Historieportal

Foto: Eier av Kværner Brug i Kristiania, Oluf Adelsteen Onsum.

(mer…)

Innledning:

De fleste vil kunne enes i synet på at artikkelen fra i fjor om Molde-degnene på 1700-tallet var et nybrottsarbeid. Molde bys historie bd. 1 & 2 , (forfattet av Molde-lektoren Niels de Séve), var ikke en gang opptatt av problematikken. Oven i kjøpet var Niels de Séves framstilling et utpreget, men dyktig, enmannsarbeid. Samarbeidspartnere ville gitt motforestillinger til ensporethet. Da jeg fattet interesse for dette personalistisk-pedagogiske materialet, måtte jeg søke til da ukjente kilder. Relevante opplysninger måtte først og fremst søkes i arveskifter, faglitteratur og skannede kyrkjebøker på Sunnmøre og i Trøndelag. Når det primære formålet er å sette søkelys på problemstillinger, kommer strenghetskravet til ”bevis” langt fra første rekke. Avstanden er stor fra et godt argument til det beste argumentet. Sånn sett blir det følgende bidraget en apologi for nyttigheten av indisier. Nettmediene har revolusjonert tilgjengeligheten. Dagens diskusjon gjelder om det over hodet prinsipielt er mulig å kontrollere den nye åpenheten uten å ende i en parodi på det orwellske storebrorsamfunnet. Legger myndighetene sin klamme hånd på frie ytringer i media, ansporer de samtidig til “The Pirate Bay”-tilstander, og danner grobunn for anarkistene som gjorde furore som ungdomsparti i fosterlandet Sverige, og som de siste åra har gjort karriere som høyrøstet protestparti i Europa.

(mer…)

Bilde: Ei antikkens muse, historiens Clio

[Clio er mytologisk ånd eller alv, etymologisk tillagt domenet for litteraturen, og ovenfor karakterisert ved rekvisitten pergamentrullen, lik boka, et symbol på historiefortellingen, analogt med regnbuen med en stadig tilbakevendende begynnelse og slutt. Billedet ”Clio’s Bru” avgrenser på et symbolsk plan estetisk subjektivitet versus empirisk objektivitet, i likhet med den ekvatorielle ”midgardsormen” som biter seg i halen, ifølge indisk, gresk-romersk og norrøn mytologi (kfr. Sigurd Fåvnesbane i Urnes stavkyrkje). Økonomiprofessor Johan Vogt tilhørte en generasjon som var vel skolert i gresk og latinsk kunnskap. Klassisistisk lærdom gav overføringsverdi til samtida. Han er beundringsfullt i stand til å anlegge klassisismens vitenskapelige perspektiv på spørsmålet om sannheter og falsknerier i samtidens historieskrivning. Selvinnsikten til Mot Dag-periodens villfarelser  er likeledes konsekvent og mønstergyldig.]

(mer…)

Bilde: På Hans Peter Schnitlers kart over Romsdal forekommer den første avbildning av moldekirken som ble tatt i bruk i året 1661. Tror fylkeskonservatoren oppriktig at dette er identisk med den staselige 1800-tallskirken av 1844?

(mer…)

Moldenserne Ingvald Schrøder-Nielsen og Eystein Randers, kjendiser i sør-afrikansk historie.

Bilde: Første skandinaviske kontingenten umiddelbart før avreise fra Pretoria etter etableringen i oktober 1899.

(mer…)

Kilde: Årbok for Karmsund 1984/86. s. 57-72.

Bilde: Moritz Rabinowitz og dattera Edith.

(mer…)

(Kilde: Aftenposten, Kultur, Kronikk 15. juni 2007)

Innledning:

For et halvår siden skreiv jeg en artikkel: ”Dikterpresten Petter Dass på Alstahaug”, utlagt på herværende hjemmeside. Bakgrunnen var genealogisk forskning utført av Kåre Hasselberg i Trondheim. En lang rekke forskningsartikler antydet at det idylliske bildet av dikterpresten på Alstahaug, Helgeland, sårt trengte en revisjon og en modernisering. Glansbildet var åpenbart antikvert. Forskeren Kåre Hasselberg på Kattem nyter allmenn beundring som en av støtte-pillarene i det gamle, hederskronte laget: ”Norsk slekthistorisk forening”. Her var trønderske portretter og tekster satt under lupen. Det skulle heller ikke vare lenge før jeg også befattet meg med synspunktene til historiker Kåre Hansen i Sandnessjøen. Det er hans fortjeneste at det falske kontrafeiet ble avslørt en gang for alle. Ikke minst statsadvokat Nils Parelius i Molde hadde uttalt seg feilaktig om skilderiet i Meldalskirka. Den nye vitenskapelige innsikten passet godt med mitt personlige inntrykk fra mitt nordiske mellomfag i Trondheim. Å uttale seg om nasjonalromantiske ikoner som Herr Petter på Alstahaug selv på ei privat hjemmeside, gjør en ikke uten å møte motbør. I eget tilfelle artet det som illsinte telefoner med nordlandsgloser. Heller ikke Dass-eksperten Rune Blix Hagen får ytre seg i fred. Førsteamanuensis Nils M. Knutsen i Tromsø serverer i et motsvar til Rune Blix Hansen frekkaserier på rekke og rad. ”Hetsen mot Dass” oser av fordommer og bør avskrives på engasjementes kappe. Personlig vil jeg si han hadde oppnådd større overbevisningskraft ved å benytte en sakligere språkbruk. Jeg viser til min egen kildeliste om saksforholdet som demonstrerer at Rune Blix Hagen uttaler seg saklig, nøkternt og langt fra emosjonelt. At noen på den annen side føler seg krenket på vegne av nordnorsk folkelivsskildring og gammel sedvane, burde vi kanskje også ha forventet. Det er rett og riktig at ord skal gis anledning til å bryne seg på hverandre i vitenskapelige publikasjoner. Skal opponentene lufte ubehag gjennom kommentarer i rikspressen, forventes et minstemål av usaklighet, og samtidig et minstemål av personangrep. Filosofen Arne Næss advarer unge studenter mot usaklighet i sine regler for saklighet og usaklighet. Nils M. Knutsen tok åpenbart lett på de propedeutiske prøver til de forberedende prøver. Således tillater jeg meg å anskueliggjøre risikoen ved å legge ved litteraturforsker Nils M. Knutsen motinnlegg i Aftenposten, uten at jeg vil tro Blix Hagen blir mørkeredd av den grunn når han får studert det harde motinnlegget som her serveres:    P.G.

(mer…)

Innledning

Det fins to slags biografier som falbys. For det første den litterære, som i videre forstand gjerne blir betegnet som filologisk. På den annen side den personalhistoriske, som mer naturlig lar seg innordne samfunnsvitenskapelig. Slike katalogiseringer lar seg ikke gjennomføre stringent, uten at det lett oppstår slagside, for i praksis kan det bli overlappinger. Kategoriene er ikke gjensidig ekskluderende. Postivisme-debatten 60 år siden,  fra estetikeren Theodor Adorno til filosofen Jürgen Habermas innen vitenskapsteorien, gjorde t.d. pedagogikken  aksjonistisk ved å fjerne den fra naturvitenskapen. Som jeg har vist i tilfellet med dikterbaron Ludvig Holberg, foretrakk biografen Lars Roar Langslet en puristisk, litterær analyse som utgangspunkt. Litterære biografier har sitt tyngdepunkt i forfatterens verker og hans individuelle særpreg, foruten tidsmessige retninger eller litterære skoler. Liknende skisma har skapt betydelige problemer når det gjelder etterretteligheten i toneangivende biografier når det gjelder dikteren Petter Dass på Alstadhaug i Nordland.

(mer…)

Kan  Skogn-referansen være feilaktig?

Slektforsker Tor Wollan ber oss i en prompte e-mail tenke oss godt om, før vi tar Holberg-biograf Lars Roar Langslets Skogn-teori når det gjelder dikterbaronen, for god fisk. Han slutter seg altså til fraksjonen av lokalhistorikere som identifiserer baronens bestefar som toller i Lille-Fosen. Her var en Niels Christensen toller mellom 1632 og 1639.

I 1639 handlet nederlenderne i strid med trondhjemske og bergenske privilegier i Lille Fosen. En admiral påklagde dette til danskekongen. Toller Niels Christensen skal ha ønsket utvidet salg mellom nordmenn og utlendinger i tillegg til trelast, som var eneste aksepterte vare i følge handelsbegrensningene.

(mer…)

Innledning:

Jeg har klar erindring over hvor overrasket jeg ble da jeg for mange år siden fant belegg for at dobbeltmonarkiets store dikter, Ludvig Holberg, hadde nærslekt på fiskeværet Grip utenfor Kristiansund, foruten på garden Øvre Reistad på Vågstranda, på sørsida av Romsdalsfjorden. På det sistnevnte bruket viste det seg at jeg for eget vedkommende kunne identifisere fjerne slektninger fra Gudbrandsdalen. Utfordringen gjaldt: Hadde dikteren kanskje spennende forbindelser på Nordvestlandet som romsdalske historikere hittil hadde neglisjert? Ikke lenge etter ble jeg ved selvsyn oppmerksom på prominensens slektskap på morsida med biskop Ludvig Hansen Munthe i Bergen, og derigjennom forbindelsen til futens familie på ”Vestnesgodset”. Postmester Collins ruvende arkiv, som nevner Munthe-familien i Vestnes i ulike sammenhenger på Gjermundnes og Vestad, gav rikelig inspirasjon til videre gransking av Ludvig Holbergs søsken på Nordvestlandet. Jeg mente det var nødvendig at materialet måtte sammenholdes med biografiene og bygdebøkenes framstillinger.

(mer…)