Historieportal

Innledning:

Foto: Erling Fossen

Nedenunder presenterer jeg størsteparten av debattinnleggene i de ledende presseorganene, knyttet til forfatter & ”urbanist” Erling Fossen, en hovedperson i ”Oslo Byforum”, som serverte en brannfakkel på kronikkplass i Aftenposten 11. desember 2008. Innlegget beretter freidig at vår krigsinnsats under andre verdenskrig var bedrøvelig, og at motstandsbevegelsen urettvist ble glorifisert i etterkrigstida. Til kraftsatsene hører med at Milorgs aksjoner i hovedstaden egentlig var i klassen for vellykkede guttestreker å regne, og at historikerne nå må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn på sykkel i hovedstaden ikke veier opp for den gjennomgående bedrøvelige norske krigsinnsatsen, med unntak for kampene på Narvik-avsnittet.

Som vi skal måtte innse, må kronikken oppfattes som en bevisst provokasjon, og forfatteren maktet slik han ville, å få trykk-kokeren til å eksplodere. Alvorligst var anslaget mot autoriteten til Arnfinn Moland, lederen for Norsk Hjemmefrontsmuseum (NHM), distributør av den konforme og sanksjonerte krigsberetningen, forfektet av Ole Kr. Grimnes’ fløy innen historieforskningen. Tilslørende samhold medfører også uønskede bivirkninger. Etter mitt syn opptrådte Fossen som ”ulv i fåreklær”, for å holde oss til tradisjonen etter Brødrene Grimms eventyr om Rødhette og ulven. Kronikken var i utgangspunktet å oppfattes bare som en skarve kinaputt, men kamuflerte en veritabel hornmine for den norske offentligheten.

Det avislesende publikum skulle snart erfare at det stasjonære mobbeofferet med det heller endimensjonale vokabularet, slettes ikke var enfoldig nikkedukke og enkel skyteskive, men en skarpskodd intellektuell som evne til å omformulere sine ord og videreføre hovedpoengene i saksforholdet. Norges mest dekorerte krigshelt Gunnar ”Kjakan” Sønsteby var den første som gikk fem på ved å kalle Fossen for ”gal” og ”quisling” slik han uttrykte seg i artikkelen. Der i gården hadde det så visst ikke skjedd noen nasjonal forsoning på to mannsaldre etter krigen. Konformister av alle kalibre ble med ett trukket mot lyset som om Fossen hadde vært fluepapir, og VG-redaktør Olav Versto kastet i samme Tabloid-studiet etiketten ”gentleman of the press” og greip til Louis Primas ”junglerock”-formuleringer om at han var ei ape og manglet bare bananen.

Konformistene skjønte til å begynne med ikke genialiteten i mediestrategien, som på utrolig kort tid gjorde Fossen landskjent. Helst øynet ikke urbanisten (”bydoktoren”) heller at han hadde revitalisert debatten omkring sannferdigheten knyttet til Milorg-leder Jens Chr. Hauge. Den sanksjonerte norske historieberetningen vil nødvendigvis måtte utfordres etter at krigsveteranene stort sett har falt av lasset, og behovet for nyanseringer gjør slutt på den bastante selvgodheten knyttet til falske slagord av typen ”Vi har vinni”.

Hvor få hadde grunn til å slå seg for brystet som motstandsfolk da krigen tok slutt? Hvor mange er det som kjenner forskjellen på XU og Milorg?  Vi kan spørre hvorfor det stadig ramler skjeletter ut av skapet om likvidasjonene, og hva Jens Chr. Hauge dreiv på med fra 1940 til 1942. Ingen er vel uenige med Hauge-biografen Olav Njølstad om motstandskampens betydning for det nasjonale prosjektet, men dette ekskluderer ikke nødvendigheten for nyanseringer ved kjensgjerninger og formuleringer. Det kan være interessant at Arnfinn Moland gjør et poeng ved at SOE-obersten John E. Wilson kalte ”Nr. 24” Sønsteby ”best of them all!”.

Da bør vil vel samtidig minne om at lederen fra D-dagen i Normandie i Frankrike, US-general Dwight D. Eisenhower, mente XU var den beste etterretningstjenesten i det okkuperte Europa, Mens XU, som mine foreldre tilhørte, nektet å ta imot dekorasjoner, ut fra forutsetningen at alle hadde gjort seg fortjent det. Den skulle ha overgått i betydning selv ”maquisard”-bevegelsen i Frankrike om sammenlikninger har interesse. Ironisert over i ”Allo-’Allo” til bifall av alle parter og som indikasjon over at en lødigere tidsalder nå bør oppfattes som inntruffet. Bisarrest i debatten omkring Fossens kronikk finner jeg produsent John M. Jacobsens innlegg midt i januar d.å. Her er hovedpoenget at Max Manus-filmen i realiteten ikke er en dokumentarisk film og følgelig beskyttet av prinsippet om kunstnerisk frihet.

Spørsmålet blir da hvor velegnet filmen blir i undervisningsøyemed. Heroismen knyttet til vinterkrigen i Finland og Jens Chr. Hauge som Milorg-leder alt i 1940 vil da uten korreksjoner kunne bidra til fortsatt historieforfalskning. Enkefru Tikken Manus burde da være forskånet å trekkes fram som sannhetsvitne for riktigheten i beretningen. Jacobsen burde konferere med hva Arne Næss sier om stråmannsfenomenet, min første akademiske lærebok i 1960. Det er til forkleinelse for Berge Furre og Odd Einar Dørum når de slenger seg på hylekoret av klakører og hevder Fossen har avsporet og umuliggjort debatt om krigen.

Like besynderlig er det også at filmprodusenten på liknende vis vil benytte Egil Ulateig som vitne mot Lars Borgersrud som forfekter det mest sannsynlige synet på Max Manus’ prøvelser under vinterkrigen. Selv legfolk sorterer ikke krigsforfatteren Ulateig i samme vitenskapelige kategori som doktorgradskandidaten Borgersrud, Brennemerkingen av yngre norske historikere som historiefortolkende ”revisjonister”, er ledd i den herskestrategien som Marie Simonsen påpekte like før jul. Ekskluderingsteknikkene fra etterkrigstida ble grundig avslørt blant annet gjennom Lund-rapporten. Trakassering av annerledes tenkende innen forskning på norsk krigshistorie fører trolig også i våre dager slik det blir hevdet fra enkelte, til sanksjonering og utestenging fra det gode selskap, i verste fall bortfall av forskningsmidler til nye krigshistoriske prosjekter.

Som den reneste pressestrategen spissformulerte Erling Fossen seg for å få maksimal oppmerksomhet i den norske mediejungelen. I etterkant av debatten vil enkelte måtte innse at det var uklokt å opptre som spyttslikkere. Mobbeofferet var mot formodning ikke stakkarslig, og det stod ikke stille, lagelig for hogg. Han lyktes godt med prosjektet. De prisverdige proklamasjonene fra NHM lover nå at revisjonistiske historikere skal få tilgang til materiale som før var forbeholdt heltedyrkende historikere. Dagbladredaktøren taler om en uforsonlig krig om krigsberetningen.

Fossen-debatten den siste tida kan sies å bebude at endringer er forestående. Historieskrivning er ennå et virkemiddel i kampen om samfunnsmakt, slik vi kjenner problematikken fra H. P. Clausen ”Hva er historie?” (Gyldendal, Fakkel (1968). Men å få fram nyanser som støter an mot selvskryt og heltedyrking blir ikke lett, vurdert ut fra saklighetsnivået i reaksjonene på Fossens kronikk i Aftenposten 11. desember 2008. Vil utviklingen likevel gå som i eventyret der trollet ikke tålte dagsens lys? Jeg tror ikke moderniseringsprosessen lar seg stanse!

1: Per Haddal: Max Manus og det usagte. Kulturspalten, Aftenposten 10/12-2008.

(Begivenhet: Max Manus, norsk spillefilm, regissert av Espen Sandberg og Joachim Rønning. Première: 19. desember. Axel Henie spiller hovedrollen som motstandsmannen Max Manus. Andre medvirkende Christian Rubeck, Victoria Winge. Pål Sverre Valheim Hagen og Nicolai Cleve Broch. Mangler: Mye er fortsatt usagt i norsk film om den annen verdenskrig. Max Manus vil nok være av det vi minst mangler, det nøkternt historiske).

For heltehistoriene er ikke så mye forsømt. Krigens omkostninger, spesielt i den nøytrale eller den pro tyske leiren, er nokså uberørte av filmarven, enda det finnes nok av drama å hente her. Merkelig nok er det aldri blitt film av det nervepirrende Manus-stoffet før. Riktig nok dekker den tre episoder lange TV-serien om Gunnar Kjakan Sønsteby: ”Rapport fra nr. 24” (1994), noen av de samme hendelsene. 19. september får vi se kinoresultatet etter de 63 år som har gått siden krigens slutt. Selv er jeg riktig spent, fordi jeg har fulgt krigsfilmene med vedvarende interesse. De er blitt en utfyllende bakgrunn for det eneste jeg husker fra okkupasjonen: En tropp syngende tyskere gjennom gatene på Notodden 1945. Soldatene sang ikke ”Wir fahren gegen Engeland”, det var en lyrisk Heimat-lengsel som preget den vakre fremføringen.

Skepsis

Uenighet mellom medlemmene av sabotasjegruppen Oslo-gjengen, er årsak til at det ikke er blitt en Max Manus-film før 2008. De lovet hverandre taushet, noe Manus brøt med sine to bestselgere i bokform. Uansett var skepsisen stor overfor filmmediet, noe urettferdig om vi skal dømme etter de første filmene om okkupasjonen. Det skjedde ikke noe avgjørende med Manus-saken før den erfarne produsenten John. M. Jacobsen i 2006 grep fatt i et forslag fra den ferske manus-forfatteren Thomas Nordseth-Tiller. Med den Oscar-nominerte ”Veiviseren” (1987) på merittlisten gjennomfører Jacobsen gjerne det han tar fatt på. Og han gjorde et dristig valg med regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning, bare kjent for den slarkete actionversjonen ”Bandidas” med Salma Hayek og Penélope Cruz.

Verst

De beste filmene om den annen verdenskrig kommer fra de land som ble verst rammet, Polen og Russland. I Norge fikk vi filmer som ”Englandsfarere” (1946) om ”Shetlandsgjengen” (1954), om ”Kampen om Tungtvannet” (1948), om ”Kampen om tungtvannet” (1948), om flyktningtrafikken ”I slik en natt” (1958). I en jødisk barnehage ble Aftenpostens senere kritiker Mona Levin smuglet i en ryggsekk over svenskegrensen. Hun overlevde så vidt den strabasiøse flukten. Vi fikk portrettert jugoslaviske krigsfanger i ”Blodveien” (1955), krigssteilere i ”Flukten fra Dakar” (1951). Ren diktning så vi i Arne Skauens ”Nødlanding” (1952), hvor det gjaldt å redde en havarert amerikansk krigsflyver. Skauens ”Kalde spor” (1962) følger krigen inn på det psykologiske livet, via indre og ytre dramatikk på snødekte fjellvidder. ”Kalde spor” er kanskje best av de påhittede dramaene.

Fordreiing

De mer dokumentarisk anstrøkne spillefilmene må gjøre en viss fordreining av virkeligheten, av plasshensyn og dramatiske årsaker. Noen figurer gjøres til helter, andre må utelates, for eksempel ettersom de arbeidet i absolutt hemmelighet. Dermed er det mange som ikke får det lys over sin innsats som de fortjener. Krigsheroismen i norsk film er nokså diskret. Og aldri var det spørsmål om følelsesladet propaganda, som i amerikanske krigsfilmer. Der ble fienden framstilt som uhyrer. Tyskerne og japanerne ble negativt visualisert. USA-soldaten skulle enkelt og greit vite hvilke umennesker de sloss mot.  De egne ble glorifisert. Slikt passer ikke et mer reservert nordisk temperament. Selv om tyske soldater var meget synlig til stede i det okkuperte Norge, tar de ikke mye plass i filmenes billedrammer. Noen ganger er tyskerne nærmest abstrahert, som vandrende versjon av det ondes prinsipp å regne.

Kamp

Norske filmer er mer opptatt av nordmenns perspektiv og innsats. De skildrer en kamp med egen fysikk og psyke, egen feighet og behov for bekvemmeligheter, eller kampen mot naturen som i ”Ni Liv” og ”Kampen mot tungtvannet”. Det var komiske innslag. Nordmenn skulle ikke igjen bli utsatt for propaganda av den typen som nazistene drev så mye med under krigen. Bildet av landet, folket og innsatsen var ikke mer forskjønnet enn det som ventes kunne. Noen ganger spilte krigsheltene sine egne roller. Oluf Reed Olsen fremstilte sin egen spreke historie i ”Kontakt” (1956). Leif Larsen fra Bergen var seg selv som Shetlands-Larsen i den sjøsprøytende beretningen om den dristige trafikken i fiskeskøyter over Nordsjøen.

Beskjeden

I ”Kampen om tungtvannet” spilte den beskjedne kontorsjef og speiderleder Fredrik Kayser fra Bergen seg selv. Han var lengst inne i anlegget på Vemork da det ble sabotert. I likhet med mange andre ville ikke Kayser snakke om det som skjedde ham under krigen, jeg har selv forsøkt. Men han ble til slutt overtalt til en liten bok, på betingelse at inntektene gikk til søndagsskolen. De norske heltene er ikke opptatt av uniformer eller rang, men flirer av den slags. Ordrer kommer fra uniformerte offiserer plassert på fjerne kontorer, så overtar arbeidsfellesskapet. De hadde en  flat struktur med mye spøk og latter. Ofte handler gruppen som en mann, helten er kollektiv. Individuelle heltefigurer dominerer ikke, alt blir som en eneste stor og farlig dugnad. Men selvsagt finnes det også spenninger i gruppene. Skal vi si at dette grunnmønsteret passet godt i etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge?

Film noir

De første filmene hadde stilistiske fellestrekk, et preg av den tyske ekspresjonismen som ble videreført i amerikansk ”film noir”, om krim og action. Bildene er ofte mørke med flakkende lyspunkter. Slik stiger spenningen i noe som i utgangspunktet er tenkt som tilnærmet nøktern dokumentarisme. Den halvdokumentariske ”Ni liv” (1957) ble nominert til Oscar, men Arne Skouen tapte for Fellini. Jack Fjeldstad spilte krigshelten Jan Baalsrud på flukt til Sverige. Angsten og naturen er hovedfiender her. Baalsrud får hjelp av medmennesker som samarbeider for å redde ham. Både vilje og medmenneskelighet er bedre våpen enn geværer, sier filmen. Det er en klassisk overlevelseshistorie, en vei også mot selverkjennelse og fellesskap. Etter hvert kom tanken på kontakten med tyskere mer inn i bildet, som ble noe mer flerdimensjonalt. Eldar Einarsons litt omstridte ”Faneflukt” (1975) om en norsk jente som slår seg sammen med en tysk soldat. Han deserterer, og paret forsøker å komme seg over til Sverige. Leidulv Risans ”Krigerens hjerte” (1992) arbeider med et beslektet kjærlighetsmotiv. Laila Mikkelsen bevegende ”Liten Ida” (1981) skildret utenforskap med barneblikk, via datteren til en såkalt tyskertøs. Noe liknende har vi ikke sett senere. En like tvilsom side ved okkupasjonshistorien hentes frem av Bente Erichsen med ”Over grensen” (1987) hvor filmene via drapet på det jødiske ekteparet Feldmann er tilbake i dokumentarismen. Grenselosene var hjemmefrontsmenn som drepte sine flyktninger. Hans Petter Molands ”Secondløitnanten” (1993), med en suveren Espen Skjønberg i tittelrollen, ga et skråblikk på den norske krigsinnsatsen fra 9. april. For å nevne noe av et mer omfattende felt.

Kunstnerisk best

Etter min smak er det svenskenes store kunstner Jan Troell som har levert den kunstnerisk beste og mest problematiserende filmen om Norge og den annen verdenskrig ”Hamsun” (1996) er vesentlig konsentrert om rettssaken mot nobelprisvinneren etter hans landssvik. Manuset ble levert av svenskenes Per Olov Enquist, Hamsun ble spilt av Max von Sydow og Marie av Ghitta Nørby. Etter fem minutter hadde alle tilskuere glemt at hovedrollene snakket henholdsvis svensk og dansk, så medrivende var hendelsene. Hamsun er et klassisk drama om Kongens fall som skyldes en skrøpelighet i karakteren og svik i handlingsmønsteret. Sverre Anker Ausdal var en isnende Quisling, en prestasjon jeg ikke satte slik pris på der og da, men ved gjensyn har den vokst. Med Max Manus venter vi ikke dypsindige refleksj0oner, men en dyktig gjenfortelling og et actionsmettet melodrama. Noe annet er det om kjennerne av stoffet vil trives langs enkelte dramaturgiske snarveier.

Avstand

Vender vi tilbake til det mer usagte, som nå kan sies med økende avstand mellom hendelsene, vil det finnes oppslag til virkelig skakende dramaer uten guttebokpreg. Det burde friste menneskeskildrere som i dag har større frihet til å se litt andre sider. Uten å skjønnmale dem. Dessuten er krigstiden den eneste periode hvor det virkelig har skjedd noe i det moderne og høyst fredelige Norge.

2: Erling Fossen: Motstand glorifiseres. Aftenposten, Kronikk, 11/12-2008

(Kommentar: Max Manus-filmen er blitt et svulstig helteepos som overdriver Milorgs krigsinnsats. Det var ikke Oslo-gjengen som ”vant krigen”, men heller sivile krigsseilere og marinesoldatene på den såkalte utefronten. Filmens hensikt forekommer å ville heve motstandsbevegelsen til gullkalvstatus. Glorifiseringen har fått alt for store proporsjoner, enda mesteparten av sabotørenes aksjoner egentlig er i klassen for vellykkede guttestreker å regne).

Glorifisering

Etter at sjefen for norsk hjemmefrontsmuseum, Arnfinn Moland, i sin bok ”I hemmelig tjeneste” (2001). klarte å spore opp en britisk historiker som i sine bøker om Special Operations Executive (SOE) skrev at Oslo-gjengen var ”den beste sabotørgjengen i Europa”, har glorifiseringen av motstandsbevegelsen nådd stadig nye høyder. I høst har vi blant annet fått boken ”Det var her det skjedde” (Dinamo forlag) av Ottar Samuelsen, før motstandsbevegelsen skal heves opp til gullkalvstatus med Max Manus-filmen rett før jul.

Bare for å ha slått fast for én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære en uniform (i dette tilfelle den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.

Sivilbefolkningen rammet

Den norske motstandskampen er full av eksempler på at sivilbefolkningen ble rammet hardest. Et av de verste eksemplene var bygda Telavåg i Hordaland der to Sipo-offiserer ble drept i kamp med Linge-folk. Som straff ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Mennene ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Samme dag som Sipo-mennene ble begravd og Telavåg ødelagt, ble 18 unge menn skutt på Trandum som straff for ”bakholdet”. Et annet eksempel er Arnøy i Troms der 22 tyskere og tre partisaner falt etter et slag i august 1943. Bygdefolket ble stilt til ansvar for å hwa understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Resultatet? Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.

Dekke over

Hovedgrunnen til at vi glorifiserer motstandsbevegelsen, er for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen. Norges konvensjonelle krigføring var rett og slett latterlig svak. Forsvaret var i en bedrøvelig tilstand etter mange år med nedrusting, og besto i realiteten av skrapjern, tøyfiller og soldater som knapt visste foran og bak på et gevær. To måneder tok det å besette et land som er skapt for geriljakrig av afghansk merke. Det ulendte og spredt bygde norske territoriet er umulig å kontrollere. Enda verre er det at tyskerne bare trengte rundt 800 mann for å besette hovedstaden. Norsk krigshistorie fokuserer entydig på at våre to kanoner Aron og Moses på Oscarsborg klarte å treffe en låvedør, altså krysseren ”Blücher”, men lite er skrevet om at invasjonen ikke ble forhindret av den grunn, selv om 7000 tyske soldater måtte gjøre vendereis. De resterende 800 soldatene som kom med fly, var nok til å få hele regjeringen og hæren til å flykte med halen mellom bena. Knapt et skudd ble vekslet før de tyske soldatene marsjerte langs Karl Johans gate.

Moses´ steintavler

Det er en norsk sannhet på linje med steintavlene til Moses at den norske motstandskampen, først gjennom Linge-kompaniet under britiske SOE og deretter Milorg, var et avgjørende bidrag til at de allierte vant krigen. Men kommandoraidene, som var Churchills egen baby, hadde sitt utspring i at engelskmennene var presset på defensiven av tyskerne, og satset alt på at hyppige kommandoraid mot norskekysten skulle forlede tyskerne til å tro at den allierte invasjonen skulle komme langs norskekysten. Det er helt riktig at det var et stort antall tyske soldater i Norge på et tidspunkt, rundt 350.000, og at noen av disse var der unødig i frykt for invasjon, Men det er like fullt et faktum at de europeiske landene falt som korthus for den tyske krigsmaskinen, og at de stikkene som ble påført Aksemaktenes styrker av norskbritiske sabotasjeaksjoner, var som myggstikk å regne. Tyskland tapte krigen da de åpnet Østfronten og rotet seg bort i Sovjetunionen, og Europa ble reddet av USA, ikke av Gunnar Kjakan Sønsteby og Max Manus.

For store proporsjoner

Glorifiseringen av motstandsbevegelsen har fått altfor store proporsjoner, enda mesteparten av deres aksjoner egentlig  er i klassen for vellykkede guttestreker å regne. Som når Osvald-gruppen kastet molotov-cocktailer gjennom en rute på St. Olavs plass og noen papirer brant opp. Ja da, noen skip ble sprengt på havnen ved Filipstad og nede ved Nyland. Noen Messerschmitt-fly ble sprengt i nåværende Bjølsenhallen i Moldegata, og noen kulelagre ble sprengt i Kongens gate. Muligens hjalp det på den norske moralen, og muligens skapte det irritasjon hos den tyske okkupasjonsmakten, men igjen nok et eksempel på hvor skjevt motstandskampen rammer. Da Oslo-gjengen endelig klarte å få has på den norske nazisten Karl Marthinsen, sjef for Stapo og Sipo, i 1945, ble 28 norske motstandsfolk henrettet på Akershus festning, Eller da kommunistene i Osvald-gruppen skulle aksjonere mot Quislings statspoliti, Stapo, i Henrik Ibsens gate i 1942, Resultatet var at en av Quislings torturister ble drept, mens alle de involverte i Osvald-gruppen minus ledere Asbjørn Sunde, ble tatt til fange og henrettet.

Juge på seg

Motstandsbevegelsen gjorde som de fikk beskjed om, med til dels betydelig hell, og kan ikke lastes for hva de gjorde. Det sykelige oppstår først idet ettertide skal juge på seg et ettermæle om at Norge ved hjelp av Oslo-gjengen og andre gjenger, som Pelle-gruppen og Osvald-gjengen, nærmest vant krigen på egen hånd. Enda lenger går Ottar Samuelsen som i sin bok ”Det var her det skjedde”, der han omskriver den skitne motstandskrigen til å bli en spenningsroman for gutter i alle aldre. Han skriver i presensform, og formidler stemninger og tanker rnndt de fleste aksjonene som fant sted i Oslo, og fortellerstemmen hans gir inntrykk av at han var til stede. En så ukritisk heltedyrkelse blir bare kvalmende.

Besettelse av krigen

Hvert eneste skudd som ble avfyrt på norsk jord under 2. verdenskrig, er nå dokumentert6 opptil flere ganger. Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats. Kanskje er det på tide en gang for alle å begrave forestillingene om nordmenn som krigerske vikinger og heller synge med på det gamle Kinks-refrenget: ”I’m a lover, not a fighter”.

3: Gunnar Sønsteby: NS-argumentasjon Aftenposten, Kronikk, 16/12-2008.

Et slag i ansiktet

Erling Fossens kronikk i Aftenposten lørdag 13. desember (”Motstand glorifiseres”) vart et slag i ansiktet på alle krigsveteraner, både de som mistet livet, deres familier og oss andre. Han titulerer seg som ”skribent”, men så vidt meg bekjent gir ikke dette fritak for enhver seriøsitet og kildekritikk. Innlegget ville – dersom det var skrevet under krigen – ha gitt ham den største heder og omtale fra både okkupant og medløpere.

Nasjonal samling

Hele teksten er gjennomsyret av Nasjonal Samlings argumentasjon fra krigen, ført videre i etterkrigstiden av enkelte veteraner innenfor denne bevegelsen. Han kaller motstandskamp ”av norsk type’” en ”krigsforbrytelse” og hevder at vi som motstandsfolk under krigen burde ha båret uniform og vist ”våpen åpent”. Dermed hadde vi signalisert til Gestaposjef Fehmer: ”Vær så god, kom og hent oss!” Fossen har ennå ikke fått med seg hva institusjonen Norges Hjemmefrontmuseum heter etter at museet har eksistert i 38 år. Han hevder videre at Arnfinn Moland har ”sporet opp” en engelsk historiker, med de assosiasjoner dette er ment å gi.

Ny innsikt

Vedkommende det gjelder er William Mackenzie, som etter krigen ble gitt i oppdrag å skrive den offisielle historien om Special Operations Executive (SOE), med tilgang til alle kilder. Hensikten var at dette ikke skulle offentliggjøres. Først i 200 ble manuset gitt ut, ”The Secret History of SOE”, med forord av nestoren i britisk historie på dette feltet, Michael Foot. Foot skrev følgende: ”Her er et vell av ny innsikt, holdt hemmelig i mer enn 50 år, om krigstidens britiske hemmelige tjeneste, som bevæpnet og oppmuntret motstanden mot nazi-okkupasjons-makten. Mange bøker må skrives om”. Mange vil si at det er den viktigste bok om SOE som hittil har kommet ut. Slikt trenger ikke ”spores opp”. Det er i denne boken vurderingen av den norske innsats i SOE forekommer, deri også omtalen av ”Oslo-gjengen”. Et eksemplar av boken er levert i Aftenpostens redaksjon.

Kamp for demokratiet

Fossen beskriver vår motstandskamp som ”råtten” og ”skitten”, igjen helt på linje med Nasjonal Samling under krigen. Men heldigvis hadde dette partiet bare ca. 20 prosent av folket bak seg. De resterende 98 var våre støttespillere, mer eller mindre aktive eller passive, men helt på linje med vår kamp for demokratiet og frihet kontra okkupasjon og diktatur. Vi var nødt til å sloss mot okkupasjonsmakten og den voldsomme tyske propagandaen. Dette kunne man ikke sitte rolig og se på. Fossen kaller også motstanden for ”guttestreker”, som kun førte til represalier og ulykke for befolkningen. Faktum er at vi gjorde hva vi kunne for at uskyldige mennesker ikke skulle bli offer for vår motstandskamp.

Tysk propaganda

Skribentens argumentasjon er hundre prosent i tråd med den tyske propaganda, gjengitt i krigstidens Aftenposten: ”Det er motstanden som er skyld i represaliene!” Nå gjentas dette, 63 år etter krigen. Det er forstemmende å måtte minne Fossen om at det var okkupasjonsmakten som begikk krigsforbrytelser, ikke vi. Når vi fant å måtte likvidere noen av de farligste stornazistene, var represaliene heldigvis langt unna det nivå man opplevde i østeuropeiske land. I den grad uskyldige menneskeliv likevel gikk tapt, var dette okkupasjonsmaktens verk, ikke vårt.

Handelsflåten

Fossen later også som om noen i fullt alvor hevdet at Gunnar Sønsteby og Max Manus ”vant krigen”. Nettopp på Norges Hjemmefrontmuseum starter jeg alle mine omvisninger med å slå fast at i den grad Norge betydde noe som helst for den allierte seieren, så var det gjennom den norske handelsflåten. I siste del av utstilling4en finnes det en tekst, forfattet av Jens Chr. Hauge, som skal minne alle besøkende om at det nettopp ikke var den norske motstandskapen som ga oss friheten tilbake, men de tre store allierte, Storbritannia, USA og Sovjet.

De aller modigste

Fossen nedverdiger seg videre til å kalle det faktum at regjeringen kom seg ut av Oslo for å føre kampen videre ”å flykte med halen mellom benene”, også det som å lese krigstidens Aftenposten. Jeg formoder at Fossen også inkluderer Kongen. Denne flukten var grunnlaget for all videre motstand, noe som vel er selve problemet for Fossen. Etter min mening var vel kong Haakon og regjeringen blant de aller modigste i 1940.

Et visst nivå

Fossens tekst er et angrep på ”Oslo-gjengen”, et direkte angrep på meg og ikke minst på Max Manus, som nettopp i disse dager får sin velfortjente heder. Dette angrepet skjer i Aftenposten – på kronikkplass. Selv om ikke avisen går god for det som står på trykk, er det velkjent at det skal være et visst nivå over en kronikk. Dette sikres gjennom en kvalitetsvurdering i redaksjonen. Jeg er grenseløst skuffet over Aftenpostens vurdering i dette tilfelle. Ingen skal hevde jeg eller andre veteraner ikke tåler debatt, ulike tolkninger eller direkte kritikk. Men bruk av ord som ”skitten”, ”råtten”, ”krigsforbrytelse” og ”den skitne motstandskrigen” er en nedvurdering og sjikane av de mange landsmenn som risikerte sitt liv om og om igjen for demokrati og frihet.

4: Erland Frisvold: Erling Fossens kunnskapsløshet. Aftenposten, Debatt 16/12-2008

Hvordan er det mulig for en ansvarlig redaksjon å bruke spalteplass til noe så totalt kunnskapsløst som Erling Fossens ”Motstand glorifiseres” i Aftenposten den 13. desember? I en merkverdig saus smøres kamphandlingene i 1940 sammen med Linge-kompaniets aksjoner et snev av Milorgs virksomhet og kommunistenes Moskvastyrte sabotasjehandlinger – uten med ett eneste ord å komme inn på den virksomhet som med et samlebegrep er blitt kalt motstandsbevegelsen. Har heller ikke Aftenposten redaksjon den minste kjennskap til den organiserte og særdeles omfattende holdningskamp overfor så vel den norske allmennhet som overfor tyskerne og NS som var en del av den daglige opplevelse o g realitet i de fem krigsårene? Enten det gjaldt organisering og styring av kirkens kamp, av lærernes innsats, av idrettsstreik, av illegal presse, flyktningtransporter, slip, etc. Eller de ”guttestreker” som ofte var forbundet med alvorlig risiko for fengsel (dødsstraff i alvorlige tilfeller). At Fossen er så  totalt uvitende om tiden 1940-45 er selvsagt ille. At Aftenpostens redaksjon synes like kunnskapsløs, er langt mer alvorlig. At Aftenpostens redaksjon fremmer slik kunnkapsløshet, er langt mer alvorlig.

5: Tor Karlsen: Ja, motstand glorifiseres. Aftenposten, Debatt, 16/12-2008

Erling Fossens kronikk i Aftenposten 13. desember var utmerket.  Omsider er det et menneske med mot og en dyktig skribent som våger å stå frem med sine meninger om motstandsbevegelsen i Norge under 2. verdenskrig. Det som Erling Fossen finner frem i sin kronikk, har sikkert mange avislesere lenge vært opptatt av. En av motstandsheltene som Fossen omtaler, har i mange år vært i mediene og fortalt om sine bravader. Han har fått sin egen statue, og som han oppnådde å få kongen til å avduke. Nå er det på tide en gang for alle  å avslutte denne glorifiseringen av motstandsfolkene under 2. verdenskrig.

6: Anders Nordstoga: Historikere støtter Sønsteby. Aftenposten, Nyheter 16/12-2008

Historikere lite imponerte over Erling Fossens analyse av den norske motstandskampen.

Med kronikken ”Motstand glorifiseres” vil skribent Erling Fossen bidra til en revurdering a v den  norske motstandskampen under okkupasjonen. Denne ”stakkarslige innsatsen” var ”egentlig en krigsforbrytelse”, skriver Fossen. Krigsveteran Gunnar ”Kjakan” Sønsteby . Han mener Fossens ”kunnskapsløse sjikane” minner om kritikken fra Vidkun Quislings partifeller i Nasjonal Samling under okkupasjonen. Flere historikere som Aftenposten har snakket med, støtter Sønstebys syn på Fossens kunnskapsnivå og etterrettelighet. Det er greit at han ikke er historiker, men hvis jeg beveget meg inn på et annet fagområde, og demonstrerte en så ufattelig mangel på kunnskap, uten å være flau, da ville jeg stilt et stort spørsmål ved min egen personlighet. Han bør beskyttes mot seg selv, sier lederen for Hjemmefrontsmuseet, førsteamanuensis Arnfinn Moland. Moland understreker at dette ikke har noe med redsel for debatt å gjøre, men mener livet er for kort til å debattere med en som Fossen. Det finnes andre og mye mer spennende provokatører, mener han. Fossen minner meg om et barn som roper ut mange stygge ord for å få de voksne til å reagere. All erfaring tilsier at man da bare bør la dem  rope, så gir de seg til slutt, sier han.

Nokså meningsløst

Historikeren og politikeren Berge Furre sier han er ”lite imponert over det Fossen presterte” i kronikken. Det virker nokså meningsløst. Han vil bare provosere, og det er ikke noe annet enn en provokasjon, som har lite å gjøre med historiske vurderinger. Provokasjoner kan iblant være nyttige for å få i stand en reell offentlig debatt, men jeg kan ikke se at Fossen legger opp til noe slikt. Tvert imot gjør han diskusjon umulig, fordi det er så fjernt fra det folk flest og historikere vil mene. Furre viser til flere tidligere kritiske gjennomganger av den norske  krigsinnsatsen, deriblant ved historikerne Ole Kristian Grimnes, Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen. Historikeren Berit Nøkleby har skrevet flere bøker om den tyske siden av 2. verdenskrig, deriblant en bok om rikskommisar Josef Terboven. Hun karakteriserer Fossens kronikk som ”i det store og hele tøys”. Han går helt over bord. Den er full av faktafeil, men det aller verste tøvet er at noen skal ha påstått at Norge ble frigjord gjennom den norske motstandskampen. Heller ikke Hjemmefrontsmuseet, hvor det understrekes at Norge ble frigjort gjennom den  allierte krigføringen, sier Nøkleby.

Faren for represalier

Blant Fossens innvendinger mot den norske motstandskampen er at den førte til represalier mot uskyldige sivile. Sønsteby påpeker at det ikke normalt var tilfelle. Det kunne ha kommet etter aksjonen på Kongsberg. Da la vi igjen allierte soldateffekter, så tyskerne trodde det var britiske fallskjermsoldater som hadde vært der. Det var slike ting man kunne gjøre. Det viktigste var at om vi ikke hadde tatt Kongsberg med en sabotasjeaksjon, så ville byen blitt bombet. Våpenfabrikken lå midt i byen, sier Sønsteby til Aftenposten.  Spørsmålet om represalier var, ifølge Moland, motstandsbevegelsens store tema under hele okkupasjonen. Vanligvis har kritikken vært at de var altfor redde for represalier. Etter hvert som ledelsen ble mer herdet, og innså hvilken gigantisk krigsforbrytersk bevegelse som hadde kommet til landet, skjønte de at de måtte gjennomføre aksjoner og ta sjansen på represalier. At dette var okkupasjonsmaktens ansvar, har alltid vært opplagt. Fossen kaller derimot motstandskamp for krigsforbrytelser, og det får da stå for hans regning, sier lederen for Hjemmefrontsmuseet. Selv om represaliene viste seg å være mindre enn på forhånd fryktet – ifølge Moland, var de ”ubetydelige” i europeisk målestokk, hvis man ser bort fra Telavåg i Hordaland – forekom det at uskyldige nordmenn ble drept i kollektive avstraffelser for Milorgs aksjoner. Spørsmål vil alltid kunne reises, men dette har noe med krig å gjøre, og markerer ikke noe spesielt i en norsk sammenheng. Den slags drap på uskyldige mennesker var veldig utbredt i krigsårene. Det var en del av krigens praksis. Det er alvorlig, tragisk og forferdelig, men om man skal begynne å vurdere dette, så må man vurdere det i forhold til videre sammenhenger. Fossen forsøker ikke på dette, sier Furre.

7: Lars Barth-Heyerdahl: Kalte Erling Fossen ape. TV-2-nyhetene, 16/12-2008

(Bakgrunn: Det gikk en kule varmt i Tabloid-studio tirsdag, da Erling fossen og Olav Versto skulle debattere nordmenns motstandskamp under 2. verdenskrig. Oslo-gjengens sabøtasje var jevngodt med glorifiserte guttestreker, mente Erling Fossen. Da var han alt kalt for en quisling av Kjakan Sønsteby, mens Olav Versto mente han var en ape fra jungelen og fikk holde seg til bananene).

Savner kritisk gjennomgang

I Tabloid-programmet forklarte Erling Fossen at hans siktemål var ganske enkelt å skape motvekt mot den opphaussede nasjonale fortellingen. Det handler om at man fremstiller den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig som noe annet enn en tegneserie. For krigsberetningen bør omfatte flere kontrasterende dimensjoner. Han pekte blant annet på at norske sivilister i mange tilfeller fikk unngjelde for sabotasje, og at aksjonene hadde minimal betydning for krigsutfallet. På spørsmål om Gunnar Sønsteby og Max Manus fikk urettmessig heltestatus lød svaret: ”Ut fra hva de faktisk bidro til, selvfølgelig”.

Minner om propaganda

Reaksjonene på utspillet har vært mange og sterke. VGs politiske redaktør Olav Versto avviser Fossens påstand om at det ikke er rettet noe kritisk søkelys på motstandsbevegelsen. Verso mener imidlertid at Fossen går mye lenger i sin kr0nik og bruker skjellsord mot motstandsbevegelsen. Jeg er mening med Gunnar Sønsteby som skriver at dette minner til forveksling om nazipropagandaen under krigen. Den norske motstanden hadde betydning, både med anslagene den gjorde mot den tyske militærmakten og mot tyske industrielle interesser. I tillegg hadde den politisk og moralsk betydning, påpeker Versto.

Vemork

Riktig hett ble det da Fossen trakk i tvil betydningen av den norske tungtvannsaksjonen på Vemork. Det var ikke noen atombombe det skulle brukes til. Det var vanlig atomforskning, sa Fossen. Det kan du sitte her etterpå og si når du vet det og geberder deg som en ape. Du trenger jo bare bananen, tordnet Versto foran TV-kameraene.

8: Mode Steinkjer: Krigen om nyansene. Dagsavisen, Kultur., 19/1-2008.

(Synspunkt: ”Max Manus” bør påkalle en nyansering av den norske motstandskampen. Om ikke Erling Fossen alt har punktert debatten på startstreken).

Vi befinner oss i en brytningstid når det gjelder synet på den norske motstanden under andre verdenskrig. Nye generasjoner henter av ulike årsaker fram nye historier fra familiehvelv og historiske lønnkamre, om motstandsbevegelse, om nordmenn under og etter krigen. At bildet nyanseres er viktig, like viktig som at de opprinnelige tidsvitnenes historier får minne oss om hvor lite vi egentlig ser ut til å lære av gårsdagens feil. Filmen om Max Manus – som kom hjem fra Finland og startet sitt virke i den illegale avisen ”Vi vil oss et land” – er en dramatisering av avgrensede hendelser og personer i Oslogjengen og Milorg. Det er også klart at regissørene har helt på sterksprit. De overdriver etter all sannsynlighet Manus’ krigshandlinger i Finland. I filmarrestasjonen i leiligheten i Vidars gate skrus også dramatikken opp., I virkeligheten forledet Max Manus politiet med å peke mot en vegg med finlandsmedaljer før han hoppet gjennom vinduet, mens han i filmen agerer som i en Jason Bourne–film. Uansett versjon havnet han skadet på Ullevål sykehus. Herfra fikk han hjelp til å rømme, og endte i England hos Special Operations Excecutive (SOE). Flukten var avgjørende for Max Manus’ legendestatus. Hva så om filmen ikke er etterrettelig i forhold til de faktiske detaljene? ’Sitter vi da igjen med en film som forvrenger historien, eller skal vi se den som en bekreftelse på at historien igjen tilpasses en kollektiv forestilling om den norske helteinnsatsen?

Vi som er voks opp med ”rettledende” kommentarer fra dem som husker krigen, har lett for å bagatellisere nordmenns hverdag under krigsårene. Dette gir seg innimellom bevisst provoserende utslag, som at for eksempel Aftenposten – av alle – trykket Erling Fossens kronikk ”Motstand glorifiseres” forut for gallapremieren på ”Max Manus”. Med det detonerte et sårt munnhoggeri mellom Fossen og Gunnar Sønsteby, Norges høyest dekorerte borger for sin innsats under dekknavnet ”Nr. 24”, han som SOE-oberst John E. Wilson omtalte som ’”The best of them all”. Når Fossen mener at ”Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats”, er han på kollisjonskurs med nettopp den kollektive forestillingen om norsk motstandsinnsats. Og med krigsveteraner som Sønsteby, som svarer med at Fossens innlegg ville ”gitt ham den største heder og omtale fra både okkupant og medløpere”. Det er liten tvil om at Fossen tok munnen for full. At han gikk så demonstrativt inn for å knuse nettopp de kollektive oppfatningene, kan være ødeleggende for debatten i kjølvannet av ”Max Manus”. Nettopp fordi filmen unnslår å problematisere at illegal motstand skaper gråsoner, tvil, ukloke handlinger og feilbedømminger som rammer uskyldige, er den egnet til å kreve en konkretisering av den nyanseringen som vi har sett tilløp til de siste årene. Det er blitt antydet at den massive mengden av litteratur, film og avhandlinger om krigen nasjonalt og internasjonalt, er den nørske norske storfilmen om krigen her hjemme, er egnet til å sette temaet på dagsorden i fornyet grad, og også rundt uretten som er blitt begått.

Ta for eksempel krigskirkegården på Tjøtta. Først nå skal navneplatene på 826 russere som døde i tysk fangenskap under krigen settes tilbake. Platene ble fjernet av norske myndigheter etter krigen, fordi de fryktet at russiske spioner forkledd som pårørende skulle besøke gravene. De skulle glemmes, sammen med 9.000 andre og uidentifiserte døde russere som er gravlagt på Helgeland. Når disse ble bevisst ”glemt”, hvorfor skulle ikke også andre aspekter ved den norske nasjonsbyggingen være ”glemt”? Selv om få ting er så godt belyst i vår nære historie som nettopp årene 1940-1945, er noe likevel blitt fortiet når festtalene er blitt skrevet. Enkelte historikere, som Lars Borgersrud, har forsøkt å fylle ut bildet uten å få gehør i Forsvarskretser eller akademiske fora. Det handler om den kommunistiske motstandsbevegelsen som var sterk allerede tidlig i krigen, men som kom i skyggen av den kollektive hyllesten som ga Milorg, SOE, Oslogjengen og ”Gutta på skauen” førsterangen. Den var i høyeste grad fortjent, men andre hadde nok i tillegg fortjent plass på pallen. Andre tabu har vært de anslagsvis 5.000 frontkjemperne og altså skjebnen til de russiske krigsfangene på norsk jord.

”Fasiten” på historien bidrar heller ikke ”Max Manus” til å dementere, men takket være nyåpnede arkiver og akademisk nytenkning, ser vi tendenser. Snart kommer filmen om Henry Rinnan. Den vil fortelle andre, mer kontroversielle historier om nordmenns valg i krigsårene. Bjørn Westlies bok ”Fars krig”, om en ung norsk frontsoldat, viser da at tida er moden for ny forskning. Ikke for å omskrive historien, men for å gjøre den mindre snever, og dermed også mer sannferdig. At en potensiell nyansering av den godt dokumenterte krigshistorien starter med et bakholdsangrep for provokasjonens skyld, bør derfor ikke vektlegges mer enn utspillet er verdt.

9: Erling Gjelsvik: Hvordan skapes en krigshelt?  BA, Meninger 20/12-2008

Premieren på filmen om Max Manus har satt i gang en debatt om motstandsbevegelsens gjerninger under krigen. Erling Fosse roper høyest – og mest historieløst. Et interessant tegn i tiden er behovet i visse kretser for å nedvurdere den norske antinazismen under annen verdenskrig. Vibeke Løkkebergs mistenkeliggjøring av Milorg i Bergen er en del av bildet. BTs forvandling av til forvandling av tyskertøsene til forfulgte uskyldiggjorte, er en annen.  Nå har premieren på Max Manus-filmen gitt provokatøren Erling Fossen, med teft for å sette seg selv i sentrum, en tydeligvis kjærkommen anledning til å rakke ned på motstandsbevegelsen. I en kronikk i Aftenposten, osende av forakt, demonstrerer Fossen at han ville – slik Kjakan Sønsteby i et tilsvar påpeker – ha vært en glimrende NS-propagandist. Sekstitre år etter 1945 debatteres altså krigen på en måte som etterlater et inntrykk av at den mentalt sett langt fra er over. Det vekker undring når en ny generasjon, som Fossen må sies å være talsmann for, uttrykker dette aggressive behovet for revansj. Når vil det bli mulig å diskutere denne sentrale delen av vår historie med en større sans for nyanser? I sin jakt på rabalder stiller Fossen seg i veien for det som faktisk hadde vært en spennende diskusjon i tilknytning til denne filmpremieren. Hvordan skapes en krigshelt?

Å beskrive deler av Max Manus’ virksomhet som aksjonistiske rampestreker, er kanskje ikke så langt unna sannheten. At mange innenfor motstandsbevegelsen oppfattet ham som en løs kanon på dekk, en ustyrlig hurragutt som likte å høre det smelle, skal vi ikke se bort fra. Hvordan hjemmefrontsledelsen så på slike fusentaster, er en del av den norske krigshistorien som hittil er underkommunisert. Å beskrive Manus som et disiplinert redskap for en overordnet kommando, ville være å trekke sannheten etter hårene. Det mest fascinerende ved Max Manus er faktisk ikke hva han gjorde under krigen. Langt mer interessant er det å spørre seg hvordan og hvorfor han ble blinket ut til Den Store Helten. At Max var uredd og djerv, er det ingen tvil om. Men ikke mindre fryktløse var mange av hans våpenbrødre over hele landet. Så hvorfor akkurat ham?

Svaret gir selv det skrevne ord. Max Manus fortalte sin historie. Og visste å smi mens jernet var varmt. Den første boken kom allerede høsten 1945, den andre året etter – et brudd på Linge-karenes avtale om å avvente den offisielle beretningen. Eplekjekke Max fylte tomrommet i bokhyllene etter at Hamsuns samlede var gått til sankthansbålet. Navnet hans ble så å si et synonym for Milorg. Max Manus var en merkevare lenge før begrepet ble oppfunnet. Det sier seg selv at noe slikt ikke oppstår i et vakuum. Sterke krefter må ha sett seg tjent med at akkurat han skulle framstå som et idol i etterkrigstiden. Mye av svaret er å finne i den sosiale profilen hans. Han var oslogutt med vestkantbakgrunn. Og han var veteran fra den finske vinterkrigen da han kastet seg inn i norsk motstandskamp.

Med andre ord en nasjonshelt rekruttert fra den norske høyresiden., Deltakelse i Finlandskrigen, med Sovjetunionen som aggressor var høyrekreftenes svar på den venstreradikale mobiliseringen mot fascismen i Spania. Det var en konfliktlinje som splittet familier. Mens Nordahl Grieg hadde nært Norges mest profilerte talsmann for den spanske republikken, vervet broren Harald- Gyldendals velfødde direktør – seg på finsk side. Det hører med til historien at den unge krigshelten som kunne rivalisere med Manus om medieoppmerksomhet, Shetlands-Larsen, også kom direkte fra Finland til kampene i Norge.  Etter krigen hadde de borgerlige og Arbeiderpartiet interesse av å nå frem til en felles forståelse om hvordan den nasjonale motstanden skulle fortolkes. Høyre, med et særlig stripet nedslagsfelt, hadde mye å glatte over. Og AP, krigens politiske seierherre, ville demme opp mot NKP. Kommunistiske forbilder ønsket man så visst ikke. Innerst inne var nok mange letter over at Nordahl Grieg, stalinist par excellence, hørte hjemme blant de falne.

Tilbake til Fossen. Mange av tidens sure oppstøt i forbindelse med okkupasjonen avdekker ikke bare en manglende forståelse for krigens vesen, men også en generell historieløshet. I så måte er det symptomatisk at Erling Fossen kolporterer den høyreorienterte kritikken mot Nygaardsvolds neglisjering av forsvaret i årene før krigen. Heller ikke Fossen har skjønt hvilken grunnleggende mistro offiserskorpset var gjenstand for i regjeringskretser. Få steder trivdes fascismen og nazismen bedre inn i befalsmessene. Frykten for en sterk våpenmakt skulle kunne gjennomføre et høyreradikalt kupp, var ikke ubegrunnet i den polariserte mellomkrigstiden. Quisling var et ektefødt barn av datidens militærvesen.

10: Lars Borgersrud: Max Manus ville snudd seg i graven. Dagbladet, Kultur, 22/12 2008.

Var aldri i kamp under vinterkrigen, mener historiker.

I starten av ”Max Manus”-filmen får vi se heftige kampscener fra den finskrussiske vinterkrigen mars 1940, der Manus opptrer i heseblesende actionscener i kamp med russerne. Denne sekvensen fikk imidlertid historiker Lars Borgersrud til å ryste på hodet. Ren fiksjon mener han.

Ville snudd seg i graven

Dette er ikke sant. Max Manus var aldri i kamp under vinterkrigen, sier Borgersrud. Han ble intervjuet om den historiske korrektheten av NRK Kulturnytt, og til statskanalen sa historikeren at han mener Max Manus ville snudd seg i graven over den framstillingen av ham som kommer fram i filmen. Overfor Dagbladet,no fortsetter han å stille spørsmål ved arbeidet til filmens historiske konsulent. Jeg er overbevist om at Max Manus ville synes dette var fryktelig, sier Borgersurd om portretteringen fra vinterkrigen. Manus har selv skrevet kritisk om vinterkrigen, han mente han dro dit på feil premisser, og at han hadde stor forståelse for russerne under krigen. Han roser også russernes tapre krigsinnsats, sier Borgersrud.

Uhyre arrogant

Historisk konsulent for filmen er Norges Hjemmefrontsmuseums leder Arnfinn Moland. Han er irritert på Borgersrud. Det at Borgersrud sier at Max Manus nærmest ville snudd seg i graven på grunn av denne filmen, synes jeg er uhyre arrogant. Når kona til Max, Tikken, sier at det var slik hun opplevde virkeligheten,. Så taler det for seg selv, sier Moland til Dagbladet,no. [I filmen kan vi se Max Manus i dramatiske scener, det blir vist at han stormer fremover på slagmarken og til slutt dreper en ubevæpnet russer med kniv. En scene som står svært sentralt i filmen for å forklare Max Manus’ psyke, og Manus har stadig flashbacks til denne scenen]. Filmen blir helt skreiv, de har ikke gjort en god nok jobb, mener Borgersrud.

Ingen kamp for norske frivillige

Borgersud, som har en doktorgrad i moderne historie, forteller at norske styrker var utplassert ved fronten i vinterkrigen mellom 12. og 13. mars 1940, da det ble innledet massivt bombardement av styrkene. 13. mars ble det derimot fred, og de norske styrkene ble aldri involvert i kampen mot russerne. Hadde ikke freden kommet den dagen, så er det ingen tvil om at de norske frivillige ville kommet i kamp. Men det gjorde de altså ikke. Borgersud henviser til en rekke kilder som underbygger hans kritikk av filmens fremstilling av vinterkrigen. Han forteller at to frivillige nordmenn mistet livet, men ikke i kamphandlinger En ble drept i en trafikkulykke, og en ble drept i et patruljeoppdrag hvor de kom bort i en mine som var lagt ut.

Artilleribeskytning

Kampscenene skriver om en seks timer lang artilleribeskytning 13. mars. Det er denne hendelsen som ga Max Manus posttraumatiske lidelser og søvnproblemer, sier Arnfinn Moland. Lars Borgersurd er først og fremst oppgitt over at filmskaperne ikke har informert om deres kunstneriske friheter under vinterkrigen. I boka ”Max Manus, Film og virkelighet” fortelles det om kunstneriske friheter filmskaperne har tatt. Blant annet avgjørelsen om å vise Jens Christian Hauge i 1940, selv om har ikke ble involvert i den norske motstandskampen før i 1942. Her skrives det ikke noe om scenen for vinterkrigen.

Manus var kritisk til vinterkrigen.

Filmen om Max Manus ble sett av 140 000, noe som er den beste åpningen av en norsk film. Den har fått gode anmeldelser, og blir trolig solgt til flere land. Borgersrud får male videre med dette her. Alle som ser filmen og koser seg, får gjøre det, så får de som misliker den, fortsette med kritikken, sier Arnfinn Moland. Borgersrud er imidlertid ikke den eneste som har stilt spørsmål ved filmens historiske korrekthet. Ifølge Erling Fossen kan filmen være med på å glorifisere motstandskampen uten grunn.

11: Anne Cecilie Lund: Trigger krigsinteressen. Aftenposten, Debatt 22/7-2008.

(Av innholdet: Er Max Manus en ensidig helteskildring preget av historiske feil, eller en sterk historie som publikum kan lære av? N kommer undervisningsarkene som skal følge filmen.)

En spillefilm er ikke en dokumentar, eller en historiefaglig beretning. Lektor Trond Heum ved Sandefjord videregående skole med historie hovedfag og medieutdanning, har gitt ut lærebøker i historie og filmkunnskap. Nå har han fått i oppdrag av Film & Kino å skrive undervisningsarkene som skal følge Max Manus. Denne filmen får frem noen sentrale poeng ved Max Manus’ liv selv om nødvendige kunstneriske grep er tatt. Mye av debatten har dreid seg  om at ting er formidlet forenklet, lagt til og presentert i feil rekkefølge. Men filmmediet krever tilpassing både på grunn av tidsramme, genre og dramaturgi, understreker Heum.

Kildekritikk

Han mener likevel at filmen egner seg godt i undervisningsopplegg, om det brukes i faglig sammenheng. Filmen er en god trigger til å få ungdom til å sette seg inn i okkupasjonshistorien og gjenskape interessen for denne. Unge mennesker henter i stor grad sine historiepreferanser fra populærkulturen. Det er viktig at de har et kritisk filter i møtet med filmer som kilder til faktisk historie, sier Heum. I tillegg tar de for seg utfordringer ved å bruke faktiske hendelser som utgangspunkt for film. Så følger en lang liste oppgaver og spørsmål som vil kreve refleksjon, diskusjon og fordypning fra elevenes side. For mennesker som vokser opp i vårt trygge velferdssamfunn, kan dette være vanskelig å sette seg inn i. Samtidig når vi ser på hva som skjer rundt i verden, skjønner vi betydningen av å holde bevisstheten oppe om det som skjedde i Norge under krigen, mener Heum.

Vinterkrig

Filmscenene fra Max Manus’ innsats i Vinterkrigen har vært spesielt kritisert. Produsent John M. Jacobsen forsvarer dette: Vi vet at Max Manus hadde store nerveproblemer etter krigen, knyttet til hans opplevelser i Finland. For å gjøre det troverdig, var vi nødt til å dramatisere disse hendelsene innenfor en begrenset tidsramme.

12: Andreas Skarstein: Å rope i skogen. Aftenposten, Debatt, 23/12-2008.

(Av innholdet: Motstandskamp. Erling Fossen er opprørt. Hans ”lønnlige håp” om større objektivitet i omtalen av den norske motstandskampen under siste krigen har fått stygg medfart. Etter den objektive kritikken hans. Hovedproblemet er at Erling Fossen ikke forstår hva krig er, skriver Skarstein., Han har rett i at krig er skitten kamp).

Tar med mykje

I siste innlegget sitt 19. desember, sopar han mykje med seg. Rettsoppgjeret, tyskarjentene, likvideringane og Ulateig med sine feilopplysingar. Hans Fredrik Dahl, som nok ikkje har skrive bok om David Irving, general Fleischer, sjøfolka og mykje meir. Ein del av dei 350 000 tyske soldatane som Norge ”var der unødig av frykt for invasjon”, skriv han i den første kronikken sin. Det var synd den tyske militærkommandoen ikkje visste det. Dette har mange skrive om før, nyansert også, så det får liggje. At han gjer historieskriving om denne krigen til raritetskabinett, får også liggje. At Europa vart berga av Gunnar Sønsteby og Max Manus, eit synspunkt han polemiserast mot, er å ”dytte folk en mening på, hvis vanvidd alle kan forstå”. Det er et synspunkt ingen har hevda, og ein debatteknikk som berre kan karakteriserast med ord som ikkje trivst i trykksverte. Men det får også liggje.

Fossen forstår ikkje

Hovedproblemet med kronikken hans er at det ser ut til at han ikkje forstår kva krig er. ”Motstandskamp er råtten kamp”, skriv han. Krig er også råtten kamp. Det er det krig er, lovløyse og barbari. Krig er to menneskegruppers forsøk på å øydeleggje kvarandre, med alle middel. Det er gjort forsøk på å sivilisere krigen i ulike konvensjonar. Men når krigen først er i gang, ser det framleis ut til at det er einast Clausewitz som gjeld: Det einaste ulovlege er å tape krigen. Vae victis, stakkars dei som tapte, sa dei gamle romarane. Det er lenge sida det var råd å føre krig utan at sivile vart råka, om det nokon gong har vore det. Dette ser vi på Dagsrevyen kvar dag. Og i historia. Når han kritiserer gutta på skauen fordi dei ikkje hadde den uniformen Haagkonvensjonen krev av stridande, talar han som tyrannar med makt og hærar alltid har tala. For dei har desse fillete sivilistane, som har gøymt seg i folkehavet, enten dei heiter Viet-Cong, birkebeinarar, mujaheddin, FNL eller Milorg, vorte lovlause terroristar, som kunne skytast som skitne hundar

Har skapt historie

Gutta på skauen er ikkje ei norsk oppfinning. Verda er full av slike, og dei har skapt historie. Hos Erling Fossen og tyrannane er dei krigsforbrytarar. Det får bli Erling Fossens sak å finne ut korleis han trivst i det selskapet han har sett seg i. Om Erling Fossens bodskap er at han er imot krig og alt han fører med seg, vil eg tru at han finn sine varmaste støtter hos det motstandsmennene og krigsseglarane som framleis lever, liksom hos ektefellar, kjærastar og born til dei som gav livet den gongen. Dei veit kva krig eer, og kva han kostar.

Respektfull tanke

Vår generassjon veit ikkje det. Men når vi nyttar vår ytringsfridom til å seie kva som helst, vår vi går til valurnene i våre frie val, når vi kan sjå ei politipatrulje utan at angsten riv i oss, då skal vi kanskje koste på oss ein respektfull tanke til dei  som reiste seg frå tyranniet, og lovløysa rådde i landet. Dei skapte ikkje Stalingrad eller El Alamein. Dei grov der dei sto, Her, Som andre grov der dei sto. Det har Erling Fossen liten sans for. Kva som er alternativet til å vere med og nedkjempe Hitler, skriv han ikkje om. Og godt er det.

13: Alf Halvorsen: Litt ydmykhet er ikke for mye. Aftenposten, Debatt 23/12-2008.

Erling Fossen fortsetter sine anklager mot ”den klamme norske offentligheten” som han kaller det. Han avslutter sitt innlegg 19. desember med et håp om at vi nordmenn klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ”’allo-’allo”. Storbritannia var ikke okkupert i fem år, hadde ikke nazistisk norsk og tysk styre, Gestapo med tortur og innesperring i fangeleirer av norske menn og kvinner, sensur, radioforbud, deportasjon av jøder. Derfor hadde britene heller ingen motstandsbevegelse, og mått4e la ”’allo-’allo” foregå i Frankrike. Fossen visste kanskje ikke det? Han har ikke opplevd de fem krigsårene slik som millioner av oss andre. Han er ikke redd for å avsløre sin historieløshet, det skal han ha. Men en smule ydmykhet overfor særlig folk som Gunnar Sønsteby og andre som gjorde en beundringsverdig innsats, det er ikke for mye forlangt.

14: Henning Bruusgaard: Har han skjønt noe? Aftenposten, Debatt 23/12-2008

Erling Fossen har åpenbart ikke skjønt noe av de voldsomme reaksjonene han skapte med sin første kronikk. Det vises tydelig i innlegget 19. desember. Han prøver nå en annen vinkling av diskusjonen å snakke om helt andre ting. Fossen gis herved mulighet til et tredje innlegg hvor han må svare på følgende: Bar forberedelsene og gjennomføringen av Tungtvannsaksjonen preg av å være en guttestrek, og var aksjonen skitten fordi aktørene ikke bar uniform. Og videre – var det et myggstikk som man den gang trodde at de hindret Nazi-Tyskland å produsere atomvåpen med et eventuelt annet utfall av annen verdenskrig.

15: Oddvar S. Kvam: De vil bli husket. Aftenposten, Debatt 23/12-2008

Fossens svarartikkel i Aftenposten 19. desember avsluttes med at han først og fremst savner en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ”’allo-’allo”. For det første er den ikke selvironisk, for handlingen i den serien foregår ikke i Storbritannia, men i Frankrike.  Det fremgikk dessuten ikke i hans første artikkel at det var komikk i krigssaken han savnet. At for eksempel krigsseilerne – som han påpeker – ikke er tatt med på Hjemmefrontsmuseet, er fordi de ikke  hører hjemme der, med den betydning Hjemmefronten har i ørene til dem som opplevde krigen. Det betyr ikke at krigsseilerne våre er glemt. Tvert imot, de vil bli husket, like  mye som Nord-Norges motstand i 1940 (som han mener også er glemt), kan jeg berolige Fossen med.

16: Marie Simonsen: Nesten som på film. Dagbladet, Kultur, 27/12-2008.

(Sakens kjerne: Erling Fossen ønsket seg mer ”’Allo-’Allo”, mer ungdommelig friskhet som etermediets P4 som motvekt til pompøs selvopptatthet fra gamlehjemmets krigshelter).

Han er verken den første eller den største elefanten som tramper inn i glassbutikken.  Sammenliknet med andre, er han mer som en ilter veps som utløser armfekting og panikk mellom glassmonterne. Alt var galt med Erling Fossens utfall mot den norske motstandsbevegelsen.. Avsenderen, ordbruken, plasseringen. Timingen kunne heller ikke vært mer ladet. Midt i en moderne krisetid og i opptakten til høytiden som bare overgås av 17. mai i samlende nasjonale ritualer.

Fossen ba om bråk, og fikk det. Når du kaller myteomspunne sabotasjer for rampestreker, kongen og regjeringen for feiginger og hevder at motstandsbevegelsen må ta ansvar for tyske represalier, er det mer enn provoserende. Han tråkket på nasjonalhelligdommer ingen en gang har lov å pirke i ustraffet. Motstandsbevegelsens beskyttere fra høyre til venstre stilte på geledd i spalter og studio, og de nøyde seg ikke med å ta lissepasningene Fossen hadde servert dem. Mannen skulle også tas. Grundig. Han var en stakkars skribent, en urbanist, en klovn. Han argumenterte som en nasjonalsosialist, og de ville ikke engang nevne hvilke andre barbarer og regimer han kunne sammenliknes med. Gi mannen en banan, så har du en apekatt, var beskjeden fra folk som mente Fossen var så usaklig at han ikke kunne tas alvorlig.

Raseriet tydet på alt annet. Dette er fortsatt blodig alvor, kanskje mer enn på lenge siden generasjonen som var med i krigen er i ferd med å dø ut, og min generasjon er den siste som har vokst opp med krigen fersk i familiekrøniken. Historien må sikres og overleveres. Forvalterne kan bare håpe neste generasjon er like lydhør som skuespilleren Axel Henie, som etter å ha spilt Max Manus i et heltedrama basert på heltens egne beretninger, snart høres ut som han jobber i filmavisen. Men det er den eneste lovlige tilnærmingen, hvis man ikke var det. Respektfull og nesegrus.

Enkelte historikere har kremtet og sagt, jo, Fossen har både ett og flere poenger. Ikke minst når det gjelder behovet for å nyansere svart-hvitt framstillingen som har overlevd lenger i Norge enn noen andre land. Krig er full av gråsoner, slik det blant annet kommer fram i den danske filmen ”Flammen og sitronen”, som nylig gikk på norske kinoer. Spede forsøk opp gjennom årene på å male det norske bildet med smalere pensel og flere farger, er blitt slått hardt ned på. Fossens røde klut inviterte heller ikke til flere bidrag. Beskjeden til dem som måtte føle seg fristet, var klar: Begi deg inn i ringen på eget ansvar. I enhver annen debatt ville Fossens kritikere blitt irettesatt for skamløs bruk av hersketeknikker – de benyttet til og med klassikeren, hvis vi ikke hadde kjempet mot nazistene, ville ikke jyplinger som Fossen hatt frihet til å ytre seg – men andre regler gjelder for krigshistorien. Den er en ukrenkelig del av nasjonens hukommelse. Da seierherrene bygde landet, var det ikke bare industri som reiste seg fra asken. Det var sosialdemokratiet og velferdsstaten, det var sikkerhetspolitikken i en kald krig. Mandatet sprang ut fra hjemmefrontens innsats, slik en liten gruppe motstandsfolk og historikere hadde framstilt den. Det er en verdifull arv å forsvare i enhver forstand, og de sterke reaksjonene og den særnorske debatten kan bare forstås ut ifra motstandsbevegelsens dominerende rolle i nasjonsbyggingen. Det skadet heller ikke at Forsvaret og Hjemmefrontsmuseet har fått lov til å styre historieskrivningen.

Derfor er krigen det siste tabu. Det kan ikke røres ved før den siste krigsveteran er borte, er den vedtatte sannheten, men skal vi tro den siste ukes debatt, vil det ta lengre tid. Ryggmargsrefleksen har forplantet seg til neste generasjon, og filmsuksessen Max Manus sår den i deres barn og barnebarn. Virkeligheten var nesten som film, og nå er den igjen blitt film.

Det finnes andre historier som ennå ikke er fortalt. En av dem er for eksempel kvinnenes deltakelse i motstandsbevegelsen. Den er bortgjemt, til tross for at mange kvinner deltok aktivt, ikke minst med etterretning. Da Milorg-sjefen Jens Chr. Hauges selvbiografi kom ut for noen år siden, ble han kritisert for ikke å gi tilstrekkelig honnør til kvinnene, Hauge protesterte, men ble korrigert av en annen motstandsmann, Erling Storrusten: – Det er god gammeldags mannssjåvinisme. Det er bare ett eksempel på at historien slik den ble skrevet for 60 år siden, må se annerledes ut med dagens briller. Det handler også om å fylle ut historien, korrigere og nyansere det svart-hvitt bilde som nødvendigvis ble formidlet rett etter krigen. Avstand har ikke gitt større rom for nye tolkninger, har ikke latt det usagte bli sagt slik tiden har forsonet andre land.

Filmskaperne bak ”Max Manus” har fått ros for troverdig tidskoloritt. Det ser virkelig ut som gutta er i Oslo anno 1943, Ikke spor av et nytt århundre noe sted. De har gått i en god skole., Krigen om krigen skal vinnes igjen og igjen.

17: John R. Steinholt: Dobbeltmoral i Fossen-debatten. Aftenposten, Debatt. 29/12-2008

Erling Fossen har begått en kronikk i Aftenposten som har avfødt heftige reaksjoner. Fossen målbærer et budskap som til forveksling er lik nazistene og quislingens eget: ”Væpnet motstand er ”nytteløst og kriminelt”. Heldigvis for Fossen, og beklageligvis for den norske debatten, er det blitt tynt i rekkene blant veteranene fra motstandskampen i Norge. For når alskens rikssynsere nå konkurrerer om å hudflette Fossen for hans forkleinelse av den norske motstandskampen, er det noe som skurrer. Det overveldende flertallet av dette sjiktet er unisone i sin fordømmelse av motstandskamp i land som er hærtatt av USA, NATO eller Norge. En av disse er politisk redaktør Olav Versto i VG, hvis avis hyllet den ulovlige amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Samtlige stortingspartier tar avstand fra en folkerettslig fullt legitim militær motstand fra irakere og afghanere, mens de gir sin uforbeholdne støtte til en såkalt politisk prosess i okkupasjonsmaktens regi – ikke ulik riksrådsforhandlingene i 1940. De som i motsetning til Fossen insisterer på at de forsvarer et folks rett til motstand mot okkupasjonen fra aggressive stormakter, har et troverdighetsproblem hvis de mener at denne universelle retten er forbeholdt nordmenn som kjempet mot tyskerne og deres medløpere og angivere – mens den ikke har gyldighet for irakere og afghanere som kjemper mot USA, NATO og deres medløpere. Erling Fossen har nok dessverre flere meningsfeller enn denne diskusjonen kan gi inntrykk av.

18: Kjell Fossen: Norges krig var på sjøen. Aftenposten, Debatt, 29/12-2009.

Få ting av allmenn interesse skal være unntatt fra en åpen diskusjon i et demokratisk samfunn som ønsker å holde ytringsfrihetens fane høyt. Gir vi etter her, vil vi raskt være på full fart inn i autoritære politiske strukturer. En løpende meningsutveksling om sider ved motstandsbevegelsen under siste krig er derfor ønskelig. Ikke minst fordi den historiske bevisstheten alltid vil være i endring. Debatten må imidlertid skje i anstendige former. Motstandsbevegelsen militære betydning i Norge var nok ikke stor i internasjonalt perspektiv. Dens verdi lå i budskapet som knyttet seg til de illegale handlingene. De fortalte på en tydelig måte at det var krefter i folket som protesterte mot en moralsk forkastelig okkupasjon og målbevisste forsøk på politisk ensretting.

Handelsflåten

Norges store bidrag til den allierte krigføringen var nok knyttet til havet og kysten. Havlandet var åpningen mot friheten, og norske fartøyer sørget blant annet for nesten halvparten av den oljen Storbritannia hadde behov for. Vi mistet en stor del av vår tonnasje og tusenvis av sjøfolk i den farlige fraktfarten. De som overlevde, fikk store fysiske og psykiske problemer etter krigen. Krigspensjonen deres kom ført 20 år senere, og da etter en lang og nedbrytende kamp, der regjeringen lq for dagen en opptreden som grenset til smålighet. Når vi med jevne mellomrom opplever et spesielt fokus på den lokale Oslo-innsatsen under krigen, er det nok mange krigsveteraner fra Kyst-Norge som har trukket på smilebåndet og sett det som et nytt eksempel på uvitenhet og endimensjonal holdning. Norge var og er noe annet og mye mer enn hovedstaden med nærmeste omland.

Helhet og sammenheng

Noe som ellers virker underlig med tanke på alt som er skrevet om den annen verdenskrig, er mangelen på helhet sg sammenheng. Angrepet på Bergen for eksempel, var over på noen timer. Krigen varte i fem år. Likevel har det vært ”kuler og krutt”-framstillingene som har dominert scenen. I disse katastrofeårene var det hjemmet, og særlig husmødrene, som ofte bar de tyngste byrdene. De skulle trøste når ulykkesmeldingene kom, og de skulle holde familiene sammen, sørge for å holde sult og materiell nød borte og passe på at barn og unge levde opp med de riktige idealene. Den store fortellingen om husmorens rolle under krigen er nærmest fraværende i krigslitteraturen.  Det lille som er skrevet, er lite satt inn i en større sammenheng til tross for qt husmødrene, sammen med skolen, kirken og ideelle foreninger, forvaltet ”nasjonens sjel” og evnen til å overleve.

19: Erling Fossen: Ingen helter i krig. Aftenposten, debatt, 30/12-2008

Motstandskampen

Andreas Skartveit mener jeg ikke forstår hva krig er (Aftenposten 23. desember). Riktignok vqr jeg infanterijeger og bedrev sabotasjeaksjoner i militæret, men det er helt korrekt at jeg ikke vet hva slags mekanismer eller alvor som inntreffer i krig. Min generasjon vet ikke hva vi skal mene om krigen, og vi må prøve og feile oss frem til et standpunkt. Det er mye ved krigen jeg ikke skjønner, men jeg er ikke imponert over nordmennenes håndtering av den. Fremdeles ser den eldre garde splinten i andres øyne og ikke bjelken i sitt eget, når folk som er kritiske til glorifiseringen av motstandsbevegelsen, blir stemplet som NS-ere. Motstandskampen representerer primært et plaster på nordmennenes sjelelige sår. Jeg anerkjenner de få som gjorde motstand, men har ingen respekt for dem som forstørrer innsatsen og lager propaganda av dette i etterkant. I krig finnes det ingen helter.

Skal vi lære noe av 9. april, er det at mi må ha et sterkt forsvar med profesjonelle soldater tilpasset postmoderne krigføring, slik at vi unngår denne type motstandkamp en gang til.  Jeg skjønner ikke behovet for å stille opp helter og fiender i etterkant av krig. Det er de færreste forunt å være enten engler eller djevler. Vi mennesker opererer gjerne i gråsoner. Hvorfor er det ingen som snakker om gråsonene? For eksempel samarbeidet den norske industrien i stor utstrekning med tyskerne, og leverte råstoff til den tyske krigsmaskinen. Målt opp mot dette samarbeidet, representerte motstandsbevegelsen et nålestikk. Jeg skjønner ikke redselen for å vekke til live det slumrende nazidyret. Jeg har fått noen heiarop fra individer med dunkle motiver, men jeg har ingen  tro på at meningsmotstanderne skal ”snikmyrdes”. Folk med mye mørke i seg hasr en tendens til å sprekke når de ser dagslys. Det er ikke nazismen vi skal være redd for, men vår egen feighet i møte med krigens verkebyller. Det siste vi fortjener er kjeft når vi nå påpeker nordmennenes mindreverdighetskomplekser. P,S. De britiske flygerne som skjules av René og co (mot deres vilje) i ’”Allo-Allo” er en glitrende parodi på den engelske krigsinnsatsen.

20: Lars Borgersrud: Historiske feil i Max Manus-film. Aftenposten, Debatt 7/1-2009.

Direktør Arnfinn Moland ved Norsk Hjemmefrontsmuseum, leder av Etterretningstjenestens historieutvalg, sier til Aftenposten 4. januar at han som rådgiver for Max Manus-filmen er glad for at ”man har sjekket kilder og holdt seg godt til det som faktisk skjedde”. Men han vet at filmen har tre store feil. 1: Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen, slik det skildres som et sentralt tema i filmen. Det er funnet på og uten kilder. 2: Filmen fremstiller at sabotasjen mot Arbeidstjenestens registre startet da Oslo-gjengen sprengte arbeidskontoret i Akersgata i juni 1844, Det er feil. Den startet 20. april 1943, da Osvald-gjengen sprengte arbeidskontoret i Pilestredet. 3: Jens Chr. Hauges motstandsliv er flyttet fra 1942 tilbake til 1940. Filmskaperne sier at Hauge var så viktig, så det gjør ikke noe. Usant likevel. Vi vet ikke hvor Hauge sto i 1940. Ansvaret er den historiske rådgiverens, ikke filmskapernes. Det hjelper ikke å si at han gjorde så godt han kunne. Han sier at dette er sannheten, Hvorfor ikke heller beklage og være litt ydmyk?

21: Baard M. Borge: Flere historiske  feil. Aftenposten, Replikk 7/1-2009.

Feil i storfilm

Filmen om Max Manus er vellaget, men hvordan skal den bedømmes som historiefortelling? Spørsmålet er viktig, fordi filmen i kraft av sin popularitet vil forme manges oppfatning av okkupasjonen. Selv om filmen gjør krav på å være tro mot faktiske hendelser, inneholder den flere historiske feil. Max Manus’ nærkamp med sovjetiske soldater i Finland er fri diktning. Og Jens Chr. Hauge fremstilles som motstandsleder allerede frq 1940 av, to år før han ble aktiv motstandsmann. Hva slags allment bilde formidler ”Max Manus” av forholdene under okkupasjonen? Det gir seg kanskje selv at en actionfilm fokuserer på skuddveksling, sprengning og tortur. Men følgen er at kinogjengere lett kan tro at hverdagen var betraktelig mer dramatisk enn hva tilfellet er. At Norge relativt sett hadde få krigsrelaterte dødsfall, og at store deler av samfunnslivet fungerte nokså normalt okkupasjonen igjennom, må i så fall fortone seg som uvirkelig.

Imot sabotasje

Filmen  får heller ikke frem at sabotasjelinjen ble motarbeidet av alle sentrale aktører på motstandssiden, med unntak av kommunistpartiet. Både London-regjeringen, den sivile motstandsledelsen og Milorg var imot sabotasje helt til våren 1944. Den holdningen skyldtes frykt  for represalier og ønsket om å unngå forstyrrelser for normal samfunnsvirksomhet. Motstanden i Norge var i hovedsak våpenløs og rettet mot det norske NS-regimet og ikke mot tyskerne. Flertallet av dem som brøt med flertallslinjen tilhørte for øvrig kommunistiske grupper, som fra 1941 til 1944 sto bak de aller fleste sabotasjeaksjoner. Motstanden mot sabotasje var også til stede blant folk flest, før det ble klart at Tyskland var i ferd med å tape. I oktober 1943, etter et kommunistisk attentat mot jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen, sente 11 ”fremtredende borgere” og 4000 andre ut et lokalt opprop der de tok avstand fra all sabotasje.

Få som kjempet

Først etter frigjøringen hyllet ”alle” (de ikke kommunistiske) sabotørene, som ble symboler for den motstanden mange ville identifisere seg med. I realiteten var det et fåtall som involverte seg i aktiv motstand direkte rettet mot tyskerne. Max Manus skriver selv hvordan han følte at folk flest hadde det altfor godt under krigen. De gikk på jobb, spiste sin klippfisk og ville ikke utsette seg selv for fare. Han slår også fast at det ”i virkeligheten” var få som kjempet for friheten. Hvis filmen om ham skal brukes i undervisningsøyemed, burde den kanskje, i hans egen ånd, vært ledsaget av et nyanserende studiehefte som kan motvirke nasjonal selvforherligelse

22: Ole Kr. Grimnes: Litt for enkelt  om krigssabotasje. Aftenposten, Debatt, 8/1-2009.

Sabotasje

Den 5. januar spør Baard Borge hvordan filmen om Max Manus skal bedømmes som historiefortelling, og fremfører i den anledning verdifulle synspunkter. Imidlertid skriver han at ”både London-regjeringen, den sivile motstandsledelsen og Milorg var imot sabotasje helt til våren 1944”. Så enkelt var det ikke. Regjeringen ville først og fremst la militære fagmyndigheter avgjøre om det skulle saboteres, eller ikke, ut fra en militær avveining av vinning og tap. Britene og Forsvarets overkommando ønsket både løpende sabotasje og en militær organisasjon som kunne tre i aksjon ved sluttoppgjøret under en alliert invasjon eller tysk kapitulasjon. Milorg-ledelsen mente lenge at den hadde nok med å bygge opp en beredskapsorganisasjon for sluttoppgjøret, og ville ikke utsette denne organisasjonen for risikoen ved å delta i løpende sabotasje.

Agenter sendt inn

Resultatet ble en avtale mellom militære ute- og hjemmeledere: Milorg skulle ha ansvaret for å bygge opp en beredskap for innsats under sluttoppgjøret, mens løpende sabotasje skulle utføres av egne sabotasjepartier som ble sendt inn utenfra, aksjonerte og senere forlot landet uten å involvere Milorg. Tungtvannssabotasjen og de tidlige sabotasjeaksjonene til Manus var utslag av denne politikken. Den sivile ledelsen var en tid i 1943 motstander av enhver militær undergrunnsaktivitet over hodet, men sluttet seg deretter til avtalen. Milorgs beredskapslinje ble delvis modifisert fra våren 1944, da Milorg fikk tillatelse til å drive en begrenset sabotasjeaktivitet. I Oslo-området fikk man dessuten en spesiell utvikling det siste krigsåret da innsendte sabotasjegrupper og Milorg kom til å samarbeide mer og mer om sabotasjen. Det var da den uformelle Oslo-gjengen som Manus tilhørte, ble til.

Hjemme og utefront

Det mønsteret vi her har skissert, lå i tyngdepunktet av utviklingen på hjemme- og utefront. Utenfor sto en kommunistisk opposisjon som ville at den hjemlige motstandsbevegelsen først og fremst skulle legge vekt på løpende sabotasje og partisankrigføring. Kommunistene prøvde å få resten av hjemmefronten og ute-myndighetene med på denne linjen, samtidig som de organiserte sin egen sabotasjevirksomhet.

23: Olav Nølstad: Hva betydde motstanden? Aftenposten, Kronikk, 9/1-2009.

Okkupasjonshistorien

Fjorårets bokhøst og Max Manus-filmen har skapt fornyet interesse for okkupasjonshistorien og vekket til live en gammel, men viktig debatt om den norske motstandskampens betydning. Hva er myte, og hva er sannhet om det norske folks motstand mot okkupasjonsmakten og NS-regimet? Er motstandsbevegelsen hausset opp i etterkrigstid for å gi landet en stoltere krigshistorie enn fortjent? Selv om det ganske sikkert har forekommet eksempler på selvskryt og overdrivelser, er motstandskampens historie stort sett blitt nøkternt fortalt. Milorg-sjef Jens Chr. Hauge la for eksempel ikke skjul på at motstandsarbeidet kom sent i gang, og at kun en liten del av befolkningen var aktivt med. Folk sto ikke i kø for å bli med i hjemmefronten, poengterte han. Og han la til: Myten om at det norske folk opptrådte heltemodig fra første til siste stund, var en ”vulgarisering” av virkeligheten. Faktum var at motstanden begynte ”meget forsiktig”.

Nedkjempet og lamslått

Det siste er lett å forstå. Sommeren 1940 var nasjonen Norge ikke bare nedkjempet militært, men også lamslått. Okkupert av datidens sterkeste militærmakt og uten utsikt til snarlig hjelp utenfra var det ikke lett å se nytten av å kjempe videre. Desto mer betydningsfullt var det at det midt i motløsheten likevel fantes menn og kvinner, mange av dem svært unge, som nektet å akseptere nederlaget. Noen tok seg over til England for å slutte seg til de norske styrkene der.  Andre gikk famlende i gang med å forberede sivil og militær motstandskamp på norsk jord. At det store flertall forholdt seg passive, innebar ikke at folk flest hadde avfunnet seg med fremmedveldet eller næret noen sympati for Quisling-regimet. Alt i 1941-42 møtte forsøket på å nazifisere det norske samfunnet bastant motstand. Prester, lærere, idrettsutøvere og andre sto modig opp mot ensrettingen. Da en lov om nasjonal ungdomstjeneste ble proklamert i februar 1942, protesterte 200 000 opprørte foreldre. Forsøket på å tvangsinnmelde norske barn og unge i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking falt dermed i fisk. Det er grunnlag for å si, med Jens Chr. Hauge, at denne langsomt voksende og gradvis herdede motstandsviljen bidro til å bevare Norge som ”et u-underkuet land selv under okkupasjonen”.

Majoriteten avviste nazismen

Okkupert, men u-underkuet. Dette var trolig den viktigste gevinsten av den sivile holdningskampen. Det skortet som kjent ikke på nazister og kollaboratører i landet, men det står fast at majoriteten av folket avviste nazismen og lengtet etter frihetens tilbakekomst. Hva så med den militære motstandsbevegelsen? Hvilke mål fremmet den som ikke like sikkert – eller sikrere – kunne ha nådd gjennom sivil motstandskamp? Rent bortsett fra at det på individnivå kunne fortone seg som en moralsk plikt, for ikke å si en eksistensiell nødvendighet, å delta i krigen mot Hitler-Tyskland, hadde militær motstandskamp på norsk jord også sine mer fornuftsmessige begrunnelser. Det er opp mot disse begrunnelsene og deeres materielle rammebetingelser, motstandskampen må måles.

Milorgs betydning

Betydningen av Milorg og de kommunistiske aksjonsgruppenes innsats lå på flere plan. For det første: Den militære motstandskampen bidro til å sette tyskerne under økende press før sluttoppgjøret. I Milorg-ledelsen var det fra årsskiftet 19842/43 enighet om at det gjaldt å bygge opp en reell militær slagkraft i det okkuperte Norge som kunne settes inn bak fiendens linjer når det forventede allierte gjenerobringen av landet tok til. En undergrunnshær på 30 000-40 000 mann utgjorde ingen trussel mot 350 000 tyske soldater, isolert sett. Men som del av en felles norskalliert operasjon kunne Milorg bli en viktig brikke. For ikke å sette den systematiske styrkeoppbyggingen i fare, var Milorg tilbakeholden med å eksponere seg gjennom væpnede aksjoner. Like til den siste krigsvinteren var terskelen for sabotasje og annen militær maktbruk svært høy.

Sabotasje

Når det etter hvert ble utført sabotasje også i den ikke-kommunistiske motstandsbevegelsens regi, alene eller i samarbeid med Linge-kompaniets folk., hadde dette først og fremst et storstrategisk sikte: Å nagle den tyske okkupasjonsstyrken fast i Norge. Poenget med de britiske raidene på norskekysten var å få tyskerne til å frykte at de allierte forberedte en invasjon. Ergo kunne ikke Wehrmacht tillate seg å overføre militære mannskaper fra Norge til andre og mer prekære frontavsnitt. På samme måte ble det fra høsten 1944 en prioritert oppgave for Milorg å bidra til å svekke tyskernes evne til å utføre slike troppeforflytninger. Skip ble senket, broer, jernbanespor og lokomotiver sprengt. Den omfattende jernbanesabotasjen i mars 1945 viste tyskerne at de ikke kunne belage seg på å kunne gjennomføre en rask evakuering fra Norge.

Betydelig virkning

Selv om de fleste av motstandsbevegelsens sabotasjehandlinger hadde et mindre format enn dette, er det misforstått å avfeie aksjonene som ”guttestreker” og ”myggstikk”. For det første var det forbundet med stor risiko å delta i væpnede anslag mot den tyske krigsmakt. Aksjonene ble utført av folk som visste at de satte sine liv på spill. For det annet blir det feil å vurdere aksjonene bare ut fra hvilken militær effekt de enkeltvise aksjonene hadde. I en total krig er i grunnen all krigsinnsats like viktig fordi det er summen av det hele som avgjør utfallet. Selv om hver enkelt aksjon betydde lite isolert sett, så var den samlede virkningen betydelig. Tyskerne innså at det fantes en velorganisert militær motstandsbevegelse i Norge som sto klar til å operere sammen med de allierte stormaktene.  Væpnet motstand hadde også en viktig avskrekkingsfunksjon som ikke kunne oppnås gjennom sivil motstand alene: Den kunne brukes til å uskadeliggjøre særlig farlige angivere og nazister. Attentater og likvidasjoner fortalte at det kunne koste dyrt å løpe i fiendens ærend.

Norsk selvrespekt

Den kanskje viktigste betydningen av den militære motstandskampen lå imidlertid på et annet plan: Aksjonene var ment å skulle styrke befolkningens motstandsvilje under krigen og norsk selvrespekt etter krigen. Det siste var et helt avgjørende poeng for Jens Chr. Hauge i de interne diskusjonene i Milorg for og imot en mer aksjonistisk linje. Han hevdet med styrke at det i ettertid ville være umåtelig viktig for det norske folk at friheten ikke kom tilbake som en gave fra himmelen. At Norges frigjøring primært skyldtes den massive krigføring fra våre allierte, var det ingen tvil om. Men for Norge som nasjon ville det gi grunnlag for en helt annen selvaktelse dersom frihetens tilbakekomst ikke bare var andres verk. Etterslekten skulle  vite at man også i vårt land hadde vært villige til å slåss mot  fienden, enda så overmektig den var.

Viktig premiss

Dette synet fikk til slutt bred oppslutning, ikke bare i Milorg, men også i den sivile hjemmefrontens ledelse. Senere har deet inngått som et viktig premiss for mye av det som er blitt sagt og skrevet om den militære motstandskampen i Norge.

24: Thomas M. Wyller: Ingen på feil side? Aftenposten, Debatt, 15/1-2009.

Verdirelativisme

Erling Fossen åpnet debatten om okkupasjonstiden med fokus på motstandens funksjon. Senere har han sveipet over en rekke andre emner, mange verd videre forskning. Men hans egen beretning lider av alvorlige svakheter. Harehoppende snuser han litt på alt og alle, finner fristende bytte både her og der og krydrer deretter løsrevne kunnskaper med hånsord. I debattmøtet 9. januar (se Aftenposten 10. januar) viderefører han sine diffuse blanding av historiske aspekter. Men så avleverer han plutselig sitt eget normative budskap. ”Under krigen var ingen på feil side”. Med denne katt ut av sekken har hans angrep fått en ganske annen karakter. Np er det ikke mare rettet mot Milorgs gjerninger og motstandsfolks renommé. Nå tar han stilling til selve det grunnleggende verdivalg som har både den sivile og militære motstandskamp. Dermed  har han valgt en  posisjon der han ikke bør dø i synden.

Kamp mot barbari

Noen trenger i dag åpnbart å minnes om at vi for snart 70 år siden var i kamp mot et barbari uten sidestykke i verdenshistorien. Nazismens brutale rennesteinsprofil var velkjent lenge før 9. april, inhumant var dens menneskesyn, drepende var den for alt fritt åndsliv, markant antidemokratisk var dens politiske ideologi. Det industrielle mord på jøder og sigøynere lå i kortene lenge før det nådde sitt groteske klimaks i Auschwitz. Gjennom militær okkupasjon og politisk nyordning siktet et kombinert tysk og norsk voldsregime seg inn mot å torpedere menneskelige verdier. Dette var hva krigen gjaldt. Den dreide seg dypest sett om en kulturkamp mot et system som truet med å skru alt menneskeverd århundrer tilbake. Ingen på feil side, Fossen? Jeg ser i hans utspill et holdningsmønster karakterisert for tidens postmoderne verdirelativisme. For den er verdier luftige konstruksjoner, den ene verken bedre eller dårligere enn andre. Alt er like riktig og like galt, objektiv moral finnes ikke, ingen ideologier, bare brokker av løse meninger. Alt er like kjekt og derfor tillatt, intet av verd noen kamp. Som krigsdeltager – født 1922 – har jeg selvsagt intet monopol på noen endelig historisk fortolkning. Men fortsatt er jeg sannhetsvitne om hva jeg en gang opplevde. Og ingen kjekk postmoderne verdirelativitet skal komme her og belære meg om hva jeg kjempet for oog hva jeg kjempet mot. I verdikampen var noen på feil side. Kanskje jeg kan få frem til Fossens forståelse via denne markering. Under krigen sloss vi også for hans rett til etterpå fritt å kunne kritisere vår kamp.

25: John M. Jacobsen: Ingen dokumentarfilm. Aftenposten, Debatt 17/1-2009

(Av innholdet, Filmkritikk: ”Max Manus” er ingen dokumentarfilm, men en spillefilm – med spillefilmens behov for dramatisering, sier produsent Jojn M. Jacobsen.)

Max Manus-filmen

Under overskriften ”Historiske feil i Max Manus-filmen” 7. januar kommer Lars Borgersrud med noen påstander jeg som filmens produsent føler behov for å kommenter. Borgersrud ved sikkert en del om historie, men avinnlegget hans er det klart at han ikke vet alt. Det er likeså klart at han ikke vet noe om filmproduksjon og filmdramaturgi.

Ikke vår film

La meg først si at den kommunistiske Osvald-gruppen gjorde en betydelig innsats under krigen. Deres historie kunne blitt en spennende og engasjerende film. Også i lys av hva som skjedde etter frigjøringen. Men det er ikke vår film., Vår film handler om Max Manus og en liten gruppe partisaner rundt ham. Vi har aldri utgitt oss for å lage en altomfattende beskrivelse av motstandsbevegelsen i Norge mellom 1940 og 1945. Filmen om Max Manus er heller ingen dokumentasjonsfilm. Den er en spillefilm med spillefilmens behov for dramatisering for å kunne engasjere publikum.

Påfallende

Siden Borgersrud stiller så kompromissløse krav til andre om nøyaktighet og feilfrihet, finner jeg det påfallende at han over åtte linjer klarer å gjøre to feil. Først feiltolker han aksjonen mot Arbeidsregisteret i Akersgata, deretter underslår han at han gir Osvald-gruppen æren for for, like mye vaf et Milorg-prosjekt godkjent av Jens Chr. Hauge med Kai Holst som primus motor. Borgersrud gjør deretter et nummer av at vi lar Jens Chr. Hauge entre scenen i 1940 i stedet for 1942. At dette skal ha noen betydning for kinopublikumets forståelse av historien, nekter jeg å godta. Det er langt viktigere at vi med dette grepet får fortalt: A, at motstandsbevegelsen langsomt ble strukturert og at den begynte å innordne seg regjeringen i London, B, hvilken betydningsfull person Jens Chr. Hauge var i dette spillet, og C, at Max Manus og Jens Chr. Hauge faktisk kjente hverandre fra barndommen. Å kalle dette for en ”stor feil”, er etter min mening skolemesterpedanteri. På den annen side er det helt feil når Borgersrud insinuerer at vi 9ikke vet hvor Jens Chr. Hauge sto politisk i 1940. Olav Nølstads biografi dokumenterer (s. 47) at Hauge på dette tidspunkt hadde tatt et klart standpunkt. Han hadde åpent motsatt seg henstillingen til polititjenestemennene om å melde seg inn i NS.

Subjektiv skildring

Så har vi Borgersrud punkt om episoden i Finland. Scenen i filmen er manusforfatterens subjektive skildring av kamphandlingen. Vi vet ikke om Max Manüs’ sterke opplevelser i Finland hjemsøkte ham resten av livet og var en viktig årsak til hans nerveproblemer. For å få et kinopublikum til å forstå dette krever filmfortellingen et anslag som kan sette de senere marerittene og nerveproblemene inn i en troverdig ramme. En viktig årsak til et filmen fungerer så bra som den  gjør, er at vi har klart nettopp dette. I et innlegg i Klassekampen kaller Borgersrud det for ”svada” at nordmenn var involvert i krigshandlinger under vinterkrigen. Våre kilder sier noe helt annet og blant disse er Max Manus’ ¨egen familie. I et innlegg i Aftenposten 9. januar påpeker også Ola Ulateig at Borgersruds påstand ikke er riktig. Så til det som irriterer meg mest ved Borgeruds innlegg: at de påståtte historiske feil er Norges Hjemmefrontmuseums leder Arnfinn Molands ansvar – og ikke filmskapernes. Arnfinn Moland har gjort en stor innsats med Max Manus-filmen både direkte og indirekte, men han har definitivt ikke ansvar for noe som helst. Det ville i tilfelle være å gi en utenforstående kunstnerisk og økonomisk kontroll over filmen. Ansvaret ligger selvfølgelig hos filmskaperne – og i siste hånd hos undertegnende. Moland – og i siste hånd hos undertegnende. Moland  – og andres – oppaver har vært å fortelle oss hva som var riktig historisk, slik  vi har kunnet veie konsekvensene av eventuelle avvik i filmfortellingen.

Realistisk.

Vi mener filmen gir et godt og realistisk bilde av det som skjedde med og rundt Max Manus under den annen verdenskrig. Når både Tikken Manus og Gunnar Sønsteby sier at at filmen får  det til å føles som de er tilbake i krigsårene – at atomsfæren er helt riktig – så er det godt nok for meg. Da kan historiker Lars Borgersrud mene hva han vil.

26: Erling Fossen: Like ufarlig som forsvaret 1940-45. Aftenposten, Debatt 18/1-2009

Ufarlig

Sitatet fra meg i overskriften ”Ingen var på feil side under krigen” i Aftenpostens artikkel fra møtet på Litteraturhuset 12. januar har skapt ramaskrik i hele tre aviser, men er like ufarlig som børsene til det norske  forsvaret under  krigen. Thomas Wyller anklager meg for å være både verdirelativist og postmodernist. Han var selv med på møtet og var vitne til at mange NS-ban sto frem med sin skam, og at jeg i min avslutning tok til orde for forsoning. I dag må vi kunne snakke sammen uten å fordømme hverandre for å være på feil side. Derfor pålegger jeg Wyller å sette seg ned med det NS-barnet som på møtet påsto at hennes far hadde like mye fedrelandskjærlighet som dem som sto på den rette siden. Videre må Wyller akseptere hennes fundamentale rett til å tro det og å hevde det. Så skal dere ta hverandre i hendene, gråte litt og akseptere at dere er grunnleggende uenige, men at begge har like stor rett til å kalle seg nordmenn.

Motstandskampens legitimitet

Wyller anklager meg for å oppføre meg som en verdirelativist fordi jeg ikke sier det samme i alle debattartiklene jeg har skrevet, men jeg har aldri forlatt problematiseringen av motstandsbevegelsens legitimitet, selv om jeg har tillatt meg å ta avstikkere til de historiene som nå bør fortelles om krigen. Nå har vi hørt Hjemmefrontes gloriøse fremstilling av seg selv i 65 år. Lås dem inne på Akershus festning. Så kan nordlendingene fortelle om general Fleischer som ga tyskerne jul8ing under 2. verdenskrig, krigsseilerne kan fortelle sin stolte historie, Guri Hjeltnes kan dra frem de kvinnelige hverdagsheltene, Lars Borgersrud kan  fortelle om krigsbarnas historie, Tore Pryser om næringslivets samarbeid med tyskerne, og Svein Blindheim kan argumentere for at Hjemmefronten og Aps menn burde stilt Nygaardsvold-regjeringen for riksrett, fremfor å dømme  alle medlemmene i NS for landssvik.

Grunnfortellinger

Først når vi får så mange forskjellige grunnfortellinger, kan Norge legge krigen bak seg. Takk  for meg. Nå vender jeg tilbake til byen.

27: Arnfinn Moland, Ivar Kraglund, Frode Færøy: Mytene om museet. Aftenposten, Kronikk, 19/1-2009.

Etablerte heltebilder

Filmen om Max Manus vakte i siste del av 2008 en rekordartet interesse i mediene. Ikke uventet falt den voldsomme fokuseringen på ”Oslo-gjengen” enkelt tungt for brystet. Siden  Norges Hjemmefrontsmuseum (NHM) har hatt en hjelpende hånd med i det som tegner til å bli tidenes norske filmsuksess, var det heller ikke overraskende at gamle og en del nye kritikere av museet kom på banen. Aftenposten ønsket på lederplass på julaften en ny debatt om okkupasjonshistorien velkommen, men på følgende betingelse: ”Men de som vil diskutere etablerte heltebilder, må forankre sine innspill i kunnskap”. Med noen glimrende unntak – spesielt Olav Njølstand, Gur8i Hjeltnes., Ole Kr. Grimnes og Kåre Lunden – har perspektiver, sannhetsgehalt og kildekritikk vært fraværende i deler av den mediestorm som fulgte i kjølvannet av premièren og et rekordstort kinopublikum.

Hjemmefrontmuseet

Slik det nå har utviklet seg, har Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) eller ”miljøet rundt” som det også heter, blitt tildelt en besynderlig rolle. Her dirigeres all forskning om okkupasjonshistorien, her underslås de ”vanlige historier”, her holder man arkiver strengt under oppsyn o.s.v. Det åpenbart urimelige i dette skjønner de ange hundre som hvert år tar kontakt med museet og får all den hjelp og støtte våre ressurser muliggjør, enten det er historikere, journalister, forfattere, filmskapere, forlag, studenter, skoleelever, pårørende, listen er lang. Men  for alle andre kan det likevel være nyttig å få en del faktiske  opplysninger midt i dette skytset. NHM ble åpnet for publikum i 1970, av daværende kronprins Harald. Siden den gang har 3,2 millioner sett utstillingen., som er nøktern, saklig og så langt unna heroisering som det er mulig å komme – her finner man verken navnene til Jens Chr. Hauge, Max Manus eller Gunnar Sønsteby. Museet var frem til 1995 organisert som en stiftelse med eget styre og drev en omfattende virksomhet særlig knyttet til kildeinnsamling og intervju.

Sikre tidsvitner

Å sikre at opplysningene til de som i dag kalles tidsvitner, samt andre kilder og kulturminner fra motstandskampen, ble tatt vare på for etterslekten, var med andre ord noe NHM tenkte på en generasjon før det ble et vanlig mantra i samfunnet. Dette resulterte i at museet i sine samlinger bar over 2000 intervjuer med kvinner og menn over hele landet, som dekker alle former for motstandsvirksomhet. I mai 1995 ble NHM overdratt til Staten, gjennom Forsvarsdepartementet, etter en avtale inngått allerede på 80-tallet. I dag er museet ett av Forsvarets museer (FM) som på landsbasis bar 33 fast ansatt. Av disse har NHM fem, en leder og fire medarbeidere. Når NHM i debatten blir fremstilt som en forskningsinstitusjon, er dette ikke korrekt. NHM er et museum, med faglige primæroppgaver som i vesentlig grad relaterer seg til kulturminneforvaltning og historisk formidling. Å få satt av tid til egen forskning er ethvert museums dilemma, i vårt tilfelle dreier det seg årlig om godt under et halvt årsverk.

Bistå forskere

NHM har bistått, og vil fortsette å bistå, forskere og forfattere med søknader og anbefalinger om støtte fra andre finansieringskilder for om mulig å få flere kroner ut av systemet til forskning og dokumentasjon om okkupasjonsårene. Men større forskningsprosjekter krever finansiering og faglig involvering fra større forskningsinstitusjoner og universitetsmiljøer. Og det foreligger, som professor Guri Hjeltnes har poengtert, universitetene og høyskolene et stort ansvar for at disse fem årene ikke f aller utenom i undervisning og forskning. De svært begrensede forskningsmidler som NHM disponerer, Har gått til historikere, forfattere, filmmakere, forlag, forskningsinstitusjoner og andre museer innenfor et bredt spekter av temaer. Her inngår også flere prosjekter om den kommunistiske motstanden. Et titall hovedfag/mastergradsstipendier er blitt utdelt. Et flertall av disse har gått til emner som relaterer seg til Nasjonal Samling, til andre deler av okkupasjonsregimet og til utenlandske krigsfanger.

450 hyllemeter arkiv

Vi har også støttet, og fortsetter å støtte, arkivordningsprosjekt ved Riksarkivet (Organisasjon Todt), frontkjemperprosjektet ved HL-senteret, Jødisk Museum, o.s.v. At NHM ikke ønsker å få belyst ”de vanskelige historiene”, har overhodet ikke rot  i virkeligheten. Museet har bare en rettesnor, faglig kvalitet og seriøsitet. Samarbeidet med Telemark Museum om Quisling-utstillingen i 2007 er et godt eksempel på det. I tillegg til selve utstillingen og de tidligere omtalte intervjuer, har NHM også 450 hyllemeter arkiv. De består av museets eget privatarkiv, samt de offentlige arkiver fra Forsvarets overkommando som oppbevares på NHM etter skriftlig avtale med Riksarkivet, senest fornyet i 2008. Tilgangen følger selvsagt de samme regler som gjelder for Riksarkivet og arkivverket for øvrig. Gjennomsnittlig har NHM årlig ca 240 journalførte forsknings- og dokumentasjonssaker, et tilsvarende antall nye arkivbrukere og i overkant av 200 besøksdager på lesesalen. NHM er som resten av FM finansiert av Forsvarsdepartementet. På linje med ansatte i andre vitenskaplige fagmiljøer, gjelder normene om en armlengdes avstand til de respektive oppdragsgivere, At forskningsetiske standarder blant vitenskapelige ansatt i eller tilknyttet Forsvaret er mindre framtredende her enn i andre deler av akademia, finnes det intet belegg for å hevde.

Unyansert og feilaktig

Skytset som enkelte historikere, journalister og skribenter har rettet mot NHM, er ikke bare unyansert og feilaktig, men representerer også en grov nedvurdering av museets samarbeidspartnere. Blant disse finner vi en rekke spennende og kunnskapsrike aktører innen så ulike miljø og fagfelt som museum, historie, forlag, film, krigsveteraner, departement, forsvar, arkivverk og ikke minst mediene. De tusenvis av fornøyde besøkende, de hundrevis som får svar på sine e-post – og brevhenvendelser, og de titalls som årlig får faglig og økonomisk bistand til sine prosjekter, vitner også om en annen virkelighet enn de konspiratoriske  forstillingene om makt og styring av den okkupasjonshistoriske forskningen.

Fiendebilder

Disse fiendebildene står i sterk kontrast til museets mål om forskning, formidling av okkupasjonshistorien og berøring av krigsårenes kulturminner, alt i den hensikt  å gi meningsbærende innhold til begreper som et okkupert versus menneskenes likeverd. Dette er tidløse problemstillinger uten datostempel, og lite tyder på at de blir mindre viktige eller uaktuelle i uoverskuelig fremtid.

28: Ole Wilhelm Klüwer: Norsk motstand mot forsoning. Aftenposten, Debatt, 19/1-2009.

Erling Fossen  har i debattert både skriftlig og muntlig påpekt at noe er galt med den norske historien om krigen. Naziunger er som regel enige med Fossen. Mange føler seg fordømt til taushet fordi de tilhører gal side. Heltedyrking og fiendedemonisering 64 år etter krigen forpester kulturen og demokratiet, noe Stortinget forsto da de ga NS-barn og tyskerunger unnskyldning i 1995. Forsoning alene kan helbrede etterkrigskulturen med sine forvrengninger. Vil veteraner fra den riktige siden gå med på forsoning Thomas Christian Wyller uttrykker?

29: Erling Fossen: Vilkårlige helter, Debatt, Dagbladet 19/1-2009

Krigen

Oberstløytnant Høiback og orlogskaptein Bøe-Hansens hovedtese er at kriger ikke vinnes av helter, men at et folk har behov for symbolske, vilkårlig plukkede helter, fordi det gir kampmoral. Men bør vi ikke nå 65 år etter krigen begynne å skrive om den egentlige krigen og ikke bevege oss på fiksjonsplanet med de vilkårlig plukkede heltene som vi har gjort hver dag siden krigen? Vi er tross alt verken i krig lenger eller står på terskelen til en ny. Herrene siterer Normann Schwartzkopf og hans selvbiografi. ”It does’nt make a hero”, som sier at krigeer avgjøres av ”ressurstilgang, produksjonstall og storstrategiske beslutninger”. Det er altså ikke heltene som avgjør kriger. Det var den røde arme, amerikansk produktivitet og lasteevnen til den allierte handelsflåten som vant 2. verdenskrig for oss. Et lite sidesprang: I dette store bildet er det bare den norske handelsflåten som bidro under punktet om den allierte handelsflåtens lasteevne. Bør ikke vi da primært heie på krigsseilerne som vant krigen for oss? Tilbake til hovedsporet: Høiback og Bøe-Hansen sier at de største heltene er alle de små tannhjulene i krigsmaskineriet, og ikke de som mer eller mindre tilfeldig får heltestatus. I 65 år har vi hørt at helten Max Manus, er det ikke på tide å fortelle historiene om tannhjulene?

Den røde arme vant krigen for oss siden 80 prosent av de tyske tapene kom på Østfronten. Men de russiske marskalkene hadde ingen større fortjeneste enn alle de menige, og fordi menneskene er så enkle at vi må personifisere heltene, så vil nesten enhver helt duge, sier herrene. ”Vi kan altså like gjerne heie på Max Manus som de russiske marskalkene fordi: ”Sammen var de avgjørende. Alene var de intet”. Skal denne logikken forlenges, sier de egentlig at Norge like gjerne kan legge ned forsvaret fordi den russiske hæren eller amerikanerne uansett vil redde oss. Det eneste vi trenger er noen helter som står fram i krigens siste fase slik at vi får et ansikt på seierherren, og slipper å måtte forholde oss til hele armeer, og handelsflåter og slike upersonlige ting.

Herrene viser til Ira Hayes som var en av de seks amerikanske soldatene som deltok i den seinere så berømte flaggheisingen på Iwo Jima i 1945. ”Det var helt tilfeldig at Ira var med på dette bildet, og ble aldri komfortabel med rollen som krigshelt, det var så uendelig mange andre som var mer verdige enn ham, og han døde som en dypt frustrert mann bare 32 år gammel”. Moralen er at vi bør slutte å utpeke krigshelter fordi det gir vanlige mennesker en for tung byrde å bære. Da krigen var slutt, og de allierte møttes i Paris, ville ikke Sovjet-unionen anerkjenne Norge som en av seierherrene. Sovjetrusserne benektet at vi hadde vært med i krigen. Det skjønner jeg godt. De norske militære tapene på et par hundre mennesker var fluelort stilt opp mot russernes militære tap på rundt 15 millioner. Det er noen som vinner kriger, og det er andre som gjerne vil sole seg i glansen av deres seier uten å ha ofret noe særlig. Nå er jeg ferdig med Norge  og krigen i denne omgang, setter jeg kursen  tilbake til byen ogskal gjøre som Max Manus etter en vellykket sabotasjeaksjon.. Ta meg en whisky.

30: Janne Haaland Matlary: Verdirelativismen som problem. Aftenposten, Debatt, 20/1-2009

(Hva saken gjelder: Hva er etisk riktig? Erling Fossen vil ha mange ”historier*” fra forskjellige synspunkter om krigen. Det er et problem hvis det skal erstatte objektive fakta).

Debatten om motstandskampen nylig viste seg å være en debatt om etikk d.v.s. om det fantes en riktig og feil side. Min kollega Thomas Chr. Wyller påpekte dette, og fikk til svar av Erling Fossen at han må innse at den subjektive opplevelsen av fedrelandskjærlighet var like sterk hos NS-medlemmet som hos motstandsmannen. Men det er jo ikke interessant hva den subjektive opplevelsen er, derimot hva den objektive realiteten dreide seg om før jeg introduserer ordet objektiv realitet, er jeg ikke politisk korrekt. Fossen vil ha mange ”historier” fra forskjellige synspunkt fra krigen. Hvis dette er en erstatning av objektivfakta eller objektivt rett og galt, er det et problem. Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt,

bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta. Det er ikke noe som er viktigere enn noe annet, enhver har sin versjon av hva som skjedde. Men det er ikke bare dette som er problemet, men også at etikken er avhengig av hva realitetene er. Men hvis det ikke finnes annet enn ”historier”, og ingen sann historie, blir etikken bare ”subjektiv”, i ”min verden” var mine valg riktige. Andre verdenskrig, som enhver krig eller annen hendelse, trenger bare nok tid til at alle som var med, og som derfor så krigen fra sitt emosjonelle og engasjerte utgangspunkt – og derfor tror de gjorde noe objektivt riktig eller galt, er dødd ut. Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke en gang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle ”brahet”. Han ville jo også måtte si at ”hvis du er for slaveri, kan ikke jeg si at det er noe objektivt feil ved det”. All etisk vurdering er basert på faktaanalyse. Det etisk uakseptable ved nazismen var menneskesynet som forblir ondt, verken mer eller mindre. Det samme kan man si om kommunismen, særlig under Stalin. Det er derfor objektivt sett etisk riktig å bekjempe slike politiske systemer, den gang som nå. Mord på uskyldige, kulakker eller jøder, kan ikke aksepteres. En ærlig analyse av Sovjet-kommunismen og nazismen viser oss objektivt sett at slik var disse regimene, og vår etiske konklusjon gir seg selv. Jeg er bekymret for den utbredte verdirelativisme som nå er den intellektuelle mote. Taliban innfører nå forbud mot pikeskoler i deler av Pakistan og dødsstraff for kvinner uten slør. Dette er ondt, verken mer eller mindre, ikke et uttrykk for religion eller kultur, og vi har ikke etisk sett lov til å si at ”slik lever de der”. Vi har en utenrikspolitikk basert på objektiv etikk slik den uttrykkes i menneskerettighetene, og de kriger vi er involvert i i dag, har en slik verdidimensjon. Det var også kamp for verdier andre verdenskrig og den kalde krigen dreide seg om. I ”Alice i Eventyrland” sier Alice til Humpty: ”Når jeg gir navn til noe, blr det hva jeg kaller det”. Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig. Det etisk riktige finnes objektivt sett, og folk flest vet hva det er. Livet som ”story-telling” er uinteressant for andre enn den som lever i sin egen verden.

31: Thomas Chr. Wyller: Fossen har ikke skjønt poenget. Aftenposten, Debatt 20/1-2009.

Erling Fossen svarer (18. januar) på min replikk (15. januar) med å bringe inn et krav om forsoning med NS-barn. Med dem har jeg intet uoppgjort, på  dem hviler selvsagt ingen skyld. Og kanskje var mange av deres fedre og besteforeldre båret av sann fedrelandskjærlighet. Landssvikoppgjørets omfang var jeg aldri begeistret for. Mitt poeng er imidlertid dette: I verdikampen under krigen sto NS-medlemmene på feil side. Jeg kan nok i dag forsone meg med både levende og døde, men ikke med det verdisystem tyskerne og norske voldsmenn representerte og søkte å påtvinge vårt samfunn. Med den som setter likhetstegn mellom krigens to parter, har jeg intet usnakket. Fossen forstår øyensynlig ikke dette. Jeg tror det skyldes en prinsipiell verdirelativisme.

32: Ole Wilhelm Klüwer: Seierherrenes museum. Aftenposten. Debatt. 22/1-2009.

Arnfinn Moland, Ivar Kraglund og Frode Færøy underslår kraften i debatten om Den andre verdenskrig i Aftenposten 19. januar der de fastslår sitt gode virke. De tre offentlig ansatte heerrene forstår ikke hvorfor det er en debatt. De forvalter et offentlig museum og er derfor offentlighetens forsvarere. For så vidt er deres forsvar legitimt. Men de unngår den såre fortellingen om krigen. Den som roper etter debatt. Stortinget ga oss NS-barn og tyskerunger unnskyldning under fredsfeiringen i 1995.  Freden brakte ikke frem bare helter, men også mennesker med hevngjerrig karakter. Her er debattens årsak.