Historieportal

Smussomslaget uttrykker seg  slik:

Ingrid Furuseth var en ukjent kvinne som hadde en nøkkelrolle i annen verdenskrigs sluttfase. I noen intense måneder er Ingrid Furuseth hovedaktør i det topphemmelige spillet mellom den norske motstandsbevegelsen og en tysk antinazistisk offiser. Etter krigen vender hun tilbake til en anonym tilværelse i det norske samfunnet. Denne boken er hennes egen beretning nedskrevet våren 1945, umiddelbart etter fredsslutningen. Hva slags bakgrunn hadde Ingrid Furuseth, og hva kvalifiserte henne til en oppgave som gjorde at Hjemmefrontens ledelse ble godt informert om tyskernes virksomhet og planer de siste avgjørende månedene før frigjøringen i mai 1945? Hvilken rolle spilte det at hun var kvinne, mens alle de tidligere autoritative beretningene, så vel som senere erindringsbøker om denne tiden, ble skrevet av menn? Hvilken betydning har det hatt at mange at de andre aktørene kan ha fryktet for å bli for nært assosiert med et navn og en familie der nesten alle unntatt Ingrid var aktive nazister? Boken reiser en rekke spørsmål om kvinnenes stilling i motstandskampen, om hvem som blir helter, og hvem som blir glemt, noe som gjør dette til en viktig bok for alle samfunns- og historieinteresserte.

Foto: Tittelbladet på Tore Pryser & Anton Fredrik Andresens bok (2007).

Presentasjon av Milorg-agent Ingrid Furuseth:

Ingrid Furuseth (1900-1992) ble på tross av sin tyskvennlige familiebakgrunn til ei betydelig motstandskvinne i krigens siste fase. Krigens avslutning er fremdeles belagt med tabuer, fortielser og hemmeligstempling. Hjemmefrontsmuseet er ennå konformistenes bastion. Da Winston Churchill konstaterte at ”jernteppet” hadde senket seg over Europa, var Abwehr og tysk etterretning for øvrig i de skandinaviske land, alt ”snudd” mot kommunismen som ledd ”kald krig”-tenkning knyttet til de alliertes ”Operation Paperclip”. [Kfr. min artikkel på hjemmsida om "Fluktrute Nord".]  Nedgraderte CIA-arkiver oppviser OSS-mapper på blant andre Wilhelm Hansteen, Håkon Kyllingmark , Knut Lier Hansen og Jens Chr. Hauge. I lys av det norske militære hemmelighetskremmeriet fra 1945, kan spontane dementier virke misvisende. I krigens avsluttende fase ble Ingrid Furuseth til Jens Chr. Hauges personlige informant fra tyskerne  til Hjemmefronten. Hauge gikk til møter også med andre Reichspolizei- og Abwehr-folk. I kamuflerte tilfeller under dekknavn,  av typen   fornavn, men også ”Ole Lange”, “Palle Sørensen”, “Johan Veflen”, “Johan Krosby” og  “Jan Arnstad”. Forhold knyttet til Knut Rød og “Kretsen” er  fortsatt skyggebelagt. Røds to frikjennelsesdommer anses som skamplett på det norske landssvikoppgjøret.  Så var det vel O.C. Gundersen med frynsede biografi fra krigens første fase som foretok de avgjørende beslutningene.  Det burde være tilstrekkelig å vise han var bakmann for den tyske flyplassutbygginga på Værnes i 1940. Ved krigens begynnelse oppholdt  Ingrid Furuseth seg hos den tyskvennlige stortingsmannen Johan Henrik Andresen (H) i hovedstaden. Siste krigsåret var hun bosatt i Ingar Nilsens gate 5A omgitt av toppnazister. Hun ble mellomledd mellom Abwehr-offiseren Fridthjof Hammersen som blant annet hadde tette forbindelser til staben ved det tyske hovedkvarteret på Lillehammer og Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge. Hammersen bodde i et veritabelt ”tyskerreir” i Cort Adlers gate 12. Hun beveget seg med andre ord som alliert agent inn i løvens hule. De færreste vil snakke om Jens Chr. Hauges muligheter for tranedans med okkupasjonsmaktens representanter i løpet av besettelsens to første år.  Ansettelsen i prispolitiet ble inngangsbilletten til opportunistkretsen rundt Arbeiderpartiet. Hammersen synes å ha brukt Furuseth som formidler for opplysninger om tyske planer, plassering og forflytning av de tyske styrkene langs norskekysten, og dessuten nordmenn som Gestapo hadde i kikkerten og kunne bli en sikkerhetsrisiko. Historieforskerne finner det oppsiktsvekkende at ”nettverksbyggeren” Jens Chr. Hauge ikke navngir Ingrid Furuseth med ett ord i erindringsboka ”Frigjøringen”, før han omsider i 1994-utgaven etter påtrykk nevner henne som ”den best informerte kvinne i landet”. I denne sammenhengen betyr vel nettverk det samme som balansegang samtidig mellom ytterfløyene. Tilsynelatende noe til honnør, men da var jo vitnemål ikke lenger aktuelt. Javel,  overdrevent skryt kan stinke. Først med den grundigere boka ”Kvinne mellom frontene. Mellom Hjemmefronten og Wehrmacht” (Andresen og Butenschön, 2007) får leserne anledning til å sette seg inn i hennes 25 håndskrevne sider om  livet som illegal aktør på Østlandet. Gerhardsen-regimet tjente på hennes taushet. Da hun døde 92 år gammel i 1992, var det særdeles få norske, bortsett fra Hauge, som kjente til hennes krigsinnsats for alliert etterretning. [Kfr. Guri Hjeltnes Kvinner i krig. VG, 12/11-2007].  Professor Hjeltnes har gjort emnet til sitt spesialfelt. Bedrøvelig  og typisk norsk, for å si det slik, skulle det ta enda noen år før offentligheten fikk riktigere innblikk i Furuseths sensasjonelle  meritter, i motsetning til de gjengse, heller avvisende kollaboratørryktene, på liknende vis som for dobbeltagenten Dagny Lahlums vedkommende. Forklaringsmodeller som at Jens Chr. Hauge med sitt overdimensjonerte ego, slik det forlyder selv i Njølstad-biografien, ikke aktet å la noen konkurrent overskygge hans egen betydning, virker ikke helt overbevisende. Saken er bare den at om det er rett stykkevis og delt, kan fakta skygge for viktigere tilleggsmomenter. Forskning på skandinavisk krigshistorie unnlater å la seg innsnevre av florlette hypoteser av ”face value”-slaget. Det er nok mange som vil saumfare Olav Njølstads murstein av en biografi ”Jens Chr. Hauge. Fullt og helt” (Aschehoug, 2008). Hva ble berørt med harelabb, og hva blir med langdryge fortolkninger skjøvet under teppet, kanskje sensitiv og ikke stuerein  informasjon om  likvidasjonene? Kombinasjonen av kronologi og temavalg legger ikke akkurat til rette for dybdedykk. Etter en beskjeden opptakt rundt 1990 opplever vi omsider et veritabelt vårslipp på interessante publikasjoner tilknyttet kvinnelig innsats fra krigens dager. Her bør nevnes ”Tante”, eller Ida Marie Lindebrekke,  kona til helten Max Manus fra den såkalte Oslo-gjengen tilknyttet Kompani Linge i England, som under krigen jobbet ved den engelske legasjonen i Stockholm og fungerte som mellomledd mellom Linge-agentene og den engelske forsvarsledelsen. Her tok hun for seg alt som hadde med transitt å gjøre, fra personlig økonomi til uønskede svangerskap. (Kfr. Kaia Frøysa: ”Tikken Manus- sabotørenes hemmelige medspiller” (2008). Denne biografien har fått kritikk for frisering og undereksponering av virkeligheten. Forholdet kjærlighet i krigstid er det grunnleggende temaet i ei bok om ”tyskertøsene” [Kfr. Ebba D. Drolshagen: ”De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater” (2009)]. Mange kvinner som fikk uønskede barn med tyske soldater, opplevde sterk avvisning, og en god del av dem bosatte seg seinere i Sverige. Når det gjelder Lebensborn-barn og krigsbarn generelt, har det vært et langt lerret å bleike før norske myndigheter har tatt virkeligheten inn over seg, akkurat som det gjelder overgrepene mot tatere og reisende ved institusjonen Svanviken på Eide i Møre og Romsdal. Psykiatrien og rettspleien er enda ikke ferdige med vårt nasjonale oppgjør med nazimedisinen og sosialdarwinismen. Overgrepene tok  for øvrig form av steriliseringer og lobotomeringer. Tysk bistand til Lebensborn-ungene ble brukt til andre formål enn de tiltenkte. Stort sett ble erstatningskravene sabotert til lovgivningen kunne skilte med foreldelse. Selv i dag er det sikkert dristig å beskrive de utskjelte tyskerluddere, eller om ikke enda mer foraktelig kalt ”feltmadrassene”s skjebne. Prostituerte var de i alle fall i uhyre sjeldne tilfeller. Men det var faktisk flere enn de fattige, men troskyldige jentene som ble internert på Hovedøya i Oslofjorden, straffet og forfulgt av et sønderknust ettermæle. Mens Tikken Manus’ bok utmerket seg ved mangelen på kontroversiell karakter på grunn av selvsensuren, var Drolshagens bok en rakere motsetning, uten at noen av de to ble store blant bestselgerne. Tore Pryser ved Høgskolen på Lillehammer innledet det hele med boka ”Hitlers hemmelige agenter” (2001).  Europa fortonte seg åpnere etter Berlinmurens fall. Hovedvekta hos lillehamringene ligger på Abwehrs hemmelige agenter i Norge, blant andre  “Nordens Mata Hari” Astrid Døvle-Dollis, (1899-1961), som giftet seg andre gang med den svenske grossisten Lars Axel Dahlgren, som ble sinnslidende. Med sex-appeal i overflod assisterte hun Rinnan-banden med opprullingene av XU i Ålesund i forbindelse med Rundefarten, og hun var delaktig i å overføre Sachsenhausen-fangen Einar Gerhardsen fra Oranienburg  ved Berlin til Grini. Fra før er det kjent at både den svenske statsministeren Per Albin Hansson og Gestapo/Abwehr var innblandet i operasjonen. Det må vel  sies å være ikke mindre sensasjonelt enn at de allierte utlovde dusør på hennes hode, forholdet at hun assisterte  “Sonderabteilung Lola” med å sluse statsministeren, ansett som en nyttig brikke for tyskerne,  tilbake til Norge. Hun ble arrestert 23. februar 1944 i Värmland, Sverige for spionasje og dømt til to års fengsel. [Kfr. Lars Borke: Henry Rinnan -fattigungen som tog hämn og blev tysk mästeragent i ockuperat Norge". Gøteborg 2007, Kapittel 10]. Lars Borke skildrer usedvanlig kunnskapsrikt på eget forlag de nazistiske terrornettverkene i Skandinavia.  Frisørdama Laura Mathilde Johannesen,  fikk XU-gründeren Lauritz Sand  (1869-1956) ved universitetet i Oslo arrestert og torturert på det grusomste, uten at han “sprakk”. Syersken Dagny Lahlum fra historien om dobbeltagenten Eddie Chapman, av  Abwehr kalt “Fritzchen”, ble etter krigen belønnet med ½ års fengsel, ganske uforståelig, hvis vi ikke ser det slik at norske myndigheter satte henne i klemme .  Så ble da også XUerne truet med straffeforfølgelse helt til 1988,  om de røpet noe fra engasjementet under krigen. Det var forsvarsminister Johan Jørgen  Holst som gjorde slutt på misforholdet ved stortingsvedtak i 1988. For en bitterhet det må ha medført å bli uglesett av myndighetene og forlatt av bekjentskapskretsen. [Kfr. min artikkel om Lahlum & Chapman's sensasjonelle  dobbeltspill]. Skuespillerinna Sonja Wigert, kjent  som agent ”Bill”, som er søster av skuespiller og Linge-soldaten Knut Wigert. innyndet seg med Reichskommisar Josef Terboven, var agent for OSS, forløperen for CIA, og samtidig Säpo. [Ved en tilfeldighet maktet jeg å sikre meg Knut Wigerts tidlige  krigsbiografi]. Også i dette tilfelle forble krigsarkivene hermetisk lukket i etterkrigstida, og  Sonja Wigerts rykte var livsvarig ødelagt. Også hun gjorde svenske av seg, helst i gremmelse; og hun døde i Spania. I siste instans betød menneskeskjebner lite for å beskytte den falske mindreverdspregede  nasjonalromantikken knyttet til fortellingen  om andre verdenskrig. Det er også kjent at Sonja Wigert rekrutterte Alvhild Hovdan, seinere en hel mannsalder turistsjef i hovedstaden, som agent for Säpo fra sommeren 1943. Hovdan var under krigen ansatt ved den norske legasjonen der, og hadde kjennskap til hver eneste tyske militære installasjon i Norge, i følge Wigert. Selvfølgelig var dette en umulighet. Men Hovdan skal også ha vært et irritasjonsmoment for etterkrigsregjeringen; for hun kritiserte  liksom Johan Scharffenberg, i en rapport Milorg og Nygaardsvold-regjeringa for en altfor passiv motstandspolitikk. Det gjorde også  “motdagisten”, den seinere SF-eren Helge Krog, dissidenten med Stockholmsopphold under krigen. Etter fredsslutningen  ble Alvhild Hovdan ulovlig overvåket for kommunistsympatier og dårlig behandlet av norske myndigheter, akkurat som Knut Løfsnes, stortingsmann for SF, som skulle få oppreisning til slutt. Det ble lagt vinn på at hun under krigsoppholdet i Stockholm hadde vart tilknyttet det Stalin-orienterte ”Patriotisk Forbund” og pleiet vennskap me den sovjetiske etterretingsjefen Zoja Rybkina og Sovjet-agenten Stefan Artanjev. Konklusjonen myntet på framstillinga hittil, bør følgelig bli at mulighetene for at de kvinnelige etterretingsagentene kan ha spilt kompleksere roller i saksforholdet enn hva som er gitt uttrykk for i de offentlig sanksjonerte beretningene, og at dette må få konsekvenser for den nyere forskningen på skandinavisk krigshistrorie. Dels  har forskernes tilnærming  vært troskyldig. Om vi ikke også har med gode miner til slett spill for å skape et tilsynelatende inntrykk av uvitenhet. Vi står med andre ord over for en internasjonal trend til åpenhet som er knyttet til historisk distanse og det “nye” Europa og utvidelsen av EU. Publiseringen av den østerrikske  jødejenta Ruth Maiers (1920-1942) krigsdagbok fra 1933 til 1942  er således uttrykk for en veksling i det europeiske perspektivet på den 2.  verdenskrig. Maier kalles “Norges Anne Frank’”. Dagboka 1933-1942 som ikke ble antatt av norske Gyldendal i 1953, men ble av poeten Jan Erik Vold omsider publisert i 2007. Liksom agenten Dagny Lahlum bodde Ingrid Furuseth blant tyske offiserer i Oslo, og hun omgikkes med NS-toppene på Slottet som var overtatt av nazistene i 1940. Bevæpnet med giftpille som hun alltid hadde på seg og ikke ville nøle med å svelge, pluss et introduksjonsbrev i skjørtelinningen, troppet hun opp hos Fridtjof Hammersen på hans kontor i Oberkommando Wehrmacht på Oslo Handelsgymnasium. Den Hitler-skeptiske offiseren Fridthjof Hammersen hadde personlig tilknytning til Norge gjennom mora Henriette som var medlem av skipsrederslekta Smith i Tvedestrand. Hammersen var underordnet Heinrich Fehlis, sjef for sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten. Innsatsen består kort sagt i at hun brakte informasjon til motstandsbevegelsen og de allierte og medvirket til en fredeligere kapitulasjon. Før balansens skyld bør det samtidig understrekes at det var storadmiral  Karl Dönitz som sørget for at erkenazisten, rikskommisar  Josef Terboven ble avsatt og forhindret fra å iverksette noen “Verzweiflungs-Krieg” på skandinavisk jord etter sammenbruddet 1945. Admiral Hans-Georg von Friedeburg (1895-1945)  i Wiesbaden og øverstkommmanderende general  Dwight D. Eisenhower var nok viktigere aktører i fredslutningen enn Milorgsjef Jens Chr. Hauge. Norske krigshistorikere har overvurdert Hauges betydning ganske rått, for faktum er da at general Eisenhower fra årsskiftet 1943/44 også fikk kommandoen over norske “Milorg” og SOEs “Kompani Linge”. (kfr. Anders Johansson: Den glemte armé. I skyggen av Hjemmefronten”. (Damm & Sønn, 2007, Kapittel 18). Ikke mindre tilsnikelse blir det å putte XU og Milorg i samme hatt, Hjemmefronten. Sammenlikn gjerne med  min artikkel om det tyske sluttspillet. Ikke minst diplomatiske framstøt i det nøytrale Sverige gjorde utslaget. Ingrid Furuseth stammet fra en storgård i Storelvdal. Som alliert agent gav det alibi at hennes øvrige familie var NS-medlemmer. Kontakten med Fridthjof Hammersen, som oppfattet seg som “rapportør mellom frontene”,  ble opprettet i 1944, etter at Arvid Brodersen  måtte rømme til Sverige, siden hans kontakt Theodor Steltzer, stasjonert  i Oslo 1940-1944, ble arrestert i Berlin i forbindelse med attentatet på Hitler som skjedde noen måneder tidligere. Lektorkollega Hans Olaf Brevig  har utgitt ei  nøktern bok om den kristne motstandshelten Theodor Steltzer,  som disse dager forberedes til tysk publikasjon.  [kfr. Hans Olaf Brevig: "Oberstløytnant Theodor Steltzer. En tysk motstandsmann  i Norge". Molde 2008].  H.O. Brevig gjør seg også tanker om ikke SD tidlig kjente til de humanistisk innstilte Hitler-motstanderne i “Kreisau”-kretsen. Han  sier på side 92 at han finner det bemerkelsesverdig at SD aldri fikk kjennskap til Steltzers samarbeid med Arvid Brodersen og derigjennom med Hjemmefrontens Ledelse. Ja, SD var pragmatisk og resultatorientert og trengte “lyttestasjoner”. Journalisten Bosse Schön dokumenterer at svenske kollaboratører som Ragnar Edeman (“Det Nye Sverige”), Rolf Carlson, (“Fosterlandsk Enad Ungdom”) og mange flere, skiftet kappe etter krigen, selv om disse riksdagspolitikerne  tidligere hadde vært delaktige i utsmugling av skandinaviske naziforbrytere. (kfr. Bosse Schön: “Där järnkorset växer. Ett historiskt reportage” (Bokförlaget AB, 2001). Svensk nøytralitet hindret som kjent et oppgjør med landets krigsforbrytere; og Säpo la lokk over det faktiske krigsengasjementet. Det er  grunn til å undres over nazistenes anbefaling av fraternisering med nordmennene, dette ariske brødrefolket, og deres nesegruse respekt from titler og adelskap. Det terroristiske naturtalentet Henry Rinnan fikk sin innføring i “det negative spill” hos Abwehr i Trondheim.  Det ga best effekt å la motstanderne  rapportere på hverandre. I et slikt perspektiv blir også “dosenten” som skapte polititroppene i Sverige, “Revolver-Harry” Sødermans hjertelige møte  med Sipo-SD-sjef Oberführer Heinrich Fehlis etter å ha tatt seg over grensen ved Charlottenberg 6. mai 1945, ganske paradoksalt. Helst bør vel forløpet ved landets frigjøring ses på bakgrunn av vennskapet med SS-Obersturmbannführer Hans-Hendrik Neuman som mente SD uten større besvær ”kunne kutte toppen av ledelsen i Milorg” mot slutten av krigen. Hvordan kunne han dukke opp fra det store intet og befri Grini-fangene og de arresterte på Møllergata 19 ? Da Prysers bok om de kvinnelige agentene ble lansert, uttalte den gamle XUeren Erling Storrusten at hennes største fortjeneste var å få antallet på tyske soldater på norsk grunn i 1945, kunne heves til 350.000, dermed langt flere enn hva Milorg hadde trodd. Enda viktigere var spørsmålet om hvor store reserver som kunne forflyttes fra Norge til kontinentet etter invasjonen D-dagen  i Normandie. og når tiltakene  i  transportaksjon “Nordlicht” ble iverksatt. Siste krigsuken i mai 1945 kunne hun på Slottet samtale med sin svoger Arthur Quist om de to ubereknelige nøkkelfigurene: Terboven og Quisling, og hvem som til slutt kunne kontrollere NS og Hirden. Erling Storrusten skylder med hold i antagelsen om Milorg-sjef Hauges siste året så omtalte karakterbrist, på “god gammeldags mannssjåvinisme”, når Furuseths krigsmeritter måtte feies under teppet for ettertida. At Milorg gjennomgående var ei “mannegreie”, for fritt  å sitere NAF-direktøren, er et inntrykk som riktig nok vedgås fra mange hold. Men psykologiske forklaringsmåter er spektulative og knyttes empirisk sett til tynt belegg. Jens Chr. Hauge var nok i tillegg til sin “jeg-alene-vite”-holdning også en notorisk løgner. I sine memoar-bøker bløffet han offentligheten om sin egen innsats ved krigsutbruddet, om sin falske stridsudyktighet, om krigstjenestekort og frammøte ved mobilisering. I det hele tatt hvordan han kom med i motstandsarbeidet, og detaljer om hva han foretok seg i årene 1940-1942. Hvordan  gikk det til at han la bort motdagistenes antikrigsholdning for godt? Han løy bevislig for Stortinget om  det topphemmelige “stay behind” -nettet,  oftest bestående av begunstigede partimedlemmer, og ulovlig overvåkning av kommunister, SFere og andre opposisjonelle, og han førte blant andre Lund-kommisjonen  med åpne øyne bak lyset om sin uskyldsreinhet. Han feilinformerte bevisst regjeringen om norsk medvirkning i utsmuglingen av tungtvann fra Rjukan  til Dimona-reaktoren i Israel.  Etter sitt Israel-besøk la Hauge fram et falskneri av en rapport om hva han hadde sett og foretatt seg på turen. Som brikke i forklaringskjeden kommer vi ikke utenom forholdet at  holocaustofferet Trygve Bratteli var kjent  som politisk hjertevenn med statsminister Golda Meir. Løgnaktighet under ed svekker troverdigheten. Desto besynderligere blir det når venstreintellektuelle  som Rune Slagstad bare oppfatter Hauge positivt som industri- og samfunnsbyggeren. Ikke minst når Hauge på vegne av atommakten Norge ulovlig eksporterte kjernefysisk teknologi som på tross av internasjonale forpliktelser. Skodvin-disiplene har pådratt seg et historisk forklaringsproblem. Ved publisering av sjette utgave av boka “Frigjøringen” (1994) mente Arne Skouen at Hauge hadde vært taus om Furuseth fordi han ville skjerme Hammersens ettermæle i hjemlandet. Han ønsket ikke at han skulle bli anklaget for landsforæderi i Forbundsrepublikken. Historieforskningen kan ikke la seg stanse av en så flyktig hypotese. Hvorfor hadde Hauge lite eller ingenting å tilføye ved sine fem oppdateringer av “Frigjøringen” foretatt i tidsrommet 1945-2005?  Opinionen ønsket seg plausiblere  forklaringer. Men Hauge nektet å “kvitre”  og avlyste møter, selv overfor rikskanalen NRK om forholdet til de hemmelige tjenestene. Arvid Brodersen bekrefter rett ut at Ingrid Furuseth var kontakten til Jens Chr. Hauge fra Abwehr til Milorg. Ut fra hensynet til den nye åpenheten i forskningen, ga han i 1995 ut enda ei bok med tittelen “Rapport fra mitt virke under okkupasjonen”. Furuseths navn forekommer her kun i en parantes. Sitatet er hentet fra et diktat til hans sekretær i 1948, og Hauge sier på side fire at en er uferdig og “ har sikkert mange feil”. Noen sider deretter motsier han seg og refererer til sin gode hukommelse og “et meget omfattende arkivmateriale, så han ikke tror det er noen vesentlige feil”. (side ni). Saken er ikke mindre avslørende for Milorg-sjefen enn hans forsøk på å styre historieforskningen I 1986. I et brev til Gunnar Fosser angående en rapport til SIS om hvordan man skal forholde seg til Egil Christophersen som på det tidspunkt var engasjert i å skrive Vestfolds historie under krigen. Derfor ønsket han adgang til SIS-agenten Hans B. Cliftons rapport som Fosser hadde kopi av. Hauge skriver: sitat “Den rapport som du (Fosser) under hånden fikk av meg, er en rapport han (Clifton) har skrevet til sine foresatte i SIS. Jeg kan ikke gi deg samtykke til å gi den videre til lektor Christophersen. Kjenner jeg SIS rett, vil de ha sterke motforestillinger mot at en autentisk rapport skal utleveres til en historiker. Jeg råder deg derfor til å være meget forsiktig med dette. Du vet, slike rapporter må også leses med adskilling innføling. Etter den disposisjonen jeg så fra filologen din, har jeg sterke tvil om han har en slik innføling”. Sitat slutt. Klarere kan det ikke uttrykkes at Hauge som historisk sjonglør tok sikte  på å styre informasjonsstrømmen. “Når kan vi begynne å forske på andre verdenskrig?” spør Tore Pryser utfordrende etter Hauges bortgang. Norske myndigheter forlenger i denne  situasjonen hemmeligkremmeriet. for krigshistorikerne skal ikke sette nesa i saker “folket” ikke har godt av å vite. Ikke til å undres over at Jens Chr. Hauge og Einar Gerhadsen ble ”bosom-pals”  i 1945.  De hadde en like  grumsete fortid. Kan vi ha tillitt til at de to med ektefeller bare dumpet over hverandre på et party; og vips var kjemien i orden for regjeringssamarbeid? Hadde de kanskje ikke hatt dulgte forbindelser tidligere ? Hva med sabotasjen av ei hjemmefrontsregjering etter kapitulasjonen? [Kfr. Harald Berntsen: Statsministerkuppet. En politisk thriller fra norsk virkelighet mai-juni 1945".  Centrum Norsk Forlag, 2006].  Ja, for det er ikke bare naivt, eller for elementært, å spørre på denne måten og dermed påkalle “fanden i nøtta”. På samme vis  som vi kan forundres over enkelte norske offiserer i London under krigen som brått  hadde skiftet skjorte, glemt offisersløftet og brått blitt “gode nordmenn”, hadde både Gerhardsen og Hauge sørget for  å dekke over uheldige sider ved sine krigsbiografier. For Gerhardsen-biografen Finn Olstad viser til kokkelimonke med nazistene  under dekknavnet “Henry“. (kfr. Finn  Olstad: “Einar Gerhardsen. En politisk biografi” (1999). Ganske som jeg hadde kunne forventet, skulle Prysers bok “Ingrid Furuseth – Kvinne mellom frontene” (2007) føre til munnhoggeri mellom den defensive tradisjonalisten, professor emeritus Olav Riste, og den modernere historieprofessoren på Lillehammer, Tore Pryser.

Olav Riste: Jens Chr. Hauges “fortielse”. Aftenposten Debatt 1. November 2007

Dessverre har Pryser og Aftenposten funne det nødvendig å gi oppslaget ei slagside. Som om Furuseths innsats ikkje var godt nok stoff i seg sjølv, blir den eit “sideshow” til eit kraftig eselspark mot Jens Chr. Hauge: I ei hardtslåande overskrift får vi vite at han har “fortiet” hennar innsats for sjølv å ta æra. “Hauge unnlot å nevne hennes innsats i sine bøker, med unntak i en kort parantes i en bok utgitt i 1995”. Som Pryser må vite, ville ikkje Hauge vere den som skreiv Heimefrontens historie. Det Pryser omtalar som Hauges “bok” om frigjeringa, er eit opptrykk av ein oversiktsartikkel som Sverre Steen overtala han til å skrive til verket “Norges Krig”, som kom i 1950. Boka fra 1995, derimot, er ein nøktern “Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen”, skriven i 1948 og deretter gjort tilgjengeleg for historikarar som kjeldeskrift. Der er det bortimot ei halvside med roasande omtale av Ingrid Furuseths rolle og innsats. Ein “kort parantes”?

Tore Pryser: Fortielsen om Ingrid Furuseth. Aftenposten Debatt 5. November 2007

Riste viser til Hauges rapport fra 1948, først offentliggjort i 1995, litt i seneste laget for Ingrid Furuseth som da var død. (Hun døde i 1992). Her gis hun en kort og upresis omtale på noen få linjer. I oversikten bak i boken hvor de viktigste personene er nevnt under navn og dekknavn, er hun glemt. (Hennes dekknavn var Aase Sæter). Men i Hauges hovedarbeid “Frigjøringen” som kom ut i en rekke opplag etter krigen, og som er betegnet som “stamboken om Hjemmefronten”, er hennes navn helt uteglemt. Riste tror feilaktig at denne boken er rent opptrykk fra 1950. Her tar han fullstendig feil. Den tyske majoren Fridthjof Hammersen som Furuseths innsats er knyttet til, er første gang nevnt i 1994-utgaven. For øvrig svært misvisende, noe som førte til at professor Arvid Brodersen rykket ut i Aftenposten og påpekte at det Hauge skrev, var feil. Broderesen var den som organiserte kanalen mellom Hammersen og Hauge, hvor Furuseth spilte en hovedrolle som mellomkvinne. Riste bør reflektere over at grunnen til fortielsen kan være at Hauge i 1947 brukte Hammersen som sin agent i den kalde krigen, og derfor kan ha foretrukket å ligge lavt både med omtale av ham og Furuseth. Som tidligere leder for Institutt for forsvarsstudier bør dette særlig interessere Riste.

Olav Riste: Jens Chr. Hauges “fortielser”. Aftenposten Debatt 7. November 2007

I sin replikk til meg 5. november avslører Tore Pryser igjen sitt underlige utgngspunkt.Det er aktørane – in casu Hauge – som skal skrive motstandshistorie. Og om ein person som har gjort verdifull innsats ikkje er namngitt, så det ipso facto ein mistenkeleg ”fortielse”. Hauges utgangspunkt er det motsette. Aktørane skulle ikkje skrive historia. Dei skulle levere nøkterne rapportar om sitt arbeid, som så skulle vere kjeldeskrift for historikarane – slik han sjølv gjorde i 1948. Derfor reagerte han negativt på Max Manus og andre som utgav spennande bøker med seg sjølv i sentrum. Når Hauge i 1949 let seg overtale til å skrive ein artikkel i samleverket ”Norges krig 1940-1945”, var det fordi han var den einaste som då kunne gje eit oversiktsbilde om utviklinga frå hausten 1944 til frigjeringa. I den framstillinga er alle heimefrontens aktørar inkludert Hauge anonyme, hortsett frå Paal Berg. I 1994 reviderte han framstillinga. Men det er framleis frigjeringa, og forspelet til den frå hausten 1944, som er temaet. Å kalle dette for ”stamboken om Hjemmefronten” er berre dumt. Men om vi absolutt skal snakke om ”fortielser”: Korleis kan det forklarast at Pryser sjølv hadde Ingrid Furuseths viktige, interessante og spennande memoarar til gjennomlesing i 1995, og så at han sjølv skriv, ”glemte… hele beretningen”, heilt til no, tolv år seinare?

‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘

Her kommer en sammenfattende bokanmeldelse, skrevet av Dagbladets Berlin-korrespondent Asbjørn Svarstad, i Dagbladet 11. november 2007:

”Gjemt og glemt”:

Ingrid Furuseth satte daglig livet på spill i motstandskampen under det siste krigsåret i Norge. Nå kommer boka om den stridbare kvinnen fra ei bygd i Østerdalen. Måtte det legges lokk over hennes innsats fordi Hjemmefrontsjef Jens Christian Hauge helst ville beholde det meste av æren selv? Var det fordi Ingrid Furuseth var kvinne? Eller skyldes det rett og slett at familien hennes var stinn av NS-medlemmer? I boka ”Kvinne mellom frontene” forsøker Anton Fredrik Andresen og Tore Pryser å kaste lys over den besynderlige skjebnen som vi hittil har fått vite så lite om. Andresen (71) kjente Ingrid Furuseth personlig. Professor Pryser fikk for noen år siden fatt i en rapport som kvinnen selv hadde forfattet om sin innsats for Hjemmefrontsledelsen fra 1944 og fra til krigen var overstått.

Ingrid Furuseth (1900-1992) ble født i Stor-Elvdal hvor familien drev storgård. Hun vokste opp i overflod og gikk ikke på skole, men hadde egen guvernante hjemme. Ingrid var praktisk anlagt og oppholdt seg mye i naturen. Brødre og søstre ble medlemmer av Nasjonal Samling, og faren skrøt til og med av sitt personlige jødehat. Hun fikk landbruksutdannelse på Jønsberg [landbruksskole på Stange i Hedmark]. I stedet for å realisere jentedrømmen om å få sin egen gård, reiste Ingrid til Oslo. Der utdannet hun seg til Mensendieck-lærer. Selv om Ingrid Furuseth aldri brøt med NS-folkene i sin nærmeste familiekrets etter Tysklands okkupasjon av Norge i 1940, kom hun i tidlig nærkontakt med motstandskretser i Oslo. Maktmennesker og “viktigperer” var det verste hun visste.

“Husk at du er den best informerte kvinne i landet”, skal Hjemmefrontsfef Jens Christian Hauge ha sagt til henne en gang på slutten av 1944. Av frykt for arrestasjon og tortur hadde hun alltid med seg en giftpille, slik at hun kunne ta sitt eget liv i en situasjon hvor hun måtte frykte for å kunne sprekke. Major Fridtjof Hammersen, en tysk geneeralstabsmajor med norsk mor, og to andre tyskere fra Reichskommisariat, ble Ingrid Furuseths viktigste kilder hos tyske okkupasjonsmyndigheter. Med dem kunne hun diskutere krigens utvikling og få høre hvordan Hæren, tysk sikkerhetspoliti og Terbovens Rikskommisariat reagerte på hendelser – og hvorledes de ville  takle krisesituasjoner på vesien mot det tyske sammenbruddet.

Informasjonen var utrolig viktig som grunnlag for hvordan Jens Christian Hauge og hans folk i HF-ledelsen skulle manøvrere. Da historiene om personlig mot hos norske motstandsfolk begynte å komme i bokform etter krigen, var det ingen som nevnte Ingrid Furuseths innsats. Hun gikk tilbake til arbeidet som Mensendieck-lærer. Hun fortsatte å leve alene resten av sitt liv. Rapporten om det hun hadde vært med på under besettelsen, skrev hun for hånd i månedene etter at krigen var slutt.

Da “Kvinne mellom frontene” ble presentert under et seminar på Hjemmefrontmuseet nylig, var både historikere og gjenlevende aktører møtt fram. Jens Christian Hauges biograf, Olav Njølstad, var – ikke helt overraskende – utilfreds med at Pryser mener at Hauge avfeide Furuseths rolle med en parantes. – Det sto faktisk ni linjer om henne – i meget positive ordelag i Hauges erindringsbok, påpekte Njølstad. Krigshelten Gunnar Sønsteby sier det “er fryktelig morsomt med ei bok om Ingrid Furuseth”. Men han mener Arvid Brodersen skrev ganske mye om henne allerede i 1979, så det er ingen grunn til å klandre Jens Christian Hauge for tausheten omkring henne. Historikeren Frode Færøy “beklager at denne boka bidrar til å framstille Hauge som lokk på historien”.

Hva var det hun drev med, da, som skulle holdes hemmelig? Jo, da Arvid Brodersen måtte flykte til Sverige i 1944, overtok Ingrid Furuseth den direkte kontakten med Fridtjof Hammersen, som var etterretningsspesialist. Han valgte å gå i direkte dialog med Hjemmefrontens ledelse for å hindre at krigens sluttfase i Norge skulle utvikle seg til en katastrofe. Hvorfor svek han sitt eget  land? En nærliggende forklaring kan være at han – som mange tyske offiserermot slutten av krigen – hadde sett i øynene at Hitlers skrekkregime var blitt begynnelsen for undergangen for fedrelandet hans. Under alle omstendigheter var virkeligheten livsfarlig for både Furuseth og Hammersen. Og selvfølgelig, for Jens Christian Hauge de gangene han selv møtte Hammersen.

Ingrid Furuseth skulle ikke drive med militær spionasje. Men mot slutten av krigen spurte hun direkte om major Hammersen visste hvor mange soldater som sto i landet. Svaret var at de hadde 350.000 mann her. Det var dobbelt så mange som de allierte lederne hadde gått ut fra. En mildt sagt viktig informasjon, påpeker krigshelt og pensjonert NAF-direktør Erling Storrusten. Han var agent for Hjemmefrontens etterretningsorganisasjon XU og spionerte mot Wehrmachts overkommando som lå stasjonert på Lillehammer de siste krigsmånedene. Frykten hos de allierte og i Hjemmefrontens ledelse var at Reichskommisar Josef  Terboven i krigens sluttfase skulle hente de tyske nazilederne til Norge og videreføre et nazistisk brohode fra “Festung Norwegen”. “Desperadoene” i Nasjonal Samling, først og fremst representert ved politimester Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs, og Hird-& Statspolitisjef Henrik Rogstad, truet med at de i en slik sammenheng kunne finne på å sette sine – norske – folk inn i en slik sluttkamp.

Men nå visste Jens Christian Hauge og resten av ledelsen i Hjemmefronten at dette scenarioet ikke var sannsynlig. For fra major Hammersen hadde Ingrid Furuseth fått vite at den tyske militære ledelsen i Norge ikke var innstilt på en slik blodig forlengelse av krigen. Terboven ville bli avsatt av sine egne om han forsøkte seg. Og fra Ingrid Furuseth hadde hennes foresatte også kunnskap om at det innad i Nasjonal Samling hersket en regelrett frykt for borgerkrigsliknende tilstander. Dette fikk den kvinnelige spionen vite av svogeren sin. Uredd marsjerte hun rett inn på Slottet, der rittmester Arthur Quist hadde kontor like ved siden av Vidkun Quisling. Han hadde ingen betenkeligheter med å forsikre svigerinnen om at det ikke var grunn til å vente utskeielser fra NS-hold. X-spionen Erling Storrusten har bannet i kirka før. På seminaret gjorde han det igjen da han i egenskap av motstandsmann belærte unge og eldre voktere av Gralen – de som selv ikke 70 år etterpå tåler at det settes spørsmålstegn ved handlinger som Hjemmefrontens folk begikk under og etter krigen.

Jeg beundret Ingrid Furuseth. En gang jeg besøkte Arvid Brodersen, fortalte han meg at han hadde “irettesatt Jens Christian (Hauge) for at han ikke hadde gitt henne en langt mer framtredende rolle i det han skrev om krigen”. Enkelte hevder at Ingrid Furuseth selv var en beskjeden kvinne som ikke ønsket oppmerksomhet. Anton Fredrik Andresen tror ikke på denne muligheten. – Rollen hennes ble aldri riktig kjent. Noen av de beste venninnene hennes mener faktisk at hun godt kunne ønsket seg “noe”. – Eller var det alle NS-medlemmene i familien hennes som gjorde at hun skulle holdes unna den offisielle historieskrivningen? spør professor Pryser.

Professor Guri Hjeltnes peker på at norske kvinners krigsinnsats generelt har fått for lite fokus. – Hvor mange slike rapporter som den Ingrid Furuseth skrev, ligger fortsatt i skuffene? spør han. – Vi har en skatt på 300 intervjuer med kvinner fra hele landet som deltok, sier Hjemmefrontsmuseets Arnfinn Moland og tilføyer:  – Materialet er tilgjengelig” – Det er mennene som har skrevet historien. Dette preger både Hauge og meg selv. Jeg tror han til og med likte å erte meg på dette området. Kvinnene skulle vært mye sterkere eksponert i krigshistorien. Men Jens Christian Hauge var fæl til å erte oss andre på dette området, hevder Erling Storrusten.

Også den tidligere oberstløytnant i E-tjenesten Trond Johannesen, seksjonssjef samme sted, krigshelt og i dag pensjonist, deltok i seminaret. – Det er viktig å få fram de kvinnene som sto fremst i motstandskampen. Men vi skal heller ikke glemme alle dem som skaffet mat på bordet og styrte familiene, mens mennene deres slåss. Vi kunne ikke fortelle noe hjemme om hva vi drev med. Hundre tusener av norske kvinner måtte ta belastningen med at ektefellene bar på hemmeligheter som de ikke kunne åpenbare. Disse heltenes innsats ville ikke ha vært mulig, uten kvinnene i bakgrunnen, sier Trond Johannesen

Kanskje tausheten kan forklares med datidas enkle holdning til kvinners rolle i samfunnet. De skulle – for å si det på tyske – ta seg av Kinder, Kirche und Küche, altså barn kirke og kjøkken, tilføyer Tore Pryser

Asbjørn Svarstad (signert)

som dekker Tyskland for Dagbladet

‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘ ‘

EN ARTIKKEL I AVISA “KLASSEKAMPEN” TIRSDAG 23. DESEMBER 2008 AV TOLLEF MAUGEDAL  BØR SETTE TANKEVIRKSOMHETEN I SVING HOS NOEN OG ENHVER! [Uten at  vår tilslutning dermed bør diffameres.]

Norsk historie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende, mener historikere:

Historien er skrevet i svart og hvitt, sier Tore Pryser,  professor i historie ved Høgskolen på Lillehammer. Han mener historien enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjemperne i Milorg og Kompani Linge. – Mellom dette har man gråsoner, som først og fremst handler om  tilpasning. Dette var det dominerende trekket ved okkupasjonstiden, men det er ennå svært underbelyst, sier Pryser. Historiker Harald Berntsen gir Pryser støtte. Han mener hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats og bevisst tilslørt uønskede historier.

Nasjonsbyggende

Bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen.  – Historien om krigen var ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen, sier Pryser. Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet. Hjemmefrontmuseet sprang ut av dette miljøet, og det formidler ennå et ensidig historiesyn.  – Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolkning som dominerer, sier Pryser. Som en konsekvens av dette er mange emner lite utforsket. For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket, mener Pryser. – Tyskerne skapte arbeid for mange, og store grupper profitterte på okkupasjonen. Det økonomiske landssvikoppgjøret begrenset seg til enkelte NS-medlemmer, og er også et forsømt felt i historieskrivningen, sier professoren. Historier om forrædere innenfor Hjemmefronten har blitt hemmeligholdt, og et annet uutforsket aspekt er kvinnene i de hemmelige tjenestene, fortsetter historikeren. I tillit har man hatt en svært ensidig nasjonal fokus.  – Det er viktig å se dette komparativt. Det var svært lite fysisk motstand i Norge sammenliknet med andre land, og det var blant landene det var gjevest å være tysk soldat i. Den norske motstanden var et produkt av at krigskonjunkturen snudde i 1943, sier Pryser.

Løgner om samarbeid

Historiker Harald Berntsen er kritisk til mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden. Han påpeker at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Paal S. Berg og Einar Gerhardsen systematisk har tilslørt sin rolle i begynnelsen av okkupasjonen.  – De har etter krigen fortidd sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940, sier Berntsen. For eksempel gikk Høyesterettsjustituarius Paal Berg inn for samarbeid med tyskerne, og takket i 1940 Vidkun Quisling for å ha  opprettholdt fred i landet. Gerhardsen ønsket på sin side et samarbeid med det fascistiske “Fedrelandslaget” på samme tid. Seinere ble disse folkene kjernen i “Hjemmefrontens Ledelse” (HL). Men da var de mer opptatt av å få makt etter krigen, enn å bekjempe fienden, sier Berntsen.  – De la planer om et annet styresett, med et begrenset antall parteier, sier han. Etter krigen turte de ikke gjennomføre de antiparlamentariske planene. Men man klarte å overta makten fra Nygaardsvolds regjering.  – Organisasjonsfløyen i Arbeiderpartiet brukte makttomrommet fra den tyske okkupasjonen til å svinge seg opp, og kastet den parlamentariske fløyen i partiet, sier Berntsen.

Fortiet andres innsats

Slike historier ble feid under teppet under krigen, mens folk som Gunnar Sønsteby og Jens Chr. Hauge bidro til glansbildet som ble skapt av motstandskampen, sier Berntsen. – Den selvbestaltene Hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert sin egen rolle. Samtidig har de samme folkene systematisk fortiet andres innsats, sier Berntsen. Særlig gjelder dette kommunistene, som sto for en aktiv motstandskamp fra starten av – i motsetning til Hjemmefrontens passive linje. – Innsatsen på hjemmefronten var under enhver kritikk, sier Berntsen. Men dette bildet har ikke dominert det offisielle bildet etter krigen. Historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin dominerte lenge feltet.  – Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok, sier Berntsen. Men mytene har også forplantet seg til neste generasjon.  – Elever av Skodvin som har blitt ledende historikere i dag, har knyttet sin prestisje til den type fortellinger, sier Berntsen.

Slutt