Respektive:
1: Solemdalsboka. Gards- og slektshistorie for Solemdalsbygda. Solemdalens Hvem Hva Hvor. Utg. Solemdal Velforening. Molde 1987.
2: Bygdebok for Vågane. Slekthistorisk medarbeider Helge Hovdenakk. Gards- og Slekthisorie. Utg. Vågane Ungdomslag, Molde 1992.
Innledning:
Den yngre generasjon, nemlig datafolket, denne store masse av interessert ungdom som finner sitt studieobjekt i bestefar og oldemor, hopper hodestups i det. Slektsgranskerne har sin egen underlige kodeks eller dialekt som kan virke uforståelig på de som må reknes som nøytrale betraktere. Som illsinte bier dropper en del av disse umotivert kritikk overfor pågående prosjekter. Uten faglig opplæring og saklig ballast gjør de det i praksis forbløffende godt, selv om de ikke gjør seg begrep for kvalifikasjoner og begrensning. En fellesnevner kan sies å være at de betrakter de innbarkede granskerne med stor respekt, og/eller i utrengsmål maser om hjelp så det nesten ender med gnagsår i ørene. Køen med granskervenner blir etter noen tiårs virksomhet ganske lang, og erfaringene gjennomgående like positive for veteranene som nær sagt har slitt ut søkeapparatene ved Romsdalsmuseets forskerkabinett. Jeg skal i denne artikkelen avsløre hvordan noen mener seg å ha sett lyset etter spontane dataoppslag i regionale kirkebøker. Erfaringsvis må det sterkere lut til i granskinga enn innbitt tro på såkalt ”face value”, altså hva som står bokstavert eller snirklet servert i foreliggende kildemateriale. Konklusjonen på disse innledningsorda må bli at slektsforskning bør anses som en slags underbruk av samfunnsvitenskapen. Teoridannelsen forteller stadig noe om hva som er viktig eller uviktig. Her kan det aldri bli rom for lettvinthet og snarveier. Første bud vil alltid måtte være stadig overprøving av funn. Bare når oppslagene samsvarer med andre kilder, kan granskeren gjøre seg større tiltro til de oppdagelser som er gjort. Selv erfarne forskere ”gjør feil”, det kan ikke benektes, men som regel praktiserer røynde forskere metoder som snarere utelukker misforståelser. Desto utåleligere blir amatørene som dukker opp som paddehatter om våren, og som gjør det til sport å håne medgranskerne for ubegavethet, i beste fall dårlig gangsyn og ukyndighet i forhold til tolkning av irrelevant småskrift. Det eneste de egentlig har lå fare med når man går dem i sømmene, er vanligvis at de har bevilget seg større dataskjerm enn kompisene. Mine elever i videregående skole, uttrykte sitt motto i utrengsmål: det gjelder å beholde kontakten med plankegolvet, og så får de som hisser seg opp over andres prestasjoner ”kuule reka”, eller kanskje bruke mindre tid på ”distreff”, eller kanskje litt meir på den aktuelle faglitteratur og egen skorering i forskningsmetoder.
(mer…)
