Bilde: På Hans Peter Schnitlers kart over Romsdal forekommer den første avbildning av moldekirken som ble tatt i bruk i året 1661. Tror fylkeskonservatoren oppriktig at dette er identisk med den staselige 1800-tallskirken av 1844?
Innledning:
Det har ikke kommet en eneste respons på min første utredning om Omnaas-familien. Selv har jeg fortsatt undersøkelsene siden Innvik-navnet ikke bare forekommer i Nordfjord, men også i Skodje. I denne forbindelse kom jeg over det merkelige gardsnavnet ”Omnos” 1801 hos Rygh ”Norske gårdsnavne”. Dermed kom jeg et steg videre. Løsningen fins hos Leonhard Tafjord i bygdesoga ”Nordalen, Bygdebok vol. 1”. På side 281 finner jeg Hans Arnesen Hauge og kona Marit Olsdtr. Barnekullet listes som Ole f. 1746 til Omenaas, Arne f. 1749, Kristi f. 1750, Arne f. 1752, Hans f. 1755 til Berdal, Martine f. 1757 til Myklebust, Ole f. 1762, Christopher f. 1763 og Arne f. 1767 til Grønning. Men folketellinga 1801 antyder at også Marthe tilhørte dette kullet. På side 314 finner vi paret Rasmus Pedersen Omenaas og kona Marthe Hansdtr. Skjøte etter Rasmus 24 jun 1815. Arv 11o-4-6. Marthe er i live 1822. Barn: Nille ugift (1788-1830), Hans (1780-1880), Ole (1782-1822 på Omenaas), Peder f. 1785. (Merknad: Oppholdt seg ved kompani i Bergen i 1815). [Her har vi det endelige beviset!] Hans Martinus (ugift 1788 til 1863 ingen arv), Guri (1791 -1863 til Gjerde), Nils (ugift 1800-1822, Skifte 18. juli 1822, Arv: 19-2-3).
Innledning.
Bergenske slektforskere merket seg at Marthe Petrine Pedersen fra Bergen giftet seg 27 august 1840 med høker og skomaker Ludvig Mathias Berg på Nedre Bergstykket i Bolsøy, i dag Molde. Paret fikk blant andre ei datter Laura Petrine Berg (1841-1921) som giftet seg med telegrafisten Darius Amandus Lied som flyttet med familien til Nord-Rogaland. Denne greina har jeg utforsket for mange år sida. Det er selvsagt gildt å skilte med slektslinjer til Lied-familien på Sølsnes i Veøy. Kirkeboka opplyser at Ludvig Mathias Berg var gift da han døde i 1876, men det er usikkert om kona forlot Nedre Bergstykket etter hans død. Navnelikhet tilsa at det var en mulighet for bergenseren Sivert Olay Pedersen, eller: Sjursen (Sivertsen), kunne være en slektning. Tidsdistansen gjorde dette til et uvanlig vanskelig forskningsobjekt. Den hardnakkede myten blir her gjenstand for en vurdering, og vi trekker den konklusjon at dette er en umulighet med hold i de unøyaktige kirkebøkene i Molde og Bergen. Bergenske klokkere gjør seg skyldige i rot med stavemåten så det blir flere varianter av slektsnavnet, Amnaas, Avnaas, Omnaas, mens kvinnenavnet Walsnaas eller Walnaas er like uutgrunnelig. Jeg har funnet en referanse som peker i retning av Innvik i Sogn. Også kirkebøkene for Molde er belemret med feil og mangler. Største tilsløring i denne sammenheng finner vi i Molde Kirkebok 1843-1872, Konfirmant nr. 5 Folio 315 Molde 1845. Her får Jomfru Lovise Emilie Pedersdtr. Omnaas f. 14. januar 1831 i Borgund utlagt foreldrene skreddermester Peder Pedersen Omnaas, (død før 1844), og kona Anne Olsdtr. (Buholmsdtrand, i stedet for Walsnaas). Da soldatlivet fra Napoleonskrigen tok slutt, gikk nemlig Peder Rasmusen over til skredderfaget. Vi antar familien slo seg til på Tyskholmen, Buholmstrand 1815, et par år etter at sønnen Peder Olai var født i Korskirken sokn, Bergen i 1813. Siden jeg ikke har kunne avsløre dødemeldinger for foreldrene i Borgund, må vi holde muligheten åpen for at familien kan ha vendt tilbake til Bergen på gamle dager. Det faktum at yngste dattera omsider emigrerte fra Molde til Bergen kan tolkes som indisium i den retning. Til den yngre garde slektsgranskere som blåser seg opp som ånden i Alladins lampe og utnevner kollegaene til ubegavede, kan jeg bare appellere til egen innsatsvilje. Når de samme ikke fant at familien dro fra Bergen til Borgund, tross at jeg påpekte mulighet for navneforvanskning, blir vi nødt til å konkludere at det ikke var oppgaven voksen. Slektsforskning krever ikke bare nøyaktighet i notatene, men først og fremst evnen til å kombinere isolerte opplysninger som til slutt kan flettes sammen til et finmasket nett. Omnaas-familien har etterslekt i Canada som etterlyser slekt i gamlelandet.
Innledning:
Historikerne legger for tida ganske mye energi og innsats i bestrebelsene på å kartlegge 1600-tallets borgerskap i landsdelen vår. Ennå gjenstår et forsett om å bestemme identiteten til mange kondisjonerte moldensere. For 75 år siden var det stor interesse for de gamle adelsslektene.
Middelalderhistorikeren Tore Hermundsen Vigerust har med sitt ambisiøse adelsprosjekt gjenoppfrisket denne interessen for gammel lokalhistorie. Flere adelige gjorde seg sterkt gjeldende med grunnlovsarbeidet på Eidsvoll i 1814. Men ennå ble det union med Sverige fram til 1905. Da ble det i demokratiets navn helt slutt på det norske adelsvesenet.
Likevel må vi paradoksalt nok fordype oss i alt dette fremmedartede ved adelssystemet når vi tar for oss 1600-tallets borgerskap. Men hvor norske var Kanene og Teistene som knyttes til Møre og Romsdal?
Innledning.
Peder Andersen var gjennom 30 år kapellan i Bud prestegjeld, som også omfattet Hustad, før han kom til Aukra mens det foregikk rettssak mot den tidligere presten, Ole Thordsen, som hadde drept sønnen Samuel i vanvare. (kfr. Johan Julnes: Bygdebok for Aukra vol. 1 s. 45 f.) Slik gikk det til at han blei på Riksfjord til han gikk av 1584. Bygdeboka oppgir at han kun hadde sønnen Anders (1585-1655), soknepresten på Tingvoll på Nordmøre som tiltrådte 1622, og var gift med Margaretha Jensdatter. Etterforskningen viste ganske sensasjonelt at det var snakk om to sønner til på Nordmøre.
I medlemsbladet ”Slekt og Data” nr. 4/2006 på side 30 finner vi ei etterlysning:
Hammeraasslekta:
”Undertegnede fikk forespørsel fra USA om en Ingeborg Hammeraas f. 14 mars 1879 i Grytten, M & R, gift i Kristiansund 21. november 1895 med Olaf Martinus Andersen Øverby. De emigrerte til USA fra Bergen 14. mars 1903. De var tippoldeforeldre til spørgeren. Ingeborg finnes ikke i mitt slektregister. Hammeraas er et nokså uvanlig etternavn. Dette sammen med lokaliseringen i Grytten og Kristiansund, tyder meget sterkt på slektskap med meg. Jeg finner ingen Ingeborg i Grytten ved folketellingen 1900, og så vidt jeg vet, er alle Hammeraas-er i Møre og Romsdal (og sannsynligvis i resten av Norge), mine slektninger. Er der noen som har noen opplysninger?
Jeg har minst 95 % av slekta i USA. For mange blir slektgransking et evighetsprosjekt, så komplisert at kontrollarbeidet ingen ende tar. Derfor tar de fleste slektdatabasen med seg i graven. Som kjent er perfeksjon en umulighet på grunn av iboende usikkerhet i slikt materiale. Tenk bare på den prosentvise høge andel av feilføringer i kildetilfanget. Ofte gis det divergerende opplysninger ved dåpsmelding som gjerne korrigeres når det kommer til konfirmasjonsmeldinga.
I mange tilfelle mangler kirkeboka relevante opplysninger, mens arveskiftene kompletterer bildet for oss. Selv var jeg så heldig at jeg overtok grunnskisser utprintet i store ruller av min fars gamle venn Arthur Grüner som arvet konfeksjonsfabrikk på Øvre Veg etter sin far. På eldre dager hadde han en trykkeribedrift. Han hadde et godt øye til meg fordi jeg spilte på et fremragende juniorlag i Molde fotballklubb. Av disse er i dag kun fire deltagere ennå i live. Thelma Alice Jordal i Sisseton, Sør-Dakota, har ivret for at jeg skulle utforske Tresfjord-slekta. Også Canny Eik har bidratt til å holde interessen ved like. På sine eldre dager overlot hun til meg all gammel korrespondanse med min far. Gjennomgangstemaet var slektforskning. Materalet vitner ikke minst om alt strevet som var nødvendig før datarevolusjonens tid. Før jul i fjor fikk jeg til kaffeslabras besøk av tremenningen Leiv Vike som brakte meg seg et sett gamle bilder fra Vikebukt-folket. Mange av fotografiene var tatt etter at slektningene emigrerte til USA. I dag må det innrømmes at brorparten av slektningene er amerikanere. Majoriteten behersker ikke lenger norsk, men samtlige er takknemlige for kontakten med slekta i Norge. Som gransker er jeg sørgelig klar over at båndene til gamlelandet til sist brytes hvis ikke kontaktene holdes ved like. Dette får bli mitt beskjedne julebidrag til slektningene i USA før flommen av julekort melder sin ankomst.
Wedelffuen er skrivemåte for Vedelven, identisk med Amundgård på Kleive.
I urgammel tid strakte det gigantiske Veøy kyrkjesokn seg fra Vestnes og Miøy i havgapet til innlandsbygda Rød i Nesset. Det middelalderske sentrum var helst Kleive som gikk under sekkebetegnelsen ”Fanneskogan”. Seinere ble det administrative området Fanne otting av praktiske grunner oppsplitta i nye prestegjeld og mindre kapellanier. Bolsøy prestegjeld ble navnsatt ut fra kirka på øya Bolsøya som skulle navngi Bolsøy kommune først på 1800-tallet. Molde ble til som et kapellani kring 1670 under Veøy-presten Zacharias Holck. I det middelalderske agrarsamfunnet var Kleive et tettbygd strøk. Grensa mot ødemarka inkluderte ved slutten av middelalderen gardene Kleive og Holsbøen. Mot øst lå ”Osmarkan”, som er fleirtallnemning i tydinga ”skoglende”. Ved Kleivesjøen lå Osen som er ei innsnevrende nemning. For det gamle navnet på Osvatnet var ”Fannevatnet”. Gussiås samt Åfløy i Nesset og Heggem i Øre hørte med til markagardene i Fanne otting. Vedelven tilhører på mange måter de mest berømte av ”Lien-gardene”. Det mellomnorske navnet for Lien i Fanne var “Liidt’”. Fra min studietid i Trondheim minnes jeg at urgermansk ble til frumnordisk på helleristningene som gikk over til den norrøne eddaskatten, som ble videreutviklet, om ikke forenklet, til mellomnorsk, forløperen til målførene som ble oppblandet med dansk i nyere tid. Godt er det da at så lite skiller de skandinaviske språkene at selv islendingene blir i stand til å kommunisere.