Historieportal

Kirsten Flagstad nektet å synge under krigen. Ny dokumentar-film skal sendes på NRK. Vår største operasangerinne gjennom tidene, Kirsten Flagstad, ble anklaget for nazisympatier under krigen. Men Flagstad var en klar antinazist, dokumenterer Karoline Frogner i sin nye film. Jeg tror ikke Norge har tatt inn over seg kompleksiteten i det som skjedde. Det er klart Flagstad var en god ”nordmann”, sier Karoline Frogner. Frogners film ”Kirsten Flagstads Plass” kommer med nye opplysninger om sangerens rolle under krigen.

Innledning:
Som regel antar krigshistorieskrivning  anstrøk av seierherrens selvforherligende innsats. For Norges vedkommende var krigsavslutningen forberedt gjennom flere år og frisert så det monnet i utgangspunktet. Etter tyskernes nederlag ved  det avgjørende slaget ved Stalingrad ble det også her til lands klart at Hitlers arméer måtte anses som en tapende part i verdenskrigen. Følgen var at den norske storindustrien fikk det travelt med å ”skifte skjorte” for ikke å bli dratt med i dragsuget etter det synkende skipet. På samme vis som de største krigsprofitørene som hadde tjent seg rike som bunkersbaroner og tyskerkremmere, skulle henge på seg norske flagg på frigjøringsdagen og signalisere hvor ”gode nordmenn” de hadde vært under krigen. Mens de fleste av motstandsfolkene var mest opptatt av å omstille seg til den normale hverdagssituasjonen igjen. Einar Gerhardsen og hans håndgangne menn, trådte utenfor straffangeleiren Grinis piggtrådgjerder for å fortsette sitt langsiktige virke for maktovertakelse gjennom ”statsministerkuppet”, gjennom samarbeid med London-regjeringens medlemmer og det norske næringslivets øverste ledelse  med de frynsede merittene fra samarbeid med okkupasjonsmakten. Diplomatiet unndro seg ikke en gang dobbeltspillet, for Gerhardsen-kretsen trengte sårt til syndebukker i avledningsstrategien. Washington-diplomat Wilhelm Munthe von Morgenstjerne  bør nok oppfattes som et villig redskap for kuppmakerne på hjemmefronten. På samme måte som advokaten som hadde ført et veritablelt korstog mot operasangerinnen i mellomkrigstida. Hvem i regjeringskretsene trakk sterkest i trådene bak kafkaprosessen mot  Kirsten Flagstad? Bakvaskelsen av operasanger Kirsten Flagstad utgjør ikke bare en skjemmende plett på ambassadørens  ettermæle, og desto mer penibelt for tradisjonalistene innen  den norske historieforskningen som meir  enn antyder at den norske krigshistorieberetningen alt har funnet sin “endelige” form. For noe sludder historieteoretisk sett fra “seierherrene”s fløy! Bør etter krigsdeltagernes sorti starte å forske, slik Lars Borgersrup stiller sitt prinsipielle spørsmål i saken? Hvem innleide eksempelvis  de omlag 30 studenter/yrkesdemonstrantede  med  propagandabannere og stinkbomber til hylekor mot verdensstjernen  ved NY-operaen i 1947? Vi imponeres heller  ikke når det hevdes at Kirsten Flagstad liksom ved et trylleslag ble reinvasket for nazimistanker ved at hun fikk stilling som første sjef ved Den norske opera i Folketeater-bygningen. Noen offisiell beklagelse fikk operadivaen aldri fra norske myndigheter, så utsagnet bør anses som et uttrykk for vikarierende argumentasjon. Jens Chr. Hauge løftet ikke en finger for å påvise hennes uskyld, snarere tvert imot, viser det seg. Desto pinligere for den norske prektigheten skulle verdensstjernen stedes til hvile i en temmelig anonym grav. Igjen står vi overfor et tilfelle hvor korrektiv til den offisielle historien er ønskelig og nødvendig. Flagstads internasjonale vennekrets har fått med seg essensen i det norske hykleriet. Overraskende fotnoter som dette  må være ytterst ubeleilig  for Ole Kr. Grimnes og Arnfinn Moland i debatten om den norske motstandskampen under krigen. For de driver fremdeles med kommatelling og svart-kvitt-tenkning i et land bestående av helter og skurker. Hvorfor reagerer så få på at Arnfinn Moland  holder fram med å hovere over historiske detaljer som avviker fra hans egne syn? De små dryppene fra annerledes tenkende lar seg i det lange løp ikke bortdefinere, for historien lar seg ikke understreke med dobbeltstrek og dermed basta som om “de vises stein” skulle være offisielt dokumentert for all ettertid.
P.G.

Kirsten Flagstad (1895-1962)
Født på Hamar
Debuterte allerede i 1913 på Nasjonalteateret
Stor internasjonal karriere og sang på alle de ledende scenene i Europa og USA
I 1941 kom hun hjem til Norge for å være sammen med sin mann, Henry Johansen
Ektemannen meldte seg ut av NS etter at hun kom hjem
Etter krigen ble mannen arrestert som krigsprofitør og døde under fangenskap
Flagstad fikk sterk kritikk på grunn av ektemannen og fordi hun kom hjem til Norge under krigen, selv om hun da ikke holdt konserter i Norge
I 1953 holdt hun avskjedsforestilling i Oslo
1958-1960 var hun Den Norske Operas første sjef

Bilde: Anti-Flagstad-demonstrasjon i New York.

Da Kirsten Flagstad sang på Metropolitan i 1947, demonstrerte 30 mennesker utenfor inngangen. I Dagbladet kunne man lese at det var 3000 demonstranter. Tallet ble ikke dementert og er bare ett av mange eksempler på hvordan Kirsten Flagstad ble behandlet av det offisielle Norge etter krigen.

Kirsten Flagstad måtte lide etter krigen fordi hennes mann hadde vært NS-medlem frem til 1941, og fordi han tjente store penger mens det var krig. Ryktet om Flagstads nazisympatier har vært hardnakket og vært fremsatt gang på gang. Noen biografer har klart tatt avstand fra dette, andre ikke.

Filmskaperen Karoline Frogner har nå laget en én times lang dokumentai på NRK. I filmen kommer hun med flere beviser på at Flagstad ikke bare var en antinazist; hun deltok også aktivt mot nazistene på sin måte.

Rømte

Da selveste Josef Terboven la stort press på henne for at hun skulle holde konsert for nazistene, rømte hun til Irstad gård på Hedmark og ble der i tre uker. I disse traktene var dette et sentralt sted for Hjemmefronten. Her holdt Flagstad en lukket konsert for cirka 30 motstandsfolk, noen av dem skulle snart flykte til Sverige fordi situasjonen var blitt for farlig, noen av dem ble senere arrestert og hardt torturert.

Det var en lukket konsert. Den var helt lukket, for det skulle være blant disse som arbeidet i det stille, sier Aslaug Gjerlaug i filmen. Hun var medlem av motstandsbevegelsen på Hedmark. Det var gripende da Flagstad avsluttet med “Gud signe vårt dyre fedreland”, har de som var til stede forfalt.

Mye er påstått om Flagstads oppførsel under og etter krigen; mye av det er allerede tilbakevist. Jeg kommer med flere momenter. Min påstand er at Flagstad holdt musikkfronten. Hun hadde ingen opptredener under krigen. Det var helt sikkert et sterkt press på henne. Hun var vår aller største internasjonale stjerne. Å nekte å synge kunne være farlig for henne. Men hun gjorde det altså, sier Karoline Frogner.

Jødiske venner

I filmen viser hun hvordan Flagstad etter krigen sang i London, da gikk pengene til inntekt for krigsskadede. Her i Norge holdt hun konserter for jødiske barn. I det hele tatt hadde hun mange jødiske venner, sier Frogner. Hun påpeker at det nettopp er Flagstads jødiske venn Alexander Kipnis som fikk henne til Beyreuth de to gangene hun sang der etter at Hitler var kommet til makten.

Da megastjernen Flagstad kom til New York i 1947 etter å ha vært hjemme i Norge for å ta seg av sin mann under krigen, ble hun møtt av stående ovasjoner. Men utenfor Metropolitan-operaen hadde 30 demonstranter samlet seg. I Dagbladet sto det at 3000 demonstranter hadde møtt Flagstad. Informasjonen stammet fra den norske ambassaden og ble ikke dementert senere.

Helt bort i natta.
Den kjente motstandsmannen Gunnar ”Kjakan” Sønsteby blir intervjuet i filmen. Han forteller om møtet med Flagstad i 1947 da han var i New York. – Hun var en antinazist, gikk inn for demokratiet og mot det nazistiske diktaturet. Hun fortalte hva hun ble utsatt for i USA, at det gikk rykter om at hun var nazist. Hun gråt og syntes det var leit. Det var helt bort i natta, sier Sønsteby blant annet.

Karoline Frogner skal senere lage en spillefilm om Flagstad, manus er allerede klart. Nå er det imidlertid filmen Kirsten Flagstads Plass som skal lanseres.  – Den er laget i et røft filmspråk, satt opp mot den nydelige stemmen hennes. Jeg forteller i den rekkefølge jeg gravde frem stoffet. Jeg starter med bilde fra den anonyme gravplwassen i Oslo mens hun synger ”Remember me” fra Dido og Aeneas, sier Karoline Frogner. – Jeg syns det er underlig at Kirsten Flagstad ligger i en anonym grav. Men det sier vel sitt.

Kilde: Aftenposten, Kultur, 11. februar 2009

slutt