassen og sett ho.
Under alle omstende kjem ho ikke til fortrengsel for den permanente basisutstillinga, men som eit supplement, på same måte som tidlegare temporære utstillingar om til dømes enthasasi i tyske barneheimar under krigen. I så måte kan ho jamførast med utstillingar i tidlegare tyske konsentrasjonsleirar som Sachsenhausen og Buchenwald om perioden etter krigen, da dei vart brukte som krigsfangeleirar og interneringsleirar, ikkje berre for tidlegare nazistar, men også for antistaliniske demokratar. Slike stader har med andre ord ei historie som ikkje tok slutt i 1945, og også dette er ei historie som fortener å bli fortald og synleggjort.
Det er rett at leiinga ved Falstadsenteret i eit plandokument frå ein tidleg fase i utviklinga av minnestaden kom med nokre formuleringar som kritisk lese kunne tolkast som ei form for relativisering av ulike former for og gradar av menneskerettsbrot. Mellom andre Anne Sophie Greve reagerte i si tid mot dette, og Falstadsenteret tok kritikken til følgje. Det er noko som ikkje alle kritikarane frå den gongen har teke inn over seg. I staten har sentert opplevd ei stadig gjentatt mistenkjeleggjering. Ein kan berre sei seg lei for at også Johansen inngår i dette koret.
Jahn Otto Johansen: Som katten rundt varm grøt. Dagsavisen 4. mai 2009 Debatt
http://www.dagsavisen.no/meninger/article41372.ece
Leiv Sems tilsvar til mitt innlegg om Falstadsenteret er sutrende og bortforklarer det han selv har skrevet og uttalt, blant annet i et stort intervju med A-magasinet og nå i en kronikk i Trønder-Avisa. Sem går som katten rundt den varme grøten.
De spørsmål jeg reiste, var: Er en utstilling om interneringsleiren for frontkjempere det Stortinget bevilger penger til? Var det dette stiftelsen Falstad ble opprettet for? Gir denne utstilling og begrunnelsen rimelige proporsjoner i forhold til at Falstad ble brukt til å fengsle og torturere jøder, motstandsfolk og russiske krigsfanger? Jeg ville besvare alle tre spørsmål med et klart nei.
Når Sem dessuten framstiller den internasjonalt anerkjente og respekterte Hanne Sophie Greves betenkeligheter som helt irrelevante, faller det på sin egen urimelighet. Det er dumt og fornærmende mot henne.
Jeg trenger ingen belæring av Sem om at Norge har en fortid som ikke bare omfatter heltemodig motstand. Jeg har i bøker, artikler og intervjuer ofte vært inne på det. Men interneringsleiren for frontkjemperne på Falstad er som små fortredeligheter å regne mot den djevelskap tyskerne og norske nazister praktiserte der. Det er dette det dreier seg om.
Historikere og kuratorer ved Berg Interneringsleir og Vestfold Museum har skjøt dette. De forbereder en utstilling som ivaretar sansen for det viktigste. Sem og hans likesinnede kunne ha mye å lære av dem. Dessuten burde han ha tatt seg en tur til Sachsenhausen og Neuengamme der de har tatt opp andre forhold enn fangenes skjebne uten å miste sansen for proporsjonene.
Og da ville han forhåpentlig også sluttet å omtale frontkjempernes innsats på Østfronten som ”krig mot kommunismen”, selv om nazistne selv framstilte det slik. Det var en brutal utryddelseskrig mot såkalte ”undermennesker”.
Lornts Olaf Strugstad: Falstadforsker tramper krigshelter ned i søla. Adresseavisen, 8. mai 2009- Kronikk [Strugstad fra Snåsa mener påstander om to navngitte personer i boka ”Falstad – nazileir og landssvikfengsel” ikke har rot i virkeligheten].
http://www.adressa.no/meninger/article1331716.ece
Som sønn av en motstandsmann under krigen er kronikkforfatteren Lornts Olav Strugstad opptatt av krigshistorie. I denne artikkelen ønsker han å tilbakevise påstander han mener er uriktig framsatt mot sin datters svigerfar, motstandsmannen Arnold Mathisen.
Boka ”Falstad – nazileir og landssvikfengsel” andre delen, av Trond Risto Nilsen, har vært i handelen siden i fjor høst. Her beskrives forholdene på Falstad etter frigjøringen som en tid preget av lovløshet, og at det foregikk overgrep og mishandling av fanger som kom dit de første dagene etter 8. mai. Når man vet ha disse begrepene sto for før 8. mai, kan det være grunn til å spørre: Er det dekning for dette?
De såkalte ”bevisene” for ”lovløsheten” bygger stort sett på vitneprov fra den avsatte nazifylkesfører i Nord-Trøndelag som ble fengslet 8. mai. Også dette blir merkelig når Stortingsmelding 64/1950 konkluderer med at fylkesføreren på grunn av mental ustabilitet ikke kan betraktes som et vitne hvis prov uten videre kan legges til grunn når det er tale om mishandling i fangeleiren.
Forfatteren mener at det dagene etter frigjøringen 8. mai foregikk grusomheter iscenesatt av to navngitte personer, nordmannen Arnold Mathisen og serberen Ljuban Vucovic. Grusomheter som skulle være motivert av raseri og hevntørst. Her er det grunn til å spørre: Hvilken dekning har forfatteren for disse påstandene? Hvordan kan man, på grunnlag av synsing, på denne måten trampe avdøde krigsveteraner ned i søla og tilskitne dere gode navn og rykte?
Ljuban Vucovic var serber og kom til Falstad som krigsfange i 1942. Han ble beordret som leirens graver i forbindelse med henrettelsene som foregikk. På egen hånd laget han seg midlertid et system for gravplasseringene slik at han etter frigjøringen kunne påvise en hel del graver, noe som var til uvurderlig hjelp for de som ledet arbeidet med gravåpningene.
8. mai 1945, da leiren ble omgjort fra krigsfangeleir til landssvikfengsel, ble Arnold Mathisen forespurt av politimester Østerberg i Trondheim og den lokale lensmann Salberg, om han midleritidig kunne påta seg ledelsen av leiren. Mathisen påtok seg dette og fikk etter ønske 40 hjelpesmenn fra Ekne. Samtidig ble overrettssakfører Halvorsen fra Trondheim beordret som leirsjef, og han kom og overtok ledelsen 11. mai.
Men allerede 8. og 9. mai begynte arresterte landssvikere og frontsoldater å komme til leiren. Og i løpet av 2-2 dager var det kommet inn ca. 700 personer. Det var sikkert ikke enkelt å holde orden på denne mengden av fanger; det krevde streng disiplin. Men å hevde at det foregikk overgrep og mishandling, blir helt feil.
I rettslig avhør kom opplysninger om ”mishandling” først fram da den før nevnte nazifylkesfører i Nord-Trøndelag forklarte seg høsten 1947, altså over to år etter. Han påsto da å ha blitt banket opp den 10. mai 1945. Saken ble etterforsket men senere henlagt. Det viste seg da også at en ryggskade fylkesføreren påsto å skulle ha fått på grunn av ”mishandlingen”, skyldtes en skade fra før krigen. I boka er også en skuddepisode nevnt. Saken ble henlagt, men fangen som ble truffet i foten, fikk likevel senere erstatning fra staten.
Da leirsjef Halvorsen sluttet, uttalte han at han under sin tid som leirsjef bare hadde observert ett tilfelle av ureglementert opptreden, da han fra sitt kontorvindu ble vitne til at en fange ble sparket i baken av en vakt. Dette hadde han påtalt. En annen vaktmann hadde dessuten sett at det den 9. mai ble drevet ”morgengymnastikk” med fangene, og at dette første til at noen fanger ble andpustne. En del fanger som var over 40, ble da tatt ut og fikk gymnastikk i en egen avdeling. Dette ble ikke oppfattet som noe ureglementert.
De første årene etter frigjøringen kom det opp at det ved enkelte landssvikleirer i Norge hadde foregått mishandling av fanger. Stortingsmelding nr. 645/1950 konkluderer imidlertid med at det ved Falstad ikke forekom noen form for mishandling. Denne konklusjonen ble bekreftet i 1962. Ved noen andre leirer ble det derimot reist tiltale, og de skyldige fikk sin straff.
Likevel har historiene om ”ustraffede overgrep”, også på Falstad, blitt tatt opp på nytt og på nytt, og har etter hvert blitt myter. Særlig gjelder dette nazibladet ”Folk og Land” som fortsatt sporadisk kommer ut. Hver gang er mytene blitt tilbakevist, sist ved hjemmefrontmuseets leder, Arnfinn Moland.
Hvordan gikk det så med Vucovic og Mathisen? Ljuban Vucovic reiste, sammen med flere hundre andre serbere fra Norge i august 1945. Avreisen ble ikke framskyndet på grunn av hans hevnaksjoner., som det står i boka, derimot ble han ved avreisen hyllet ved en stor tilstelning på Trondheim stasjon. Her ble Vucovic, som hadde gjennomgått svært mye, gjenstand for ekstra stor oppmerksomhet, og han uttalte i et intervju med avisa Nidaros stor takknemlighet overfor alle norske venner som han aldri kom til å glemme. Han døde i 1987. Hans datter deltok på Falstad da utenriksminister Støre i 2006 var med og åpnet det nye Falstadsenteret.
Arnold Mathisen fikk sommeren 1945 tilbud fra politimester Østerberg om å gå inn i politiet og hjelpe til under landssvikoppgjøret i Trondheim. Dette takket han ja til og hadde en sentral rolle under rettsaken mot Rinnanbanden, blant annet ved en rekke avhør av Henry Rinnan. Men han skulle snart merke ettervirkninger av krigsopplevelsene og etter forskjellige yrkesvalg ble han førtidspensjonert som krigsinvalid i 1970, 55 år gammel.
I 1995 var han æresgjest ved minnehøgtideligheten på Falstad, der også dronning Sonja var med. Han døde i 2000. En kan da spørre: Var dette to mishandlere og overgripere som i ettertid bare tenkte på hevn og gjengjeldelse? Hvordan kunne Ljuban Vucovic få en slik oppmerksomhet da han reiste fra Norge, og hvordan kunne Arnold Mathisen få tillit som etterforsker i landssvikoppgjøret hvis de hadde bakgrunn som fangemishandlere?
Bjarte Bruland & Torill Torp-Holte: Falstadsenterets retoriske grep. Dagsavisen 13. mai 2009. Debatt.
http://www.dagsavisen.no/meninger/article 415564.ece
Falstadsenteret språklige byggverk og analytiske ståsted inneholder dessverre få hindringer for en uheldig relativisering. Relativisering som grunnlag for forsoning er en ytterst tvilsom vei å gå.
Falstad i Levangerområdet var fra høsten 1941 til krigens slutt en konsentrasjonsleir under tysk ledelse. I tillegg til norske motstandere av den tyske okkupasjonen, ble fanger fra 13 nasjoner innesperret i leiren. Høsten 1942 fungerte leiren også som transittleir for de mannlige jøder fra Trondheim som ble sendt videre til Auschwitz. Mer enn 230 mennesker ble skutt av det tyske sikkerhetspolitiet i Falstadskogen.
Jahn Otto Johansen har i Dagsavisen startet en debatt om utstillingen ”Innherad tvangsarbeidsleir 1945-1949”, som åpnet 22/3 i år. Utstillingen handler om Falstadleirens etterhistorie som fengsel for landssvikmistenkte og landssvikdømte. I vårt innlegg forholder vi oss til uttalelser og tekster fra senterets medarbeidere, samt til utstillingskatalogen. Debatten etter utstillingsåpningen følger i prinsippet de samme skillelinjer som i 2003/2004. Da ønsket Falstadsenteret å lage en utstilling som omfattet stedets historie både før, under og etter andre verdenskrigl Den gang trakk Falstad sitt forsett tilbake, da motstanden mot et slikt prosjekt ble for stor.
I ettertid har senteret de facto laget temporærutstillinger både om tiden da Falstad var hjem for gutter før krigen og nå om tiden som arbeidsleir for landssvikfanger etter krigen. I en artikkel i Trønder-Avisa 16. april åpner senterets direktør for at disse to utstillingene i framtiden kan innlemmes i senterets hovedutstilling. Mye tyder dermed på at senteret ikke endret syn i 2004, men kun foretok en taktisk tilbaketrekking.
I et stort intervju i A-magasinet 27. mars, få dager etter utstillingsåpningen etterlyser folkloristen Leiv Sem ved Falstadsenteret en mer nyansert debatt om krigen og dens aktører. Den såkalte ’”kulturelle nøkkelfortellingen” om krigen og ”hellliggjøringen” av den fortjener å rokkes ved, iflg. Sem. Han gjentar også intensjonen bak Falstadssenterets opprinnelige prosjekt: ”Vi ville bryte med det tradisjonelle bildet av at Norge står for demokrati og menneskerettigheter, mens andre står for bruddene”.
I katalogen for Innherad-utstillingen får vi vite mer. Ved å la ”de landsvikdømte slippe til med sine stemmer” ønsker sentet å gi ”plass for en historie som har vært underkommunisert i den norske offentligheten” (Falstadsenterets medarbeidere i Trønder-Avisa 28. april). I Trønder-Avisa 16. april siteres konservator Ingeborg Hjort og direktør Tone Gjørstad med følgende uttalelse: ”Det kommer en tid for alt. Også for forsoning og for det å kunne se på det historien forteller med et overordnet blikk”.
Hva slags overordnet blikk er det snakk om? Senteret proklamerer at de ikke setter likhetstegn mellom krigstidens konsentrasjonsleir og arbeidsleiren etter krigen. Likevel velger Falstadsenteret å se Falstad som en institusjon og et repressivt sted der vekslende regimer har iverksatt menneskerettighetsbrudd og krenkelser. Parallellføringer foretas i flere sammenhenger. I senterets kronikk i Trønder-Avisa 28. april heter det for eksempel: ”Historien om denne leiren berører det faktum at det også blant landssvikfangene fantes mennesker som opplevde å bli krenket [..]”. I utstillingskatalogen er det de landssvikdømtes subjektive opplevelse som står i sentrum. Få, om noen, revurderer det de har vært med på.
Flere av de tyske konsentrasjonsleirene viser også fra leiren som fangeleir for overgripere fra krigen. Å betrakte etterkrigsoppgjøret primært i lys av menneskerettighetene og brudd på disse er Falstadsenteret imidlertid alene om. Denne debatten handler neppe om det Falstadsenteret synes å tro – at noen ønsker å legge bånd på forskningen om tiden før og etter 2. verdenskrig. Spørsmålet dreier seg snarere om hvilken kontekst denne forskningen skal settes inn i. ”Historien om det norske rettsoppgjøret er en pedagogisk ressurs som setter krigsårene i perspektiv”, heter det kryptisk, men tendensiøst, i senterets kronikk i Trønder-Avisa 28.4. Falstadsent4erets språklige byggverk og analytiske ståsted inneholder dessverre få hindringer for en uheldig relativisering. Relativisering som grunnlag for forsoning er en ytterst tvilsom vei å gå.
Kjell Baalsrud: Falstadbygningen. Davsavisen 16. mai 2009 Debatt.
http://www,dagsavisen.no/meninger/article416009.ece
Jeg viser til debatten i Dagsavisen mellom Jahn Otto Johansen og representanter for Stiftelsen Falstadsenteret. Senterets primære oppgave har vært å avdekke det som skjedde i krigsårene. Vi skulle dra lærdom av det og formidle lærdommen til kommende generasjoner. Er dette skjøvet i bakgrunnen?
I hele Norges skrevne historie har okkupasjonen 1940-1945 vært det mest dramatiske som har hendt. Krigsårene var ikke bare en midlertidig, krigsteknisk okkupasjon det var en omlegging, en nazifisering – Føreren bestemmer – av Norges statsform som var målet. Likevel har Falstadstiftelsen helt fra 2003 lagt stor vekt på bruken av bygningen både før og etter krigen, på en slik måte at krigstiden er kommet i bakgrunnen. Dette viser seg med at bygnjngen er ombygget til et hotell og kontorbygg hvor merker etter krigen er fjernet.
Det hadde vært enkelt å delvis tilbakeføre bygningen, spesielt cellegangene, til det de var før ombyggingen i 1950. Vi tidligere fanger ble ikke en gang spurt om dette. Rommene kunne blitt utstyrt med tekst og bilder som viser hva de ble brukt til under krigen – for eksempel bruken av gymnastikksalen til standrett i oktober 1942, hvor 24 nordmenn ble dømt til døden og skutt i skogen neste dag. At vi som har sittet der i tysk fangenskap, ikke er gitt adgang til å uttale oss, er en del av denne forstillelsen om krigens realiteter. ”Falstadfangenes Forening” (fra 1999) har betydelig aktivitet om krigstiden, men har ikke fått arbeidsrom i Falstadbygningen.
Det bør være en plakett på en vegg som viser Falstadbygningens historie. For øvrig bør behandlingen av utilpasset ungdom og rettsstatens straffemetoder overlates til andre og mer kompetente organer. Jeg var ung og sterk og slapp heldig fra det meste, men jeg husker ennå de hyl og stønn som kom fra cellegangen hvor voksne menn ble mishandlet. Det er vondt å være vitne til at gode mennesker er kommet inn i en blindgate og bruker tid og krefter på mer estetiske sider og eventuelle menneskelige svakheter i stedet for etiske vurderinger av hva slags samfunn vi vil leve i.
SLUTT