Historieportal

Bilde: Ei antikkens muse, historiens Clio

[Clio er mytologisk ånd eller alv, etymologisk tillagt domenet for litteraturen, og ovenfor karakterisert ved rekvisitten pergamentrullen, lik boka, et symbol på historiefortellingen, analogt med regnbuen med en stadig tilbakevendende begynnelse og slutt. Billedet ”Clio’s Bru” avgrenser på et symbolsk plan estetisk subjektivitet versus empirisk objektivitet, i likhet med den ekvatorielle ”midgardsormen” som biter seg i halen, ifølge indisk, gresk-romersk og norrøn mytologi (kfr. Sigurd Fåvnesbane i Urnes stavkyrkje). Økonomiprofessor Johan Vogt tilhørte en generasjon som var vel skolert i gresk og latinsk kunnskap. Klassisistisk lærdom gav overføringsverdi til samtida. Han er beundringsfullt i stand til å anlegge klassisismens vitenskapelige perspektiv på spørsmålet om sannheter og falsknerier i samtidens historieskrivning. Selvinnsikten til Mot Dag-periodens villfarelser  er likeledes konsekvent og mønstergyldig.]

.

Innledning:

Sosialøkonomen Johan Herman Vogt fødtes i Oslo 23. september 1900 og var sønn av geologen og petrografen Johan Herman Lie Vogt (1858-1932), av første kull professorer ved NTH i Trondheim. Hans CV beretter om en mann som ble cand. oecon. så tidlig som i 1923, deretter universitetsstipendiat 1928-1933, lærer ved Oslo Handelsgymnasium 1936-1945, dosent i sosialøkonomi i Oslo 1948 og professor samme sted 1957-1970. Han var aktiv i den kommunistiske organisasjonen Mot Dag fra 1921 til 1936. I 1931 ble han formann i Det norske studentforbundet. Av seinere meritter nevnes han som redaktør i Statsøkonomisk Tidsskrift 1951-1957. Fra 1978 var han formann i Den norske PEN-klubben. I den følgende artikkelen møter vi den tidligere ”motdagisten” Johan Vogt som en moden, avklaret personlighet og vitenskapsmann. Mot Dag-medlemskapet er nå å betrakte som en ungdomssynd. Verdenskrigen har gjort det nødvendig å revurdere tilvante forestillinger fra ”Det brukne gevær”-perioden. Hovedtesen er at små nasjoner neppe kan makte å motstå presset fra stormaktene i en trengt militær situasjon. Han stiller etter bunnsolide universitetsstudier med overbevisende allmennvitenskapelig ballast, liksom Sokrates, Platon og Aristoteles en rekke universelle spørsmål: Hva er sannhet? Hva er objektivitet? Er det i det hele tatt mulig å postulere utsagn om sannhet i historieforskningen? Fins det i det hele tatt individer som er i stand til å forfølge idealet om historisk sannhet for dens egen skyld? Må ikke forskeren erkjenne at muligheten for blendverk ikke lar seg bortforklare trass i from bekjennelse til eksemplarisk metodologi? Som klassisistene innser Johan Vogt at historieberetningene aldri kan bli perfekte. Virkeligheten vil måtte fluktuere mellom objektivitet og subjektivitet. Dette emnet var en hovedsak i Frankfurterskolens positivismedebatt under mitt hovedfagstudium i pedagogikk på 1970-tallet. Hvis historisk objektivitet er umulig, skal man dermed sånn uten videre innta dens subjektive motpol av nasjonal interesse for en bestemt frisering av krigshistorien? AKP-ml-erne fant sin overbygning i vulgærmarxismen. Utgangspunktet er formuleringen: ”Hva er sannhet, hva er skjønnmalerier, hva er legendedannelser og hva er rett og slett forfalskninger i historieskrivningen?” Johan Vogt er i stand til å nevne eksempler på historieforfalskninger i Tsjekkia, Sovjetunionen og Frankrike, i tillegg til vår hjemlige andedam. Han påviser at nordiske historiebøker strutter av nasjonalromantikk. Han hevder K. F. Derry og Winston Churchill med sine uttalelser kan ha kullkastet vår nasjonale versjon av det tyske overfallet 9. april 1940 som uberettiget nasjonal romantikk. Hans slutning er derimot ikke at slik forholder det seg; derimot at andre historikere vil gi andre svar. Uansett sannhetsteorienes forankring vil historikerne måtte søke å avsløre tilslørende propaganda og hva Vogt kaller for ”diplomatur”, historiske bestillingsverk, den teoretiske objektivitetens motsetning og ytterpunkt. Når et nordisk forsvarssamband igjen debatteres som alternativ til NATO, er det grunn til å lytte etter Johan Vogts stemme fra den tidlige etterkrigstida.

P. G.

Del 1: Historieskrivning og advokatur

Del 2: Forspillet til 9. april 1940

I: Historieskrivning eller advokatur

Hva er sannhet, hva er skjønnmalerier, hva er legendedannelser og hva er rett og slett forfalskning i historieskrivningen? Disse spørsmål angår oss alle, fordi den oppfatning som vi hver for oss har over menneskehetens og statenes historie, vesentlig består i en gjenspeiling av de gjenspeilinger som i tidenes løp har vært gitt av mer eller mindre subjektivt innstilte historieskrivere.

Det er ikke mulig for noen å skrive den fullkomne historie. Det høyeste en forfatter kan nå, er å gi oss visse utdrag av hva som har funnet sted. Men er det gjørlig for noe menneske å gi slike utsnitt, uten å være fanget inn av sine egne følelser? Leopold von Ranke, den banebrytende tyske kildekritiker i første halvdel av forrige århundre, fremsatte slagordet om at en historiker ”måtte utviske seg selv”. Den danske historiker Kr. Erslev ga denne maksime en ny og bedre utforming: ”Historikeren må se på sitt eget Jeg som en Fejl-Kilde”.

Men er det mulig selv for de, som måtte være innstilt på en slik objektivitet, å holde de mål som de setter seg? Erslev søkte for sin del å løse konflikten subjektivitet-objektivitet ved å sette et skille mellom historiegransking, det vil si kildeforskning, og historieskrivning. Ved kildeforskningen kan man nå fram til uomtvistelige sannheter. Men ved historieskrivningen må forfatteren tre fram som menneske blant andre samfunnsborgere. ”Det er haabløst at negte”, skrev Erslev, ”at Historikeren i sin Fremstilling maa anvende de samme Midler som Digteren”.

De store engelske historikere har alle hatt en viss forkjærlighet for historieskrivning som diktning. I Macauleys og Carlyles verden er de opptredende enten helter eller skurker. Carlyle trådte endog helt bevisst inn for den subjektive innstilling: ”Historien må uunngåelig bli skrevet av advokater og ikke av dommere”. Travelyan besvarer spørsmålet om følelser bør være utelukket fra historieskrivningen som en benektelse: ”Historiens verdi er ikke av vitenskapelig karakter. Dens sanne verdi er dens opdragende betydning”.

Vår tids engelske moteforfatter, Arnold Toynbee, er likeledes en talsmann for den dikteriske inspirasjon. Han har selv gitt uttrykk for dette i forordet til sin store verdenshistorie: ”Om Iliaden er det sagt at alle som leser den som historie, vil oppdage at den er full av dikt, men de som leser den som dikt, vil se at den er full av historie. All historie ligner Iliaden, for så vidt som den ikke helt kan unnvære det litterære element.”. Om Toynbee selv må man vel for øvrig si at han, som Hegel og som Spengler, er besatt av en bestemt hypotese, og at verdens historie hos ham er omdiktet som en illustrasjon til denne hypotese.

Det er nokså lett for enhver å gjennomføre det advokatur, de skjønnmalerier og de skjevheter som måtte forefinnes i historieskrivningen i andre land. Både de danske, norske og svenske historiebøker har en rik fylde av nasjonalt advokatur. Noen få år før den annen verdenskrig utga foreningen ”Norden” et skrift, ”Nordens läroböcker i historie”, hvor hvert av de nordiske lands vanlig brukte historiebøker ble sønderlemmet av historikere i de øvrige nordiske land. For min del vet jeg ingen bedre introduksjon for de som vil studere de nordiske lands historie. Vi har hvert av våre land spesielle legendedannelser, som vi fóres opp med under vår skolegang, og som for de fleste blir stående fast som en nokså urokkelig del av vår historiebevissthet.

Det har i en rekke land i de siste menneskealdrer pågått en strid om hva man kan kalle romantikere og ikke-romantikere, eller mer konsist uttrykt: mellom de historikere som forsvarer de nasjonale legendedannelser og de som tillater seg å underkaste disse en kritikk. Disse kontroverser pågår den dag i dag i vårt naboland Sverige, med temperamentsfulle innlegg fra begge parter. På den ene side står den panegyriske historieskrivning, i nyere tid først og fremst representert av Harald Hjärne, ognå fortsatt av hans elever.

På den annen side står den kildekritiske retning, som fikk sitt gjennombrudd da Martin Weibull i 1877 ble professor i Lund. Hans sønn, Lauritz Weibull, fremla da han i 1919 ble innsatt som professor i Lund, det vitenskapelige program om at historikeren skulle befri seg fra ”de subjektive uppfatninger som tid ock rum skapa, nationella som religiösa”. Han ble den gang heftig angrepet av Boethius, som hevdet at en historiker skulle være ”barn av sin tid og sitt land”. Striden er ikke avsluttet. En stor del av den svenske historieskrivning er ennå i dag preget av lærefaderen Harald Hjärnes nasjonalt og kristelig fargede konservatisme og av Heidenstams nasjonale romantikk.

Vi har imidlertid også i de øvrige nordiske land våre egne legendedannelser, som det er vanskelig å rydde ut. I vår egen historieskrivning har således 1814 vært det sakrosankte (hellige og ukrenkelige) år. Det norske folk reiste seg i dette år i en heltemodig kamp for frihet og folkestyre, mot det samlede Europa. Denne legende er først for alvor blitt rokket for litt over et år siden, da professor Sverre Steen sendte ut sin bok om ”1814”, og her stilte vår historie i dette år inn i dens kaotiske sammenheng med den alminnelige europeiske historie.

Det har i tidenes løp vært foretatt en rekke direkte historieforfalskninger, det vil si fabrikasjon av angivelig ekte dokumenter. Disse har alle vært verktøy for en bestemt politikk. Et stort antall av disse forfalskninger er blitt avslørt. Men enkelte sirkulerer likevel videre i den politiske agitasjon. Dette gjelder således for Peter den Stores angivelige testamente, som vi den dag i dag kan finne gjengitt i propagandaartikler, ennskjønt det for lengst er konstatert at det le skrevet av en polsk emigrant, ved navn Sokolnicki, i årene 1797-1799, rett og slett for å stimulere den daværende franske regjering, direktoratet, til å åpne krig mot Russland.

Den som vil avsløre forfalskninger, som er tatt i patriotismens tjeneste, vil undertiden bli fordømt som landsforræder. Thomas Masaryk fikk, som kjent sin politiske dår under en slik strid. I årene 1817 og 1818 hadde en tsjekkisk bibliotekar, Wenzel Hanka, offentliggjort noen gamle tsjekkiske håndskrifter, som fikk en meget stor betydning for det tsjekkiske folks nasjonale bevissthet. Masaryk, som i 1887 var blitt klar over at dokumentene var falske, måtte føre en årelang kamp for å overbevise sine landsmenn om at det var bedre å basere en bevegelse på sannhet, enn på illusjonene om en glorverdig nasjonal fortid.

Grensene mellom direkte historieforfalskning og legendedannelser kan undertiden være flytende. Historien skrives av seierherrene, heter det i en sats, som visstnok er formet av Napoleon. Det er en enkel sak for oss i den vestlige verden å se alle de raderinger og de friseringer som har vært foretatt av de offisielle historikere i Sovjet-Samveldet, etter at Stalin hadde vunnet sier over sine motstandere. Den sovjetrussiske ungdom som nå vokser opp, vet således lite om Trotskijs faktiske rolle i 1917. Den sovjetrussiske historieskrivning av i dag skal tjene den sovjetrussiske stats autoritet, og har derfor ingen plass for den gamle bolsjevikiske garde, som ble likvidert i 1930-årene, annet enn som sammensvorne i forbund med Hitler og den japanske Mikado.

Vi, som er mer eller mindre aktverdige demokrater i det demokratiske Norden, er – med rette – forarget over omdiktninger av denne karakter. Men den som her vil stille seg på den høye hest, som sannhetens talsmann, ville imidlertid gjøre best i å feie for vår egen dør. Er vi selv så helt uskyldsrene i vår historieskrivning over vår nyeste fortid? Eller har vi også våre legender, som vi av patriotiske grunner nødig vil røre ved? Vi nærmer oss her et kapitel, som det ikke er lett å behandle med samme nøkterne affektfrihet, hvormed vi kan drøfte problemene om objektivitet og subjektivitet i deres abstrakte alminnelighet.

Dette kapitel heter: Forhistorien for den 9. april 1940. Drøftelsene om dette utsnitt av vår historsie har fått en ny aktualitet, på grunn av den offisielle britiske historie om felttoget i Norge, T. K. Derrys verk ”The Campaign in Norway”, som ble utsendt i England i begynnelsen av desember 1952. Selv de saksforhold som her foreligger, har imidlertid stått under debatt allerede i flere år. Det utkom i årene nærmest etter krigen to skrifter, som ga et nytt materiale over de vestalliertes aksjonsplaner overfor Norge i tidsrommet før 9. april 1940. Det første var Paul Reynauds memoarer med den noe merkelige tittel ”La France a sauvé l’Europe” (Frankrike har reddet Europa), utgitt i 1947. Det annet var det første bind av Churchhills krigshistorie, som ble utsendt i 1948.

De opplysninger som ble fremlagt her ga til dels et nytt bilde av forhistorien for Norges inndraing i krigen. I England tok Lord Hankey, på grunnlag av dette materiale spørsmålet opp om Den interallierte domstol i Nürnberg hadde gjort rett i å dømme de tyske krigslederne også for deres angrep på Norge. De opplysninger som ble fremlagt av Reynaud og Churchill kullkastet også de forestillinger vi hadde dannet oss i Norge under okkupasjonen. Vi avviste den gang de tyske erklæringer om at de hadde besatt Norge for å forhindre en planlagt engelsk aksjon, som grovt hykleri. Det ble nå, etter at Raynaud og Churchill selv hadde offentliggjort sine planer, ikke så lett uten videre å opprettholde denne dom.

Jeg kan for min del ikke befri meg fra det inntrykk at enkelte norske historikere herunder er gerådet i visse samvittighetskvaler. De skal på den ene side opptre qua vitenskapsmenn, som søker etter den usminkede sannhet. De kvier seg imidlertid for å bryte ned den nasjonale legende om det uprovoserte tyske angrep. Deres fremstillinger består derfor til dels i bortforklaringer, og til dels i et diplomati, som tar sikte på å avsvekke de sjokkvirkninger som de nye opplysninger vil kunne få for de patriotiske tradisjoner. Quislings tilhengere har på den annen side i sakens natur med begjærlighet grepet disse franske og britiske dokumenter som en støtte for deres oppfatninger.

Begge disse parter, både de som vil bevare den nasjonale legende, og de fordums Quisling-tilhengere som forbandt seg med den hitlerske maktpolitikk, gjør seg imidlertid skyldige i den feil, som allerede er beskrevet av Ludvig Holberg, nemlig at ”de heller føre seg som Advocater end Historieskrivere”. Men er det overhodet mulig for noen her å gi en upartisk fremstilling? Det er i vårt land en mann som framfor noen annen har fremtrådt som en sannhetens apostel overfor den nasjonale legende om 1940, nemlig Johan Scharffenberg.

For litt over to år siden utga han de hemmelige forhandlinger i Stortinget og Utenrikskomitéen høsten 1939 og våren 1940. Disse dokumenter viste at de norske statsmyndigheter den gang var overbevist om at den franske og britiske regjering ønsket å drive Norge ut av nøytraliteten og inn i krigen. Scharffenbergs publikasjon av disse aktstykker vakte den gang en viss forargelse. Han fikk blant annet en irettesettelse fra Stortingets presidentskap, fordi han som privatperson hadde tillatt seg å offentliggjøre hemmelige papirer.

Det er en viss likhet mellom Scharffenbergs virksomhet i de senere år og Thomas Masaryks i 1880-prene. Også Scharffenberg er i sin strid mot den nasjonale legendedannelse blitt en nokså ensom mann. Den som skriver disse linjer, mener at Scharffenberg har gjort seg fortjent til heder og ikke til daddel for denne sin innsats. I en tid, da nokså mange tar taktiske hensyn og er engstelige for hva som betraktes som den alminnelige folkemening, har han vært en talsomann for hva han mener er sannheten, uten sidehensyn, også uten hensyn til om konklusjonene måtte være at vi har gjort våre fiender en viss urett.

En slik uredd innstilling er selvsagt ikke nok. Vi må her reise et videre spørsmål: Er det overhodet noen som trer inn for sannhet, bare for sannhetens egen skyld? Den romerske historiker Tacitus satte som rettesnor for sin virksomhet: ”Sine ira et sine studia” (”Uten vrede og uten interesse”). Han gjorde seg vel her skyldig i et selvbedrag. Uten iver, uten å være besatt av en dyp interesse for sitt forskningsområde, vil ingen være i stand til å føre et arbeid fram. Johan Scharffenberg, og de blant oss som måtte mene at han i hovedsaken har rett i sine synspunkter, har vel også et bestemt motiv, som ligger til grunn for vår opptatthet av forhistorien for den 9. april 1940.

Diskusjonene om denne forhistorie er for oss alle filtret sammen med vår stillingtagen til dagens løpende stridsspørsmål: Er det mulig å føre en norsk eller nordisk nøytralitetspolitikk, uavhengig av alle stormaktsblokker? Vi gjør kanskje alle best i å erkjenne disse subjektive faavntak, som kan binde oss til vår tenkning. Det er først og fremst ut fra en slik beskjedenhet vi må møte det det kildemateriale som nå foreligger og så prøve å se hva det sier.

II: Forspillet for 9. april 1940.

Det var i Norge i årene før 1939 forholdsvis få som var opptatt med spørsmålene om de konsekvenser en europeisk krig kunne få for de nordiske land. For min egen del må jeg uten videre bekjenne at jeg nærmest ved et tilfelle ble penslet inn i diskusjonene om disse spørsmål. Noen av mine danske venner oppfordret meg sommeren 1936 å undersøke det skjulte tyske press overfor Danmark og satte meg også på visse spor. Under forfølgelse av disse førte nye og rene tilfeldigheter til at jeg fikk et innblikk i de bekymringer som den danske statsledelse den gang hadde, men som de søkte å hemmeligholde overfor den danske offentlighet. I de nærmest følgende år brukte jeg en vesentlig del av min tid til studiet av spørsmålet: Dan de nordiske stater forbli nøytrale under en ny krig?

Jeg skulle anta at alle som den gang deltok i disse diskusjoner, gjorde seg skyldige i en rekke feilvurderinger. De hovedsynspunkter som jeg den gang nådde fram til, kan sammenfattes med få ord: Den nøytralitetspolitikk som de nordiske stater førte under den første verdenskrig, betydde en de facto støtte for Tysklands økonomiske krigsevne. Under en ny krig ville England derfor med en gang sett i verk en overmåte effektiv blokade, og ikke som under den første verdenskrig vente hele tre år med slike tiltak. Den tyske politikk hadde samtidig fått en ny karakter. Den tok nå sikte på det ubetingede herredømme over hele det europeiske kontinent.

Det ville under disse forhold være langt vanskeligere for de nordiske stater å bevare sin nøytralitet, enn under den første verdenskrig. Man måtte for det første regne med at Tyskland i alle tilfelle ville besette Danmark. En norsk nøytralitet kunne ennvidere bare gjennomføres på grunnlag av en helt ny nøytralitetsstrategi: Norges nøytralitet måtte for det første ikke bety en de facto støtte til den ene part. Det norske forsvar måtte ennvidere være såpass sterkt, at de kunne motstå inngrep eller represalier fra den part som måtte føle seg tilsidesatt.

Det er nå lett for enhver å se både feiltagelsene og hullene i dette resonnement. Det viste seg således at den tyske besettelse av Danmark ikke kom som noe mål i seg selv, men bare som et hjelpemiddel ved okkupasjonen av Norge. De fleste av oss hadde ennvidere antatt at tyskerne ikke ville sette i gang noe felttog mot Norge, fordi den britiske flåte hadde herredømmet på havene. Vi regnet ikke med at det tyske flyvåpen var sterkt nok til å holde de britiske skip borte fra havet mellom Danmark og Norge.

Vi fikk den 9. april og de nærmest følgende dager en ganske grundig belæring om at vi her hadde bygd på uholdbare hypoteser. Vi gjorde oss imidlertid også skyldige i en annen feilvurdering: Vi regnet ikke med at den franske og britiske regjering var innstilt på å åpne en ny front i Norge, ikke bare for å stanse malmtransporten fra Narvik, men også for å avlede det tyske press overfor Frankrike.

På grunnlag av det materiale som er fremlagt av Reynaud og Churchill og i særdeleshet av T. K. Derry i den offisielle britiske krigshistorie ”The Campain in Norway”, er det nå en enkel sak å rekonstruere de viktigste ledd i de fransk-britiske aksjonsplaner overfor Norge. Allerede i september 1939, kort tid før krigsutbruddet, hadde Churchill reist kravet om at den britiske regjering skulle stanse malmtransporten fra Narvik ved hjelp av mineutlegginger i den forske kystled. Disse henstillinger ble den gang avvist av Chamberlain, fordi en slik aksjon ville bety en krenkelse av norsk nøytralitet.

Under vinterkrigen mellom Sovjetsamveldet og Finland ble spørsmålet om en skandinavisk aksjon tatt opp på ny. Den franske regjering pønsket å åpne nye operasjonsområder i Skandinavia, i første rekke for å få en utmattelsesfront for den tyske armé. Gamelin tok ennå i januar avstand fra intervensjon mot Norges og Sveriges vilje, og gikk i stedet inn for en politikk som skulle lokke tyskerne til en aksjon mot nord. Det heter således i et memorandum fra ham av 15. januar 1940:

”Både med hensyn til krigføringen og de materielle vilkår for vår intervensjon bør de allierte holde seg klar til å utnytte en tysk feilmanøver som kan utløse et gunstig politisk klima for oss. Det er til og med betydningsfullt å gå lenger og prøve å skape et slikt gunstig klima gjennom å provosere fram en slik feilmanøver fra fiendens side. Det presset som den britiske regjering nå øver på Norge for å oppnå en reduksjon i malmtransporten til Tyskland kan utnyttes slik at tyskerne beslutter seg til å slå til. Dette vil igjen rettferdiggjøre en intervensjon fra vår side”.

Den 5. februar besluttet det øverste krigsråd i London å forberede en aksjon i Skandinavia. Man ville sende to brigader til Finland, men selve hovedplanen besto i opprettelse av støttepunkter i Norge. Tidspunktet for aksjonen ble den gang satt til midten av mars. T. K. Derry beskriver hovedpunktene i denne plan:

”Man skulle lande i Narvik og gå fram langs jernbanen til Kiruna og Gällivare og derfra til Lulelå. En annen styrke med fem britiske bataljoner skulle besette tre havner i det sørlige Norge. Trondheim skulle være den viktigste allierte base, og Bergen en subsidiær base og sluttpunktet for mineutleggingen. Planen omfattet også transport av større styrker over Trondheim for en eventuell kamp i Sør-Sverige. Britene skulle i alt være beredt på å sette inn 100.000 mann, og franskmennene omkring 50.000”.

T. K. Derry kommenterer selv denne planen med følgende ord: ”De allierte hadde for deres part, samtidig som de var oppriktigere i å fremholde deres ønske om å redde Finland, visselig andre mål i syne, for hvilke de ga mindre publisitet”. Og han fortsetter: ”Franskmennene ønsket å etablere et skandinavisk operasjonsområde nesten som et mål i seg selv”. Den britiske regjering gikk på dette tidspunkt av folkerettslige grunner inn for å oppnå norsk og svensk samtykke for en slik aksjon. Den franske premiérminister Daladier ville imidlertid ha operasjonen gjennomført, selv om man møtte avslag fra den norske og svenske regjering.

Den 21. februar foreslo Daladier således at man skulle okkupere de norske havnene med en gang gjennom en plutselig aksjon. Den 2. mars henvendte den franske og den britiske regjering seg til de norske og svenske regjeringer med anmodning om gjennommarsj. Både den norske og den svenske regjering svarte at de ville motsette seg enhver transport av fremmede tropper gjennom landet. For det første: Hvem var det som tok det første skritt for å trekke Norge inn i krigen?

T.K. Derry skriver derom: ”I det hele tatt synes det som om Hitler selv betraktet okkupasjonen av Norge først og fremst som en defensiv forholdsregel”. ”Den faktiske avgjørelse om å fullbyrde den var et resultat av ”Altmark”-episoden den 16. februar”. K. F. Derry nevner i forbigående at tyskerne ikke ga Quisling noen informasjon om deres planer. Dette stemmer overens med de opplysninger som nå foreligger her hjemme om Quislings opptreden den 9. april. Det var ikke Hitlers plan at Quisling skulle opprette noen regjering i Norge på det tidspunkt. Hans ”regjeringsdannelse” den 9. april var en Køpenikade, satt i scene av en eventyrlysten tysk agent.

Noen bemerkninger i denne britiske krigshistorie om samarbeidet med nordmennene etter 9. april, eller rettere sagt om vanskelighetene ved samarbeidet, har også en viss interesse: ”De planer som general Mackesy hadde fått, hadde ennå noe av de perspektiver som forelå i de tidligere planer, hvor vi hadde regnet med at en britisk styrke måtte krysse norsk territorium på deres vei til Finland (via malmfeltene) ved å bringe nordmennene til føyelighet i stedet for med deres støtte”.

De gjengivelser i Derrys bok ”The Campaign i Norway”, som hittil har vært gitt i norsk presse har vært forholdsvis spinkle. For d en som har gjort seg den møye å studere boka, virker de til dels også en smule friserte. Denne britiske åpenhet har for den nasjonale romantikk muligens hatt litt for mye bismak av kynisme. Noen vil kanskje også si, at det er et vitnesbyrd om man gel på patriotisme nå å ville ta forhistorien for 9. april 1940 opp til revisjon og ny debatt. Vi ble etter den 9. april Englands og Frankrikes forbundsfelle. Det gikk også bra. Vi var med å vinne krigen. De fleste av oss spilte riktignok bare rollen som fluen som satt på lasset, men vi var i hvert fall med å vinne.

Nokså mange nordmenn ser med en viss overbærenhet på svenskene, som bevarte sin nøytralitet under den verdensomfattende kamp mot Hitlers aggresjoner. Vi synes herunder å overse at Sverige klarte å gjennomføre en linje vi selv ikke maktet. Nietzsche sier et sted: ”Dette har jeg gjort, sier min hukommelse. Dette kan jeg ikke ha gjort, sier min stolthet. Til slutt gir hukommelsen etter”. Det er muligens en slik nasjonal stolthet som nå lar den 9. april stå for oss, ikke som et nederlag for den politikk som vi søkte og førte, men som innledingen til et glorverdig avsnitt av vår historie. Dette kan være en av forklaringene til at mange i Norge nødig vil oppgi forestillingene om det uprovoserte tyske angrep.

Men det er også andre affekter som gjør seg gjeldende når vi skal skrive historien om vår nyeste fortid. Var den 9. april 1940 et vitnesbyrd om at nøytralitet i vår tid ikke er mulig for en liten nasjon? Eller var den 9. april 1940 et vitnesbyrd om at vår vilje til nøytralitet ikke var sterk nok? Her står mening mot mening. Disse brytninger ekstra følelsesbelastede fordi vi nå i de nordiske land står overfor problemer av dels tilsvarende natur. Det er også mulig at vi her er offer for videre forviklinger. Er våre vurderingen av forhistorien til 9. april 1940 farget av vår stillingtagen til dagens løpende konfliktspørsmål? Eller er omvendt vår stillingtagen i dag bestemt av våre lærdommer eller av vår angivelige lærdommer av 9. april 1940?

Vi står i alle tilfelle i grumset farvann. Det er vanskelig å svare på hva som er sannhet, hva som er skjønnmalerier, hva som er legendedannelser og hva som rett og slett er forfalskning av historieskrivningen. Clio’s bru er et skjørt byggverk. Men det er neppe mindre vanskelig å gi svar på hva som er sannhet, og hva som bare er diplomati og hva som bare er propaganda i den spaltede verden som omgir oss i dag.

Johan Vogts forfatterskap:

1: Dogmenes sammenbrudd innen den socialøkonomiske videnskap (1937).

2: Mens våpnene hviler. Krigsførsel og nøitralitet i støpeskjeen. (1938).

3: Vitenskapens front (1939).

4: Lærebok i samfunnsøkonomi. D. 1: Om penger og prinsipper i pengepolitikk (1940).

5: Om metodene for undersøkelse av den økonomiske sirkulasjon og for oppstilling av nasjonalregnskap (1944).

6:: 33 regler for god tone på Grini ved Fange nr. 17897. Tegninger ved J. Grøgaard (1945).

7: Russland og Norden (1946).

8: Pengerikelighet og rentepolitikk. De moderne synspunkter kontra de ortodokse (1947).

9: Tanker om politikk (1947)

10: Vår økonomiske stilling. En kritisk vurdering av gjenreisingsperioden (1950).

11: Intervju med fremtiden. Norge anno 1980. (1953).

12: Samtaler på en forstadsbane og andre esseys (1953)

Clio’s Bru er hentet herfra!

13: Xantippes forsvarstale (1954).

14: Villfarelsens skole (1960).

15: Det store brennoffer (1966).

16 Muntre meninger (1978).

17 Skrifter i utvalg (1980).

slutt