Utenrikspolitisk redegjørelse fra regjeringa Nygaardsvold på møte i Stortinget 6/4-1940. Om stormaktsspillet og Norges nøytralitet da Norge på skjebnesvangert vis ble trukket med i verdenskrigen.
Hvordan Vatikanet, nordiske Røde Kors, politi og rettsvesen i skandinaviske land hjalp flyktende krigsforbrytere med å unnslippe rettsforfølgelse.
Innledning:
”Gamlekara” i Milorg, så få de enn etter hvert er blitt, gjør sitt beste for å holde kruttet tørt siden treningsoppholdet i Skottland under krigen med påfølgende commandoraid på Norskekysten. Som oftest underslår de at de norske styrkene var underlagt alliert kommando, og kun i sjeldnere tilfelle norske militære. Ved den forståelige oppløsningen av ”Kompani Linge”-klubben som fant sted sist uke i Heimevernsleiren på Dovre, ble opplysningen bekjentgjort at skarpskyting til det siste hadde vært fast innslag på deres møter. Alt av denne oppbyggelige opplysning forstår vi at Linge-klubben finner tida moden til overgang til mer avgrenset, symbolsk sportsskyting, med skoddelapper mot deres ”unge” revisjonistiske motstykke, Vibeke Løkkeberg, kunstneren som fokuserer på det prinsipielle fenomenet, muligheten for en såkalt ”human” krigføring i tilfellet krig mellom moderne industrinasjoner. Krigsveteranenes perspektiv, ”smalsynet”, eller ”sneversynet” om vi kan si det slik, stammer åpenbart fra stridsforberedelsenes psykologi, med rutinemessig skjerping av fiendebildet på skotske øvingsfelt, slik det alltid vil finne sted i stridstreningen i forbindelse med militære konflikter. Ikke til å undres over at det fortoner seg viktig for den ene og andre å stå fram og demonstrere avdelingens kollektive ’”morale”, eller lagånd, i ettertid. Linge-klubbens sekretær byrettsdommer August Rathke bestreber seg på å forklare et ”overgrep” fra Løkkebergs side som et varslingsproblem. At den anklagede kan trylle fram vitner i retten, imponerer ikke krigsveteranene. De er selv det eklatante beviset. Tilsvarene røper dessverre nok at Løkkebergs resonnementer faller for døve ører. Filmkunstnerens tema er krigens langsiktige virkning på sivilbefolkningen.
Artikkelens tema:
Halvdan Kohts destruktive betydning for det svake norske forsvaret i 1940 skapte en opphetet debatt ved fredsslutningen i 1945. Uøvde og underutstyrte norske vernepliktige hadde ikke kunnet bli noen jevnbyrdig motstander for tyske tropper. Wehrmacht som var vel forberedt gjennom ”Studie Nord”-programmet og den påfølgende sjømilitære planleggingen, dyktig ledet av de tyske militære, storadmiral Eric Raeder og general Nicolaus von Falkenhorst. Hadde det norske forsvaret vært tilstrekkelig øvd og mobilisert, hadde tyskerne enten unnlatt å angripe, eller latt seg forhindre av utsiktene til kraftig motstand. Oberst David Thue ved IR11 var derfor stemt for å arrestere hele AP-regjeringen under Gulltransporten, et faktum historikerne helt fram til i dag har unnlatt å dokumentere. Otto Ruges defensive oppgave var i utgangspunktet håpløs under Felttoget, sett med norske øyne. Den parlamentariske undersøkelseskommisjonen av 1945 rettet da også usedvanlig hard kritikk mot Halvdan Koht, til tross for at det motsatte mot bedre vitende hevdes i Klassekampen, kfr. kilde nr 6. nedenunder. Som politiker var han 9. april avsondret fra realitetenes verden, og hans orienteringsløshet smittet over på Nygaardsvold-regjeringens medlemmer for øvrig. Likevel samtykker historikerne at han var en velmenende idealist som frontet de demokratiske krefter mot nazi-barbariet da han til sist ble avsatt 1940. Skygger falt over på regjeringssjef Johan Nygaardsvold som også skulle ble mistenkt for uduelighet. Mange oppfattet forsvarssabotørene som haner i samme kurven, og ivret for utvidet bruk av riksrett mot samtlige. Etterfølgeren Oscar Torp var rett nok belemret med pasifistenes forsvarsfiendtlige historie fra mellomkrigstida, men han passet seg vel for ikke gå i samme fallgruven som Halvdan Koht. Oscar Torps nye biografi: (Hans Olav Lalum: “Oscar Torp, En politisk biografi”, Cappelen 2007), vitner om at han fikk en ganske annerledes realpolitisk avløser tidlig under Englands-oppholdet.
Innledning
Krigshistorie er populært som aldri før, viser rapportene om årets boksalg. Anthony Beavor og Joachim Fest serverer glitrende, internasjonale bestselgere. Mest i vinden her hjemme er derimot krigsbegivenheter knyttet til lokalsamfunnet. I Rauma kommune har entusiastene tilknyttet sogelaget således startet innsamling av informasjon om et gammelt, nedlagt krigsfort i Rødven. Det er god grunn til å spørre hvor informasjonen fra krigsarkivene som omhandlet stoff som dette, har tatt vegen i tidlige etterkrigsår. Krigsveteranene som jeg kom i kontakt med, bedyret at mye stoff gikk til lokale historikere, t.d. Ragnar Ulstein i avisa ”Sunnmørsposten”. Størstedelen erfarer vi likevel ble videresendt til Forsvarsmuseet, og som blir opplyst, etter flytting seinere lagret ved Heimefrontmuseet på Akershus. Kulturtidsskriftene har gang på gang henvist til øyenvitner som kan fortelle at sentrale myndigheter makulerte verdifullt historisk materiale av dette slaget. Ved ett tilfelle var uunnværlig stoff samlet i en koffert hensatt på et loft i Forsvarsdepartementet. Slikt gir lett grunnlag for luftige spekulasjoner eller ondskapsfull ryktespredning. For ikke lenge siden ble det konstatert at denne verdifulle kofferten var mysteriøst og sporløst forsvunnet. Hvorfor heftes det merknad om mangel på forsvarlig registrering og sikring? Var dette en dekkaksjon til fordel for norske militære og/eller krigspolitikere med svin på skogen?
Anskueliggjort gjennom konfrontasjon mellom filmkunstneren Vibeke Løkkeberg og den aldrende ”Milorg”-soldat August Ratke i Bergen.
Bakgrunn: Bombingen av Laksevåg
4. oktober 1944 bombet 140 britiske Lacaster-bombefly deler av Bergen i et forsøk på å ødelegge den tyske ubåtbunkeren ”Bruno” i Laksevåg. Nesten 200 mennesker døde. Størst var tapet ved Holen skole: Løkkeberg hevder at Milorg-folk kjente til bombingen på forhånd, og varslet egne barn, samtidig som de visste at andre barn kom til å dø. Tidligere byretts-justitiarius i Bergen, og tidligere deltager i Milorg og Kompani Linge, August Rathke, anmeldte Løkkeberg for æreskrenkelser og begjærte offentlig straffesak.
Innledning:
Jeg skal denne gang bidra med en artikkel skrevet av Johan Scharffenberg, lege og kriminolog, samfunnsforsker og forfatter, radikaler og superelitist, avholdsmann og republikaner. Gjennom seksti år fra 1898 til 1958 tilhørte han sjiktet av landets fremste avispolemikere. Født i Moss, Østfold, som offiserssønn (“krigskommisar”), født 23. november 1869, var han fra 1882 til 1888 elev ved Molde “lærde” skole (middelskole & latingymnasium), og han dimitterte fra institusjonen som praeceterist. Dessuten konfirmert på MoIde 2. mai 1886. I min skoletid het det “Molde kommunale ålmenndannande høgre skule”, og nå er navnet modernisert til “Molde videregående skole”. Kanskje ikke like kjent at han sammen med A-kjendiser som Bjørnstjerne Bjørnson, Olaus Fjørtoft, Ole Johan Quam og Kjell Magne Bondevik finurlig listes som “moldenser”. Gjennom bøker, artikler og foredrag ble han landskjent, beundret og utskjelt. Hele livet kjempet han mot alkoholen, “denne nervegift som gjør mennesker til dyr”. I våre dager også ytterligere utskjelt som rasehygieniker as samme støpning som helsedirektør Karl Evang. Filosofen Espen Søbye er nå i gang med så skrive en moderne biografi om hans liv og levnet.
Kilde: Aftenposten, Kultursøndag, Debatt, 22. april 2007.
Kjendisdebattene i norske tv-kanaler gir et forunderlig samstemt inntrykk. Her opptrer norske journalister som om de tilhørte og var oppdrettet i samme kennel. Ennå lever myten om høyrepressen og venstrepressen. Noe rett er det nok i dette fordomsfulle skisma, for journalister flest reknes som sv-ere, uten at noen protesterer mot etiketteringen. I Sunnmørsposten er det ennå gildt å reknes som Venstremann eller medlem av Arbeiderpartiet. Mange spør seg om ikke partipressen historisk som moralsk burde vurderes som avlegs. Altfor mange pressefolk opptrer som dresserte flokkdyr.
Moldenserne Ingvald Schrøder-Nielsen og Eystein Randers, kjendiser i sør-afrikansk historie.
Bilde: Første skandinaviske kontingenten umiddelbart før avreise fra Pretoria etter etableringen i oktober 1899.
